Foto: Signe Dons
A-magasinet

Skal biskopene blande seg borti alt mellom himmel og jord?

Kirken er gjennomsyret av sosialisme, synes statsråd Sylvi Listhaug. Men biskopene mener at hun bommer.

  • Signe Dons
    Fotograf
  • Halvor Hegtun
    Journalist

I den amerikanske nominasjonskampen nevnes nå Gud i de aller fleste taler, særlig er republikaneren Ted Cruz omhyggelig med å få sagt at det i bunn og grunn er Gud som står bak det han sier og gjør i politikk.

I Norge er situasjonen en annen. Her strever deler av høyresiden, og da særlig innvandrings— og integreringsminister Sylvi Listhaug, med å få Kirkens folk til å holde seg unna det hun driver med.

Åpningsgudstjenesten på bispemøtet er over. Oslo-biskop Ole Christian Kvarme (bak) og fungerende preses Halvor Nordhaug er klar for rådslagninger. Foto: Signe Dons

Statsråden er lei

«Gjennomsyret av sosialisme». «En aktør for venstresiden». I TV, radio og aviser, først i Dagen, har Listhaug gitt utrykk for at hun er grundig lei av biskopers politiske synsing om hva Norge skal gjøre i asylpolitikken. Mange av biskopene har i høringsrunden denne vinteren kommet med svært sterke innvendinger mot Regjeringens innstramningspakke.

  • Det var ikke Sylvi Listhaug som først lanserte ordet godhetstyranni, det var det jeg som gjorde, skrev professor Terje Tvedt i kronikk i Aftenposten.
    Kritikken av asylpolitikken føyer seg inn i et større bilde, mener Listhaug. Gjennom flere år har biskoper blandet seg borti ting som er godt på siden av det rent teologiske: Oljeboring i nord, behandlingen av statsbudsjettet, skattesatsene. Det er ikke slik man skaper en kirke for alle, etter Listhaugs oppfatning.

Noen er mer katolske enn paven. Andre er mer sosialistiske enn kongen. Det er lett å gå i surr og feilbruke slike gamle ord og uttrykk, og vi skal ikke mase med dem på vei inn i påsken, men likevel: Listhaug bommer. Det mener i hvert fall biskopene. De opplever karakteristikkene hennes som «svært lite treffende», forklarer Halvor Nordhaug, biskop i Bjørgvin og fungerende preses i bispekollegiet.

En ny type raddiser

Gjennom århundrer har biskoper vært sett på som en del av øvrigheten, en konservativ kraft, forsvarere av sed og skikk og tradisjon. Så derfor var det med en viss nysgjerrighet A-magasinet oppsøkte disse påståtte raddisene av noen rikssynsere på bispemøtet i Oslo i februar. Det er ikke mer enn ett eller to slike bispemøter i løpet av et år. Det pleier å starte på en mandag med gudstjeneste og åpent seminar og fortsette bak lukkede dører på seminarhotell.

På åpningsgudstjenesten i Oslo domkirke satt vi med ørene på stilk og finlyttet etter mulige innslag av politikk, særlig fordi prekenen skulle holdes av Atle Sommerfeldt, tidligere generalsekretær i Kirkens Nødhjelp, nå biskop i Borg. Sommerfeldt var jo en av biskopene som brukte sterkest ord i høringsrunden om asylinnstramningene:

Vi spisset ører. Men Atle Sommerfeldts åpningspreken var mild. Foto: Signe Dons

«Konsekvensen er et kaldere samfunn der vi lett kan ende opp som Inger Hagerups gamle baker som døde ensom på sin bitte lille øy, midt i et hav av kaker og loff og syltetøy», skrev Sommerfeldt i høringssvaret sitt. Han advarte på det sterkeste mot at rike, velorganiserte Norge skulle «lede kappløpet mot bunnen når det gjelder muligheten for mennesker til å få beskyttelse».

Prekenen hans i Domkirken var av et annet og mildere slag. «Den er utrolig, vår evne til å gjøre det beste til det godes fiende», sa han riktignok, men helt uten å trekke linjene til godhetstyranniet som Sylvi Listhaug advarte mot før jul.

