Siste akt

De var nakne på film, sinte på scenen og forandret norsk teater for alltid. Nå trer den radikale skuespillergenerasjonen av etter 45 år.

Alice i underverdenen. Da Nationaltheatret satte opp forestillingen i 1971, spilte Anne Marie Ottersen den gale haren.

Ingenting er så stille som en tom teatersal. Kulissene blir bleke uten scenelys. Parykkene ligner døde katter.Men når Anne Marie Ottersen låser seg inn på Dizzie Showteater, blir stillheten ettertrykkelig brutt. Hun tar på seg gammeldame-parykken. Slenger boaen rundt halsen og ikler seg en sexy, svart undertøyskjole.

Lager trutmunn til fotografen til han kneler i latter.

Neste år fyller Ottersen 70 år og må pensjonere seg. Men inntil da: The show must go on. Tre kvelder i uken spiller hun den gamle frognerfruen Lillemor i Gammel dame er vond å vende . Kveld etter kveld fylles den slitne teatersalen med folk, latter og bløte vitser.

— Det er ikke så lett som det ser ut som. Ingen ler på kommando, så det må bety at de kjenner seg igjen, sier hun i et sekunds alvor.

Ingen ler på kommando, så det må bety at de kjenner seg igjen. Anne Marie Ottersen

RADIKALE, UNGE PENSJONISTER.

Anne Marie Ottersens skuespillergenerasjon gjorde langt mer enn å spille roller. De startet Torshovteatret, bygget opp Hålogaland Teater i Tromsø og satte opp repertoar etter allmannamøter. Premièrene kunne like godt være på Vestfossen Cellulosefabrikk som på Nationaltheatret. Dette var en tid da skuespillerne ikke drømte om kjendiseri. De ville gjøre en forskjell.

— Det begynte med skuespillerstreiken i 1966. Skuespillerne kjempet for å få prøvefri på søndager og fikk sympati i befolkningen. Plutselig skjønte de at de også kunne gjøre noe ute i samfunnet, sier professor i skuespillerkunst, Tor Bastiansen Trolie ved Universitetet i Bergen.Han kaller 68-ernes inntog i norsk teater for et paradigmeskifte for skuespillerkunsten.

— På scenen ble uttrykket mer fysisk enn tidligere. Skuespillerne sto ikke lenger bare og snakket, de handlet på scenen. De var inspirert av Bertolt Brechts teater i Berlin og så på seg selv som et ensemble, sier han.

Motsatsen var skuespillerne fra den såkalte «gullalderen»: Lillebil Ibsen, Wenche Foss, Henki Kolstad og Georg Løkkeberg. De var Norges største stjerner, bar forestillingene på egen rygg og snakket med en slik diksjon at også bakerste rad hørte.

- Du må snakke tydelig, sa de forgylte gamle til de unge radikale.

Men den nye generasjonen ville snakke naturalistisk om streik og dobbeltarbeidende mødre. Når de kom på jobb på National, var håret bustete og olabuksen uvasket.

Anne Marie Ottersen husker hun sto i kantinekøen på Nationaltheatret. Ugredd og uredd. Bak henne kremtet intendant Lars Wikdahl høylytt. Et kremt lokførerdatteren på ingen måte ignorerte:

— Skuespillerinnene er ikke hva de en gang var! sa hun smilende til intendanten.

— Nei, det skal være visst, svarte han bastant.

40 år senere har hun stylet håret og tatt på seg leppestift. Bilen er parkert rett utenfor teaterets hovedinngang, sånn litt bak Bjørnstjerne Bjørnson. Nå er det hun som er en del av establishmentet.

- Jeg tok meg i å si det til mannen min her om dagen: «Jeg hører ikke hva de unge sier.»

Ottersen skjærer en grimase.

— I ettertid skjønner jeg at de eldre må ha vært veldig tolerante mot oss. Vi var jo helt forferdelige! Hele min generasjon! Vi var så sikre på alt hele tiden.

Under Arild Brinchmanns ledelse på 70-tallet satte Nationaltheatret opp dokumentariske forestillinger om streik, sentralisering og undertrykte kvinner.

Anne Marie Ottersen reiste til hjembyen Kongsberg for å intervjue streikende vaskedamer, sammen med regissør Anja Breien og resten av ensemblet. Det ble til teaterstykket Jenteloven .

Breien ble inspirert og ville lage film. I 1975 hadde Hustruer première, med Ottersen, Frøydis Armand og Katja Medbøe som tre koner på gjenforeningsfylla. Resten er norsk film- og feministhistorie.

