A-magasinet

Ville Michael Brown ha blitt skutt hvis han var hvit?

I år er det 50 år siden rasediskriminering ble forbudt i USA. Fortsatt er landet delt opp i svart og hvitt.

  • Vegard Tenold Aase

Darren Wilson, politimannen som drepte den ubevæpnede tenåringen Michael Brown, vil ikke bli siktet.

Daniel Pantaleo, politimannen som kvalte den ubevæpnede Eric Garneri New York, vil ikke bli siktet.

Demonstranter fyller flere av USAs største byer. Hundrevis er blitt arrestert i løpet av de siste ukene, og flere politifolk er blitt skadet.

Søndag kveld stålsatte politistyrker seg i flere byer i forkant av nye protester. Politikere slår knute på seg for å støtte både ofrene og rettssystemet som ikke straffer drapsmennene. For mange er drapene en bekreftelse på det de allerede ante: I USA kan hvite politimenn drepe svarte, ubevæpnede menn uten å frykte følger.

President Obama sa i et intervju at man ikke burde sammenligne det som skjer i USA nå, med demonstrasjonene og uroen for 50 år siden. Det er vanskelig.

Historien er ikke ny. I 1965 døde 34 mennesker i Los Angeles i opptøyer som startet som en protest mot politibrutalitet. I sammenstøtene som fulgte etter drapet på Martin Luther King, døde 11 mennesker i Chicago. I 1974 slo politi i hjel en svart taxisjåfør i New Jersey. I urolighetene som fulgte, gikk 26 menneskeliv tapt.

Hver gang hører man de samme beskyldningene: Hvite myndigheter kuer og undertrykker den svarte befolkningen til begeret renner over. Politiet rykker inn. Brannene slukkes og demonstrantene arresteres eller sendes hjem. Til neste gang.

«Fikk drept en nigger»

I 1964 ble borgerrettighetsforkjemperne James Chaney, Andrew Goodman og Michael Schwerner henrettet i en grøftekant.

afp000808111.jpg

Tidligere på dagen var de blitt arrestert for å ha kjørt for fort da de forlot Neshoba i delstaten Mississippi. De ble løslatt samme kveld kl. 22.30. Ifølge vitneutsagn ble de forfulgt av politimennene Cecil Price og Richard Willis da de forlot politistasjonen. Like utenfor bygrensen ble mennene stoppet igjen og kommandert over i politibilen til Price.

Price tok etter hvert av fra hovedveien. Det samme gjorde Horace Doyle Barnette, som hadde med seg Ku Klux Klan-medlemmene Jimmy Arledge, James Jordan, Billy Posey, Alton Wayne Roberts og Jimmy Snowden i bilen sin. Ifølge Barnettes senere vitnemål stanset begge bilene et par kilometer inne i skogen. Alton Wayne Roberts løp ut og dro Michael Schwerner ut av politibilen.

— Er du den niggerelskeren? skal han ha spurt.

— Jeg vet hvordan du har det, svarte Schwerner.

Alton Wayne Roberts skjøt ham i hodet og lot kroppen falle ned i veikanten.

Så halte han Andrew Goodman ut av bilen og skjøt ham på samme måte. Da ba James Jordan ham om å spare én til ham.

— Du lot meg ikke få annet enn en nigger, skal Jordan ha sagt til Roberts etter at han skjøt James Chaney i magen. - Men jeg fikk i det minste drept en nigger.

LES OGSÅ:

Les også

Skolene i Ferguson er stengt. Nå får barna undervisning på biblioteket.

Ingen snakker om det

50 år senere og ti minutter unna der Chaney, Schwerner og Goodman døde, er gymsalen til Philadelphia High School fullsatt. Det er torsdag ettermiddag og det lokale jentelaget i basketball skal spille mot rivalene fra Sebastopol High School. Hjemmelaget er i ferd med å tape, og langs den ene kortsiden står Philadelphias samling med heiajenter og rister duskene sine uten entusiasme.

— Vi er her fordi vi må, sier Ashley Carter mens hun tygger tyggegummi.

- Laget vårt er håpløst.

Før kampen. Kenyata venter på at basketballkampen skal begynne. Jentene på Philadelphia High Schools basketballag er utelukkende svarte. Motstanderne fra Sebastopol er alle hvite.

