A-magasinet

Vebjørn Sand gikk rundt med en dyp sorg i seg. Nå føler han seg uovervinnelig

Til å være en som mener han er utenfor, ugyldig og ikke akseptert, tar Vebjørn Sand mye plass.

  • Robert Veiåker Johansen
    Robert Veiåker Johansen
    Journalist
Nyhetsbrev Få ukens høydepunkter fra A-magasinet rett i innboksen.

I over en time har motstandsmannen Johan Solberg fortalt hvilket helvete på jord konsentrasjonsleiren Stutthof var. Flere tiår etter annen verdenskrig reiste han tilbake for å se leiren igjen. Da begynte han å gråte så ukontrollert at han nesten ikke klarte å slutte. Nå er stuen i eldreboligen stille. De eneste lydene er suset fra en varmepumpe og krafsingen fra en blyant på tørt papir.

Foran 97 år gamle Solberg sitter Vebjørn Sand. Kunstneren beveger hodet som en bokser som forsøker å unngå slag; frem, tilbake, opp, ned, mens han stirrer på den gamles hår, panne, øyne, ører, kinn, nese, munn, hake. Sand vet: Han kommer ikke til å gi seg med dette portrettet før det er så ekte at han «kan høre mannens stemme komme ut av bildet».

Til slutt klarer ikke Johan Solbergs sønn Gunnar å være stille mer, og sier:

– Dette opplever jeg som en ære. Vebjørn Sand er en stor kunstner.

Tidlig i krigen ble Johan Solberg med i motstandsbevegelsen. Han havnet i konsentrasjonsleir, og kom seg ikke hjem før 7. august 1945, på sin fars 50-årsdag. Vebjørn Sand ble svært berørt av 97-åringens historie.

For gammel for «games»

Er en sang fin eller et teaterstykke godt? Er et kunstverk bra og en kunstner stor? Der noen ser én ting, ser andre noe helt annet, og der én er villig til å betale dyrt for et verk ville andre ikke hatt det selv mot betaling.

Vebjørn Sand er blitt kalt pompøs, en lettvekter, kommersiell og en som prostituerer seg. Noen ville kanskje blitt redd og gjemt seg av slikt. Men det er som om avvisning og merkelapper er oksygen for det sankthansbålet av et menneske Vebjørn Sand er, og får ham til å vokse og lage større og større ting. Trollslottet i 1997, Fredsstjernen i 2000, Leonardo-broen i 2001, og nå, hans nyeste påfunn: Roseslottet.

I en garasje i en nedlagt fabrikk utenfor Oslo står Sand foran en vegg av et maleri, tre meter høyt og fire meter bredt. Han vil ikke at vi skal skrive hvor det er. Han bor på området alene og vil ikke ha uventet besøk. Byen våkner. En taxisjåfør tar en frekk u-sving, to arbeidere står krokbøyde over et kumlokk, tre barn løper for å rekke skolen, men ingenting av dette ser han, for han har koblet seg av verden mens han arbeider med det han kaller sitt hovedverk.

Om morgenen hører han helst på klavermusikk fra den fyrstikkeske-store høyttaleren han har i garasjen. Om kvelden trenger han tyngre musikk, han nevner Pink Floyd og Dire Straits. Må han tisse, går han ut og ned til elven bak fabrikken.

Han spiser lett mat, for ikke å bli trøtt av 12-15-timersdagene, og er helt sikker på at han holdt seg frisk gjennom vinteren på grunn av daglig inntak av rugbrød med gammelost og rå løk. Den forrige maleren som brukte garasjen som atelier, fikk lungebetennelse.

Les også

Seks år gammel ble James Rhodes tatt til side av gymlæreren. Han ble aldri den samme igjen.

Langs veggene står maleriene som skal utgjøre Roseslottet. Meter etter meter, lag på lag. De aller fleste av dem større enn håndballmål. Vebjørn Sand kan ikke ha gjort annet enn å male de siste årene.

– Har du ingen forpliktelser?

– Nei, sier han, og begynner å le en høy, nærmest hysterisk latter.

– Jeg har valgt det bevisst. Ikke hus, bikkje, bil, barn, kone, båt, hytte. Jeg har ingenting. Jeg vil være fri. Jeg vil bare male.

– Har du ikke en kjæreste engang?

– Jeg dater litt. Men «games» er jeg for gammel til. Jeg vil ikke ha forhold eller forpliktelser, sier han og stryker hånden gjennom håret. Det er så stivt at det blir stående rett opp.

– Du kommer fra en familie med fem barn. Så har du valgt ikke å få barn?

– Ja, men jeg kan jo sikkert ta «en Arve Tellefsen» en gang, sier han om fiolinisten som fikk barn for første gang som 64-åring. Vebjørn Sand er nå 53. Han mener kunsthistorien er full av eksempler på at han kan være på topp om 20–30 år.

Sand tror installasjonen Roseslottet vil stå igjen som noe av det beste han har vært med på å skape. Den skal åpne på Frognerseteren i april til neste år, og stå gjennom fire årstider.

Når Vebjørn Sand forteller barn hva Roseslottet skal bli, pleier han å si: «Vi bygger et gullslott i skogen som skjuler det vakreste av alt – friheten din.»

Enorme roser, digre stjerner, lange spiraler, en 30 meter høy kongebjørk, 26 meter høye konstruksjoner, avansert lyssetting og Sands nye malerier skal sammen markere at det er 80 år siden demokratiet, humanismen og rettsstaten ble satt ut av kraft i Norge.

