A-magasinet

Overbeskyttende foreldre gjør barna sine en bjørnetjeneste, mener forskere

«En brukket arm er ikke det verste som kan skje. Barn lærer av det også.» Foreldrene til Martine (6 år)

  • Tonje Egedius
    Journalist

Idet kveldsmørket senker seg over en crossbane i Hakadal, gjør Martine Holm seg klar. Seksåringen har svarte skinnstøvler, knebeskyttere, hansker og ryggbeskyttelse. Det er bensin i luften. Motorbrøl hver gang noen tester crossykkelen sin:

- Brum. Brum! Bruuuummm!

Hun trer på seg hjelmen. Brillene. Pappa hjelper henne med å stille seg på rekke, mamma med å starte opp. Da lyskasterne går på og små fartsfantomer bader i en eim av røyk og gass, står hun på sykkelen, klar til avspark.

- Det er morsomt å kjøre cross. Ikke skummelt i det hele tatt. Bare noen ganger, når jeg skal kjøre ut på banen. Da hender det jeg faller og slår meg, avslører Martine, den eneste med flommende, blondt hår under hjelmen og lakkerte neg­ler i hanskene. Nummer 109.

- Men jeg har jo en egen krage så jeg ikke skal brekke nakken, legger hun til.

Så gir seksåringen gass på en 50-kubikker KTM, suser bortover grusbanen og forsvinner.

Fin i farta. Siden februar har Martine brummet rundt på Lunner crossbane med gutta. Pappa Knut Holm synes det er en super sport både for henne og storebroren. Alle de fire barna i familien har fått lov til å utfolde seg fysisk.

Trygghetstyranniet

På 1970-tallet var det bare paranoide foreldre som kjørte barna til skolen eller nektet dem å spille ball i gaten. Nå er det blitt synonymt med å være gode foreldre. Det er vanskelig å ta inn over seg hvor mye barndommen har forandret seg i løpet av én generasjon, skriver det amerikanske magasinet The Atlantic, som i vår viet 13 sider til det overbeskyttede barnet.

Hva med norske foreldre? Vi som er så stolte av den nordiske barndommen, med røff lek og hyttebygging i skogen. Er vi også blitt en fryktstyrt generasjon som til enhver tid må iaktta våre egne barn? Er vi blitt så engstelige, organiserte og ansvarsfulle at vi fratar ungene våre den oppveksten vi selv satte sånn pris på?

Ja, mener Gunnar Breivik, pensjonert professor og samfunnsviter, tidligere rektor ved Norges idrettshøgskole. Han er bekymret over utviklingen.

- I dag pakkes barn inn i bobledresser og hjelmer og overvåkes gjennom hele oppveksten. Er de ikke sammen med dem på lekeplassen, kan foreldrene snart sitte hjemme i stuen og se hvor de er via en app. Vi ser allerede resultater av det, sier Breivik, og forteller om lærere som ikke lenger tør å ta elevene med på tur. For hvis noe går galt, blir det masse oppstyr og slås stort opp i lokalpressen.

På Bryne i Rogaland presset bekymrede foreldre ved Hognestad skule i høst rektor til å forby klatring i trærne i skolegården, til tross for at ingen hadde skadet seg mens de gjorde det. Andre foreldre lurer på om det er lov å sette opp klatrestativ med sklie på dugnad.

- Fra de leveres i barnehagen som ettåringer, er dagens barndom gjennomorganisert. Dette er den første generasjonen som ikke får muligheten til å utforske verden på egen hånd og dermed bli selvstendige, robuste mennesker, sier Gunnar Breivik.

- Jeg frykter at vi oppdrar en uselvstendig og litt forsiktig generasjon. Får en ikke med seg egne erfaringer av hvem man er og hva man mestrer, er det lett å bli avhengig av respons fra andre for å føle seg trygg.

LES OGSÅ:

Les også

- Dette er den beste foreldregenerasjonen noensinne

Er ulykkestallene blitt for lave?

Det er lett å tro at verden er blitt farligere. Men stemmer det? Dag Elling­sen, tidligere sosiolog i Statistisk sentralbyrå, har påpekt at barnelivet — i alle fall for gutter - paradoksalt nok var farligst på 1950- og 60-tallet. Selv om mødrene var hjemme, var de ikke nødvendigvis ute og voktet sine lekende barn. Midt på 80-tallet døde fem ganger så mange barn som følge av ulykker som nå, viser tall fra SSB. Spedbarnsdødeligheten har stupt. Svært få blir drept. Og til tross for at trafikken har økt, er det færre barn som blir hardt skadet eller dør i trafikken enn før. Økt sikkerhetsfokus, på bilseter, redningsvester, svømmeopplæring, trafikkurs, gangveier, sykkelveier og hjelmer ser ut til å ha hatt en funksjon.

