A-magasinet

Bør de minste bo bare hos mor etter samlivsbrudd? Frode Thuen svarer.

Bør de minste bo bare hos mor etter samlivsbrudd?

  • Tekst: Frode Thuen

Spørsmål fra leser : Jeg er en far som nylig er blitt redusert til en bifigur i min yngste sønns liv etter at min kone valgte å ta ut separasjon for tre måneder siden. Sønnen det er snakk om, blir tre år i februar og er i utgangspunktet like mye knyttet til meg som til moren. Jeg var for eksempel hjemme med ham nesten halvparten av fødselspermisjonen, og vi har ellers delt nokså likt på omsorg og stell av ham siden han ble født. Akkurat dette er vi begge enige om, men ellers er vi helt uenige om hvilken bostedsordning som er best for ham når vi nå ikke lenger lever sammen. Moren hevder hardnakket at det ikke er bra for så små barn å dele seg mellom to hjem, og at han derfor har best av å ha en fast base. Ikke nok med det, hun vil heller ikke at han skal ha overnattingssamvær før han fyller tre år. Da kan han begynne å overnatte en natt annenhver helg, sier hun, og så kan det utvides til hele helgen når han blir fire eller fem. Delt bosted blir det ikke snakk om før tidligst når han begynner på skolen — under forutsetning av at samværene fungerer bra frem til da.

  • Frode Thuen er nå også på podcast : Hør og abonner via iTunes her.
  • Eller hør ukens episode direkte her:

Jeg opplever det som helt uhørt at hun bare dikterer hvordan det skal være , helt uavhengig av hva jeg øns­ker. Men det som opprører meg aller mest, er at dette ikke kan være det beste for sønnen vår, som da uvegerlig vil få en mye mer distansert relasjon til meg i disse viktige og formende årene av hans liv. Det kan da umulig være til det beste for ham? Til min store overraskelse har hun langt på vei fått støtte for sine synspunkter fra familierådgiverne som vi har vært til megling hos. De advarer mot delt bosted for de yngste barna, med belegg i en eller annen faglig rapport som hevder at barn under tre år må ha en fast base. Jeg merker at jeg kommer litt på defensiven i møte med alt dette — jeg klarer liksom ikke å argumentere mot sånne anbefalinger og råd. Samtidig kjennes det helt feil.

Jeg har også to barn fra et tidligere forhold , som bor halve tiden hos meg. Disse to barna, på 9 og 11 år, er også nært knyttet til sin lillebror, og de har hele tiden vært en sammensveiset søskenflokk. Dette bestrides heller ikke av moren til yngstemann. Hun mener like fullt at det aller viktigste for ham nå er stabilitet og en trygg forankring, og siden hun går i redusert stilling, er det hun som har best tid til å følge ham opp. Dessuten er det mest «naturlig» - sier hun, at så små barn bor med mor.

Så der står vi nå. Men kan dette være riktig? Er det virkelig til det beste for vår sønn å se så lite til meg og sine søsken som han nå gjør? Vi treffer ham stort sett bare annenhver helg, og altså uten at han overnatter her hos meg. Og hver gang han drar, gråter han og protesterer høylytt. Jeg kan virkelig ikke tro at det kan være til barnets beste!

Frode Thuen svarer:

Din sønn har tilsynelatende mindre samvær enn det man ofte anbefaler i familieverntjenesten. Mens han sannsynligvis ville vært tjent med mer samvær. For barn som har lite samvær med far, får oftere psykiske problemer enn barn med normalt eller utvidet samvær. Dette er godt dokumentert. Så hyppig og regelmessig kontakt med far er i de aller fleste tilfeller å foretrekke. Det gjør barnet mer motstandsdyktig mot de utfordringer og belastninger som foreldrenes samlivsbrudd ofte fører med seg. Fagfolk som jobber i familieverntjenesten, vil nok stort sett være enige i dette - i alle fall når det gjelder skolebarn og ungdommer.