Philadelphia High School er en fattig skole, i en fattig by i en fattig kommune. I Neshoba ligger historien helt oppe i dagen. Foreldre og besteforeldre husker en tid da svarte og hvite ikke blandet seg, Ku Klux Klan terroriserte de svarte, som sto uten lov og rett. Segregering er fortsatt en realitet i Mississippi, selv om den ikke lenger er lovfestet. Jentene på Philadelphias basketballag er utelukkende svarte. Motstanderne fra Sebastopol utelukkende hvite.

— Det er relativt nytt at de unge her i byen vet noe om kommunens historie, sier Leroy Clemens.

Han er daglig leder for Neshoba Youth Coa­lition, en organisasjon som jobber for å gi unge opplæring i den lokale historien og viktigheten av det som skjedde her.

I 2004 tvang vi igjennom en lov som sa at skolene måtte undervise i borgerrettighetshistorie. Før det var det få av elevene som ante noe om det som hadde skjedd her.

Massiv oppmerksomhet

Drapene fikk massiv oppmerksomhet i nasjonale medier for 50 år siden. Men til tross for at tusenvis av mennesker marsjerte gjennom den lille byen med krav om like rettigheter for svarte, har det lenge hersket et ønske om å glemme det som skjedde, sier Clemens.

— Jeg hadde ikke hørt om Chaney, Goodman og Schwerner før jeg gikk i 8. klasse i 1976.

— Å få lov til å snakke om det på skolen gjorde at samfunnet her kunne komme seg videre. Det ga oss en mulighet til å se hvor langt vi har kommet, og hva som fortsatt må gjøres.

Han peker ned på noen tenåringer som sitter et par rader under ham på tribunen og prater sammen. Tre hvite jenter og en svart gutt.

- Det er ikke lenge siden noe slikt som det ville vært umulig å forestille seg, sier han.

Cameron Gray (14) ser kampen sammen med søstrene Morgan (13) og Jordan (17) og vennen Sabiyus Boggan (17). Hun er klar over at det å sitte sammen med Sabiyus ville vært uhørt bare for noen få år siden. De har vokst opp i en by hvor historien er overalt, selv om de ikke pleide å snakke om den.

— En av dem som var med på å begrave de tre drepte mennene, gikk i kirken min, sier Cameron.

— Jeg tror han er død nå, men faren min pekte ham ut for meg.

Noen ungdommer tar en selfie under basketballkampen. For bare noen år siden ville det vært uhørt at svarte og hvite satt sammen.

I 2005 ble Edgar Ray Killen, som den eneste, til slutt dømt for drapene. Til tross for at gjerningsmennenes identitet var allmenn kunnskap.

Killen skal ha vært en ringleder i Ku Klux Klan, og han skal ha vært den som planla og organiserte drapene. FBI arresterte 18 menn i 1964, men lokale myndigheter nektet å reise tiltale for drap. Staten ble tvunget til å anklage dem for frarøvelse av rettigheter, som har en langt lavere strafferamme. Ingen av dem sonet mer enn seks år.

— Fyren som planla det, bodde like ved huset mitt, sier Sabiyus om Edgar Ray Killen.

— Men jeg tenker ikke så ofte på det.

Les også:

Les også

Brannen som Obama ikke kan slukke

Adskilt, men likeverdige

Fra starten av 1900-tallet og frem til 1964 var de svartes liv i sørstatene regulert av et sett rasistiske lover som gikk under navnetJim Crow-lover. Tanken var å skape et samfunn hvor hvite og svarte var «adskilt, men likeverdige». Resultatet ble et system for å holde den svarte befolkningen nede.

Lover som skapte et klasseskille mellom hvite og svarte, var i stor grad drevet av økonomiske interesser. Rasisme gjorde dem bare enklere å innføre. Etter en periode med utvidede svarte rettigheter etter borgerkrigen var den hvite overklassen i sør på jakt etter et system som tillot dem å beholde de økonomiske fordelene slaveriet hadde gitt dem. Mange stater innførte lover som forbød svarte å være ute på kveldstid, eller å være arbeidsledig.

I en stat hvor svært få hvite ville ansette svarte, var en lov mot arbeidsledighet like absurd som den var effektiv. Lokale fengsler fikk store mengder gratis arbeidskraft som de kunne leie ut til plantasjer. Til tross for at slaveri var forbudt, var ubetalte svarte menn nok en gang tilbake på plantasjene under pisken.

Jim Crow ble fjernet i 1964. Året etter kom en lov som gjorde det forbudt å begrense borgernes stemmerett. Men enda viktigere: Alle stater som hadde en rasismehistorie, og det gjaldt alle sørstatene, kunne bare endre stemmereglene sine med de føderale myndighetenes tillatelse. For eliten i sørstatene var det en blodig fornærmelse som har svidd helt til i dag.

