A-magasinet

Alle så ned på Holmlia. Så slo bydelens talenter tilbake.

For 15 år siden ble Benjamin Hermansen drept. Det styrket samholdet blant Holmlias unge. Nå har de suksess over hele verden.

  • Bjørn Egil Halvorsen
    Journalist

En hustrig kveld før jul:

Haitam Aleesami bryter opp i et stort smil når han ser gjengen som spiller løkkefotball under flomlyset på Lusetjern kunstgress.

Her er toppspillere i fotballklubbene Bærum og Follo, men først og fremst er dette gode kamerater og naboer her på Holmlia, og nå tar Aleesami hilserunden. En bjørneklem og noen faste klapp bak nakken: «Hva skjer, bror?»

På hjemmebane

Det som skjer, er at Haitam Aleesami er i ferd med å etablere sge på det norske landslaget. Venstrebacken har hatt en stor sesong som proff i IFK Göteborg. Men det var her på Holmlia alt startet på 1990-tallet. Over 200 gutter og jenter kjempet om spilleplass på banen den gang.

— Det var bare å dra frem teknikken og vise hva du hadde å by på, mann. Alle ville overgå de andre, gliser Aleesami.

«De andre» er blant annet Mohammed Fellah, Mathis Bolly og Adama «Dio» Diomande – i dag proffspillere i henholdsvis Danmark, Tyskland og England. «Dio» er for tiden skadet, hvis ikke hadde også han vært landslagsaktuell. I fotballgjengen på Holmlia var også Nico Sereba og Amanuel Kidane, som senere gikk andre veier.

Sereba som den ene i duoen Nico & Vinz, Kidane som rappernes manager.

Under en skolekonsert på Holmlia i september, dukket det plutselig opp to dansere fra Peru. Det var Nico & Vinz i forkledning. Det tok av. Sjekk den elleville videoen fra skolekonserten her:

Fordommene florerer

Det er en gyllen årgang. Alle er født rundt 1990. De var klassekamerater og naboer. Nå er de stjerner over hele verden. Kanskje ikke tilfeldig.

Folake Akinyemi Foto: Cornelius Poppe, NTB Scanpix

— Nøkkelen er talent kombinert medhardt arbeid. I tillegg har vivært veldig "sultne" på å lykkes, sier Folake Akinyemi, jusstudent i England og elitesprinter med NM-sølv på 100 meter.

Mangeårig Vålerenga-favoritt, nå proffspiller for Esbjerg i Danmark, Mohammed Fellah tilføyer:

— Man jobber hardt, og har et veldig konkurranseinstinkt her. Vi ville vise oss frem, vise at vi kunne noe, vise at det å komme fra Holmlia er noe annet enn det mange tror.

Mohammed Fellah Foto: Heiko Junge, NTB Scanpix

Du kan stille nesten hvem du vil på Holmlia samme spørsmål, gutter eller jenter, og de trekker frem nettopp dette. Fordommene, de negative medieoppslagene, ryktene om at Holmlia er et farlig sted med gangstere og gjenger, vold og bråk. Et sted der folk blir drept.

Skulle bli middelklassebydel

Det er hva mange har hørt.

Her er noe vi vet:

Holmlia er en av Oslos unge drabantbyer, bygd på 1980-tallet. I motsetning til betongkolossene i Groruddalen, ble Holmlia anlagt med halvparten småhus, separert trafikk og store grøntområder. Med gode turmuligheter, fjordutsikt, nærheten til Hvervenbukta og kun 12 minutter med tok til Oslo sentrum, så planleggerne for seg at Holmlia skulle bli en superattraktiv drabantby for en gryende middelklasse.

— Det skjedde ikke. Og det er fortsatt en gåte. Holmlia har alt, sier tidligere forsker i Norsk Institutt for by og regionsforskning (NIBR), nå pensjonist, Jon Guttu.

I stedet trakk rekkehusområdene til seg Oslos voksende innvandrerbefolkning.