- Ser man på dødsulykkene, har det aldri vært tryggere å være barn enn nå, skrev Ellingsen i Samfunnsspeilet allerede i 2008, før han la til: - Men kanskje er det også blitt kjedeligere?Undersøkelser viser en klar økning i overvekt blant nors­ke barn fra begynnelsen av 70-tallet til begynnelsen av 2000-tallet. Gunnar Breivik har uttalt at alle barn har rett til å brekke benet, og spurt om vi i dag har for barneulykker.

- Da ble jeg oppringt av Helsedirektoratet. Men jeg mener vi må gå bak ulykkestallene og spørre om det er et mål i seg selv at de er lave. Hvis det skyldes at dagens barn er konstant overvåket og sitter inne foran TV-en og Ipaden i stedet for å utfolde seg, er det det vi vil? Jeg ønsker ikke at barn skal bli alvorlig skadet eller dø, men at de skal få gjøre det barn skal. Klatre i trær, suse ned sklien, få skrubbsår og blø litt. Kort sagt: være ute og leke. Helst alene.

Da frykten tok oss

Den sterke frykten for at barna skal skade seg, er relativt ung, mener Ellen Beate Sandseter, prisbelønt barneforsker og førsteamanuensis ved høyskolen Dronning Mauds Minne i Trondheim. Hennes erfaring er at mye endret seg etter at Forskrift om sikkerhet ved lekeplassutstyr trådte i kraft i 1996. Den stiller krav om merking, produktinformasjon, levetid og vedlikehold av lekeplassutstyr. Forskriften slår blant annet fast at lekeapparatene skal ha avrundede kanter, og at det ikke skal gå an å sette seg fast i åpningene. Er fallhøyden over 60 centimeter, må underlaget være støtdempende.

- Etter at den ble innført, begynte vi å kontrollere lekeplasser. Mange lekeapparater ble fjernet, forteller Sandseter.

- Det var vel bra?

- Å sjekke dumphusker for råte og ta ned sklier som kan kollapse, er bra. Jeg er ikke for å påføre barn invalidiserende skader. Men fokuset, både i Norge og EU, ble at lekeplasser skulle være så trygge som mulig. Resultatet var at de ble kjedelige.

Skal vi helgardere oss mot skrubbsår, kutt og armbrudd, får vi uteområder vi ikke vil være bekjent av, mener barneforskeren.

- Lekeplasser må være så trygge som nødvendig, men likevel stimulerende og utviklende. Ellers oppsøker unger lett spenning andre steder, og kan begynne å leke på toglinjer og byggeplasser i stedet.

Det er den som eier en lekeplass, som er ansvarlig for tilsynet. Og fra slutten av 90-tallet førte den nye forskriften til sterkere sikkerhetsfokus både blant barnehagestyrere og foreldreutvalg. Også mediene begynte å skrive om alt som kunne gå galt. «Mamma og pappa mener jeg er trygg i barnehagen. Men er det sant?» spurte VG på boards og førstesiden i fjor, etter å ha gransket norske barnehager. Dronning Mauds Minne, som samme år kartla ulykker og skader i barnehagene for Utdanningsdirektoratet, mener svaret er ja.

- Vi fant at sikkerheten var veldig god. Det var ingen dødsfall, og bare én av ti hadde skadet seg. 98 prosent av skadene var helt ufarlige, og barna trengte bare et plaster og litt trøst, sier Ellen Beate Sandseter.

Iler til. - Martine har brukket skjermen på hjelmen noen ganger. Men det har aldri vært verre enn at hun har fått en klem, så har hun gått opp på sykkelen igjen, forteller mamma Trude Helverschou Holm, som følger datterens motocrosskjøring fra sidelinjen.

Forberedt på en gips

Men ikke alle går med hjertet i halsen og øynene på stilk. Pappa Knut Holm og mamma Trude Helverschou Holm har ingen skrupler med å la datteren kjøre motocross med gutta. Trude står på sidelinjen når Martine brummer av gårde over sølepytter og rundt kjegler.

- Det er flott at ungene får prøve ut grensene sine i kontrollerte former og forstår hva de er kapable til. Heller det enn at de freser rundt på andre måter, sier hun.

Martine har brukket skjermen på hjelmen noen ganger. Storebror Martin, som også kjører cross, havnet på sykehus med det de trodde var en brukket skulder. Det var det ikke. Men familien er forberedt på at det kommer en gips snart.

- Hos oss er ikke en brukket arm det verste som kan skje. Barn lærer av det også, mener faren.

Da eldstemann måtte sy, tenkte de: « Ja, ja. Nå er vi i rute.» Å erfare ting selv er et gode, tror han og kona.

