A-magasinet

Curt Rice: Fedre som er hjemme med sykt barn får applaus. Det får ikke mødre

Hvordan få Curt Rice, nybakt sjef for 17.500 studenter, sint? Provoser hans indre feminist.

  • Miriam Lund Knapstad
  1. juni 2002 var dagen da Curt Rice, professor i lingvistikk og nyansatt rektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus, ble feminist. Et av hans pinligste øyeblikk, og dagen han skjønte at noe var galt.

Gruppen han ledet ved Universitet i Tromsø var blitt utpekt som et av de 13 sentrene som skulle få status som Senter for fremragende forskning. Markeringen skulle foregå i et auditorium på Blindern sammen med tildelingen av årets Nysgjerrigper-pris, en vitenskapskonkurranse for barn.

I auditoriet satt kronprinsen, daværende kunnskapsminister Kristin Clemet og en skokk forventningsfulle unger.

Senterlederne ble introdusert. Barna ble fortalt at foran dem sto den norske vitenskapseliten. En vellykket gjeng av smarte forskere, noe barna også kunne bli, bare de ble voksne og flinke nok.

Det var bare det at alle senterlederne – Curt Rice inkludert – var menn.

— Vi skulle jo inspirere disse barna, være rollemodeller. Også sto vi der og rettet på slipsene våre hele gjengen.

13 år senere, og Rice klarer fortsatt ikke å snakke om det uten en viss irritasjon.

— Hvor var kvinnene? Come on! Vi så ut som et stivt maleri fra fortiden!

Råartig

Etter 24 år i Norge har professor Curt Rice fra Minnesota, USA, fortsatt noe amerikansk over seg. Som impulsive utbrudd av typen «Why not?», YES!» og «Exactly!». Bortsett fra det snakker han feilfritt og syngende nordnorsk.

Han har bodd to uker i Oslo og formelt startet som rektor for 17 500 elever på Høgskolen i Oslo og Akershus. Han har også fått en leilighet i Pilestredet Park, og for vane å spurte opp og ned de 206 trappetrinnene til leiligheten for å holde seg i form.

Og nå, tirsdag denne uken, traver han forventningsfullt mot St. Hanshaugen for å holde sin åpningstale til studentene.

5000 ferske fjes, på vei inn i obligatoriske år med pensum, nye venner, klining og billige halvlitere. Før de fleste av dem ender som morgendagens helsearbeidere – og lærere.

Å holde taler er det artigste Rice vet. Eller, som han senere omformulerer: Motivere, engasjere, inspirere. Noen får svette håndflater og høy puls bare av tanken på å snakke til store forsamlinger, dem om det. Curt Rice har «sansen for det seremonielle» og elsker å tale.

Han går ut på scenen og ser ærbødig ut over hodene som er samlet under en grå himmel. I antall er de flere enn innbyggere i en nordnorsk bygd. Blant dem sitter moren og faren hans, som har reist helt fra Minnesota.

— Kjære nye studenter, åpner han.

— Dette skal bli «råartig»

Curt Rice elsker å holde taler. Tor Stenersen

Den indre ydmykhet

Rice er den første utenlandske statsborgeren som har fått topplederstillingen ved en større norsk utdannelsesinstitusjon. Han er også den første rektoren som blir tilsatt og ikke valgt.

Dagen før sin tale til studentene sitter han rolig på en kafé på Høgskolens campusområde og kjenner på sin «indre ydmykhet». Det er første gang han har hatt tid til å spise lunsj siden han begynte.

— Jeg er kjempestolt, ja det vil jeg si.

Han ser smilende ut vinduet, på alt dette nye. De høye bygningene, studenter som virrer rundt og gjør seg kjent på området.

— Jeg er blitt tatt så utrolig godt imot. Jeg gleder meg til å komme i gang.

Han vet ikke helt hvordan den nye hverdagen blir, bare dette: Den blir travel, og kommer til å innebære mål om internasjonalisering og universitetsstatus. Tydelige fotavtrykk nasjonalt og internasjonalt, mer forskning og bedre undervisning.