Mye har skjedd i Mississippi siden den gang. 37 prosent av innbyggerne i delstaten er svarte. Det er den høyeste andelen i hele USA. I dag er 5 av 7 medlemmer i byrådet i hovedstaden Jackson svarte, og 43 prosent av den folkevalgte forsamlingen er det.

Men Mississippi er også USAs fattigste stat. 20 prosent av befolkningen fullfører ikke videregående, 22 prosent lever under fattigdomsgrensen og en fjerdedel har ingen helseforsikring, og kanskje viktigst: For hver hvite person Mississippi fengsler, fengsles tre svarte. Kun delstaten Louisiana fengsler en større andel av sin befolkning.

Urettssystemet.

Eddie C. Outlaw (42) stirrer ned i bordet foran seg, mens advokaten hans, Abby Brumley, ler av en vits som aktor nettopp har fortalt henne. Hodet er barbert, og han er iført en oransje fengselskjeledress. Han har tunge lenker som slanger seg rundt livet, håndleddene og ned rundt anklene.

Som så mange and­re svarte som går igjennom det amerikans­ke rettsapparatet, er han tiltalt for å ha solgt crack, et narkotisk stoff som er mind­re vanedannende og tar færre liv enn kokain, men som medfører mye strengere straffer. Dette er tredje gang Outlaw er arrestert for å være i besittelse av stoffet. Et par rader bak sitter kona og en ung sønn.

Kritisk. June Hardwick er advokat i Jackson i Mississippi og har tidligere jobbet som offentlig forsvarer. Hun kaller det amerikanske rettssystemet partisk og inhumant.
Jeg kaller det urettssystemet , ikke rettssystemet June Hardwick, advokat

Dommeren kommer inn, og to minutter senere er Outlaw dømt til ti års fengsel. Dessuten mister han stemmeretten og muligheten til å få sosialbolig når han slipper ut. Om familien hans lever i en slik, vil han ikke kunne bo med dem. Da vil de bli kastet ut.

— Jeg kaller det urettssystemet , ikke rettssystemet, sier June Hardwick.

Hun er advokat i Jackson og har jobbet som både offentlig forsvarer og dommer. Hun sier at det amerikanske rettssystemet er perfekt satt sammen for å kriminalisere fattige, som oftest svarte menn.

— Det er urettferdig fordi det er partisk og inhumant. Det er et system basert på straff, oppreisning for offer og profitt for dem som driver fengslene.

Flesteparten av de innsatte er ikkevoldelige kriminelle som er fengslet på grunn av narkotika. Flertallet av dem er langere eller brukere, som sjelden har råd til egen advokat. De har krav på fri advokathjelp, men ifølge Hardwick er hjelpen sjelden god nok.

— Som offentlig forsvarer hadde jeg sjelden færre enn 150 klienter på en gang. Det var helt umulig å gi hver enkelt tilstrekkelig representasjon. Og dette var ikke småforeteelser. De fleste av sakene bar strafferammer på 20 år eller mer.

LES OGSÅ:

Les også

Obama vil kjøpe minst 50.000 kroppskameraer til politiet etter Ferguson-opprør

En epidemi med svart ansikt

USA er det landet i verden der den største andelen minoritetsinnbyggere havner i fengsel. Ifølge en rapport fra organisasjonen Sentencing Project, som arbeider for fengselsreformer i USA, vil en tredjedel av alle svarte menn som er født i USA i dag, havne i fengsel. Til sammenligning havner 1 av 6 latinamerikanske og 1 av 17 hvite i fengsel. USA fengsler i dag en større andel av sin svarte befolkning enn Sør-Afrika gjorde på høyden av apartheid— regimet.

Kort etter at de svarte fikk økte rettigheter, begynte den politiske eliten sin kamp for «lov og orden», som senere ble til kampen mot narkotika. Myndighetene skapte et bilde av crack som et langt farligere narkotisk stoff enn kokain, til tross for at de er nærmest kjemisk identiske.

Crack var det vanligste stoffet i de svarte ghettoene, og publikum satt igjen med inntrykket av at crack var et svart stoff, til tross for at flere undersøkelser viser at flesteparten av crack-brukere er hvite. Fakta hadde liten relevans i krigen mot narkotika. Crack ble symptomet på narkoepidemien, og epidemien hadde et svart ansikt.