— Når innvandrerandelen når et visst nivå, blir det en selvgående spiral: Etnisk norske flytter ut, og enda flere med innvandrerbakgrunn flytter inn, sier Guttu.

I dag har halvparten av Holmlias vel 13.000 innbyggere innvandrerbakgrunn. De kommer fra 140 ulike land. Det har en pris.

Offer for østkantstigma

— Holmlia og Søndre Nordstrand grupperes gjerne sammen med Groruddalen, og blir ofre for det klassiske østkantstigmaet, sier forsker og sosialantropolog Bengt Andersen. I fjor forsvarte han sin doktoravhandling om sosial og geografisk segregasjon i Oslo.

Gjennom 80 og 90-tallet har Holmlia blitt assosiert med gjenggrupperinger. Senest i KRIPOS’ rapport om organisert kriminalitet fra 2014 omtales «gjengmiljøet» på Holmlia. Når Holmlia får overskrifter, er det ofte med negativt fortegn.

— Det skal veldig lite til for at et rykte oppstår. Du kan sette i gang kampanjer og prosjekter for å motvirke et negativt stempel. Men det skal veldig lite til for at gamle ryktet kommer tilbake igjen. Det er seiglivede saker, sier Andersen.

Dette vet Holmlias sønner og døtre alt om. Derfor har de så sterk drivkraft til å vise det motsatte. Alt ble forsterket gjennom Holmlias store tragedie.

Da Benjamin ble drept

Det skjedde like før midnatt fredag 26. januar 2001, rett ved fritidsklubben på Åsbråten. Benjamin Hermansen sto og pratet med en kamerat utenfor nærbutikken da to menn kom ut av en bil og begynte å løpe mot dem. De prøvde å rømme, men Benjamin ble innhentet og drept.

Bysten av Benjamin Hermansen som ble satt opp rett ved der drapet skjedde. Foto: Heiko June, NTB Scanpix

På lille Holmlia med én ungdomsskole er alle kompiser. Alle kjenner alle, de går på samme fritidsklubb og spiller fotball sammen. Så det var ikke en vennegjeng som mistet noen denne natten, det var en hel generasjon, og fire dager etter drapet gikk 40.000 i fakkeltog i Oslo sentrum.

Så slukket faklene. Drapsmennene var ikke lokale, men for noen ble det nok et eksempel på at Holmlia er et farlig sted. For lokalmiljøet – et dypt traume og et vendepunkt.

Beatriz Jaquotot Rivera

Les det sterke innlegget til en av Benjamins nære venninner, Beatriz Jaquotot Rivera:

Les også

Plutselig dukket det opp en Holmlia-generasjon som erobret halve kongeriket. Hva skjedde?

Inger Aguilar kalles av mange «Mor Holmlia». Den gang leder for Antirasistisk senters ungdomsorganisasjon Agenda X, fikk hun etter drapet mange sorgtunge ungdommer på sitt kontor. Hun hjalp dem å bearbeide og så etterhvert hvordan et sterkt samhold og en positiv fandeninvolskhet begynte å spre seg.

— Benjamins jevnaldrende brukte mye energi på å støtte hverandre, de jobbet frem et helt spesielt samhold, en sterk Holmlia-identitet, sier Aguilar.

Se minidokumentaren som ble laget på 10-årsdagen for drapet:

Det ble trykket opp T-skjorter og capser med Holmlia, og stoltheten vokste. Det samme gjorde denne «sulten» så mange snakker om. — De litt yngre hadde med seg denne arven, men tok det et steg videre. Holdningen ble: Jeg er fra Holmlia. «Dette skal JEG klare, og jeg er villig til å jobbe hardt for det».

— Det har nesten blitt som en bevegelse, sier Yvan Bayisabe, også han født i 1990, og i samme kompisgjeng som Adama Diomande, Nico Sereba, Amanuel Kidane og de andre.

