- Folk har sluttet å stjele epler

Det gremmes Norges eldste mangemillionær over. Møt Erik Sture Larre (99) og tre andre rikinger som har svart på spørsmålet: «Hva har pengene gjort med deg?»

Følg prosjektet #APrikdom

Erik Sture Larre ble født før skuddene i Sarajevo. Han var kompis av Martin Tranmæl og var Milorg-leder under annen verdenskrig.

Etter at tyskerne arresterte ham, satt han i enecelle på Grini i over to år. Der satt han og tenkte på marka og på hva frihet er verdt. Da freden kom, gikk han hele marka til fots, gjennom 19 kommuner i fem fylker. Hver kveld tegnet han turen på kartet og drakk en klunk med folk han traff på veien. Tilbake i Oslo kjøpte han sine første aksjer. Resten er norsk børshistorie.

— Før brydde folk seg om å stjele epler! Det gjør de ikke i dag. Det hender jeg inviterer folk til å plukke epler, men så gidder de ikke!, sier 99-åringen.

Han ser utover eplehagen og sin eventyrlige, hvite villa i Madserud allé. Århundret han kan se tilbake på har vært like eventyrlig. Det har gjort ham rikere enn de aller fleste. Men det har også gjort oss andre ganske rike. Og her står vi, i rikinggaten over alle Oslos rikinggater, for å høre hva han tror om all denne rikdommen.

Møt Larre hjemme, i videoreportasjen øverst, og se hva han har stående i trappen sin.

Naboene heter Øystein Stray Spetalen (3,55 milliarder) og Johan H. Andresen jr. (22 milliarder) Larre selv (670 millioner) har vært formann i Madserud allé vel siden 1966. For tiden er han oppgitt over at ingen vil ha, ja, ikke engang stjele, frukten fra hagen hans. Til slutt kuttet han ned flere trær.

— Jeg orket ikke å se på all frukten som bare datt ned og ble liggende. Ingen gidder å gå på slang i min hage. Pengene har gjort at vi har sluttet med det. Vi kjøper heller frukten på Remi, Rema og alt det der.

- Hva forteller dette deg?

— At folk ikke skjønner noen ting! Den gang vi måtte stjele epler, da smakte frukten mye bedre enn det du fikk hjemme. Vi fylte nikkersene til vi nesten ikke kunne gå. Nikkersene var fine å rappe epler i og fungerte også som turbekledning. Vi hadde ikke turutstyr som barn.

La oss snakke mer om penger. Du har jo så mange av dem. Hva bekymrer deg mest med den norske rikdommen?

— Likegyldigheten. At vi er opptatt av ting uten betydning. Det er ungene som driver det hele. Men hvis du går ned i sentrum en lørdagskveld, ser du bare tusener på tusener av ungdom som er dritings.

Erik Sture Larre (99) savner epleslang.

Ferner Jacobsen«Lure Larre» er han kalt. «Investor-Norges Grand Old Man.» «Børshai.» I dag er han eldst på Kapitals rikingliste og kaller seg gjerne «Markalovens far». Det gjør også mange andre, for loven gikk gjennom i 2009, og da hadde Larre jobbet for vern av Oslo-marka i over seksti år.

— Det er innen friluftsliv at Norge har endret seg mest. Folk kler seg opp for 25.000 kroner for en tur opp til Frognerseteren. Unger får flere par slalåmski hver sesong for å kjøre renn! Det er jo vanvidd! Disse folkene er mer interessert i hvilke ski de har, enn gleden over å bruke dem!

- Hva gjør det med oss?

— Vi blir overfladiske.

- Hva er luksus for deg?

— Jeg vet ikke hva det skulle være. Jeg er aldri på ferier i utlandet, bor sjelden på hotell og spiser ikke middagen min på Bagatelle. Jeg får ikke sydd skjortene mine i London, sånn som han Hagen. Jeg kjøper alle klærne mine hos Ferner Jacobsen, og det er det.

- Du har sikkert en favoritt-ting?

— Marka.

- Marka er vel ikke en ting?

— Båten, da. Den er ikke så stor, men det er den deiligste båten.

Idioti

Erik Sture Larre går gjerne med slips. Noen ganger i egen stue, alltid når han går ut døren. I dag har han valgt et rødt, hvitt og blått med diskret brodert logo: N.I.V. Norske Idrettsveteraner.