Politikere som ville vise handlestyrke overfor kriminalitet, innførte langt høyere strafferammer for crack enn for andre stoffer. 5 gram crack gir 5 års fengsel.

For å bli fengslet like lenge for kokain må man bli tatt med et halvt kilo. Ifølge Drug Policy Alliance, en organisasjon som jobber for å reformere narkotikalovgivningen, er 82 prosent av alle crack-dømte svarte. Mens en undersøkelse fra borgerrettighetsorganisasjonen ACLU viser at 66 prosent av misbrukerne er hvite.

Stiller seg automatisk opp mot veggen

En lummer kveld utenfor Jim Hill High School selger en gruppe elever chips og godteri for å samle inn penger til skolens fotballag. Jim Hill ligger i et fattig nabolag i Jackson. Den hvite middelklassen har flyttet ut fra bykjernen, og Jackson er nå nesten 80 prosent svart. Pablo Williams (17) og Kaleb Carpenter (17) spiller begge på fotballaget.

— Rase er noe som er der hele tiden, sier Pablo.

Nesten daglig blir guttene stanset av politiet. Det er de blitt så lenge de kan huske.

— Når politiet blinker med lysene, stiller vi oss mot veggen uten å tenke over det, sier Kaleb.

— Det er bare en del av dagliglivet.

Da byen Ferguson i delstaten Missouri nylig eksploderte i opptøyer, var det en følge av årevis med det mange oppfatter som urettferdig behandling fra politi og myndigheter. Det finnes lover som skal forhindre at man kan bli stoppet kun på bakgrunn av hudfarge. Likevel er en overveldende andel av alle som blir stoppet av politiet i USA, svarte. Politiet bruker langt større ressurser på å patruljere svarte nabolag, selv om det ikke finnes noe bevis for at slike nabolag er mer kriminelle enn andre.

I Ferguson, på plassen der Michael Brown ble skutt, har folk tent lys og lagt ned blomster.

Drapet på Michael Brown i august var dråpen som fikk begeret til å flyte over for byens svarte befolkning.

Reaksjonen på skytingen illustrerer hvor stort raseskillet er blant vanlige amerikanere. 62 prosent av svarte mener at politimannen Darren Wilson opptrådte feil da han skjøt Michael Brown, ifølge en undersøkelse gjort av YouGov. 22 prosent av hvite deler den oppfatningen. Ifølge en undersøkelse gjort av nettstedet ProPublica har unge svarte menn 21 ganger høyere risiko for å bli skutt i møte med politi enn hvite. Undersøkelser viser også at svarte har langt høyere risiko for å bli arrestert, til tross for at statistikker viser at de ikke er mer kriminelle.

Opptøyene er et resultat av svart frustrasjon, men drapet på Michael Brown og måten det er blitt håndtert på av rettssystemet, kan sees som en del av en bølge av hvit frust­rasjon som har bygget seg opp i generasjoner.

— Det handler ikke om kriminalitet eller narkotika, sier advokat June Hardwick.

— Det handler om en vedvarende frustrasjon blant hvite i sørstatene over at de tapte borgerkrigen, og dermed all gratis arbeidskraft.

Hun mener politibrutalitet, urettferdige narkotikalover og massefengsling er de siste i en lang rekke tiltak for å holde den svarte befolkningen nede. For hvert fremskritt svarte og andre minoriteter har gjort i USA, har samfunnet funnet andre måter å holde dem i sjakk på.

Narkotikalover erstattet Jim Crow, og i fjor ble en av de viktigste delene av stemmerettsloven fra 1965 fjernet: Stater som Mississippi kan nå endre stemmereglene sine uten å søke tillatelse fra føderale myndigheter. Det utløste umiddelbart en bråte nye lovforslag som i teorien skulle forhindre valgfusk, men som i praksis betyr at tusenvis - hovedsakelig fattige minoriteter - ikke kan stemme.

— Alt vi har gjort, er å legge leppestift på en gris og kalle det fremgang, sier Renée Shakespeare, sikkerhetsvakt på en radiostasjon i Jackson. Hun er født og oppvokst i Mississippi og sier at endringene for svarte er nesten utelukkende kosmetiske.

— OK, så kan kanskje en svart mann kikke på en hvit kvinne uten å frykte å bli fengslet eller verre, men å kalle det fremgang er tåpelig, når man tenker på hvor innbakt rasisme fortsatt er i systemet vårt.