- Barn vil alltid møte utfordringer, understreker moren. - Men har de fått prøvd seg, er de forberedt på dem. Martine har det prinsesserommet, men er tøff som juling når det trengs.

LES OGSÅ:

Les også

Norske barn har aldri vært så lite ute i naturen som nå

Blodsromantikere

Både norsk og internasjonal forsk­ning tyder på at ekteparet er inne på noe. I forbindelse med doktorgraden sin, som kom i 2010, observerte og intervjuet Ellen Beate Sandseter barn i barnehagealder som lekte på lekeplasser. Hun kom frem til at barn har behov for å føle på fare og spenning.

- Barna søkte det «skummelt-artige». Den ambivalente leken, som er skummel og artig på en gang, forteller Sandseter.

Ved å utforske høyder, håndtere farlige redskaper, være nær ild og vann, mestre fart og ikke minst utforske verden på egen hånd, opplever de at de tar en risiko.

- Det er gjennom å utfordre seg selv barn bygger opp mot, selvtillit og kunnskap om hva de mestrer. Slik lek har en antifobisk effekt og avlærer angst. Den er viktig både for barns psyke og motoriske utvikling.

Sandseter mener foreldre som stadig forteller barna sine at de må passe seg, gjør ungene en bjørnetjeneste.

- De lærer at verden er farlig, og at det er mye å bekymre seg for. Det kan gjøre dem dårligere rustet til å møte voksenlivet.

Gunnar Breivik har studert fysisk aktivitet i befolkningen, og ga i 2001 ut boken Sug i magen og livskvalitet om barn og unges mulighet for utfordringer og fysisk aktivitet. Han mener at den som skal bli gagns menneske, må få med seg fundamentale opplevelser.

- Kontraster gjør oss lykkelige. Det er viktig for barn å erfare lykken i å bli mett når de har vært sultne. Bli varme når de har frosset. Kjenne smerten som går over, og er­fare redsel. Det gjør noe med mestringsevnen deres. Vil du ha barn med et godt utviklet følelsesliv, er det verste du kan gjøre, å overbeskytte dem. Jeg mener vi i større grad må tørre å slippe barna løs. Men da må vi akseptere at det går galt innimellom.

Det er Magne Raundalen, psykologspesialist ved Senter for Krisepsykologi, uenig i. Etter hans oppfatning skyller en bølge av barnefiendtlighet over oss.

- Folk har begynt å raljere med sykkelhjelmen offentlig. Snart tar de vel fra barna redningsvesten også. «Blodsromantikere» kaller jeg dem som angriper barnebeskyttelsen.

- Blodsromantikere?

- Ja. Det er de som mener barn lærer så mye av å gå på en smell. At det er viktig å kjenne smerte. Hele hensikten med å bli voksen er jo å beskytte barna. Hvis ikke kunne vi bare forblitt russ.

- Er det ikke et poeng at barn utvikler selvtillit og moto­rikk gjennom fri lek?

- Jo, men mange drar det for langt. Jeg er også for en robust barndom, men ser ikke vitsen med å romantisere brudd og blodtap. Mine barn og barnebarn har klatret i fjellvegger og sust ned bratte akebakker, men jeg har vært der sammen med dem. Vi vet veldig lite om hva dagens foreldre egentlig gjør. Det vi derimot vet, er at nesten ingen barn dør i trafikkulykker lenger. I 1970 ble 156 barn under 18 år drept i politirapporterte veitrafikkulykker. I 2012 var tallet nede i 15. Det synes jeg vi skal ta et minutts stillhet for.

Gunnar Breivik mener Magne Raundalen bidrar til ytterligere overbeskyttelse og forsiktighetskultur.

- Jeg ønsker heller ikke å romantisere brudd og blodtap, men betrakter meg som en «blodsrealist». Jeg har ald­ri opplevd at barn har tatt skade av å slå seg litt. Det hører med til menneskeslektens historie, og er med på å gjøre oss mer robuste og realistiske.

Høyt henger de. I alle fall August. - Det er mye læring i å finne veien opp i et tre, mener mamma Karianne Gamkinn.

Lyst til å bli hysterisk

Utenfor en enebolig i Sandefjord ligger en hoppeball. I garasjen står to små sykler. I kirsebærtreet frister en lekehytte, og i det store, gamle grantreet klatrer seks år gamle August kjapt fra gren til gren. Han er vant til å ferdes både i skog og mark.

- Jeg hadde ikke gitt ham en øks, medgir Karianne Gamkinn.

- Men August ønsket seg sånn en speiderkniv. Til femårsdagen fikk han det. Sist vi var i skogen, spikket han pølsepinner til alle sammen alene.

