A-magasinet

Siri Nilsen: Litt var, litt rar

Musiker Siri Nilsen (30) er så følsom at hun allerede som ungdom bestemte seg for ikke å se Dagsrevyen eller lese aviser.

  • Wenche Fuglehaug Fallsen
    Journalist

I fjor høst ringer telefonen til Siri Nilsen. Det er fra Rockefeller, som planlegger sitt 30-årsjubileum. Spørsmålet er om hun vil være med og feire Oslo-klubben, og hvem hun vil dele scenen med. Hun drømmer seg bort, og alle favorittartistene danser foran øynene hennes. Det er så mange spennende, flinke folk hun vil spille og synge med: Stein Torleif Bjella, Don Martin, Fay Wildhagen … Hun tenker.

— Pappa.

Pappa er Lillebjørn Nilsen, Norges visekonge. For første gang holder de i morgen kveld konsert sammen på et utsolgt Rockefeller. Mandag er det ekstrakonsert. Det er klart for 2 x Nilsen live.

— Jeg er så glad jeg valgte ham. Han har en gigantisk katalog og et stort repertoar. Det blir gøy og spennende, en skikkelig koselig greie for oss begge.

- Jeg er så glad jeg valgte ham. Han har en gigantisk katalog og et stort repertoar. Det blir gøy og spennende, en skikkelig koselig greie for oss begge,sier Siri Nilsen om Rockefeller-konsertene imorgen og mandag.

Nilsen har komponert et betydelig antall sanger selv også, og som faren skaffet seg en karrière. 30-åringen debuterte tross alt som sceneartist i 2007, har gitt ut tre album, vant Spellemannpris i 2014 som årets tekstforfatter og er blitt hedret med Prøysenprisen. Det siste året har hun vært Norge rundt på turné med bandet sitt og ukulelen. Og Nilsen har fått glimrende anmeldelser siden starten. De inneholder stort sett rosende omtaler som «Hun skriver og fremfører låter som beveger, og tekstene er enkle, nære og personlige».

— Hvordan er det å få ros hele tiden?

— Jeg blir litt flau. Det er alltid litt klamt hvis jeg tar det til meg, det fine folk sier og skriver. Sånn er det med kritikk også. Jeg har det mye bedre når jeg ikke forholder meg til den. Det er tross alt bare ord.

Glemmer egne tekster

Ordene strømmer ut av Siri Nilsen. Snodige ord, snedige ord. Underfundige ord. Nyord. Som hun setter sammen til tekster. Små fortellinger om eget liv – og andres. Om utfordringer, sorger og fine stunder som du og jeg kjenner oss igjen i.

Ordene er styrken hennes, av og til svakheten.

— Det blir ofte mye ord med meg. Som når jeg står på scenen. Jeg sier til bandet mitt før hver eneste konsert: Jeg lover, jeg skal ikke si noe i kveld, mellom sangene. Jeg skal bare være mørk og mystisk. Jeg klarer det aldri. Skravla går. Det kommer alltid masse rart ut av munnen min. Jeg lurer på hvor det kommer fra. Så begynner jeg å spille. Later som ingenting.

- På nesten hver eneste konsert glemmer jeg noen strofer, strofer jeg selv har skrevet.

Uanfektet og rolig forsøker hun også å være før hun entrer scenen. Men det er så mye Siri Nilsen gjør i siste sekund: Spiser, sminker seg, ordner antrekk, skifter strenger på ukulelen, kobler ledninger, smugtitter ut i lokalet for å sjekke hva slags folk som kommer. Så lurer hun på om stemmen holder. Og om hun husker tekstene.

— På nesten hver eneste konsert glemmer jeg noen strofer, strofer jeg selv har skrevet. Det er ganske flaut – ille faktisk. Jeg står der og synes bandet mitt spiller så fint. Cellisten, pianisten … Så glemmer jeg at jeg faktisk synger samtidig og oppdager at jeg er dårlig på multitasking.

- Hva gjør du da?

— Jeg er så heldig at en jente som kan alle tekstene mine, ofte, ikke alltid, kommer på konsertene mine. Hun sitter i salen og hjelper meg når jeg faller ut av det.

- En sufflør?

— Altså, hun er en publikummer, men ja. Hun redder meg.