Og selv om han altså er lingvist, har Curt Rice etter hvert lang ledererfaring fra akademia. Han ble ansatt ved Universitetet i Tromsø på tidlig nittitall, som professor i språkvitenskap. Fra 2003 ledet han opprettelsen av Center for Advanced Study in Theoretical Linguistics, Universitetet i Tromsøs første senter for fremragende forskning. Rice ledet senteret frem til 2008 før han ble han prorektor for forskning og utvikling ved samme universitet.

Erfaringen oppsummert?

— Play it straight.

En pizza plasseres på bordet foran ham, Rice gir seg i kast med å pilke av olivenene like målrettet som han snakker om lederutfordringer.

— Si åpent hva du tenker og vurderer. La folk vite i hvilken retning du vil, og la de ikke få for mange overraskelser underveis. Det er min viktigste erfaring.

Lege? Nei!

Rektor Rice ble født i New York, men vokste opp i et «typisk suburban, middle class» hjem i byen Rochester i Minnesota. Faren jobbet i IBM, byens største og viktigste arbeidsgiver ved siden av det det medisinske senteret Mayo Clinic. Moren var hjemmeværende.

— Det var et ekstremt homogent miljø, forteller han.

— Vi var over 600 elever i mitt kull på high school, jeg tror bare to av dem ikke var hvite. Og alle foreldrene jobbet samme sted. Byen var så preget av Mayoklinikken at jeg trodde at du automatisk ble lege dersom du ikke hadde noe annet du ville studere.

Curt Rice visste bare én ting: At han ikke ville bli lege.

I stedet tok han en bachelor i filosofi og fordypet seg i Schopenhauer. Men ryktet gikk på universitetet om en spesielt dyktig professor i språkvitenskap og fantastiske forelesninger i lingvistikk. Rice hadde ledig tid, og tenkte: «Flott. Når skal jeg ellers lære lingvistikk i dette livet?».

Og slik ble han hektet på læren om språk. Han mottok fulbright-stipend og flyttet til Belgia for å fortsette filosofistudiene, men begynte å oppsøke lingvistikk-forelesninger på fritiden.

Nå har jeg bodd lenge nok i Norge til å skjønne at jeg ikke skal skryte av meg selv.

- Du var skoleflink?

Han tar seg god tid med pizzaen og svarer ikke med det samme.

— Nå har jeg bodd lenge nok i Norge til å skjønne at jeg ikke skal skryte av meg selv.

- Men?

— Det gikk greit. Jeg var ikke superflink. Og hvis jeg hadde vært det, ville jeg benektet at jeg var det.

- Fordi?

Han smiler høflig.

— Man betaler en pris for å skille seg ut i dette landet.

Menneskehjerner og språk

Hva slags oppdagelse var det han gjorde blant lingvistene? Rice snakker om språket som «inngangsportal», som nøkkelen til å forstå hvordan den menneskelige hjerne fungerer.

— I bunn og grunn handler om sosial kontakt.

— Hva skjer for eksempel med babyer i sin ubevisste utvikling mot et morsmål? Hvis du plasserer en menneskebaby og en sjimpansebaby i midten av Beijing, kan du være sikker på to ting: Menneskebabyen kommer til å lære seg kinesisk, babysjimpansen kommer til å forbli språkløs. Å finne ut av denne forskjellen i hjernen, fascinerte meg.

- Var det lett for deg å lære norsk?

— Som lingvist tror jeg man kan noe grunnleggende som er behjelpelig når du skal lære et nytt språk. Du ser mønstre og strukturer. Men det er også litt stolthet. Jeg hadde ikke lyst til å presentere meg som lingvist og snakke dårlig norsk.

- Har du et favorittord?

Han nikker, liker spørsmålet:

— Premissleverandør. Det synes jeg er et helt fantastisk ord. Et langt, rytmisk ord med en flott betydning. Her på Høgskolen vil vi gjerne bli «premissleverandøra».

