Sorgarbeiderne

Nesten tre år etter tsunamien har tidligere Lyn-trener Espen Olafsen og sønnen Balder puslet sammen et godt liv.

  • Ola Henmo

I ET HJØRNE på Balders gutterom minner et stort, egensnekret plankekors om lillesøster og mamma. Men det gjør ikke lenger like vondt å tenke på det som skjedde i Thailand. Niåringen og pappa har ryddet stadig større plass for gleder og gode opplevelser. Nå har også en plakat av helten Kaká fra Milan fått prominent plass på veggen, mellom bildene av Frøya og Elfrid.

På fotballtreningen, et utspark unna rekkehuset ved Kirkerudbakken i Bærum, jubler Balder hemningsløst når han på halv volley dæljer ballen i mål så det synger i nettmaskene. Bak ham lyder lavmælt nordnorsk ros fra en smilende og stolt Espen Olafsen, alenefar og hjelpetrener for Jutuls ni— og tiåringer.

Han har gitt seg og Balder tre år på å gjenerobre hverdagen. Nå er tiden snart omme, og Espen synes de har kommet langt. Grunnmuren for en meningsfull tilværelse er på plass. Men den har ikke reist seg selv. I dag lanserer han «Hva skal vi med stjerner nå?», med undertittelen «En fortelling om sorg, kjærlighet og resten av vårt liv». Det er historien om dagen da tilværelsen ble lagt i grus og om det knallharde arbeidet i årene etterpå.

Sammen med medforfatter Per Arne Dahl og jazzpianist Tord Gustavsen skal han den neste uken på turné landet rundt for å dele av sine erfaringer.

– Jeg er ingen sorgekspert. Alle opplever sorgen forskjellig og har ulike behov for assistanse og omsorg. Men jeg håper likevel at vår fortelling kan være til hjelp for andre som opplever store rystelser i livet, at jeg kan gi dem tro på at de er sin egen viktigste ressurs i sorgen. Hvis dette bare var egenterapi, ville jeg lagt arkene i skuffen, sier Espen.

Bølgen.

  1. juledag 2004 er enda en forutsigbart vidunderlig morgen i Khao Lak. Den late frokosten med familie og venner er unnagjort. Espen har trukket seg tilbake til hotelleiligheten for å finpusse på spille-stilsdokumentet «Slik skal Lyn spille fotball i 2005».

Hans første sesong som hovedtrener i eliteserieklubben har avdekket at det er mye å gripe tak i. På stranden like nedenfor ligger Elfrid i solsengen og leser «Vindens skygge» av Carlos Ruiz Zafón. I den varme puddersanden ved siden av henne leker Balder (6) og Frøya (5). Espen logger ut for å slutte seg til dem, åpner døren og møtes av et absurd syn: Havet har trukket seg 700¿800 meter tilbake. Fisk spreller på den tørrlagte bunnen. I horisonten ser han en massiv hvit vegg, og den kommer mot ham i voldsom fart. – Få tak i ungene og kom dere opp! Det kommer en flodbølge! roper han til Elfrid.

I løpet av noen minutter er 21 personer samlet i familiens leilighet i annen etasje i den enkle murbygningen, vel fire meter over bakken. Noen stuer seg sammen på badet, andre står i soverom og stue. Alle er bekymret, men angsten er ikke verre enn at Espen klokken 10.27 drister seg ut på altanen og tar to bilder av bølgen.

På stranden ser han to joggere. Han hyler til dem, men de har musikk på øret og hører ingenting.

Kampen for Frøya.

Espen rekker så vidt inn igjen før den fire meter høye veggen av vann og slam slår mot veggen og stiger fort oppover vinduet. Noen vei ut finnes ikke; taket er av betong. Espen klemmer Frøya mot brystet med venstre hånd. «Dette går bra, jenta mi,» sier han.

