A-magasinet

Hatets skyteskive

Ekstreme muslimer i Asia og Afrika gyver løs på bilder av ham.Det skremmer ikke Presseforbundets sjef til å holde munn.

  • Ola Henmo

SÅ ER DET PÅ’N IGJEN: Over tinningene er han påmontert griseører. Nesen er erstattet av et tryne. «Svinet som forurettet profeten», står det under fotomontasjen som nå spres med nettets hastighet til millioner av muslimer verden over.

Foran dataskjermen hjemme i Drøbak kikker generalsekretæren i Norsk Presseforbund på det ulekre bildet og kjenner et voksende ubehag. Det hjelper fint lite at han sannsynligvis enda en gang er forvekslet med en dansk tegner eller med kulturredaktøren i Jyllands-Posten; internasjonalt er han blitt et symbol på islams fiender.

Mer enn to år er gått siden han mottok de første drapstruslene. Siden har de strømmet på, fra land etter land i Midtøsten. Han har sett bilder av seg selv med bikkjekropp, som skyteblink og med hodet i en toalettskål. I Sudan har demonstrantene så vidt rukket å slenge fra seg bannerne der ansiktet hans er krysset over.

I løpet av påsken, samtidig som Osama bin Laden truet paven og Europa med hevn for Muhammed-karikaturene, ble det i Islamabad delt ut løpesedler med portrett av Kokkvold og trusler mot Nederland og Skandinavia. Og senest forrige uke dæljet demonstranter samme sted løs på bilder av ham med hammer.

62 år gamle Kokkvold vil gjerne forbindes med kampen for ytringsfrihet. For ham er den selve betingelsen for de andre menneskerettighetene. Men fiende av islam? Riktignok er han ikke noe religiøst menneske, men han bøyer seg i dyp respekt for andres tro.

Å bøye seg i respekt for andres trusler og terror, derimot? Aldri! Kokkvold finner det forstemmende at ikke moderate muslimer reagerer på truslene med et unisont «ikke i vårt navn!».

Han er overbevist om at noe fundamentalt står på spill. Om vi ikke med kraft forsvarer ytringsfriheten nå, risikerer vi snart å våkne opp til en livsform vi ikke vil ha.

Kokkvold videresender også den siste e-posten til sine kontakter i Politiets sikkerhetstjeneste (PST). Egentlig er han ikke redd, ikke nå heller. Men han innser at han ikke lenger kan ta sikkerheten sin for gitt. Heretter er han nødt til å tenke seg nøye om før han reiser utenlands. Han kan ikke lenger føle seg trygg og bevege seg fritt i verden.

Det oppleves uvirkelig. Og dypt urettferdig.

Politibeskyttelse.

Hjemme i Drøbak fikk Kokkvold installert ekstra sikkerhetslås under den første karikaturstriden. Først nå har han begynt å bruke den. Mest av hensyn til sine bekymrede samboere: forloveden gjennom 11 år og hennes datter. Inntil PST ber ham skaffe seg hemmelig nummer, blir han stående i telefonkatalogen.

Uten at han føler seg spesielt modig av den grunn. Han har bare sagt det en generalsekretær i Norsk Presseforbund er pent nødt til å understreke: At alle – både muslimer, karikaturtegnere og redaktører – har en selvsagt rett til å ytre seg uten frykt for å bli truet, terrorisert eller drept. At om ytringsfriheten skal ha noen mening, må den bety retten til å le av makten og si det mullaher, imamer og arabiske diktaturer ikke vil høre. At det er respektløst mot muslimer å mene at ikke islams dogmer kan utfordres på samme måte som kristendommens.

Men ekte heltemot er det journalister og redaktører i Midtøsten som viser.

– Når jeg benytter ytringsfriheten, kommer politiet for å beskytte meg. Når de gjør det samme, kommer politiet for å hente dem, sier Kokkvold.

Han sitter i stuen, i en dyp skinnstol, med hunden Dima i fanget. På veggene – det skulle islamistene visst! – henger karikaturtegningene tett. Mildt sagt anglofile Kokkvold har verdens kanskje største private samling av politikerportretter fra det britiske tidsskriftet Vanity Fair, som gikk inn i 1914. – Arthur Balfour og Henry Campbell Bannermans regjeringer, peker han stolt. På kontoret henger begge Benjamin Disraelis regjeringer, mens den første av William Gladstones fire har fått plass på setra i barndommens Røros.