- Herregud, alt forandrer seg

Glemmer ikke Nilsen teksten, så er det gjerne en akkord eller noe annet.

Egentlig er hun perfeksjonist, en som har stålkontroll og orden.

— Jeg er ekstremt ryddig og må ha fysisk orden. Det er fordi jeg er så eksepsjonelt rotete i hodet mitt. Forleden skulle jeg bestille navnelapper til datteren min i barnehagen, og jeg bestilte til meg selv også. Så jeg kan merke alle tingene hjemme.

Datteren har hun med komikeren og kjæresten Anders Bye, kjent som makkeren til Jon Niklas Rønning i Bye & Rønning. Mammarollen synes hun er fantastisk.

— Å bli mamma … Altså, det går ikke upåaktet hen. Herregud så mye som forandrer seg. Ja, alt forandrer seg.

Hun skrev sangen "Utenat" etterpå:

"Var det jeg som gjorde ryggen din så sterk?

som tok din nattesøvn og ga deg hjerteverk?

var det navnet mitt du sang natt etter natt?

det må ha vært som dette at du kunne meg utenat

utenat"

— Det er noe med å skrive om opplevelsen av å bli mor og plutselig se en slags sammenheng i tid og sted. Det er egentlig for stort, for vart og for uforståelig til å kunne sette ord på. Men så hadde jeg denne nattasangen jeg gikk og nynnet på for datteren min, som jeg på en måte sang til moren min.

Første hårklipp som 29-åring

Moren til Siri Nilsen er Shari Gerber, også hun musiker. Sammen med pappa Lillebjørn, storesøster Sara og de to skilpaddene Harry og Petra vokste Siri opp på Sagene i Oslo, ikke langt unna Grünerløkka, der hun nå har adresse.

Nilsen-familien bodde i et hvitt mursteinshus, de gikk for å være litt annerledes, litt rare.

— Men vi var ikke så rare, da ­­— litt annerledes enn mine venners familier når det gjaldt tider og reiser. Foreldrene mine la seg sent og sto opp sent, og Paris-turene med pappa er fremdeles nydelige minner for meg. Vi hadde det så fint at vi kunne bli to uker lenger enn planlagt. Strekke sommerferien, slik at skolen måtte vente. Men altså; vi gjorde lekser, spiste kveldsmat og pusset tenner.

Som seksåring skrev Siri Nilsen sin første sang, og instrumentet dulcimeren fikk hun i Chicago da familien bodde der.

Én ting var spesielt snålt. Siri gikk aldri til frisøren. Første gang hun klippet håret sitt i en salong, var for ett år siden.

— Var du 29 da du klippet håret ordentlig for første gang?

— Jeg hadde min egen teknikk med å snu hodet opp ned over badekaret og klippe i vei. Enkelt krav til sveisen! Men så forsto jeg det da etter hvert at det kunne være fint å ordne seg litt. Og at noen er utdannet frisør av en grunn.

- Du ligner veldig på faren din?

— Ja, og på min mor. Jeg har arvet hans nydelige torskeøyne, og min mors ørnenese. Jeg har fått min del av genene fra dyreverdenen.

Siri ler, som hun gjør ofte.

— Som personer er både pappa og jeg glad i å skape ting. Så har vi det felles at ingen av oss er overaktive. Vi er glad i det rolige liv.

Siri Nilsen forteller at hun ikke har gjennomført én eneste treningsøkt de siste ti årene. Men kroppen hennes vitner ikke om late dager.

— Jeg begynte å danse som 14-åring og forelsket meg fullstendig i klassisk ballett. Jeg gikk med bena ut, hadde knute i håret og tåspiss-sko.

OPT_primaballerina_doc6oibewmpbz5i337qlbq_doc6oibhut5vzm8kyl79qj-6HiRtClRWS.jpg

En udisiplinert ungdomsjente oppsøker et av de mest disiplinerte miljøene, og kommer inn på Balletthøyskolen. Hun trener mye og hardt, og er både sterkt og myk. Særlig utholdende har hun dog ikke vært.

— Det var ikke min stil å ha god kondisjon.

Hun ville så gjerne bli god, best. En dag så hun stjernen ved Nasjonalballetten Maiko Nishino danse i en boks.

— I det øyeblikket så jeg en som var født til å danse, en som hadde noe jeg aldri kom til å få. Det var noe ubeskrivelig over henne. Hun hadde funnet åren der alt stemmer.