Minuttet etter kommer den andre flodbølgen. Den er mye større. 10, kanskje 15 meter høy. Dundrer gjennom vinduet, kaster Espen og Frøya mot veggen, stiger over hodene deres. I boken beskriver Espen de neste sekundenes febrilske kamp for Frøya og mot monsterbølgen slik:

«Han vil ha henne, for enhver pris. Jeg tviholder på henne med alt jeg kan hente frem av krefter. Kjenner hennes lille, sårbare kropp mot min (...) Aldri om jeg gir slipp på henne.» Men han er sjanseløs: «Med et voldsomt jafs sluker han henne. Jenta mi. Jeg vil redde henne, rykke henne tilbake til meg. Han buldrer, fillerister meg, suger meg mot vinduet, snur meg opp ned, tumler meg rundt, beina opp, hodet ned (...) Jeg ser ingenting. Det er et hav av gjørme, brunt slam og svart angst. Der og da er min eneste tanke: «Nu dør dokker, Espen. Nu dør dokker alle sammen.»

To rom.

Om ettermiddagen den første torsdagen i juli gjør solen et av denne sommerens sjeldne besøk ved Per Arne Dahls hytte i Brunlanes utenfor Stavern. På terrassen sitter verten og Espen dypt konsentrert over vaflene og jobber med de siste kapitlene av «Hva skal vi med stjerner nå?»

Nesten ett år er gått siden Espen i en drøm ble overbevist om at han bar på en bok. Morgenen etter hev han seg på telefonen til Dahl, presten han kjente både som fotballfar i Lyn, kamerat og uvurderlig sjelesørger da selvbebreidelsene over å ha mistet taket i Frøya holdt på å slite ham i filler. Kunne mannen som forrettet i Elfrid og Frøyas begravelse, tenke seg å være medforfatter? Det kunne han. Siden har de møttes minst én gang i uken. Og Dahl har ikke angret ett sekund.

– Jeg har forholdt meg til sørgende i mange år, men har aldri møtt en mann som kombinerer en så tydelig maskulin fremtoning med en slik vilje til å vise følelser og gi sorgen plass. Jeg har aldri møtt noen som har sørget så konstruktivt og systematisk, sier han. Han har nettopp hørt Espen fortelle om hvordan han veldig tidlig definerte to mentale rom: Ett for sorgen og ett for livet. Og om hvordan han intuitivt forsto at han måtte prøve å være til stede i begge samtidig, hver eneste dag.

– Det er som angrepsspill i fotball, forklarer han. – Man må ha samtidige bevegelser for å skape gjennombrudd. Er man bare i sorgens rom, blir man kraftløs, selvmedlidende og bittert resignerende. Er man bare i livsrommet, blir det overfladisk flukt. Det første halvåret etter tsunamien måtte han tvinge seg til å gjøre korte besøk i livsrommet. Siden er oppholdene blitt mange flere og lengre. Han har oppsøkt aktiviteter han vet trigger ham: Fjellturer, vennekvelder, kino, musikk, diktlesing og reiser. Og han har fått større og større glede av dem.

Ulikt livssyn.

Dahl og Olafsen befinner seg på hver sin side av kirkens dør: Espen mener at dersom det finnes en Gud, har han langt alvorligere saker enn religion å bry seg om. Dahl har dermed begitt seg inn i et annet åndelig landskap enn han har besøkt i sine 13 bøker og i sin ukentlige Aftenposten¿spalte «Under åpen himmel».

– Jeg må være tro mot hans historie og hans kilder, bli kjent med Espens banehalvdel og holde mitt eget tilbake. Dette er noe av det mest fornyende jeg har gjort. Dette er lærdom jeg vil ha nytte av i resten av mitt liv, sier han. Dahl mener det er på høy tid med en maskulin bok om sorg.

– Det som vanligvis skrives, har åpenbart størst appell til kvinner, Jeg har savnet modeller som Espen. Ja, hvorfor skal egentlig sorggrupper drives av helsevesen eller kirke? Hvorfor ikke dra på fisketur, jakt og fotball-weekend til Manchester, arenaer der menn kan møtes og snakke om sorg og følelser uten at det kjennes fremmedgjørende?