Politikerbiografiene har for lengst tytt ut av stappfulle hyller. På bordet ligger boken «Bomben i Turbanen» samt en historie om islams fremvekst i Storbritannia.

Som erfaren pressemann vet Kokkvold at dette rommet forteller mye om hvem han er. Derfor har han invitert oss inn. Men når A-magasinets fotograf foreslår å forevige ham under kirsebærtreet i hagen, går Kokkvold i baklås. For det vil være journalistisk juks: Han sitter aldri under treet samboeren har dekorert med blåser funnet i fjæra.

– Ikke om du retter en pistol mot nakken min får du fotografere meg der, sier han. Stemmen er en mild bris. R-ene nesten teatralsk rullende. Budskapet, som alltid, klart som glass. Da Kokkvold var redaktør i Arbeiderbladet, tok han følge med kollega Arne Strand til en lederkonferanse.

– Vi skal ha rollespill, sa en blid Strand. Da snudde Kokkvold resolutt og dro hjem igjen. Per Edgar Kokkvold er en mann med minimal tålmodighet for fjas.

Nostalgiker.

Derimot har han en enestående toleranse for rot. Det store kontoret hans i Rådhusgata i Oslo er legendarisk langt unna en plass i interiørbladene. Bøker, tidsskrifter, permer, mapper og kaffekopper er i fri flyt på skrivebordet. Gulvet er en tett labyrint av kasser, aviser og bokstabler.

Først da en avis slo opp et bilde fra arbeidsplassen, fikk han øye på stiftemaskinen som hadde vært savnet i årevis. Der sto den, gitt. Mellom papirene. Rett foran nesen hans. – Jeg så nettopp et bilde fra kontoret til Kurt Westergaard. Det var omtrent like ille. Kanskje det egentlig er rotete kontorer islamistene hater, humrer han.

Westergaard er tegneren som portretterte Muhammed med en bombe i turbanen, i den mest kontroversielle av de 12 karikaturtegningene Jyllands-Posten trykket i september 2005. Avisens uttrykte hensikt med provokasjonen var å vise hvordan frykt for islamisters terror fører til selvsensur i Vesten. Reaksjonene blant muslimer var sterke. Men først da en gruppe danske imamer reiste til Midtøsten med tegningene – deriblant flere som Jyllands-Posten aldri hadde trykket – var den internasjonale diplomatiske krisen et faktum.

Noen norske medier brakte faksimiler av tegningene, men de fleste avsto fra å trykke dem. Først da den lille kristne avisen Magazinet slo dem stort opp, brøt helvete løs også her. Redaktør Vebjørn Selbekk ble drapstruet. Det samme ble Kokkvold da han kompromissløst forsvarte Selbekks bruk av ytringsfriheten.

Kokkvold synes ikke at ytringsfriheten skal være absolutt. Han var blant de få pressefolkene som støttet Høyesteretts rasismedom mot Jack Erik Kjuus etter at lederen for Hvit Valgallianse hadde tatt til orde for å tvangssterilisere adoptivbarn.

– Det var et anslag mot menneskeverdet, en oppfordring til handling, en oppskrift på etnisk rensing. Det er noe helt annet enn karikaturtegninger som gjør narr av en guddom, men fortvilende få ser forskjellen. Kan virkelig ytringsfriheten være ubegrenset når den rammer de svake, men begrenset når den rammer de sterke som svarer på ytringer med vold og terror?

Sitatkongen.

Om Kokkvold har det rotete rundt seg, er det ryddig i hodet hans. Hukommelsen er fenomenal. Han kjenner igjen folk han så på trikken for flere år siden («håper ikke islamistene har det på samme måte»), er et pressehistorisk leksikon og synes ute av stand til å glemme en god formulering han har lest, hørt – eller selv ytret.

I løpet av en kort times samtale siterer han uanstrengt Odd Eidem, George Orwell, Bjørnstjerne Bjørnson, Boris Johnson, Knut Hamsun, Torgny Segerstedt, Thomas Jefferson, Timothy Garton Ash, Muhammad Ali, seg selv, Michael Tetzschner, Rosa Luxemburg, Helge Krog, samt en og annen britisk lordkansler og finansminister.

