Det er lite glitter og lakk for tiden. Nå går Christine Koht rundt i støttestrømper og ortopediske sko.
Det er nesten ikke til å tro hvor mye som kan gå galt med en kropp.
Oi. Der gikk kneskålen. Midt i den korte tulleturen som føttene mine tåler, kjennes det som den løsner. Det er rart, skikkelig vondt og ikke til å gå på. Og her står jeg, midt på torget, og må le av alle deler som kan skrangle og hangle og kollapse.
– Hva blir det neste som går, spør jeg Pernille da hun kommer med trehjulssykkelen og redder meg.
– Kanskje ørene mine detter av? Det går vel egentlig, bare det er igjen et hull til å høre med.
For jeg føler meg litt som en utbrent bil, som må selges i deler. Alt faller fra hverandre. Jammen bra jeg har gode kontakter i helsevesenet.
Les hele saken med abonnement