Livets og dødens tre.

Like etter at bølgen har brast inn i leiligheten, eksploderer hele huset. 21 mennesker spyles ut. Etter en utmattende livskamp under og over vann finner en kraftig forslått og omtåket Espen redningen 600 meter inn på land, seks meter over bakken, i et 30 meter høyt sedertre.

Like før har han fått øye på Elfrid ti meter bak seg. Hun holder seg, som ham, fast i et tre som er rykket opp med roten. Han fanger blikket hennes, aner at det blir for siste gang, opplever øyeblikket som rolig og godt midt oppi de frådende vannmassene. «Hold deg fast! Vær sterk, uansett hva som skjer!» roper han I ettertid har han tenkt at det store treet som ble hans redning, trolig ble hennes død. At mens han klamret seg fast til greinene i høyden, ble hun drept mot treets fot.

5000 mennesker mistet livet da Khao Lak ble jevnet med jorden andre juledag, blant dem minst ti av menneskene som befant seg i familien Barth Olafsens leilighet. Mirakuløst nok ble ikke Balder en av dem. Den nylig svømmedyktige seksåringen får først tak i en grein. Deretter kaver han seg over på en mørk tredør som kommer drivende forbi. Han legger seg på tvers, holder seg fast i kanten og seiler flere kilometer gjennom et ubeskrivelig kaos før han treffer tørt land. Underveis vurderer han å hive seg inn i den fristende åpningen på en stekeovn. Klokelig lar han det være.

Systematikeren.

Som Lyn-trener var Espen Olafsen ualminnelig grundig. Det samme har han vært etter at bølgen stjal kjæresten og datteren. I «Hva skal vi med stjerner nå?» får vi vite hvor planmessig han har sørget i denne ekstremt krevende tiden. Espen nektet å la sorgen og tsunami bli hans nye identitet og definere resten av livet. Han er så mye mer enn en sørgende alenefar. Men han innså også at hvis han i løpet av tre år skulle makte å bygge en fullverdig tilværelse og gjenerobre hverdagen for seg og Balder, trengte han hjelp.

Fra første dag etter hjemkomsten til et tomt hus på Vøyenenga ba Espen familie og venner om å stille opp. Og han ga dem praktiske, konkrete oppdrag: Noen kunne jus, andre bisto med forsikringsoppgjør, noen kunne leke og snakke med Balder, én stilte med en sixpack pils og ubegrenset tid.

– Det var fundamentalt. Jeg så med én gang at dette kunne vi ikke fikse alene, kommenterer Espen. Han vet at mange mennesker er engstelige for å være til bry for den sørgende. De mangler ikke god vilje, men vet ikke helt hvordan de skal nærme seg. – Bare å bli sett som et offer, er passiviserende både for den sørgende og omgivelsene. Vi er jo fremdeles de samme menneskene, og må ta i bruk ressursene i oss selv og rundt oss. Venner og familie setter pris på å få være til nytte. Ingenting er mer utmattende enn å stå i medlidenhetsgjeld.

Espen er en mann med et stort og godt nettverk. Ikke alle står like godt rustet når tragedien inntreffer, og Per Arne Dahl mener at vi i Norge har mistet en lang og sterk tradisjon for å stille opp med nærvær og praktisk hjelp for mennesker i sorg.

– Vi må ta i bruk den dugnadsånden vi på andre områder er så stolte av. Det kan kanskje særlig menn ha nytte av. Altfor mange slites ut av å bære sorg alene.

Gjenforeningen.

Det er familievenn og reisefølge Lise Bang Ericsson som finner Balder. Han ligger på magen på grunna, halvt i svime, med hjernerystelse, skrubbsår over hele kroppen og et svært dypt kutt i ankelen. Lise er på desperat leting etter sønnen Ragnar og mannen Anders, men nå bruker hun alle sine krefter på Balder, som klamrer seg til henne. De kravler seg oppover i terrenget, forbi tempel og plantasjer, før de til slutt plukkes opp av et helikopter. Først halvannet døgn senere gjenforenes Balder med pappa på sykehuset i Phuket by. Espen har antatt at han har mistet hele familien sin. For første gang i livet vurderer han å gjøre slutt på det hele. Men alle suicidale tanker må vike for evig når en tannløst smilende Balder bæres inn på rommet og plasseres på fanget hans. – Pappa, hvorfor gråter du? spør seksåringen. Espen slår armene rundt ham. Kroppen begynner å riste. – Fordi jeg er så ufattelig glad for å se deg igjen, gutten min, svarer han.