Siri Nilsen kunne fort fått den store kjærlighetssorgen etter bruddet med dansen. Men så hadde hun denne store permen fra ungdomsårene. Full av sanger. I smug hadde hun skrevet tekster og melodier. Nå fant hun dem frem.

Jeg ville ikke at noen skulle høre dem. De sangene var ikke hippe som musikken alle mine jevnaldrende hørte på – punk og sånn.

Farens musikk var hun blind for.

— Pappas musikk var døll, alt jeg visste om norsk visesang, hang igjen i 70-tallet, en tid jeg ikke var interessert i da.

Men så; en dag hører hun plutselig musikken til en ung, norsk artist som heter Ane Brun og får øynene opp for en ny, frisk bølge av visesang som hun aldri hadde hørt før. Brun forløser noe hos Nilsen. Kanskje hun skal tørre likevel?

Hun får hjelp av Ola Hilmen i Valkyrien Allstars, som pusher henne, og en kveld i 2007 står hun på Den Gode Café på Fredensborg og debuterer for noen få venner og med familien i salen.

Hverken den gang eller nå kunne Siri Nilsen noter, det gikk i fargekoder og fingerspråk, men det gikk fint. I 2009 kom debutalbumet Vi som ser i mørket.

Tung og forvirrende ungdomstid

Siri Nilsen sitter i mørke rom. Alene bak lukkede dører og tenker triste tanker som blir til enda tristere sanger. Hvorfor sitter vi da på kafé, drikker te og ler? Stemmer ikke bildet mange tegner av henne? Eller har hun satt opp et «se så glad og lykkelig jeg er-ansikt», sånn for anledningen?

— Hihi, nei! Du trodde du skulle skrive en trist historie om meg?

- Ja.

— Det er selvfølgelig triste ting som har skjedd i livet mitt også. Det er livet. Hovedgrunnen til at jeg skriver sanger, er jo at det jeg formidler i tekstene, oftest handler om sterke følelser som har gjort inntrykk på meg.

Jeg har hatt faser i livet der jeg har tatt noen oppgjør med meg selv. Hvem har ikke det?

Siri Nilsen synes det er vanskelig å bli konfrontert med ting hun har sagt i tidligere intervjuer. Om hendelser som har skjedd. Foreldrenes skilsmisse, om hvorfor hun sluttet å drikke alkohol for et par år tilbake. Om at hun sa akkurat det Mette-Marit gjorde da hun forlovet seg med kronprins Haakon: Jeg har testet grenser.Nilsen begynte å drikke tidlig,og alkoholen ble til slutt mer kjip enn bra for henne. En ingrediens hun ikke lenger ville ha i livet sitt.

Jeg har mindre og mindre respekt for alle følelser og tanker, og de er ikke lenger en sannhet for meg når de dukker opp.

— Jeg skjønner ikke at folk henger seg opp i det. Det er ikke lett å slutte å drikke, men det er en helt easy-peasy ting å tenke på nå. Jeg klarer ikke å suge ut noe drama om det i det hele tatt. Det handler om valg av livsstil. Jeg har hatt faser i livet der jeg har tatt noen oppgjør med meg selv. Hvem har ikke det?

Hun beskriver ungdomstiden som litt tung og forvirrende, en tid med adskillig færre valg enn det hun nå har.

— Alt dette føles så fjernt nå. Jeg klarer ikke å hente frem den tiden. Hva skal jeg si? Hva har jeg lært? At det åpenbart er smartere å være grei enn hard med seg selv. Så tror jeg det er ganske universelt og typisk å være mer opptatt av hva andre mener når man er yngre. Så slipper man litt kontrollen, etter hvert.

Forstår mindre og mindre

Nilsen oppsøkte dansen av kjærlighet. Men også med et ønske om å leve disiplinert. Forteller at hun så på balletten som et tilfredsstillende estetisk prosjekt der hun kunne mestre og ha full kontroll. Når hun nå jobber med musikken i studio, kjenner hun fremdeles litt på kontrollbehovet. Hun vil at hvert eneste ord skal være helt riktig. At hver setning kommer perfekt ut.

