KVINNE 1 SKRIVER: «Jeg kjente meg så igjen i det Supermann skrev. Forskjellen er at jeg, en jente i midten av 20-årene, er den jenta som elsket en gutt så høyt og som gjorde nær sagt alt for ham og satte egne behov til side. Jeg har vært den som over lengre tid har levd med en stor usikkerhet om hvorvidt jeg var den rette. Vi har vært sammen i fire år og bodd sammen i to. For kort tid siden tok jeg sakene mine og flyttet.

Jeg skal beundre min partner for å være ærlig og oppriktig mot meg. Men det er vondt å leve sammen med en som «går og tviler». I innlegget den 16.10. sier Supermann at han ikke tør å forlate kjæresten fordi han er redd for at hun «kommer til å bryte sammen». Disse ordene er som tatt ut av min (eks)partners munn. Saken er at jeg ikke brøt sammen. Det var trist å pakke sakene, for vi har hatt mange gode stunder, men det er en befrielse å slippe usikkerheten og alle spørsmålene man plager seg selv med, som det stadige spørsmålet om man er god nok. I mitt tilfelle har nok kroppen innsett — lenge før hodet - hvor det hele ville bære. Derfor takler jeg det hele såpass bra.