— Da jeg ble stor nok, på 11-årsdagen min, begynte jeg i speideren. Da var det ferdig med foreldrene! Og vi ble aldri kjørt noe sted. Aldri! Idrettslagene sørget for oss. I dag står noen idioter av noen foreldre og skriker ved fotballbanene. For meg er dette rent idioti! De er barn! De må få lov til å være alene! En far som står og skriker sånn tar gleden både fra barna og fra de voksne funksjonærene. Det er dårlig omsorg.

- Skader det barna?

— Å kjøre ungene opp i Tryvannsbakken med tre par slalåmski er i alle fall idioti. Vi måtte gå, vi. Utfartstrangen var større. Å gå i marka var en veldig stor beskjeftigelse. Det var det billigste, selvfølgelig, å bruke beina til å gå i skogen. Helt gratis, alt sammen. Vi brettet opp buksen, bare.

— Foreldre har helt frivillig gjort seg selv til en serviceorganisasjon. Barna er vant til å bli vartet opp. De har ikke godt av det.

- Hvorfor ikke?

— De lærer ikke å bli selvstendige individer. Blir ikke voksne.

To år på Grini

I januar 1943 var Erik Sture Larre 30 år, en dreven organisasjonsmann og en av Milorg-lederne i Oslo. Så ble han arrestert av tyskerne. Han satt på enecelle på Grini frem til frigjøringen i mai 1945, og ble blant annet torturert.

Les også

- Alle er i jobb. Syssel- settingen er full. Det er en glede!

— De fem årene med krig unner jeg ikke noen. Jeg visste at jeg hadde dødsdom. Å høre skrittene i gangen om natten, og lure på om de ville stoppe utenfor celledøren min ... det var en nervepåkjenning. - Har du mareritt om alt dette i dag?

— Jeg har hatt noe jævlig med mareritt. Men det blir bedre og bedre. Det vonde forsvinner litt med tiden. Men min kone kan fortelle mest om det. Jeg fyker opp, vet du. Før jeg ble arrestert, sov jeg med ladd pistol ved siden av sengen. Ellers har jeg ikke fortalt til noen hva jeg egentlig drev med under krigen. Folk er så veldig interessert i om du har drept noen.

- Drepte du noen?

— Det har jeg aldri svart på. Jeg kan godt svare at jeg håper ikke det. De kan jo ha blitt såret, jeg vet ikke. Det er ikke sikkert jeg traff en gang.

- Hvis Norge, helt hypotetisk, skulle bli invadert i dag, hvordan ville vi klart oss?

— Jeg er redd vi ville vært likegyldige, så lenge okkupasjonsmakten ikke ville bestemme klesdrakten. Dét tror jeg ville berørt folk.

- Nå må du passe deg, så du ikke høres gammel ut.

— Den menneskelige hjerne er slik innrettet at vi glemmer de vonde tingene. Ellers hadde vi vel ikke overlevd. Når jeg tenker på mine sommere, så husker jeg bare at jeg lå og badet, med fullt av flotte jenter rundt meg. Ikke kalde, jævlige regnværsdager. Gudskjelov, ellers hadde det blitt ulevelig.

Å trives på jobben

Erik Sture Larre sover bare 3,5 timer hver natt.

— I natt la jeg meg klokken 04. Jeg satt og jobbet. Jeg synes det er moro! Jeg har bare unge venner, de andre er døde. Og alle mine venner som har jogget, de er døde.

- Du mener å si at man må ha glede ved det man gjør?

— Ja. Jeg kaller det «å trives». Jeg bruker ofte det ordet. Jeg er ikke en sånn som hopper av glede. Jeg trives.

- Hva er det viktigste dine 99 år har lært deg?

— Det er egentlig veldig enkelt. Å trives på jobben.

- Har den lært deg noe om kjærligheten?

— Altså … min innstilling til kvinner er positiv. Jeg har hatt den samme kona bestandig, vi traff hverandre i 1952, på Hotell Bristol. Jeg jobbet som funksjonær under OL i Oslo. Hun var ute med faren sin og var 18 år yngre enn meg. Hun var aldeles nydelig. Dagen etter sendte jeg henne femti røde roser.

