A-magasinet

Aktiv

Aktiv: Skogen trekker Peder bort fra skjermen

Psykisk utviklingshemmede Peder Anker (19) og moren tar lange, rolige turer i nærskogen. Så ofte de kan.

Utenfor den åpne inngangsdøren går en høyreist ung mann frem og tilbake og snakker med seg selv. Plutselig roper han:

– Mamma, tur!

Inne i huset stikker en kvinne føttene i fjellstøvler og sjekker om alt er med i den romslige sekken. Stekepanne, mat og drikke, en sjokoladeplate. Primus.

– Vi er klare, sier hun og smiler.

De er kledd som for fjelltur, men dagens mål er – som vanlig – en runde i nærskogen, med ekstra lang pause.

Ville bare sitte foran skjermen

Det er Gunvor Øyre Anker og sønnen Peder som vandrer inn i skogen. Han er psykisk utviklingshemmet. Da pandemien stoppet Norge i mars 2020, og alle måtte være hjemme i mange uker, innså familien at Peder var blitt skjermavhengig.

Han ville ikke lenger gå på tur, ville heller sitte med TV og Ipad. Han virket utilfreds og ble lett frustrert. Han ville ikke samarbeide, ville ikke skru av skjermen og uroen forplantet seg i huset.

– Vi valgte derfor å fjerne skjermen helt. Den var som et rusmiddel. All avvenning er tøff, men digital avvenning er spesielt utfordrende. Alle rundt deg sitter med skjermene sine, sier moren.

Peder holder en hånd på skulderen hennes. Det er lett å snuble i røtter og steiner. Et kort, lite øyeblikk blir han stående på toppen av en bakke, vurderer farene. Mor følger med. På et blunk er de nede. Peder klapper i hendene og ler. Like over dem flyr fugler. En av dem varsler kra-kra.

– Hva var det? Hun stopper.

Peder tenker et øyeblikk.

– En kråke.

Så går de litt til, sakte fremover. Før hun igjen stopper og peker på et tre.

– Hva er det?

– Et grantre.

Han slår hendene mot hverandre.

– Hva sa jeg at bien sa da jeg var liten?

Denne gangen er det Peder spør.

– Du sa at bien sa olivia.

– Olivia! Den sier bzzzz.

– Peder, hvem er mammas aller beste turkamerat?

Han løfter høyre hånd mot brystet, retter ut peke- og langfinger, og peker på seg selv.