Stående buffet. Per Arne Dahl, Tunsberg, i samtale med Borg-bispen Atle Sommerfeldt. Foto: Signe Dons

Talte mot fryktbasert debatt

Etter gudstjenesten gikk vi ned i krypten, Oslo domkirkes kjeller. Der holdt biskopene i Stavanger og Bjørgvin, Erling Pettersen og Halvor Nordhaug, to foredrag om dialogteologien, Kirkens møte med det økende tros— og livssynsmangfoldet i Norge. Ingen av dem var i nærheten av å dosere sosialisme. Men biskop Pettersen ønsket statsråd Listhaug velkommen til Stavanger for å se hvordan denne byens politikere, anført av en ordfører fra Høyre, bruker det kirkelige dialogsenteret i arbeidet med integrering: «Dette er tillitsbyggende mottrekk mot den fryktbaserte og konfronterende politikken, der fremmedfrykt ligger i bunnen. Jeg ønsker at nye ord kan prege debatten, ord som sårbarhet, tillit, åpenhet, respekt, likeverd og gjestfrihet», sa Pettersen.

En salme ved talens slutt. Foto: Signe Dons

«I hvert fall er det en ny stil»

Der nede i krypten forstyrret vi også biskop Nordhaug mens han spiste lunsj. Norske biskoper er gemenslige og greie på den måten, lette å komme innpå.

- Er kritikken fra Listhaug den sterkeste dere har fått fra en statsråd?

- Det er i hvert fall en ny stil . Listhaug kommer med veldig generelle utsagn som jeg synes er svært lite treffende. Vi kritiserte jo også de rødgrønne, og vi har forsvart den sittende regjering i tidligere saker, blant annet om reservasjonsrett for fastleger. Så Listhaug har kort hukommelse, sa Nordhaug.

- Men også Aps justisminister Grete Faremo gikk hardt ut mot politisk innblanding fra biskopene, særlig under striden om kirkeasyl på 1990-tallet?

- Ja, også Faremo sto for en stram linje på dette politikkområdet, men det var noe annet: Hun kom ikke med denne type karakteristikker .

Halvor Nordhaug: Det går an å stille spørsmål, uten å komme med bastante svar. Foto: Signe Dons

Hva er det lov å blande seg borti?

Det finnes ingen regler for hvilke saker biskoper skal blande seg borti, og hvilke de helst skal holde seg unna. Det har vært en kinkig grensedragning gjennom århundrer, det der. Linjene kan trekkes til maktkampen mellom pave og keisermakt i middelalderen, såvel som til pavens nedrakking av valgkampen til republikaneren Donald Trump i USA. Fem hundre år er gått siden reformatoren Martin Luther kom med sin lære om de to regimenter , den kirkelige og den verdslige, der styringen av staten skulle overlates til den sistnevnte.

Men noe tindrende klart skille kunne det jo aldri bli mellom regimentene, det hadde ikke gått an for en kirke som lever i samfunn med andre.

Et kroneksempel på uheldig politisk innblanding, vil mange biskoper mene i dag, var Kirkens aktive motstand mot innføring av parlamentarismen i 1884. Svært mye stoltere er Kirken over biskopenes og prestenes embets­nedleggelser mot okkupasjonsmakten i 1942. Knapt et menneske har etterpå sagt at det var dumt av prestene å mene noe om politikken som ble ført i landet på den tiden.

Flerstemt sang. Vakkert. Helt uomstridt. Foto: Signe Dons

Det er en vrien vurdering fra sak til sak

Men i dag? Når skal biskoper mene noe, og når gjør de lurest i å tie? Fungerende preses Nordhaug sier det er en vanskelig vurdering fra sak til sak.

- Det må være gjennomsiktighet i vår argumentasjon. Det må være en sammenheng mellom det vi sier og det kristne verdisynet og etikken. Mangler den, vil kritikere fort kunne si at «disse biskopene er jo bare politikere».

- Når kommer vi dit? I spørsmålet om oljeboring utenfor Lofoten?

- Når vi detaljert tar avstand fra oljeboring på det og det bestemte feltet, nærmer det seg en grense, men grunnleggende spørsmål om klima og miljø må vi være opptatt av. Mye kommer an på hvordan vi som biskoper formulerer oss. Det går an å stille spørsmål, uten å komme med bastante svar, sier Nordhaug.

Når vi detaljert tar avstand fra oljeboring på det og det bestemte feltet, nærmer det seg en grense.