Bayisabe kom til Holmlia fra Burundi som 13-åring, lærte seg norsk, ble en habil fotballspiller, men startet på dramalinje og var senere med på å starte opp sosial entreprenørskap-prosjektet Ungdomsfabrikken. For dette vant han kåringen «Topp 10 ung leder» i 2011. Nå studerer Bayisabe jus på 4. året, og var nylig utplassert et halvt år ved FN-hovedkvarteret i New York. På si har han dratt i gang prosjektet Vibro (Vi Bryr Oss), og står bak internett-dokumentarserien Nye Forbilder – der målet nettopp er å vise frem unge, suksessrike ungdommer med minoritetsbakgrunn, og gi andre noe å strekke seg mot.

— Det handler mye om å definere seg selv. Andre skal ikke få putte deg i bås, sier Bayisabe.

_E3A8248_doc6n3gboi8iigb4m6t9rk-UrkXkQv6l9.jpg Foto: Tor Stenersen

Omer Bhatti er en av Holmlias helter. Foto: Tor Stenersen

Hypermangfoldets gevinst

Klassisk underdog-mentalitet? Storbyforsker Bengt Andersen grunner litt på det.

— En underdog-posisjon kan kanskje gi litt energi, som i «faen heller, jeg skal vise dem». Det kan være en fordel, ettersom få egentlig forventer mye av deg, sier han.

— Når det er sagt: Mange i en «underdog-posisjon» klatrer aldri ut. Så dette kan vel så mye handle om personlige egenskaper – at disse personene hadde blitt noe uavhengig av nabolag, legger Andersen til.

Men professor i sosialantropologi, Thomas Hylland-Eriksen, peker likevel på noen særtrekk ved Holmlia. Han kaller det «hypermangfold» (superdiversity). Blant de 140 nasjonalitetene er det ikke én etnisk gruppe som dominerer.

Han sier det får minst to konsekvenser: For det første må innbyggerne tilegne seg en «hypermangfoldskompetanse». Professoren greier ut:

— Det er ikke nok å lære litt om vietnamesisk og polsk kultur når elevene i klassen har bakgrunn fra tolv land. Du må skape et fellesskap som er basert på noe annet enn nasjonal opprinnelse, sier han.

Punkt 2:

— Dette en type miljø som fører til kulturell kreativitet og nyskaping. Impulsene kommer fra så mange retninger at det uunngåelig oppstår nye, spennende blandinger.

På Holmlia har de en fabrikk for slikt. Den heter BUSH fritidsklubb.

Skal bli museum

Barna rocker med når mannen med caps, tights og ellers baggy klær gjør sine rappe, men smidige bevegelser på parketten. En av Holmlias helter, Omer Bhatti, øver igjen. Alle er med.

Det var i denne salen Bhatti satt sammen sin første koreografi som liten pjokk på fritidsklubben. Nå er gutten blitt 30 år og han henger her fortsatt – når han ikke er i Los Angeles for å tilbringe tid med Michael Jacksons barn.

— Fokuset er egentlig musikk nå. Men jeg øver dans et par ganger i uken her, så jeg ikke blir rusten.

Bhatti får bruke senterets egne studio til å lage og mikse musikk – han jobber med det han kaller «et større prosjekt». Borte i korridoren er det en egen vegg med utklipp og bilder av ham selv. Noe han er medium komfortabel med.

— Det hadde holdt med ett bilde.

— Du er altfor beskjeden, Omer, svarer Bush-sjef Roland Daus (57), knegger høyt og slår seg på låret.

— En gang skal jo dette bli et museum!

Daus kom til Holmlia i 1990 og har bygd opp fritidsklubben steg for steg, «med en teskje», som han sier. Omer Bhatti, Nico Sereba, Noora Noor – alle startet de karrièrene sine her. Daus er i toppslag:

Ildsjel: Roland Daus har bygget opp fritidsklubben med Foto: Tor Stenersen

— De fleste lottomillionærer kommer fra Verdal. De fleste talentene kommer fra Holmlia. Ha-ha!Hver uke er 1000 barn og ungdom innom, fra 1. klasse til videregåendeelever. Her får de mat, her lager de filmer, arrangerer talentkonkurranser, workshops og debatter. Når ungdommene blir for gamle, hankes de inn som pedagoger, lærere og ikke minst – forbilder for de små. Snart er det igjen klart for den årlige talentkonkurransen «Stjernejakten», et konsept ikke ulikt Norske Talenter, men Daus hevder de var først. Fjorårsvinnerne fikk sangen spilt inn i studio og lagd en egen musikkvideo med fritidsklubbens toppmoderne 4K-kameraer.

