Vinskolen: Hva skjedde med Veneto?

For ti år siden virket det som om nordmenn knapt drakk annet. Nå hører man lite om viner herfra.

Da jeg entret vinmiljøet i 2013, sto frontene slik: Nordmenn kunne knapt få nok av ripasso og prosecco. En av de få vinene over fem hundre kroner flasken som solgte i betydelige volum, var amarone. Fløyelsvinen med høy alkoholprosent ble ansett som en «forførende». Så populær var den, at jeg hørte vandrehistorier om folk på restaurant som drakk amarone til reker.

Vinanmelderne på sin side, var så skeptiske at det tidvis nærmet seg renskåret arroganse. Fruktbomber! Søtladent kliss! Tallene talte for seg selv. Fylket Veneto nordøst i Italia solgte mer enn hele nasjoner – i Norge. Men hysj ...! Hører du snakk om Veneto nå? Det er som om feberen har lagt seg. Hva var det egentlig som skjedde?

Trendene skiftet

Så enkelt, så brutalt. Det handler blant annet om fylde, alkoholprosent, sukker og jakten på autentisitet. Men for å forstå skiftet, må vi først forstå stilen. I Veneto lager de oftest rødvin med druene corvina, rondinella og moliara. De blandes som regel, for å utfylle hverandre. Men de kan også tørkes. Når vannet i druene fordamper, blir sukkeret, smaken og kraften igjen. Etter tre måneders tørke, er druene blitt rosiner. Resultatet er kompakte, konsentrerte og kraftfulle rødviner med høy alkoholprosent og pris.

Valpolicella er en enkel, saftig rødvin. Lettdrikkelig, uten for mye dill. På sitt beste smaker den av morell. Oftere smaker den drops eller ... rødvin. Amarone er rødvin laget av tørkede druer som presses. Tidkrevende og kostnadskrevende. Prisen er høy. Sånt lokker flere til å ta snarveier.

Ripasso er en tredje stil. Du tar en valpolicella og heller over de pressede rosinskallene som blir igjen etter amarone-produksjonen. Ri-passo. Hell-igjen. Slik får den enkle valpolicella et ekstra uttrekk av smak, farge og bitterstoffer som sitter i skallene. Hovedargumentet fra kjennere mot amarone og ripasso, er at de er krevende å kombinere med mat. Amarone har en sånn kraft, at det strengt tatt ikke spiller så stor rolle hva du har på tallerkenen. Hvilken rett kan stå imot en bulldoser?

Gidder ikke tømmermenn

Samtidig, eller kanskje mer som en reaksjon på dette, vokste en ny trend frem. Unge voksne etterspør viner med lavere alkoholprosent. Tømmermenn er definitivt ut. No-lo heter trenden, som favner den økende gruppen som velger drikke med lav, eller ingen, alkohol. Hvitvin og bobler vokser, på bekostning av særlig tunge rødviner. Små produsenter favoriseres oftere. Det opplevd autentiske står som en motsats til de kommersielle gigantene. Men det finnes jo mer i Veneto, gjør det ikke?

Hvitvinen soave er lettdrikkelig og fruktig. Dessverre ofte også dørgende kjedelig. Prosecco er den store boblevinneren. En god prosecco smaker av pære og sitron. Til denne artikkelen slet jeg skikkelig med å finne smaksnotat på en prosecco jeg faktisk har likt. «Lukter plastikk». «Svulmer». «Herlig, enda en pregløs prosecco» var noe jeg fant i Excel-arket mitt. Jeg påstår ikke at god prosecco ikke finnes. Men – det er skikkelig vanskelig å finne dem som oppfyller mer enn laveste krav til forventning.

All sjarm er ikke borte

Nå ble jeg streng. På grensen til renskåret arrogant. Men sannheten er at jeg i det siste har kjent på nostalgi. Vi kan jo ikke bare kaste Veneto over bord? Vinene ble jo populære nettopp fordi de sjarmerte så veldig mange av oss? Denne uken har jeg funnet smakene som fortjener oppmerksomheten din. Trendene skifter. Men vet du? Gammel kjærlighet består.

• Se Ingvild Tennfjords vinanbefalinger lenger nede i saken.