Han mener bakgrunnen fra USA gir ham ekstra handlingsrom. Rice kan bryte normer og regler, være frekkere, og bli unnskyldt for det fordi han er amerikansk.

— Jeg kan si ting på en mer direkte måte enn nordmenn. For eksempel når jeg har ønsket å gi tilbakemeldinger til lærerne til sønnen min om ting jeg ikke har vært fornøyd med, sier han.

388887665_doc6lsil0ebx6unb30gay4-xrLNeshdhX.jpg Tor Stenersen

Kvinners ansvar

Noe annet Curt Rice mer enn gjerne snakker direkte om, er likestilling. Episoden i auditoriet på Blindern skulle bli avgjørende for hans lederarbeid ved Tromsøs første senter for fremragende forskning. Rice tok seg god tid til å snakke doktorgradsstudentene. Og det ble bare mer og mer tydelig for ham at kvinnene hadde andre utfordringer enn menn.

— Vi var et utrolig tett og sammensveiset forskningsmiljø, det var som en Silicon Valley-start up-stemning. Vi var sammen på dagtid og på kveldstid. Men de unge kvinnene hadde langt mer ansvar hjemme enn mennene, og dette skaper utfordringer. For selv om vi er en gruppe, konkurrerer vi jo også mot hverandre. Resultatet var at noen fikk en lang liste med publikasjoner, mens andre fikk en kort. Og vi vet hvem vi har en tendens til å favorisere: De som leverer mest. Men er det rettferdig, gitt situasjonen jeg så rundt meg?

Rice begynte å lese seg opp på forskning om likestilling, og har siden vært brennende engasjert i temaet.

Fedre som er hjemme fra jobb med sykt barn får applaus for å «stille opp». Det får ikke mødre. Sånn er det bare.

— Det er helt fascinerende. Man kan sende ut nøyaktig samme CV, og signere med navnet til en kvinne eller en mann. Søknadene blir vurdert forskjellig, og svært ofte i menns favør. Disse holdningene må vi jobbe med både i akademia og samfunnet for øvrig.

- Da har du kanskje en mening om regjeringens kutt med fire uker i pappapermisjonen?

— Jeg synes det er håpløst. Regjeringen sier vi må ha tillit til at foreldrene selv finner ut av det, men vi vet jo hva som skjer. Det vet regjeringen også. Menn tar ut mindre permisjon, og det påvirker likestillingen både hjemme og på jobb.

Han sukker oppgitt.

— Fedre som er hjemme fra jobb med sykt barn får applaus for å «stille opp». Det får ikke mødre. Sånn er det bare.

- Ved Høgskolen er 67 prosent av årets nye studenter kvinner. Ser du noen utfordringer med det?

— Flere av utdanningene hos oss har langt flere kvinner enn menn som studenter, det er ståa. Så må vi spørre oss i hvor stor grad dette er et samfunnsproblem. Det er ikke vanskelig å argumentere for at samfunnet trenger både mannlige og kvinnelige sykepleiere. Men ta veterinærstudiet, der er det også ekstremt skjevt med veldig få menn. Er det da et samfunnsproblem at man bare har kvinnelige dyrleger?

- Hva mener du selv?

— Jeg vil påstå at det er et problem. Ut ifra forskning som sier at mangfold gir bedre beslutninger.

- Hvordan kan du som rektor bidra til å endre på det?

— Ved å påpeke problemet, fremme forskningsbasert argumentasjon for hvorfor likestilling gir bedre resultater, og ved å finne tiltak som virker. Visse mannsdominerte studier gir ekstra poeng til kvinnelige søkere. Bør mannlige søkere til kvinnedominerte studier, som psykologi og veterinær, få det samme? Kanskje det.

Nobelkomiteens problem

Resten av pizzaen blir stående kald. Curt Rice skyver tallerkenen og olivenhaugen til side.

