I tre år har kompisene jobbet for dette: Å komme seg på toppen.
Nå skal arbeidet settes på prøve.
A-magasinet

Kommer kompisene seg til topps via fjellruten de har laget selv?

Med hammer, drill og stålbørste har to klatrere funnet sin egen vei mot toppen av Andersnatten. Kan ruten klatres helt til topps?

  • Thomas T. Kleiven

Ti kalde fingre klamrer seg til den loddrette fjellveggen. Langt der nede ser bartrærne i Sigdal ut som grønne kremmerhus, men Thomas Horgen har ikke tid til å nyte utsikten. Hans neste bevegelse krever full konsentrasjon.

Bergveggens tak er bitte små, og akkurat nå virker det umulig å forflytte seg videre. Brått glipper fingrene og klatreren faller bakover. Heldigvis vet han at tauet holder. Han har selv limt sikkerhetsboltene fast i fjellet.

Et døgn tidligere

Dagen i forveien var stemningen langt lystigere.

– Det er som å møte ditt nyfødte barn, sa Jon Olav Grepstad.

Han kunne knapt vente. Etter tre års arbeid skulle klatrekompisene endelig klatre ruten de selv har pusset frem.

– Vi har jobbet mye for å skape dette og gleder oss til å møte det vi har laget. Vi er spent på om alt fungerer og om ruten i det hele tatt er mulig å klatre, sa Grepstad.

De siste tre årene har de to fjellklatrerne brukt ledige helger til først å se seg ut en rute i fjellveggen. Deretter finne toppunktet, rappellere sakte nedover, lete etter en linje med potensielle klatretak, pusse bort mose, få ut løs stein, testklatre seksjoner og borre inn limbolter i fjellet.

For meg forsterkes naturopplevelsen av å oppholde meg i eksponert terreng, sier Thomas Horgen, med kompis Jon Olav Grepstad. Thomas T. Kleiven

Mang en gang har fjellveggen minnet om blankskurt berg. Men så har de funnet en moseflekk, børstet den bort og fått frem et punkt med nødvendig friksjon. Stort nok til at en fjellklatrer har nytte av det. Nå gjenstår finalen.

Prosjektet fullbyrdes når det store puslespillet settes sammen til en sammenhengende klatrerute.

– Det blir litt som å spise fisken du selv har fisket, sier Thomas Horgen.

– Den smaker alltid ekstra godt.

Meningen med klartesporten

Tidligere var klatring en aktivitet for særinger høyt til fjells. Nå minner det om en folkesport i tettbygde strøk. Norges Klatreforbund (NKF) har nærmere 28.000 medlemmer. I løpet av de siste årene er det kommet klatrehaller i de fleste store norske byene, men NKF synes det er spesielt moro når klatrere finner nye veier til høye fjelltopper.

– Å etablere nye ruter er noe av meningen med klatresporten. Det er noe alle ambisiøse klatrere trakter etter å gjøre, sier Stein Tronstad.

Presidenten i NKF og forteller at den mest respekterte måten å etablere en ny rute på er å bruke naturlige sikringer. Det vil si at midlertidig sikringsutstyr plasseres i sprekker for å hindre at et eventuelt fall blir alvorlig.

Klatrerne på Andersnatten har ikke brukt naturlige sikringer. De har laget et rapellfeste på toppen og rappellert nedover med boremaskin, børster, brekkjern og hammer for å klargjøre ruten for klatring. På strategiske punkter har de boret hull i fjellveggen og limt inn en metallbolt som karabinkroker og tau kan festes i. Boltene gjøre det enklere å sikre seg mot høye fall.

– Frykt er en viktig del

For mange er redselen for å falle dominerende når de tenker på fjellklatring. Står du først høyt oppe i veggen, er det ofte noe annet som tar all oppmerksomhet: opplevelsen av å tre inn i fuglenes verden. Mens du klamrer deg fast til fjellet, kan du kikke ned på fugler som lander i reiret sitt.

– Klatring handler om å mestre naturen. For meg forsterkes naturopplevelsen av å oppholde meg i eksponert terreng, sier Thomas Horgen.

Han vært bergtatt siden han som tiåring så klatrere i aksjon bak blokken han bodde i på Bera i Drammen. Han ble fascinert av at voksne mennesker kunne te seg på den måten. De så ut som barn, der de lekte i fjellveggen.