— Vi snakker om å lage en Hustruer-film nummer fire, men Anja sier at vi har tid i massevis. Og hun er jo enda eldre enn meg, sier Ottersen.

Skriv pent om dama. En av Norges aller flinkeste skuespillere, sier han og går. En hvithåret mann
Jorunn Kjellsby. Håper noen vil fortsette å tilby henne roller etter at hun er blitt pensjonist.

WAM OG VENNERØDS DAME.Anne Marie Ottersens klassekamerater er i ferd med å forlate norsk teater. Både Ragnhild Hilt, Anne Marit Jacobsen og Jorunn Kjellsby har sin avskjedsforestilling denne våren.

Vertshuset Haren og Hauken. Jorunn Kjellsby som Ulla Winblad i oppsetningen fra 1979.

Hvis man ser på listen over dem som nylig har pensjonert seg, eller snart skal ut i pensjon, blir man fylt med både minner og vemod.

Jorunn Kjellsby tar en slurk med Frydenlund innerst i kroken hos Herr Nilsen. En hvithåret mann dulter henne i siden.

— Skriv pent om dama. En av Norges aller flinkeste skuespillere, sier han og går.

— Åhh ... tusen takk, så snill du er, svarer Kjellsby.

Hun er i sin siste rolle nå, som Oinone i Fedra på Det Norske Teatret. Kvinnen som forlater mann og barn for å tjene sin dronning. Et tjenerskap som ender med løgn, manipulasjon og død. Språket er på aleksandrinervers, oversatt av Halldis Moren Vesaas. Kjellsby har forelsket seg i ordene og gleder seg til å ta dem til scenen. Siste teppefall forsøker hun å ikke tenke på.

— Jeg ble så glad på første prøve. Da sa teatersjefen at det var min siste rolle som «fast ansatt». Jeg håper noen ringer og gir meg flere roller.

Samtidig er det en del av henne som gleder seg til å bli pensjonist . Det er hardt å jobbe på teateret. Lange prøver, kveldsforestillinger, flere stykker i hodet på en gang.

Jorunn Kjellsby har alltid fått folk til å le. I 1973 gikk den vordende filmregissøren Svend Wam inn på Club 7. Han var egentlig på utkikk etter en annen skuespiller, men det var Jorunn Kjellsby han fant. Dagen etter ringte han og spurte om hun ville ha en liten statistrolle i debutfilmen hans.— Jeg fikk rollen som bisk dame i kantinekø. Så bare trådde jeg til, kastet meg uti det og tenkte ikke egentlig på hva jeg gjorde. Plutselig hørte jeg at Svend Wam lo så skrekkelig. Etter det var vi perlevenner.

Kjellsby ble med i alle Wam og Vennerøds filmer. Noen ganger var hun naken. Ofte burlesk. Nesten alltid hysterisk morsom.

Hjemme ventet to tvillinger på mamma. De ble født da Jorunn var 18 år og elev ved Trøndelag Teater. Etter fem års pause fra teaterscenen fikk hun jobb på Oslo Nye. Men lykken over fast jobb skulle bli kortvarig. Under Toralv Maurstads ledelse ble hun en av flere skuespillere som måtte gå.

På Club 7 fant hun en havn. En havn full av rødvin, kunstnere og politiske idealer.

— Åhh ... det var morsomt. Med masse spennende mennesker og sene kvelder.

— Hva med jentene dine?

— De var jo store da, de hadde hverandre og naboene visste at de var hjemme alene. Men jeg husker da jeg fikk fast jobb i Fjernsynsteatret. Datteren min sto i trappen og sa: Endelig får vi middag hver dag.

Jorunn Kjellsby ler hest, latteren vi kjenner fra film og TV. Men nå ler hun i rollen som seg selv.

— Fikk de ikke middag?

— Jojo, det er klart de fikk middag. Vi hadde dårlig råd, men mat var det. Store suppekjeler, mange gjester. Dette var 70-tallet vet du. Hun ser i luften. Jentene er blitt middelaldrende kvinner med store barn. De har klart seg godt.

— Jeg hadde mye dårlig samvittighet for dem. Det har jeg fortsatt. Selv om jeg snart er 70 år.

— Jorunn Kjellsby er fantastisk på alle måter. Hun er engasjert, fargerik og har et smittende humør, både når det er godt og dårlig, sier teatersjef på Det Norske Teatret, Erik Ulfsby.

Ragnhild er en nydelig skuespiller. Hun har en sjelden varme som man blir glad i. Erik Ulfsby
Ragnhild Hilt. Hun avslutter karrièren med et stykke som har betydd mye for henne - Av måneskin gror det ingenting.