LES MER:

Les også

Ekspert advarer mot å ha barna i bånd

Gamkinn blogger om livet med lærer-ektemann og to travle gutter i bloggen Mammadamen. Hun har ingenting imot redningsvest, sykkelhjelm eller nett på trampolinen. Hadde det vært mulig, ville hun ha satt opp et sikkerhetsnett under trærne i hagen også. Men det går jo ikke. I stedet kjemper hun en indre kamp mot sine egne instinkter.

- Jeg synes det er verdifullt å kunne bruke verktøy, så vi lærte August å beherske en skarp kniv. Det er noe eget ved den frie leken. Derfor får han lov til å sykle til skogholtet her borte og leke, forteller hun.

Tobarnsmoren er overbevist om at det er mye mer utfordrende å finne veien opp i et tre enn det er å klatre i lekeapparater. Nå står hun under granen og prøver å hjelpe yngstemann, som vil herme etter storebroren, med å få tak rundt stammen.

- Det jeg har lyst til, er å være helt hysterisk og rope: «Kom ned! Det er farlig!» innrømmer Gamkinn.

- Men jeg gjør det ikke. For jeg tror ikke det er lurt. Det er mye lurere at de lærer å vurdere hva som er farlig selv.

Fri fyr. Det er litt trafikk i nabolaget i Sandefjord, men seks år gamle August får likevel lov til å sykle bort til skogholtet for å leke. - Det er jo egentlig helt utrolig at vi havner i et magasin bare fordi vi gir barna den friheten vi selv fikk som barn, reflekterer mamma Karianne Gamkinn.

Look to Norway

Ingen amerikansk generasjon skal ha blitt så beskyttet som barn født mellom 1982 og 1995. Nå forteller amerikanske medier om universitetsbyer som blir svært så folksomme ved studiestart, når overengasjerte foreldre flytter med for å lose barna gjennom vanskelige skjemaer og trøblete pensumlister. Mange universitetsledere er bekymret over helikopterforeldrenes involvering når de sirkler over barna og ordner alt.

Og det kan være grunn til bekymring, viser en tre år gammel studie fra University of Tennessee, som spør: «Does Hovering Matter?» Svaret: Helikopterbarna har dårligere livskvalitet og lavere selvfølelse enn andre jevnaldrende når de står ved inngangen til voksenlivet. De har også større risiko for å være medisinert for angst og depresjon. En rekke psykologer har fortalt om identitetskrisen denne generasjonen opplever, og tolker den som en redsel for å vokse opp, skriver The Atlantic.

- Internasjonale undersøkelser viser en sammenheng mellom en overbeskyttet oppvekst og angst i voksen alder, sier Ellen Beate Sandseter.

Hun og psykolog Leif Edward Ottesen Kennair, som fors­ker på evolusjonspsykologi ved NTNU, har stilt spørsmålet: Har barn som faller ned fra et tre og brekker benet, eller unger som nesten har druknet, angst som voksne? De koblet lekeforskning med angstforskning, og svarte et klart nei i tidsskriftet Evolutionary Psychology. Det er motsatt, hevder de.

- Store studier som har fulgt barn gjennom oppveksten, konkluderer med at de som aldri fikk lov til å klatre i trærne eller leke ved vannet, er overrepresentert blant dem som har angst som voksne, sier Sandseter.

Nå spør foreldre og fagfolk i England og USA seg om sikkerhetsfokuset der har gått for langt. Røffe lekeplasser har dukket opp, sammen med boktitler som No Fear og The Kids Will Be Fine . Og journalistene, de ringer en fors­ker ved høyskolen for barnehagelærerutdanning i Trondheim for å få vite alt om nordisk barneoppdragelse og barnehagetenkning. Ellen Beate Sandseter har vært intervjuet i amerikanske, danske, canadiske, russiske, ungarske og tyske medier. Hennes oppfatning av hvor verdifulle skremmende lekeplasser er, fikk for to år siden plass på New York Times’ liste over «32 nyskapninger som vil forandre morgendagen».

- Mens verden ser til oss, tar vi stadig små skritt i retning av amerikanerne. Det er et paradoks som bekymrer meg, sier hun.

- Det er på tide å stoppe opp og spørre om vi er villig til å miste den tradisjonelle, norske barndommen.

Flere artikler fra A-magasinet:

Les også

  1. Intervju med Thomas Bye (32), Norges yngste teatersjef 

  2. Businessguruen Bikram Choudhury

  3. Har de løst "lykkepillegåten"?

  4. Ukens mattips: PhỞnetikk - vietnamesisk nudelsuppe

  5. Ukens vintips: Den trendy amaronen

  6. Den siste rypejakten