— Det er nok derfor jeg ikke liker så godt å bli intervjuet. Journalistenes spørsmål er ofte vesentlige, men å mene noe viktig på vegne av mange andre er vanskelig. Hva jeg tenker, betyr lite for dem som trenger svar. Tror jeg. Og journalisters setninger kommer sjelden riktig ut.

- Så du vil ikke si noe du selv ikke kan tro på?

— Nei, det er vanskelig. Det er til og med vanskelig å sette ord på det jeg mener i sangene mine. Jeg forstår stadig mindre, og blir stadig mer undrende. Jeg har mindre og mindre respekt for alle følelser og tanker, og de er ikke lenger en sannhet for meg når de dukker opp. Ting er blitt luftigere og friere, det er ikke lenger trangt og bastant.

Men altså, det føles veldig sterkt for meg, ja, helt ubehagelig å mene noe som ikke er sant.

— Før var det lettere, da ønsket jeg å bli assosiert med noe. Nå er jeg mer forundret enn bastant, selv om det også er bastant å påstå. Kanskje jeg er mer unnvikende nå enn før? Men altså, det føles veldig sterkt for meg, ja, helt ubehagelig å mene noe som ikke er sant.

Dagsrevyen, nei takk

Siri Nilsen ler igjen. Blir fnisete av egne betraktninger. Forteller at hun har en hang til metaforer.

— Det kan bli så mange bilder av og til at folk ikke skjønner noe av det jeg snakker om. Er jeg for konkret derimot, forsvinner poesien.

- Du får ofte fine tilbakemeldinger fra folk som sier at tekstene dine betyr noe helt spesielt for dem?

— Ja, det er fint og flott, altså. Det betyr at jeg ikke er alene med det jeg går og grubler på. Så er det jo fint å nå ut til et publikum. Ellers kunne jeg stått i stua mi og sunget for meg selv og vært fornøyd. Det er som å sende en flaskepost. Hvis du ikke får noe tilbake, har du ikke tapt, men hvis det motsatte skjer, da føles det fint.

- Hvordan blir sangene dine til?

— Når jeg kjeder meg lenge nok, kommer det som regel noe. Det er blitt en slags vane for meg å oversette tanker og følelser til musikk.

Selv er hun svært følsom. Nærmest hudløs av og til.

- Jeg er ikke selv obskur, selv om jeg fortsatt blir betatt og forført av ting som er mørke, mystiske og dystre.

-Det er umulig ikke å forholde seg til alt som skjer i verden. Alt som er vondt og urettferdig. Men allerede som ungdom bestemte jeg meg for ikke å se på Dagsrevyen eller lese aviser, jeg gjør det knapt nok som voksen. Det skjer så innmari mye ille. Det er en fråtsing som jeg ikke makter å ta innover meg.

Å skåne seg selv, se bort, betyr ikke at hun er uengasjert og usolidarisk. Hun gir og bidrar, men vil ikke fortelle hvordan og til hvem.

Jeg spør henne om hun har et yndlingsord. Hun svarer nei, men sier hun er fan av nettstedet Dictionary of obskure sorrows. Der finner hun nye, presise ord og formuleringer for sterke følelser.

— Jeg er ikke selv obskur, selv om jeg fortsatt blir betatt og forført av ting som er mørke, mystiske og dystre.

Men akkurat nå er livet blitt slik at hun nærmest må lete etter tristheten i seg selv.

- Det var fint du fant deg en komiker som kjæreste?

— Vi var nok ikke umiddelbart hverandres typer. Det var sånn at vi likte hverandre, på tross av de ulike miljøene vi vanket i, og at vi er forskjellige. Men en komiker er ikke alltid morsom, og en trist visesanger er ikke alltid trist.

- Hva betyr kjærlighet for deg?

— Troen på kjærligheten er viktig, og jeg opplever at det finnes både godhet og ondskap i kjærlighet.

- Er du redd for å ødelegge kjærligheten?

— Jeg føler et ansvar. Men på den annen side skal man ikke være redd for å la ting gå i stykker. Det kan vokse en fugl Føniks ut av asken.

Som hun formulerer det:

"Alt raste sammen. Alt virket kaotisk. Det var ingen løsning. Jeg sto bom fast. Så lærte livet meg at det kan vokse blomster på brent mark."

A-magasinet

Nyhetsbrev Få ukens høydepunkter fra A-magasinet rett i innboksen din hver fredag!

Les mer om

  1. Irene Ojala