DEBUTERTE MED MELKESPRENG.Han er klar over at en hel generasjon er i ferd med å forsvinne ut av dørene. På listen A-magasinet trykker, er 13 av skuespillerne fra hans teater.

Dronning i tusen dager. En ung Ragnhild Hilt som Anne Boleyn. Lasse Kolstad spilte Henrik den åttende. Oppsetningen er fra 1971.

En generasjon født av det politiske teateret. Dagens unge skuespillere er også radikale på mange måter, men da handler det om form. De er opptatt av estetikken og ikke bare av innholdet, sier Ulfsby. En av de 13 er Ragnhild Hilt, som pensjoneres etter 44 års tjeneste ved Det Norske Teatret.

— Ragnhild er en nydelig skuespiller. Hun har en sjelden varme som man blir glad i, enten du jobber med henne eller sitter i salen, sier Erik Ulfsby.

Da hun debuterte 26 år gammel, spilte hun Anne Boleyn mot Lasse Kolstads Henrik den åttende. Fem måneder tidligere hadde Ragnhild Hilt født en datter. Det er vanskelig å si hva som presset hardest, nervøsiteten for motspilleren eller melkesprengen i 1500-tallskjolen.

— Men så kom kona hans, Bab Christensen, bort til meg og sa: «Det er bare Lasse, han er ikke noe å være redd for», minnes Ragnhild Hilt.

Dermed var det bare melkesprengen igjen.

MÅNENE SKINNER AV AVSKJED.

Siden da har Ragnhild Hilt overlevd fem teatersjefer på Det Norske Teatret. En morgen i slutten av januar gikk hun inn til den siste av dem.

— Kanskje vi kan la Av måneskin gror det ingenting bli min avskjedsforestilling, sa hun.Torborg Nedreaas’ roman har fulgt henne gjennom fire årtier. På slutten av 70-tallet spurte Oddvar Bull Tuhus om hun ville spille hovedrollen i en filmversjon. Det ville hun gjerne, men filmen ble aldri noe av.

Ragnhild Hilt dramatisere boken selv. Skrev lange brev til Torborg Nedreaas, besøkte henne og snakket om politikk, litteratur og kvinneliv. De hadde noe til felles: sosialismen. Forfatteren var en radikal stemme i etterkrigstiden. Ragnhild Hilts far, Odd Hilt, var kjent billedhugger og kommunist.

— Jeg har aldri vært partipolitisk, men jeg har sosialismen i blodet. Det er noe selvfølgelig for meg, akkurat som billedkunst, sier Hilt.

Nedreaas skjønte at den unge skuespilleren ønsket å fortelle det samme som henne selv. Når hovedpersonen tar en ulovlig abort, er hun ikke bare et individ. Hun er en representant for en hel generasjon med kvinner.

På premièren i 1982 satt Torborg Nedreaas på første rad. Stolt lyttet hun til applausen.

Da Ragnhild Hilt satte opp monologen på nytt 14 år senere, var abortdebatten borte, feminismen ble tatt for gitt. I 2014 er abort igjen blitt et hett tema. Hun tror det vil gi stykket en ny klangbunn.

Hjemme er bokhyllene fylt av poesi. Veggene dekket med skisser og bilder.

— Som pensjonist skal jeg lage fortellinger, tegne mer og fortsette med collager av avisbilder. Det siste ser jeg på som en slags dobbel gjenbruk. En resirkulering av papiret, og en resirkulering av virkeligheten, sier Ragnhild Hilt.

NESTE AKT.

Anne Marie Ottersen har nettopp kjørt vekk fra Nationatheatret og bråbremset foran en trikk.— Jeg skal ikke bite meg fast i teatret. Herregud, jeg har brukt hele livet på å underholde andre, sier hun.

- Jeg har mange planer, som jeg ikke kan snakke om. Men jeg må ikke underholde, jeg må ikke det.

Hadde dette vært et intervju med en vanlig dame, ville vi skrevet «hun tar en liten pause». Men Anne Marie Ottersen tar aldri pause.

— Livet er for kort. Om noen år er jeg på eldrehjem, jeg tenker på det hele tiden. Jeg skal dø. Det er noe jeg alltid har reflektert over. Jeg tror at når man har forberedt seg på det, så leter man ikke etter en nødutgang når det faktisk skjer.

I kveld skal hun på scenen igjen. Hun skal smugdrikke rødvin, snakke «fjognejj»-dialekt og ha erotiske drømmer på gamlehjemmet. Foran henne skal publikum le og klappe.

Helt til teppet går ned og alt er over.