- Du må ha lært mer enn det med roser, på over seksti år?

— Ja. Du må trives. Hvis du ikke trives med samme menneske, så går det ikke. Slik har det vært som arbeidsgiver også: jeg må trives med de ansatte. Jeg tror de trives med meg også, for de blir her til de dør eller går av med pensjon.

Følg prosjektet #APrikdom

Eventyret Norge

En av verdens største eksportører av fisk. Europas største eksportør av tømmer. Verdens tredje største skipsfartsflåte. Det var Norge - i 1870. At vi var så fattige før vi fant olje, er på mange måter en myte. At vi 140 år senere er blitt så stinne at rikdommen er vanskelig å fatte, er det ikke. I år har Norge for første gang 200 milliardærer. De siste 15 årene har vi fått bedre og bedre betalt for oljen, samtidig som vi har kjøpt elektronikk og forbruksvarer billigere og billigere.

Ser du bort fra rikingparadiser som Lichtenstein, Emiratene og deler av Sveits, er Norge etter mange parametere verdens rikeste land. På grunn av oljen. Skipsfarten. Fiskeindustrien. Samfunnsmodellen. Den jevne inntektsfordelingen. Klimaet. Statens sterke finansielle stilling. Det høye utdanningsnivået. Effektiviteten i økonomien. Hvordan vi forvalter og fordeler oljefondet. Hvordan vi organiserer arbeidslivet, slik at en svært stor andel av befolkningen, ikke minst kvinner, er i arbeid.

Les også

- De unge i dag savner mer, selv om de har «alt»

Kongen av dette landet heter ikke Harald. Han har utvandret og heter John Fredriksen. Fredriksen troner fortsatt på toppen som Norges rikeste mann, med 90 milliarder i formue. Sånne summer kan vi andre se langt etter. Likevel, om vi delte ut oljefondet til dem som bor i Norge i dag, ville vi alle hatt nærmere én million kroner å rutte med. Bare en av ti nordmenn sier i en fersk undersøkelse at de bekymrer seg for økonomien. Så hva gjør velstanden med oss? Er vi blitt et folk som har vent oss til å ha tjenerskap? Som fokuserer på bitte små ting i valgkampen? Eller er vi blant de lykkeligste i verden — som har råd til å bruke stadig mer tid på å drive med ting vi synes er gøy?


— Jeg må gjøre noe for andres barn

Bergen 1996: En 28 år gammel mann vasker toaletter på McDonald’s. Han har nettopp fått innvilget asylsøknaden sin. Nå savner han familien, kona og den to år gamle datteren som fortsatt er på Sri Lanka. Problemet er at det koster 25 kroner minuttet å ringe dem. Og toalettvaskeren tjener 70 kroner timen.

Da den første regningen fra Telenor kommer, lyder den på 50.000 kroner. Forretningsmannen, som har fått kremmersjelen inn med morsmelken og hadde 500 ansatte da han forlot hjemlandet, låner penger i banken og vasker ned hele gjelden. Så stjeler han tusenvis av kunder fra den norske telegiganten.

Kjelsås 2013: Rasiah R. Leon står på kjøkkenet og ser ut over byen. I kjelleren under ham duver et svømmebasseng.

Ved siden av: en sauna, et trimrom og noe som ligner en hjemmekino. Takterrassen med plass til 150 mennesker. Oppkjørselen med varme i bakken. Inngangen med elektrisk port.Og rundt ham, i hjertet av det 800 kvadratmeter store huset det tok et år å totalrenovere: et kjøkken fra Kvänum som ble bygd på stedet. Tatt ned og satt opp igjen fire ganger før huseieren ble fornøyd.

Prisen Rasiah R. Leon betaler for sin mobil-suksess, er at han er borte fra kona Marian og barna Sonia og Daniel store deler av året. Desto deiligere å være hjemme.

Norges mest lønnsomme asylsøker noensinne har gitt millioner av innvandrere råd til å ringe hjem. Mobiltelefonselskapet Lebara Group BV, som Leon eier sammen med to andre, er blant verdens største selskaper som selger telefonsamtaler på tvers av landegrensene. De siste årene har de satset i Spania, Tyskland, Danmark, Frankrike, Sveits og Australia, og i høst fikk de mobillisens i Saudi-Arabia. Firmaet kjøper den samme linjekapasiteten som andre mobilselskaper, men satser på at volum skal gjøre opp for lavere fortjenestemarginer.