Men ikke nødvendigvis når det gjelder de minste barna. Det finnes nemlig en brosjyre fra Foreningen for sakkyndige psykologer, et fagutvalg i Norsk Psykologforening, som gir anbefalinger om at barn under tre år bør ha ett fast bosted, og begrenset samvær med den andre forelderen. Disse anbefalingene hviler på en antagelse om at små barn knytter seg primært til en person - det typiske vil være mor, mens far og eventuelt også eldre søsken og besteforeldre gjerne blir sekundære tilknytningspersoner. Ut fra denne antagelsen er det spesielt viktig at barnet utvikler en trygg og stabil tilknytning til den primære omsorgspersonen. Hvis foreldrene flytter fra hverandre, er det denne relasjonen som først og fremst må beskyttes - selv om det går på bekostning av barnas mulighet til å ha en tett kontakt med den andre forelderen.

Ideen om en primær omsorgsperson stammer opprinnelig fra psykiateren John Bowlby , som utviklet tilknytningsteorien. Interessant nok forlot forøvrig Bowlby denne oppfatningen etter hvert. Og i dag er det få forskere innen utviklingspsykologi som tenker at barn knytter seg primært til en av foreldrene. Tvert imot viser en rekke undersøkelser at de fleste barn knytter seg til begge foreldrene - under forutsetning av at begge tar aktivt del i stell og omsorg av barnet. Det er heller ikke slik at tilknytningen til den ene forelderen nødvendigvis er viktigere for barnet enn den andre. I svært mange tilfeller gir det ikke mening å betrakte den ene som mer primær enn den andre.

Det er også godt dokumentert at fedre som har tett og regelmessig kontakt med sine små barn etter et samlivsbrudd, fortsetter å være nære omsorgspersoner gjennom barnas oppvekst. De fedrene som har lite kontakt med sine barn de første par-tre årene, vil på den annen side langt oftere få en mer perifer rolle også senere i barnas liv. Derfor er det så viktig å legge til rette for at begge foreldrene har en tett og nær kontakt med barna fra de er helt små.

  • Har du et spørsmål om relasjoner? Skriv til Frode Thuen. (Bare henvendelser som blir brukt i denne spalten blir besvart.)
    Til tross for at det finnes svært lite forskningsmessig støtte for ideen om at de minste barna trenger en fast base, lever disse oppfatningene tilsynelatende godt blant mange fagfolk - også blant såkalt sakkyndige. Men de lener seg altså på et utdatert og sviktende kunnskapsgrunnlag. Det faktum at det likevel ofte gis sterke anbefalinger om hvilke bosteds- og samværsordninger som bør gjelde, har nylig fått en gruppe av 111 internasjonale eksperter innen utviklingspsykologi og familiepsykologi, blant dem flere av de mest sent­rale forskerne på feltet, til å stille seg bak den såkalte Warshak-rapporten, som oppsummerer og drøfter hva forskning faktisk viser og ikke viser på dette området. Kanskje kan du tipse moren om denne rapporten, og la den bli utgangspunkt for videre samtaler. Du finner mer informasjon om rapporten på Facebook siden «A-magasinet: Leve sammen».

Les mer om

  1. Leve sammen

Leve sammen

  1. A-MAGASINET

    Hun er så sjalu at hun har gitt meg «innetider»

  2. A-MAGASINET

    Han dominerer, irettesetter og vet alltid best. Jeg er bekymret for kone og barn.

  3. A-MAGASINET

    Hvordan skal jeg klare å glemme at mannen min var utro?

  4. A-MAGASINET

    «Er det vanlig å komme med selvmordstrusler i forbindelse med samlivsbrudd?»

  5. A-MAGASINET

    Bør hun forlate en mann med kontrollbehov? Eller kan det funke?

  6. A-MAGASINET

    Hun er engstelig for bonusfamilie-problemene, men kjæresten vil ikke snakke om det