Per Edgar Kokkvold var en meget språkbevisst journalist. Nå er han en strålende taler. – Det er ikke så mange som dyrker den kunsten lenger. Det slår meg hvor liten respekt folk har for sitt publikum og retorikkens mekanismer: Å belære, behage, bevege. De bare jabber i vei. Varsler hva de skal si, hva de sier og hva de har sagt. Og jeg forstår virkelig ikke hva de skal med de fancy greiene de bruker alle sammen.

– PowerPoint? – Ja, jeg holdt på å si overhead.

Kokkvold synes mye var bedre før. Før det å kjøpe billig og selge dyrt tilsynelatende ble tilværelsens mål og mening. Han er definitivt ingen racer på ny teknologi. Trenger bistand for å besvare tekstmeldinger og har irritert seg over manglende summetone når han forsøker å ringe med kalkulatoren.

Denne ubehjelpeligheten brukes mot ham når han argumenterer for forhåndsredigering av nettdebatter og mot journalisters samrøre av kilder og venner på Facebook. Men han føler seg ikke truffet av kritikken fra representanter for den nye medietid.

– Selv om jeg ikke har forlatt papiret, gjør ikke det meg til en dårligere talsmann og vaktbikkje for pressen. Jeg er ikke enig i at ny teknikk har skapt behov for en ny etikk.

Under galgen.

De som måtte synes at det knapt finnes grenser for hva Per Edgar Kokkvold mener noe om, skal vite at han svært ofte takker nei til å uttale seg i offentligheten. – Alle tror at jeg er så mediekåt. Men jeg er lut lei av å skulle kommentere forhold som er meg revnende likegyldige. – Som? – Tja, min interesse for kongehusets aktiviteter er iallfall ikke noe større enn min nysgjerrighet på andre mennesker.

Derimot takker han konsekvent ja til å snakke om faget sitt, presseetikk. Derfor står han her, en ettermiddag i mars, foran snaut hundre vitebegjærlige pensjonister i Oslos eldreuniversitet i Torggata. Dette er altså «svinet som håner profeten», mannen hvis langhårede hode demonstranter fra Pakistan til Sudan krever servert på et fat.

Ved en tilfeldighetenes overtydelige symbolikk ender snoren fra lerretet over ham i en løkke. «Er pressen like ille som sitt rykte?», er tema for foredraget. Og det ser Kokkvold slett ikke bort fra. Vi er for dårlige til å innrømme og beklage feil. Vi vasser i uvesentligheter: Jon Herwig Carlsen har sterilisert seg! Mye oppleves som vulgært, iallfall for en mann som aldri har fortalt en grovis. Presisjonen er for dårlig og bruken av sterke uttrykk ukritisk. Selv leser han stadig om seg selv at han raser. Men det gjør han vitterlig ikke.

Samtidig er mediene blitt mye bedre til å avdekke kritikkverdige forhold. Etter Kokkvolds mening utførte pressen i all hovedsak sitt samfunnsoppdrag i både Rød-Larsen-, Tønne-, Valla— og Ramin-Osmundsen-sakene.

Da er status en ganske annen i karikaturstriden. Kokkvold har fremdeles en høne å plukke med de seks-syv norske redaktørene som trykket Muhammed-karikaturene, men bare bød på «himmelropende taushet» da norske politikere gjorde Selbekk til folkefiende.

– Det sjokkerer meg at du snakker om en kristenfundamentalist som ytringsfrihetens fanebærer, sier en tilhører. Da gnistrer Kokkvolds øyne stygt, det er formelig så han raser: – Jeg protesterer på det sterkeste når du omtaler Vebjørn Selbekk som fundamentalist! Og reportasjen i Magazinet kunne stått hvor som helst. Den ble klaget inn for Pressens Faglige Utvalg, som fant den helt uproblematisk.

Kokkvold vil ikke åpent kritisere redaktørene som unnlot og fremdeles lar være å trykke bildene – også det er en del av deres ytringsfrihet – men han fnyser av dem som begrunner prioriteringen med «ønsket om å vise hensyn» og «manglende journalistisk relevans». Da har han langt mer sans for Boris Johnson, borgermesterkandidat i London og tidligere redaktør i The Spectator. Johnson ga følgende forklaring på hvorfor han aldri lot sine lesere se Muhammed-bildene:

«The truth is we were just a little bit frightened.»

