Kunsten å gå pilgrimsleden
De fleste tar bare en etappe av gangen. Vi gikk fem mil på på tre dager.
Landskapet har åpnet seg østover mot Rondane, vestover mot Snøhetta i sol. Vi åpner termosen med kaffe, åpner matpakken, sinnet. Prøver å la det historiske suset overdøve bobiler og sensommerstress på E6. Vi følger det røde Olavskorset, en merket sti, pilegrimsleden nordover mot Nidaros.
Tok bilen fra Oslo
Først jukset vi og kjørte bil opp Gudbrandsdalen fra Oslo.
Selve vandringen begynte på Hjerkinn, vi fulgte stien opp mot innsyn og utsyn og himmel. Og nå har vi gått noen kilometer i varm vind, sett sommerfugler og forglemmegei. Vi har snakket om moskuser, klima og underjordiske. Og at det på denne leden har gått mennesker siden Olav den hellige fikk helgenstatus etter slaget på Stiklestad i 1031.
Her gikk de med grov tunika og vandrestav, bredbremmet hatt, lærveske og ikke minst — et synlig kors. Alle skulle skjønne at de var pilegrimer og ikke landeveisrøvere eller annet pakk.
Stoppet på Kongsvold fjellstue
I middelalderen gikk pilegrimene først og fremst av religiøse grunner. Kanskje trengte de tilgivelse eller helbredelse. Kanskje gikk de helt fra Oslo. Kanskje fra det store utlandet, kanskje regnet det. Det er meldt regn i morgen.
Vi nærmer oss Kongsvold fjellstue.
Knut Nyhus driver stedet på 18. året sammen med kona. Han ber oss skrive oss inn i gjesteboken. Og så forteller han. At Kongsvold ble bygget på 1100-tallet, nettopp på grunn av pilegrimer og for å sikre økende ferdsel. At moderne langvandrere som går hele veien fra Oslo utgjør 25 prosent av pilegrimene.
At andre tar en etappe om gangen. Det er visst flest tyskere som går. Nyhus mener det er en viktig, fin, historisk forpliktelse å gi vandrerne billig husrom.
— Når jeg blir gammel skal jeg sitte på en krakk på tunet. Snakke med pilegrimene, skrive ned historiene deres, sier han.
- (Historien fortsetter under bildene)
Oppover Vårstigen
Vi sover i pilegrimsstua, og morgenen etter spiser vi frokost med hjemmebakte havrekjeks til dessert.
Så tar vi farvel. Først går vi rundt fire kilometer i marikåper og mygg, på oppsiden av E6, forbi en foss. Så opp Vårstigen, en gammel, bratt og fryktet ferdselsvei. Vi går sammen og hver for oss, snakker og er stille og savner og tenker, på alt som var, det som er og alt vi ikke vet om, men som skal komme.
Tittelen på denne saken kan være stjålet fra eller inspirert av Odd Nordstogas sang Kunsten å gå , eller av Thomas Espedals klassiker av en bok; Gå. Eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv. Begge mennene rusler av sted.
Og kanskje det er dette vi er født til, å gå så sakte at vi får med oss sinnet? Hva skjer med kroppen i denne altfor raske løpingen, bilkjøringen, flyingen — får vi med oss tankene? Dette tenker journalisten på når stien skråner oppover. Kanskje ledes hun til å tenke andre tanker på en pilegrimsled enn på en vanlig fjelltur? Det er jo derfor mange går. For å finne stillheten i seg selv.
Pause på Vårstigsætra
Nå sitter vi ved Vårstigsætra, alene på snaufjellet. Vi har gått en drøy mil i dag og har en drøy mil igjen. Vi deler restene av havrekjeksene og fester regntrekket på sekken. For nå kommer gråsvarte striper med regn, først langt unna, så nærmere.
Etter hvert plasker det nedover oss, men nå har vi bare noen kilometer igjen til Ryphusan, øverst i Vinstradalen. Et gammelt seterfjøs som er blitt refugium for pilegrimer. Rundt 30 kvadrat, soveplass til ti, gassovn. Seks polakker pakker sekkene sine når vi stiger inn.
— Vi går for å komme nærmere Gud, for å fordype oss i religionen, for å bli bedre mennesker. Vi ber underveis, det er vår kraft. Og den indre reisen er den viktigste. Pilegrimsleden er som livet, en reise, der vi alle får tyngre bagasje, sier Krzysztof Konkol.
— Krevende tur
Han er katolsk prest, og følget hans har gått Pilegrimsleder både i Spania og Polen. Den spanske, til Santiago de Compostela, er den mest berømte. På La Camino går flere hundre tusen pilegrimer hvert år.
— Men denne norske er mer krevende - og vakrere, sier han. Og spør om det er greit at de holder en liten messe før de går. Han finner frem prestekjole, stola og nattverdsvin. Så ber de, synger, leser tekster fra Det gamle testamente.
— Vi ber for dere som vi nå har møtt. Vi ber for nordmenn, at dere må være glade. Vi ber for dem vi har reist fra, alle hjemme. Og for alle dem som trenger våre bønner, sier de på engelsk. Så er det nattverd. Regnet som faller på blikktaket og sauebjeller akkompagnerer et flerstemt Halleluja.
Knut Olav Åmas hadde ingen planer om å bli pilgrimsvandrer. Les historien om da han gikk 163 km til fots:
Har fylt opp pilgrimspasset
Bare presten blir igjen etter messen. Vi varmer lys lapskaus og spiser den sammen med potetmos og mais. Idet vi skal krype passe slitne i soveposen kommer Ondrej Mladico. En tsjekkisk takstmann fra Praha.
Han har gått over tre mil i dag. I tre uker og to dager tilsammen, helt fra Oslo. Pilegrimspasset hans er nesten fullt.
— Jeg leter ikke etter noe på denne Olavsvegen, er åpen for det som kommer, sier han.
Mladico er ikke religiøs, sier det tsjekkiske folket kanskje er de minst religiøse i hele verden. Han sier det ikke har vært bare enkelt disse ukene. Det har gått opp og ned. Som selve livet. Han har nesten ikke møtt folk, snakket med mygg og sauer, sovet i telt. Gjør yoga når han kan.
Han likte siste strekket her, over Dovre. Var vel mye motorvei på vei ut av Oslo.
— Hvis noen spør meg om hvordan Norge var, så svarer jeg well, there was this road, E6 ... Mladico ler og skrur på gassblusset for å koke vann til pastasuppen sin. Han vil se mer fjell. Vi bretter ut kartene våre og viser han mer fjell.
Så kommer natten og hyller oss inn. I sekstiden neste morgen drar presten Konkol mot resten av gruppen sin. Vi sover litt til, koker kaffe og koster gulvet. Tar en gruppeselfie og farvel med Mladico.
Journalist Sigri Sandberg elsker å være ute. Her kan du lese flere av hennes historier fra livet i naturen og villmarken:
Turen de gikk:
Mer informasjon finner du her: Pilgrimsleden