Midtveis på Andersnatten blir klatreturen mer enn en lek for Horgen og Grepstad. Allerede etter to taulengder møter de en av rutens vanskeligste passasjer. Bena rister. Jon Olav Grepstad vil helst ha luftige passasjer fort overstått. Han blir nervøs av å vente og kan bli redd av å henge for lenge i veggen. Som han sier: «Det er jo langt ned.»

Nå klarer han ikke å se neste tak. Krampen sniker seg frem i begge underarmene. Han må skjerpe hjernen. Grepstad klarer å snu frykt til mestring og føler seg brått som spiderman. Som klistret fortsetter han oppover veggen.

– Frykt er en viktig del av klatringen. Det føles herlig når du er redd, men likevel mestrer det, sier han etterpå.

Trygg vei opp

Klatreforbundets generelle holdning er at nye bolter ønskes velkommen i fjellvegger hvor det allerede står noen. De er også positive til at det etableres komprimerte sportsklatrefelt i lavlandet. I fjellvegger uten bolter ønsker de som hovedregel at det forblir sånn. Debatten om bolting kan bli så heftige at klatrepresidenten må sette seg på flyet fra Tromsø til Oslo i ens ærend å hjelpe partene til enighet.

– Med en boltet rute er fasiten allerede gitt. Da koker alt ned til bevegelser. Uten faste sikringspunkter blir turen mer et eventyr. Da må du beherske sikringshåndverket i tillegg til selve klatringen, sier Tronstad.

For Horgen og Grepstad dreier rutelagingen seg om å skape noe gøy for både seg selv og andre.

– I utgangspunktet er det feil å bolte, men alt vi etterlater oss, er et hull på 10 millimeter i diameter og 90 millimeter i dybde. Sammenlignet med alle andre inngrep vi gjør som mennesker og klatrere, er ikke dette problematisk, sier Horgen.

Han mener det er riktig å bolte en ny rute opp Andersnatten, fjellet har allerede andre boltede ruter. Og den ruten de har sett seg ut, er ikke mulig å klatre trygt uten hjelp av bolter. Det finnes rett og slett ikke nok sprekker til å sette inn midlertidige sikringer.

– Skal du opp denne fjellsiden, må du gjøre det på naturens premisser. Steinen setter krav, men boltene gir oss likevel muligheten for å klatre trygt her. Hvis fremtidens klatrere finner nye metoder å sikre på, trengs de ikke. Da vil de stå her til spott og spe som et minne om vår iver etter for enhver pris å klatre fjellet, sier Horgen.

– Vi hadde tenkt å lage en lettklatret rute, men vi er jo ikke Gud, så vi kunne ikke forme fjellet. Vi måtte bare finne en vei opp, sier Grepstad.


  • Vil du lese flere av A-magasinets saker? Følg oss på Facebook her og Instagram her.

Som å bli båret opp

Thomas Horgen henger i tauet 4 meter under toppen. Han er skuffet over eget fall, men glad for at bolten er der og reddet ham fra et høyt fall. Ruten har vist seg mer krevende enn antatt.

Nå er psyken skral og huden mør.

Stafettpinnen sendes videre til Jon Olav Grepstad. Han sliter seg opp syvende og siste taulengde. På toppen hyler han av glede, mens Horgen når toppen som en litt skuffet annenmann.

Det føles som å ha gått nesten til toppen av Mont Blanc, men så bli båret de siste 100 meterne. To klatrere kan ikke nå toppen samtidig.


Les mer om

  1. Aktiv
  2. Aktiv
  3. Fjell
  4. Klatring
  5. Frykt
  6. Natur

Aktiv

  1. A-MAGASINET

    Han ville gi hjembygda noe spesielt. Det ble 6500 steinlagte trappetrinn.

  2. A-MAGASINET

    For 27 år siden startet oppryddingen av grensen mellom Norge og Sverige

  3. A-MAGASINET

    Dagsturhytter på deling: Han ville få flere ut på tur. Dette ble løsningen.

  4. A-MAGASINET

    Villmarksbarnas tips til foreldre: Slik kan barna bli glad i friluftsliv

  5. A-MAGASINET

    Friluftsliv på to hjul: Ekspertens beste tips til nybegynnere