BUSH har funnet en sikker oppskrift for et godt miljø, og her er Roland Daus’ enkle filosofi:

— Å gjøre livet bedre for andre mennesker.

Det ser ut til å funke. Fotballspillere, artister, gründere, filmskapere, jurister, friidrettsutøvere, det tyter visstnok ut talent av Holmlia. Så forsvinner de ut i verden. Men de kommer alltid tilbake.

Sist gang Mohammed Fellah var hjemme, spurte han om nøkkelen til fritidsklubbens innehall. Han ville trene litt for seg selv.

— Holmlia er som en egen by med et helt spesielt miljø, sier Omer Bhatti.

— Folk utenfra fokuserer det på alt mulig dritt, men det er dritt overalt. Her på Holmlia holder vi sammen. At andre ser ned på oss bare styrker samholdet.

Guttedominans i media

Men hvor blir det av alle jentene? «Mor Holmlia», Inger Aguilar, er enig i at de ikke har markert seg i media på samme måte som fotball- og musikkstjernene.

— Det betyr ikke at jentene klarer seg dårligere, sier hun. Aguilar mener de setter seg de samme høye målene, men kanskje velger andre arenaer enn scenen og fotballbanen.

— Jeg ser en tendens til at jenter velger å studere og flere jobber innen media, i det offentlige, i næringsliv, innen bistand, kultur også videre. For de fleste, både gutter og jenter, handler det om å gjøre en forskjell og være rollemodeller. Vise at man er noe mer enn det folk forventer av deg.

Monir Benmoussa (21) er en av Holmlias fotballtalenter. Han spiller for Bærum, men er skadet, og bruker tiden til å lære jenter om klatring på fritidsklubben. Foto: Tor Stenersen

H for Holmlia

Lillefingre og pekefingre til værs, langfinger og ringfinger på begge hender horisontalt mot hverandre. Slik dannes en «H», hvis du legger litt godvilje til. Nå vil Haitam Aleesami og kompisene på kunstgresset avbildes med Holmlia-tegnet.

Aleesami ler godt, men ansiktet fylles av ekte alvor når han oppsummerer kjernen i et lokalmiljø som mange snakker ned.

— Vi som er oppvokst her er som brødre og søstre. Det handler om kjærlighet, lojalitet og ta vare på hverandre. Alle fordommene børster vi av skuldrene.

Hvert år deles Benjamin-prisen ut. Uranienborg skole er fjorårets vinner:

Les også

Små og store tiltak gjør oss til vinnere av Benjaminprisen

Langlesing: Oslo-ungdommens rusdelte by

Les også

«Østkantungdommen betaler en høyere pris for sin rusbruk»

Integrering og fremmedfrykt er temaer som går igjen i Aftenpostens Si;D-spalte. Her er ett av innleggene

  1. Les også

    Forstår du ikke at respekt og toleranse øker lysten og viljen til å integreres?

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    – Holmlia er akkurat som andre steder. Bare med litt mer mediedekning når det skjer noe negativt

  2. A-MAGASINET

    Nordmenn jukser mest med utseendet i Norden

  3. A-MAGASINET

    Det er én ting Kaci Kullmann Five angrer på

  4. A-MAGASINET

    «Alle ville fått et bedre liv og et bedre samfunn hvis vi stoppet kjeften på dem som roper høyere, fortere, raskere»

  5. A-MAGASINET

    Når z-ene blir mange

  6. A-MAGASINET

    Ingrid Espelid Hovig: - Eg er jo berre eit kvardagsmenneske