- Selv Telenor kunne gjort det, sier Leon.

Ikke offentlig

Rasiah R. Leon har kontor i London og på Aker Brygge og jobber gjerne 18 timer i døgnet. Når han har fri, har gründeren en forkjærlighet for biler. Sykler. Klokker. Familien liker å finne nye restauranter å spise på, og når Leon er hjemme, hvilket som regel vil si i helgene, får de ofte besøk av en personlig trener.

- Familien, at barna skal bli gode borgere, er det viktigste for meg. Men du kan ikke gjøre suksess uten hardt arbeid, konstaterer han.

- Det er tøft for en asiat å gjøre forretninger i Europa. Forstå kulturen, hvordan dere lever. Men jeg liker å jobbe og reiser fem dager i uken. Fordi jeg er så mye borte og Marian må ta seg av ungene og hjemmet alene, er det viktig for oss å dra på lange ferier flere ganger i året.

Milliardæren er stolt av hjemmet sitt. Åpen på hva han bruker penger på. Ærlig på hva suksessen koster. Likevel fremstår han som beskjeden.

- Synes du Norge har endret seg siden du kom hit første gang?

- Ikke så mye. Men det som er helt sikkert, er at jeg har forandret meg, og at nordmenns oppfatning av meg har endret seg. Men at mennesker oppfører seg annerledes mot en asylsøker enn mot en bedriftsleder, er ikke så uvanlig noe sted i verden.

En million barn

Leons eldste datter studerer finans på Kingston University i London. Kona har fått drømmehuset, og Sonia og Daniel, som fortsatt bor hjemme, går på den internasjonale skolen på Bekkestua.

- Hva skal du bruke penger på nå?

- Jeg har bare tre barn. De klarer seg godt. Så jeg tenkte at jeg må gjøre noe for noen andres barn, sier forretningsmannen.

For fem år siden ble den humanitære stiftelsen Lebara Foundation etablert. Den har hittil brukt over 90 millioner kroner på å gi mer enn 200.000 vanskeligstilte barn rundt om i verden utdanning, helsetjenester, et sted å bo, mat og rent vann. De største prosjektene er i India og på Sri Lanka og inkluderer en egen landsby, et bibliotek, proteser til dem som har mistet armer og ben i krig og støtte til forskning på hvordan krybbedød kan minskes i utviklingsland. Nå skal det bygges sykehus og en internatskole utenfor Chennai.

- Overalt i Asia kommer barn og tigger av deg. Jeg pleier ikke å gi. I stedet skal jeg få noen av de ungene vekk fra gaten, sier Leon. Lavmælt, men bestemt. - Målet mitt er å kunne ta meg av én million barn. Å ha bidratt med noe før jeg dør.

Følg prosjektet #APrikdom

— Du får et kick av penger

Allerede som tiåring har Einar Øgrey Brandsdal en enorm fascinasjon for å tjene penger.

Han selger blomster langs veikanten og panter flasker. Så oppdager han kroneautomatene. Det er ved dem, i en alder av 12, at suget starter. Men det skal gå flere år før det samme suget gjør at livet hans er i ferd med å gå i grus.

— Jeg har startet flere butikker som ikke har gått bra.

Einar Øgrey Brandsdal mener penger er en verktøykasse som gir ham muligheten til å drive med det som er gøy.

21 år gammel starter Brandsdal et firma som importerer varer fra Østen. I 1999 skaffer han seg domenet Netthandelen.no. I dag har nettauksjonsstedet over én million registrerte brukere. Omsetningen har vært så god at Brandsal akkurat har kommet seg inn på Kapitals liste over Norges 400 rikeste.Hver dag starter millionæren fra Kristiansand med en kopp kaffe og en gjennomlesning av tallene fra i går.

— Arbeidsglede er en fantastisk drivkraft. Før kunne jeg jobbe hele døgnet. Nå jobber jeg ikke lenger til elleve om kveldene. Jeg har lyst til å være en del av oppveksten til barna mine.