Den tyngste jobben. Espen har opplevd motgang før. På 90-tallet overlevde han både hjernemalaria i Afrika og to nakkebrudd etter en stygg sykkelulykke i Tromsø. Deretter kom han seg gjennom føflekkreft før han måtte opereres for en livstruende utposing på hovedpulsåren like over hjertet.

Da tsunamien kom, visste Espen allerede godt at livet aldri kan tas for gitt. Det samme vet svigermor, forfatteren Frøydis Alvær. For ni år siden døde Elfrids lillebror Kyrre av blodkreft. Noen måneder etter tapet av datteren og barnebarnet i Thailand, mistet Frøydis mannen hun hadde levd sammen med i så mange år, Sverre Barth. «Det tok tre år etter Kyrres død, Espen, før jeg følte at gleden vendte tilbake til meg, at fremtiden åpnet seg og livet ble noe mer enn en kamp for å komme seg gjennom hverdagen,» varslet hun tidlig. Den samme beskjeden fikk Espen fra sin lokale guide da han og Balder reiste tilbake til Khao Lak for å gå opp sine spor:

– Både menneskene og naturen behøver tre år, først da begynner de å spire igjen, forklarte han. Espen vendte aldri tilbake til trenerjobben i Lyn. I fjor takket han nei til et fristende tilbud om å gå inn i Åge Hareides team rundt landslaget. Flere eliteserieklubber og førstedivisjonslag har fått avslag på sine fremstøt. I stedet har han etter hvert returnert til sin tidligere stilling som fotballfaglig ansvarlig på Toppidrettsgymnaset. Han har fulgt skoleferiene og hatt nok tid og krefter til den viktigste jobben: Sorgarbeid og å være far for Balder.

Han forsto fort at ingenting er mer kraftkrevende enn å sørge. Han kunne ikke tillate seg å forfalle fysisk. Derfor trente han hardt, og derfor motsto han den innimellom store fristelsen til å drukne smertene i alkohol. Dessuten visste han at det var helt avgjørende at jentene fikk være med dem videre. Balder måtte ikke få glemme, og de første ukene etter tsunamien påla Espen ham tre ganger hver dag å fortelle alt som hadde hendt – minst én av gangene til et nytt menneske. Balder skred ivrig til verket. Og for hver gang han fortalte, husket han mer. Mormor skrev ned hele historien og har senere brukt den som inspirasjon for sin bok «Å seile på en dør». Men etter 12 dager hadde Balder fått nok.

– Nå orker jeg ikke mer, sa han. Og det var helt greit. Han hadde fått grep om sin egen historie. Banket på kisten. For Balder har det vært uhyre viktig å holde fast ved at Frøya og mamma døde sammen og fortsatt skal være sammen. Derfor insisterte han på at de skulle gravlegges i samme kiste. Da kisten var båret inn i kapellet, måtte Balder gå en ekstra tur inn alene etterpå.

LYKKELIG UVITENDE: - Lille julaften tas det aller siste familiebildet i Khao Lak. Frøya er stolt med nye fletter i håret.
SKRIVING: - Mange og lange samtaler mellom Per Arne Dahl og Espen Olafsen ligger til grunn for «Hva skal vi med stjerner nå?» Her rusler forfatterne i havgapet foran Dahls hytte i Brunlanes.
FOTBALLVENNER: - Espen Olafsen har de siste årene nøyd seg med å være hjelpetrener for Balder og klassekameratene på Jutul. Nå kjenner han seg moden for comeback som topptrener.