— Noe annet som irriterer meg grundig er nobelkomiteenes manglende evne til å se kvinner. Det er helt fascinerende. Se på Abel-prisen, her har de ikke klart å finne frem til én eneste kvinne. Selv i nobelprisen i litteratur er det under 15 prosent kvinnelige prisvinnere! Er det virkelig slik at 85 prosent av den beste litteraturen som er skrevet her i verden er skrevet av menn? Det tror jeg ingenting på. Disse komiteene har et problem.

- Hva er det?

— At prisene gis med utgangspunkt i et nettverk av folk som nominerer og snakker sammen.

- Burde man hatt kjønnskvotering også her?

— Det synes jeg absolutt. Det er fabelaktig at May-Britt Moser fikk nobelprisen i medisin, hun er en rollemodell av dimensjoner. Men hun bør få flere kvinner med seg. What is this? Jeg synes det er pinlig hvordan komiteene nærmest systematisk ignorerer kvinners arbeid.

Han banker knyttneven lett i bordet, nå.

— Det fascinerer meg hva vi tåler av skjevhet. Det må jeg si.

Lettest å dra på jobb

Selv tok Rice fem måneders pappapermisjon da han og kona fikk sønnen Espen.

- Kvinner får ofte spørsmål om morsrollen. Forandret det deg å bli far?

— Enormt. Den tette kontakten du får med et nytt menneske, muligheten til å gjøre livet godt for en annen. Det er det største jeg har opplevd. Og det påvirker meg langt, langt inni margen.

- Hva lærte du av å være hjemme med ham?

— At det letteste du gjør når du har et lite barn, er å stikke på jobb klokken åtte om morgenen og komme hjem klokken fem. Det er mye herlig og fantastisk med å være hjemme med baby, men det er også en person som trenger deg hvert eneste minutt. En dag kan bli lang og kan føles vanskelig å komme gjennom uten å bli helt gal. Det er en viktig erfaring å gjøre seg.

Han tenker.

— Men kvinnene har også noe å lære.

- Hva tenker du på?

— De må lære seg ikke å legge til rette for mannen når han er hjemme i pappaperm og hun skal tilbake i jobb. De må slutte å gi instrukser om hva mannen må gjøre. La ham finne ut av det selv! Kvinner må ha tillit til at mannen forvalter ansvaret på en god måte.

- Senke kravene?

— Nei. Dette handler om å ha respekt for at mannen har andre prioriteringer, som ikke nødvendigvis skal beskrives som «å senke kravene»

Hallo og god dag

Og så reiser Curt Rice seg fra sin første lunsj som Høgskolerektor og går ut døren. Han hilser blidt til høyre og venstre, sier hei, hallo og god dag.

Noen elever nikker litt nølende tilbake.

- Tror du elevene vet at det er du som er rektor, egentlig?

Curt Rice rister på hodet.

— De har ikke peiling. Og det skjønner jeg godt.

miriam.knapstad@aftenposten.no

VIL DU LESE FLERE AV PORTRETTENE VÅRE? HER ER NOEN FORSLAG:

Lars Vaular har skrivesperre

Shoaib Sultan vil hoppe etter Fabian Stang

RBK-trener Kåre INgebrigtsen om makt, latskap og hvorfor han mister trenerjobber

Les mer om

  1. Portrettet

Portrettet

  1. A-MAGASINET

    Tom kalender. Rasismebråk. En konkurs. For Johan Golden ble ikke sommeren helt som forventet.

  2. A-MAGASINET

    Stjernearkitekt Niels Torp: – Oslo har fått altfor mange bygg som støyer og skriker

  3. A-MAGASINET

    Olaug Bollestad om sin Instagram-konto: – Ingen får bestemme hva jeg skal legge ut

  4. A-MAGASINET

    Lenge sa hun at hun aldri hadde opplevd rasisme. Så gikk hun i seg selv og tok et oppgjør.

  5. A-MAGASINET

    Midt i det verste tenkte han: Nå har du to valg, Petter.

  6. A-MAGASINET

    – Jeg er ikke glad i at folk blir rasende eller såret.