De førte kampen mot kondomene

I de tidlige etterkrigsårene var Kirken på vakt mot moralsk utglidning, særlig mot utdelingen av kondomer til soldatene i Tysklandsbrigaden, og mot veiledning om prevensjon på mødrehygienekontorene. Fremtredende kirkeledere rettet også sterk kritikk mot byggingen av velferdsstaten, påpeker dekan Aud V. Tønnessen ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo.

«Denne stat ønsker, som vi ser, å være en slags All-Fader (...), sa Oslo-bispen Eivind Berggrav i en tale i 1952: «Den moderne stat som i dag er i full utvikling, fristes for så vidt til å innta Guds plass, således at Gud og troen på Ham blir overflødig.» Året etter holdt Ole Hallesby, professor på Menighetsfakultetet, sin berømte helvetestale på radioen på en måte som ikke skapte glede i Arbeiderparti-kretser.

Så når startet egentlig hva Listhaug opplever som gjennomsyringen av sosialisme i kirken? Berge Furre, nylig avdød SV-kjempe, historiker og teolog, ga et mulig hint i sin bok fra 1999 om norsk historie i det tyvende århundret:

«Den sosialetiske vekkinga frå syttiåra kom til å prega kyrkjemøta ut over nittitalet. «Dei vakte» ungdomane frå den gongen hadde no fått posisjonar i kyrkja. Dei fremja kritikk av forbrukarkulturen, av overforbruk av miljø og ressursar og fattigdomskløfta mellom nord og sør.»

Vendepunktet kom i Uppsala

Er det slik det henger sammen? Er det sekstiåtterne og syttitallets miljøhipstere som er blitt biskoper? Dagen etter gudstjenesten i domkirken tok vi rake veien opp til konferansehotellet på Voksenåsen, der bispemøtet fortsatte.

Ikke så rent få av de 12 i bispekollegiet var teologistudenter i de politisk intense 1970-årene. Noen utpreget venstre­vri var det ikke i hyrdebrevet i 1979 fra datidens biskoper mot fri abort. Men samme år kom også en uttalelse fra Mellomkirkelig råd til støtte for en Ny økonomisk verdensorden (NØV). I 1982 kom bispemøtet med en uttalelse mot opprustning og terrorbalanse. Fundamentet for mer sosialetiske, politiske folkekirker, mener mange, var blitt lagt på Kirkenes verdensråds konferanse i Uppsala i 1968.

Borg-bispen kjempet mot apartheid

Atle Sommerfeldt sammenligner Norge med den mette bakeren på en bittelille øy. Foto: Signe Dons

Borg-biskop Sommerfeldt var blant aktivistene som bisto kirkene mot apartheid-regimet i Sør-Afrika fra slutten av 1970— og gjennom hele 1980-tallet. Stavanger-biskop Erling Pettersen dro som misjonsprest til et femårig opphold i slumstrøk i Brasil. I sofaen i Voksenåsens vestibyle legger de begge vekt på den sterke internasjonaliseringen av kirkens virke i disse årene.

- Frigjøringsteologien og den globale virkeligheten var med på å prege den norske kirke. Det ble en del av kallet å være en stemme for de stemmeløse, sier Erling Pettersen.

- Men var det av den grunn nødvendig for biskoper å bli rikssynsere?

- Nei, vi skal ikke være rikssynsere. Men grunnleggende verdier skal vi være opptatt av, våre barnebarns fremtid, den kloden vi har ansvar for, sier Pettersen. Det var også det som lå under, forklarer han, da han i 2012 advarte sterkt mot at Statoil skulle være med på å utvinne olje av canadisk tjæresand. Det hadde med klima, miljø og urfolks rett til land å gjøre.

Forsvarte urfolk. Erling Pettersen engasjerte seg sterkt mot Statoil-boring i kanadisk oljesand. Foto: Signe Dons

«Kanskje er det gode grunner til at religion bør være religion, og politikk forbli politikk», skrev olje— og energiminister Ola Borten Moe i en kronikk i Stavanger Aftenblad. Like lite sans hadde Borten Moe for at biskoper engasjerte seg mot oljeboring utenfor Lofoten og Vesterålen. Stortingsrepresentant og kirkegjenger Ketil Solvik-Olsen (Frp), senere statsråd, meldte seg på denne tiden ut av Kirken i protest.