LES OGSÅ:

Les også

Darren Wilson gir seg som politimann

Slaveriet var ikke så ille

Raquel Freeman (22) flyttet til Mississippi fra Pennsylvania. Hun er adoptert av hvite foreldre, men sier at det ikke tok lang tid før hun la seg til vaner for å gjøre livet for en ung, svart kvinne i Mississippi mer levelig.

— Om jeg går inn i en butikk, passer jeg på at de som jobber der, ser at jeg har kontanter. Hvis ikke, tror de at jeg er der for å stjele.

Raquel jobber som servitør i et nabolag av Jackson som i de siste årene har tiltrukket seg unge og velutdannede mennesker. Selv her slipper hun ikke unna rasisme.

— Hver dag er det noen som ikke vil bli servert av meg, sier hun.

— Ofte forteller de meg at de ikke vil at en nigger skal gi dem mat.

Mary Catherine Perry (t.v.) og Raquel Freeman jobber på dineren Brent’s Drug­store. Raquel opplever jevnlig at gjestene vegrer seg for å bli servert av henne fordi hun er svart.

Noen bord bortenfor sitter Sean, en mann i begynnelsen av 30-årene, som er i Jackson for å delta på TedX, en konferanse hvor man deler ideer om hvordan teknologi kan gjøre samfunnet bedre. Han er velutdannet og kaller seg selv en moderne Mississippi-mann. Familien var tidligere slaveeiere. Han mener at man bør ha mer forståelse for at svarte rettigheter er et vanskelig tema.

— Se for deg at du hadde et kamera som du hadde brukt mange tusen på, sier han.

— Så kom myndighetene en dag og sa at det var ulovlig å ha kameraer. Du ville ha blitt frustrert.

Svært mange hvite i Mississippi kan bare gå tilbake til bestefedre og oldefedre for å finne klansmenn og slaveeiere. For mange av dem, som Sean, er det lettere å akseptere et narrativ om at svarte er mer kriminelle eller latere enn hvite, og at slaveriet, Jim Crow og mer moderne lover med en effekt som rammer svarte hardere enn hvite, har en funksjon.

— Se på hovedgaten her i Jackson. Det pleide å være et yrende liv her, men etter at svarte fikk være med og bestemme, er det blitt en spøkelsesby. Når man diskuterer Mississippis historie, må man huske på at historien er skrevet av seierherrene. Kanskje slaveriet ikke var så ille, men det får vi nok aldri vite.

50 år for halvannet minutt

Da oldemoren til Artesia Steele var 13, så hun foreldre og søsken for aller siste gang. Hun ble solgt på auksjon i Massachusetts og sendt til Mississippi, hvor hun levde og døde som slave. Artesia bor et steinkast bortenfor en kirke som Ku Klux Klan brente ned da de var på jakt etter Chaney, Goodman og Schwerner, og hun husker godt kvelden da de tre forsvant. Før de døde, hjalp de henne med å registrere seg som velger. Like etter at likene deres var funnet, stemte Artesia for første gang. I kveld skal hun stemme igjen.

— Selv etter at vi fikk lov, forsøkte myndighetene her å stoppe oss, sier hun.

— For å få stemme måtte man ta en skriftlig prøve. Hvite måtte fylle ut navn og adresse. Svarte måtte svare på hvor mange såpebobler det fantes i et såpestykke. Svarte man feil, fikk man ikke stemme.

Artesia viser legitimasjonen sin ved et bord før hun går bort til stemmemaskinene. Et par tastetrykk på skjermen, og så er hun ferdig. Andrew Goodman, James Chaney, Michael Schwerner og hundrevis av andre døde for at Artesia skulle kunne få bruke halv­annet minutt på en dataskjerm.

Neshoba er fortsatt en søvnig, liten by, hvor svarte og hvite i det store og hele bor adskilt; ikke fordi loven sier det, men fordi det er slik det alltid har vært. I skogen hvor Chaney, Goodman og Schwerner ble drept, står det et lite minnesmerke. Ellers er det lite som forteller at en av de blodigste somrene i hele borgerrettighetsbevegelsen utspilte seg her for 50 år siden.

LES OGSÅ:

Les også

Skadefryd etter USA-opptøyer

Les andre saker fra A-magasinet denne uke:

Les også

  1. Urbane grevlinger går til filmen

  2. Hjem til jul

A-magasinet

Nyhetsbrev Få ukens høydepunkter fra A-magasinet rett i innboksen din hver fredag!