Pengekicket

Han er 17 år og har spilt seg fullstendig vekk i et slag poker. Han kan nesten ikke tro at han har tapt så mye penger. Brandsdal må betale med mopeden sin. Men han fortsetter å spille, forsøker seg på børsen, lykkes litt med noen opsjoner. Men penger han legger seg opp, spiller han vekk igjen.

— Følelsen av å ha spilt vekk flere hundre tusen kroner på en dag var forferdelig. Jeg orker ikke mer, tenkte jeg, og spilte og spilte.

Den andre gangen samboeren står i matbutikken og betalingskortet blir avvist, skjønner Brandsdal at han må gi seg.

— Jeg skammet meg. Og en periode var jeg så langt nede at jeg forsøkte å ta mitt eget liv.

Til slutt greide han å bli kvitt spillavhengigheten.

— Jeg ønsket virkelig å slutte.

Farene ved rikdom

Einar Brandsdal mener penger er en verktøykasse som gir ham muligheten til å drive med det han synes er gøy.

— Du blir ikke lykkelig av penger. Men det er gøy, du får et kick av det.

- Hva er luksus for deg?

— Jeg tror luksus flytter seg i takt med livssituasjon. Fordi jeg kan kjøpe det jeg har lyst på, er ikke luksus noe materielt. Kanskje har jeg mistet den gleden man kjenner ved å ha spart lenge til noe og så endelig kjøpe seg det. Luksus for meg er tid. Tid til å være sammen med folk jeg er glad i, til å trene og til å fiske eller plukke sopp.

- Men ville ikke livet ditt vært annerledes om du ikke tjente såpass med penger?

— Jeg ville sikkert kjørt litt andre biler og bodd i et annet hus. Men jeg tror ikke rikdommen har forandret meg som type. Jeg ser på meg selv som et A4-menneske. Jeg blir provosert når folk bestiller to flasker champagne til 10.000 kroner flasken og ber kelneren helle ut den ene i vasken.

- Hva er det verste med å tjene mye penger?

— Å si nei til folk. Det synes jeg er veldig ubehagelig. Det er bestandig noen som vil prate med meg for å få støtte til det ene og det andre. Det er hyggelig å gi bort til gode formål, men samtidig har jeg ikke mulighet til å gi til alle.

- Hvorfor er det ubehagelig?

— Jeg vil jo gjerne at folk skal like meg! ler Brandsdal.

Han anslår at han får to henvendelser på mail og en telefonoppringning daglig som dreier seg om pengestøtte.

— Det hender at folk kommer kjørende langveisfra for å prate med meg. Jeg får veldig dårlig samvittighet hvis jeg ikke har tid til dem.

- Hva har rikdommen gjort med oss nordmenn?

— Dessverre tror jeg mange av dem som vokser opp nå, blir late. Sulten og interessen for å gjøre det bedre forsvinner hvis man har det for godt. Jeg tror arbeidsmoralen blir dårligere. Du ser tendensen allerede, de fleste serviceyrker er fylt opp av svensker. Før tok vi med matpakke i bilen. Nå kjøper vi det vi har lyst på.

- Hva gjør deg lykkelig?

— Å komme hjem med en svær torsk på fem kilo som jeg har fisket selv. Det er noe eget ved å ha jobbet litt for maten du setter på bordet.

Følg prosjektet #APrikdom

— Vi lever nærmest i en fiksjon

Hun har 800 millioner i formue, men Hilde Midthjell har hverken hytte, yacht eller jetfly.

- Hva har velstanden gjort med deg?

- Altfor lite! Ha ha ha, ler Hilde Midthjell.

Hilde Midthjell har 800 mill i formue, men flyr aldri business class.

50-åringen, som bor med leieboer og to katter i en enebolig ved sjøen i Asker, er én av 51 kvinner blant landets 400 rikeste. Mange av disse damene har arvet pengene sine. Lærerdatteren fra Østfold har tjent dem selv. Og kaster dem av prinsipp ikke bort på å fly business class.- Jeg har jobbet så hardt for disse pengene at jeg ikke trives med å bruke dem opp på unødige kostnader. Og jeg har knapt nok tid til å ta meg av huset mitt. Selv der må jeg få hjelp til vedlikehold og planter. Da kan jeg ikke skaffe meg enda flere ting som sluker tid, forklarer hun.