Det er en embetsplikt å si noe

Ingeborg Midttømme: Vi må ikke bli som Pontius Pilatus. Foto: Signe Dons

Ingeborg Midttømme, biskopen i Møre, satt tidlig i februar i Dagsnytt 18-debatt med statsråd Listhaug fra Sunnmøre. Det var i den debatten Listhaug sa at hun som politiker måtte tenke etisk, også langsiktig, på vegne av samfunnet. «Fri innvandring, som biskopene går inn for, betyr at velferdsmodellen vår står i fare», sa Listhaug.

Midttømme rakk å avvise, helt mot slutten av sendingen, at Kirken ønsker fri innvandring. Men her på Voksenåsen ber Midttømme oss om å titte i et støvtørt dokument, tjenesteordningen for biskoper, paragraf 27. I den paragrafen står det klart og tydelig at biskoper skal gi uttalelser i saker som forelegges dem av departementet, og at biskopene også på eget initiativ kan ta opp saker som angår kirken eller samfunnet ellers.

Vil unngå innsnevring av debatt

- Vi må sørge for at debatten ikke blir for avstumpet og innsnevret. Det hadde vært en tjenesteforsømmelse å la være, sier Midttømme.

Møre-bispen er mild i stemmen, men merkbart fylt av uro over tidens asyldebatt. I fire år før hun ble biskop, var hun legdommer i Utlendingsnemndna, ankeorganet for mennesker som har fått avslag på asylsøknader, og hun var ikke alltid sikker på at beslutningsgrunnlaget var godt nok.

- Den trykkes altså til påske, denne artikkelen? La meg da få si at vi ikke må bli som Pontius Pilatus. Man kan ha en moralsk skyld uten å ha en juridisk skyld når mennesker dør. Og det kan skje ved at de blir returnert, i noen tilfeller bruker jeg ordet deportert, sier Midttømme i dypt alvor.

Listhaugianere slår ring

Ute i kristen-Norge finnes det konservative grupperinger som støtter Listhaug i hennes bispekritikk, ikke minst på redaktørkrakkene i avisene Dagen og Norge idag.

«Regelen er grei: Biskoper skal snakke om Jesus, Guds ord og de ti bud. Politikerne skal snakke om politikk», meldte Norge idag-redaktør Finn Jarle Sæle på lederplass i februar: «Men biskopene uttaler seg i øst og vest, sent og tidlig. Og det som gir overskrifter er motesakene til venstresiden, som klima, innvandring og oljeboring i Lofoten. Ikke Jesus. (...) Det står intet i Guds Ord om at et land naivt skal ta inn alle som kommer dit.»

Vil ikke la de kristne blir mobbeofre

Statsråd Listhaug er selv et kristent menneske. Alt for syv år siden, da hun var byråd i Oslo, sa hun til Vårt Land at hun hver kveld ber aftenbønnen som hun lærte av sin farmor, «Auga mit no lukka, eg til deg må sukka.»

- Eg har lenge følt at altfor få står opp for den kristne arven. Dei kristne vert mobbeoffer, særleg dei som står for konservative standpunkt, sa Listhaug.

Senere skulle altså mange, til og med biskoper, begynne å vrenge og vri og feiltolke hennes ord om gullstoler og godhetstyranni.

Er det rart at det blir oppstandelse?

Fra Brussel, under europeiske møter om asyl— og justispolitikk, sender Listhaug via sin medierådgiver en skriftlig kommentar til A-magasinet om debatten med biskopene.

«Dette har vært en viktig debatt for meg, og jeg har opplevd utrolig mye støtte. Jeg har fått hyggelige brev, telefoner og blomster. Mange sier at de støtter meg og ber for meg. Det har varmet utrolig mye og gitt meg styrke til å stå på.»

halvor.hegtun@aftenposten.no

  • Det manglet ikke akkurat på høringssvar, hverken fra biskoper eller andre, til Regjeringens forslag til asylinnstramninger. Her er de.
  • Hva er egentlig biskopenes jobb, sånn rent praktisk? Det står litt om det i enkongelig resolusjon om saken.

Nyhetsbrev Få ukens høydepunkter fra A-magasinet rett i innboksen din hver fredag!