A-magasinet

Enda et korps

  • Illustrasjon: Lars Fiske
Vetle Lid Larssen, forfatter

Vi er mange som hater korps. Vi er nesten en egen rase; urbane, kvalitetsbevisste og under 90. Ikke ett korps til, sier vi, vi orker ikke flere korps. Selve ideen korps er reaksjonær og pompøs. Unge mennesker tvunget inn på geledd, frarøvet individualitet og særtrekk, blåsende i horn og tubaer på jazzversjoner av Det går et festtog gjennom landet. Hva skal de med uniformer? Har vi glemt verdenskrigene, slaget ved Somme, hele militariseringens tragedie? Hvorfor skal vi kle våre barn opp som liksom-soldater, med skyggeluer og medaljebryst? For ikke å snakke om de radmagre drillpikene med plaststøvletter og lakserosa pom-poms som ser ut som om de har rømt fra en marshmallowspose. Verden har utviklet seg på alle områder. Bortsett fra når det gjelder korps. Se hvem som bærer skolefanen: Det er fortsatt mattelærer Svenkerud; alltid først i toget, med høyvannsbukser og konfirmasjonsslips, så stivbeint som en uløst brøk der han prøver å trampe takten mens han kjemper med sin egen svulmende sentimentalitet. Etter 30 år i skolen har han ennå ikke hørt om matchende sokker. Tror han virkelig at moderne pedagogikk, respekt for læreren og kunnskapens seier kan la seg visualisere av et korps? For ikke å snakke om en hel nasjons ære. Hvilket land er rikest i verden, hvem vinner på ski, hvem tar imot Dalai Lama? Og så: Freiberg skoles ungdomskorps, liksom, som går med så lange skritt at det ser ut som om de har gjort i buksa.

Unge mennesker tvunget inn på geledd, frarøvet individualitet og særtrekk, blåsende i horn og tubaer.

Nei, da er det like godt å holde seg unna hele nasjonaldagen. Vi er flere som gjør det. Næringslivstopper, intellektuelle og særlig kunstnere. Det er mye bedre i New York og Berlin. Ingen orkestre. Ingen ringlende søljer. Ingen masseproduserte Hallingdalsbunader med de svære, høye hattene hvor det ser ut som det er plass til lefse og tre øl. Vi sitter heller på en interessant kafé i Charlottenburg og diskuterer Bjarne Melgaards homoerotiske dverger i voks og er enige om at nasjonalstaten er en fiksjon. Vi er mange. Vi har kjempet oss løs fra alle sammenhenger, vi har tenkt selv - i hvert fall tror vi det -  vi har lest.

Likevel.

Når smellene fra den første skarptrommen lyder en lyseblå maiettermiddag, og vi for første gang dette året ser skolekorpset komme marsjerende nede i gaten, med sine høytidsstemte syvåringer i front med sjøstøvler og musefletter - og en bakre rekke av avgnagde, småsure 15-åringer, som nok en gang er tvunget ut på korpsøvelse av mor og far, svir det i øyekroken.

Men det skyldes pollen. Det må være helt klart.

Les også

  1. Flaks

A-magasinet

Nyhetsbrev Få ukens høydepunkter fra A-magasinet rett i innboksen din hver fredag!