– Det samme var naturligvis tilfellet med de norske redaktørene, sier Kokkvold. Maler’n til Bjercke. Kokkvold har ikke løpt siden han var tenåring, han mener det er grunnen til at han holder seg så frisk, men daglig er han like ved å legge om fra lunt til trav i Tollbugata, akkurat idet han krummer nakken og passerer Svein Krogedals salong.

For noen uker siden ble han oppdaget og kalt inn i frisørstolen. – Egentlig på høy tid. Jeg så ut som en uteligger. Men jeg får sånne bollekinn når jeg klippes. Nå ser jeg ut akkurat som på bannerne i Sudan, kommenterer han og klapper seg på kjakene som rammer inn bukkeskjegget. Krogedal synes ikke Kokkvold har verdens mest velvalgte sveis. Men han er langt fra blant de krasseste kritikerne. – Han har jo denne imagen sin og har funnet en klipp han og «Maler’n til Bjercke» er helt alene om. Men jeg har mange journalister og redaktører som kunder. Flere av dem har sagt at det var godt han endelig klippet seg nå, røper han.

Da truslene begynte å hagle over Kokkvold for to år siden, mente hans eldste sønn at det klokeste han kunne gjøre var å klippe seg. Kokkvold formidlet beskjeden til Krogedal, men gjorde det samtidig klart at hårklipping av sikkerhetshensyn ikke kom på tale. Det var et standpunkt frisøren støttet fullt ut. I motsetning til en annen av hans stamkunder, Kåre Valebrokk. Han mente ideen var aldeles utmerket: – Det hadde kanskje vært det beste som kunne ha kommet ut av hele Muhammed-striden, slo den daværende TV2-sjefen fast.

Bekymret.

To dager tidligere har vi vært med Presseforbundets fremdeles ganske hårfagre sjef til Pensjonistakademiet i Ås, der 70 samfunnsbevisste eldre forlengst har funnet plassene sine idet Kokkvold finner inngangsdøren.

«Nå får vi nok høre om’n Muhammed,» sier en av dem, og får helt rett. Det vil si, Kokkvold snakker ikke om Muhammed, men om dem som dreper i profetens navn. – Vi er for ettergivende overfor islamismen. Retten til å fornærme også biskoper og imamer er helt sentral for vår livsform. Jeg er bekymret. Vi behøver noen som våger å si fra, som tør si til fredelige, anstendige muslimer at de er nødt til å ta et valg, at ytringsfrihet faktisk er prisen de må betale for å få dyrke sin tro her i landet. Liker de det ikke, får de reise, messer han. – Men er det virkelig effektivt og nødvendig å portrettere Muhammed som selvmordsbomber, spørres det fra salen. – Vi må aldri gi definisjonsmakten til den krenkede. Ingen av disse tegningene er i nærheten av like respektløse som det man daglig ser i arabiske mediers fremstilling av jøder. Fascismen er ikke bedre som arabisk enn tysk, understreker han, før møteleder Sakshaug takker for interessante tanker og ord. – Og neste gang kommer Ellen Grepperud og snakker om kommuneplanen i Ås, minner han om.

PAKISTAN: Demonstranter slår løs på bildet av Kokkvold på grunn av en nederlandsk film.
Fri Flyt: - Rot er ikke rot, men metode, insisterer Per Edgar Kokkvold. Han skryter av at på ti år har bare to brev forsvunnet fra kontoret hans.
OVERHENGENDE: Han ser den ikke selv, men for tilhørerne i Oslos eldreuniversitet er det umulig ikke å legge merke til den dinglende løkken.
Feil Sveis: Svein Krogedal er Per Edgar Kokkvolds faste frisør, men han skulle gjerne fått litt friere tøyler de sjeldne gangene hanslipper til på mannen som frisyremessig har lagt seg et sted mellom «Maler'n til Bjercke» og Prins Valiant.

A-magasinet

Nyhetsbrev Få ukens høydepunkter fra A-magasinet rett i innboksen din hver fredag!