- Jeg kjøper aldri noe til 25.000 kroner bare på grunn av et merke. Men jeg har råd til å kjøpe meg den sofaen jeg liker. Faller jeg for en jakke som koster tusen kroner mer enn en annen, trenger jeg ikke bry meg om prisen. Likevel hadde jeg klart meg superdupert uten alle disse pengene.

- Hvis du ikke er opptatt av dem, hvorfor jobber du så mye da?

- Fordi jeg liker utfordringer. Å skape og forbedre noe. Og når jeg først engasjerer meg, vil jeg levere bra.

En gründer blir født

Oslo 1983: Etter tre år på medisinstudiet begynner hun å studere innholdet i fuktighetskremer og antirynkekremer. Studenten, en utålmodig perfeksjonist, finner til slutt et merke som skiller seg ut. Decleor. Hun skaffer seg agenturet i Norge, fyller bilen med varer og kjører fra hudpleiesalong til hudpleiesalong.

25 år senere, etter å ha bygget opp flere ledende hudpleieserier, posisjonert seg som den største leverandøren i Skandinavia og blitt kåret til Årets forretningskvinne, selger hun livsverket Dermanor til Christian Ringnes for nærmere en halv milliard kroner.

Meningen var å ta det mer med ro. Men det var før hun forelsket seg i en tradisjonsrik, norsk tekstilfabrikk. I dag eier Hilde Midthjell 100 prosent av aksjene i Dale of Norway.

- Det hadde vært mye enklere å beholde Dermanor. Men Dale er den eneste tradisjonsrike tekstilbedriften som er igjen i Norge. For meg er det viktig å ta vare på og utvikle dette selskapet.

- Hva er det morsomste pengene har gjort for deg?

Les også

Forfallet lurer i bakgrunnen

For første gang må Midthjell tenke seg om.- Jeg vet ikke om det er så morsomt å ha penger. For meg ligger luksusen i de små tingene, som å ha fri, ligge på en strand, ha tid til å lese en bok. Penger fritar deg selvsagt for en del dagligdagse bekymringer, samtidig gir det andre bekymringer, for eksempel for økonomien i selskapet ditt. Dessuten vet man ikke alltid hvor man har nye bekjentskaper. Noen er ute etter å utnytte deg. Jeg slapper best av med de gamle vennene mine. De som er glad i meg for den jeg er.

Norge — en parodi

Hadde Hilde Midthjell hatt barn, kunne hun aldri jobbet så mye, mener hun. Men hun har en kjæreste, som er økonom og bor i München. Hver gang han kommer til Oslo, pleier han å utbryte: «Back to Disneyland!»

Særlig i Midthjells nærområde kan det virke som om alle har det pent hjemme, kjører rundt i fine biler og spiser på gode restauranter. Hun tror vi tar velstanden som en selvfølge.

- Vi har det så trygt og godt at vi er blitt litt bortskjemt. De som ikke vil jobbe, blir likevel backet opp. Som arbeidsgiver ser jeg at noen trenger å våkne litt og innse at ting ikke går av seg selv. Vi er blitt et folk som ofte fokuserer på små ting. De store spørsmålene, som miljøproblemene og internasjonale utfordringer, affiserer oss liksom ikke. Sammenlignet med andre deler av verden, lever vi i et veldig idyllisk samfunn. Nærmest en fiksjon. Det må vi vite å sette pris på.

- Er vi blitt et usjarmerende folkeferd?

- Nei, jeg synes nordmenn er sjarmerende, jeg! Vi er stort sett blide og hyggelige. Nærmest naivt åpne. Bor du i et samfunn hvor sult, vold og overgrep er en del av dagliglivet, blir man mer mistenksom.

Det nordmenn kan bli bedre på, synes Midthjell, er å være ærligere om hva vi sliter med. Ha litt mindre fasade.

- Det hjelper ikke å være omgitt av fine ting, hvis dine nærmeste svikter deg, for eksempel. Noen ganger når jeg går ut, lurer jeg på om alle spiller skuespill. Folk fremstår som så vellykkede at det hender jeg tenker: «Dette er en parodi».

Følg prosjektet #APrikdom