A-magasinet

RETTSSAKEN ETTER 22. JULI: «Slik er det å dø, tenkte jeg. Så våknet jeg.»

Det eneste som demper kvalmen, er de utrolige historiene om hvordan de overlevde.

  • Kjetil Østli

Kapittel 6 av 11: Leve

Dette er hva de overlevde. Dette er hva de skal leve med.

De som ble funnet syngende og mumlende. De som holdt på å dø, og som likevel spilte død da ekte politi kom. De som lå sammenkrøpet, som for å beskytte seg med seg selv. De var alle skutt, noen gjentatte ganger, fra få centimeters hold. Men de levde. Alt ble svart, sier mange i retten, slik er det å dø. Men så våknet jeg.

Deler av armen var skutt av, men jenta beskyttet armstumpen mot bakterier og infeksjon. En gutt som var skutt i halsen, klarte ikke snakke, i en dam av blod skrev han telefonnummeret så noen kunne varsle mammaen hans. Kravlende, skutt i brystet, smurte en gutt seg inn med gjørme for å kamuflere seg. Skutt gjennom hodet sang en jente en barnevise hun likte som liten – og reiste seg fra døde venner for å gjemme seg bedre.

Som om de nektet.

Denne uken kom mange av dem til Oslo tinghus. I shorts og sommerkjoler, med rosa arr på kroppene. Noen manglet kroppsdeler, andre har avrevne sener, nerver, de var følelsesløse enkelte steder på kroppen, noen også i hjertet. Flere gikk på smertestillende, med kuler fortsatt i seg. Én sa hun ikke klarte spise rød mat fordi det minner om blod.

Men de levde. Nesten ingen gråt. Få uttrykte sinne. Hvordan går det med deg? Spurte retten. Ikke så bra, svarer flere. Hvordan har du det? Flere vil ikke svare. Jeg vil ikke ha det fælt mer, sier en.

Men jeg lever, sier nesten alle. Og det blir bare bedre og bedre, sier en jente.

Les hele saken med abonnement

A-magasinet

Nyhetsbrev Få ukens høydepunkter fra A-magasinet rett i innboksen din hver fredag!