Som mentor for hele prosjektet valgte han seg den tidligere etterretningssjefen Kjell Grandhagen. I midten av april var Grandhagen i atelieret for siste gang. «Vebjørn, du må ha ild i røyken», sa han og pekte på et maleri av den tyske krysseren Scharnhorst som blir senket. «Vis meg», sa Sand, og slik gikk det til at den kreftsyke generalløytnanten sto på en stige og malte oransje ild. «Vi bør signere det som Tidemand & Gude, Grandhagen & Sand», tullet de etterpå.

Noen dager senere ringte Kjell Grandhagen fra palliativ avdeling og ba Vebjørn Sand om å komme for å ta farvel. Han døde 3. mai. «Jeg skal følge med fra dit jeg skal», sa han før avskjeden.

Den tyske krysseren Scharnhorst er truffet. Det ryker fra den. Roseslottets mentor Kjell Grandhagen vil ha ild i røyken, og maler den inn selv. Noen uker senere døde han.

Foreløpig er maleriene og installasjonene som skal bli Roseslottet, bare på verksted eller tegnebrett flere steder sør i Norge, men prosjektet er allerede omtalt som pompøst og smakløst. Dessuten har Oslo kommune fått kritikk for å leie ut tomten gratis.

Les også

Les portrettet med den nye Hydro-sjefen Hilde Merete Aasheim: – Hilde, vi er under angrep. Og dette er ikke en øvelse!

Bananskall og Solo-bokser

– Så du kronikken min i Aftenposten i dag? spør Sand, og henter papiravisen fra en hylle. Mannen som fikk ett års taleforbud på gymnaset og vakte oppsikt på Kunstakademiet fordi han sa at ingen av professorene der var i stand til å tegne en hånd, har skrevet om den venstreradikale og modernistiske fløyen av kunstlivet som han mener «har sluset offentlige penger fra staten til seg selv» helt siden 1970-tallet. Han skriver:

«En stor gruppe kunstnere blir så å si konsekvent snakket ned og holdt utenfor som ugyldige aktører i kunstlivet, fordi vi tror på et førmoderne visuelt språk og ikke har de rette kunstpolitisk korrekte meningene.» Nå sier han:

– La oss si at jeg legger en smashet Solo-boks i en søppelbøtte. Da er det søppel. Hvis jeg tar Solo-boksen med på et prestisjetungt samtidsmuseum og stiller den på en pidestall, så kan den bli definert som kunst.

– Hva synes du om det?

– Det er en intellektuell lek, der Solo-boksen kun er «kunst» i form av definisjonsmakten. Alt kan da være kunst. Mens et Rembrandt-bilde er kunst i form av seg selv, uansett om det står ved siden av en søppelbøtte eller henger i et museum.

– Hva føler du når du er på Astrup Fearnley?

– Det er mye interessant moderne kunst. Jeg har hentet fra den selv, jeg bruker noen ganger stein og grus for å få liv i bildene mine. Men jeg har bodd 17 år i New York, og vet at det også er mye jåleri, falskhet og «hype». Jeg husker da Erling Kagge stilte ut sin kunstsamling på Astrup Fearnley. Et av verkene var et bananskall på gulvet. Da måtte til og med kulturministeren bukke for det bananskallet. Det var komisk å se myndigheter og næringslivsfolk bokstavelig talt bøye seg for et slikt spill. Institusjonene sitter på definisjonsmakten om hva som er «riktig kunst» og er med på å styre kunstpolitikken og hva som er på moten.

– Hva vil du si til kritikerne dine?

– Hjertelig velkommen til en kunstfaglig vurdering av verket, og ikke personangrep.

– La oss si at jeg legger en smashet Solo-boks i en søppelbøtte. Da er det søppel. Hvis jeg tar Solo-boksen med på et prestisjetungt samtidsmuseum, og stiller den på en pidestall, så kan den bli definert som kunst, sier Vebjørn Sand om samtidskunsten.

– Hvorfor tror du de tar personen?

– For å snakke meg ned som en ugyldig aktør. Det er ikke plass til kunsten jeg lager i det statsfinansierte kunstlivet. De som sitter på den kunstpolitiske makten, vil ikke dele overføringene fra staten med oss andre som er utenfor akseptert mainstream-kunst.

– Hva mener du?

– Mens norske kritikere slaktet de store prosjektene mine fra 90-tallet, så sto det i kontrast til hva for eksempel New York Times eller Wall Street Journal skrev. De løftet frem det jeg gjorde, og fokuserte ikke på meg som person. Det som kritikerne har sagt om Roseslottet nå, er en blåkopi fra den gangen, mener Sand.

Billedkunst-redaktøren og Vårt Land-kunstanmelderen Kjetil Røed er en av dem han har gått runder i debattringen med denne gangen. Røed forstår ikke hvorfor Sand inntar en offerposisjon og dyrker frem et utenforskap.

– Det er riktig at mange av «portvokterne» ikke anerkjenner kunstprosjektene hans. Jeg synes han kan være en dyktig maler, og jeg synes det er viktig at vi har slike figurer utenfor «mainstream». Mitt største problem med ham som kunstner er at han skaper en idyll som ikke har substans, sier Røed, som nylig ga ut boken Kunsten og livet.

– Du har bare sett «prospektet» til Roseslottet. Likevel er du negativ til det?

– Ja, definitivt. Hvorfor må han gjøre det så sykt stort og prege hele Oslos identitet i det området? Det er som om det ikke handler om å minnes krigen, men å minne om at Vebjørn Sand finnes.

Sand sitter i en hard stol, og legger det ene benet over dens armlene. Som inspirasjonskilden Munch vil han ikke ha det for komfortabelt på jobb. Midt i rommet står en treningsbenk. Ved siden av ligger to vekter. Den største påkjenningen etter så mange år med maling har deltoidmuskelen i den høyre skulderen hans tatt. Noen ganger har han hatt så vondt i armene at han har måttet tape penselen fast i hånden.

– Hva synes du om Norges evne til å ta vare på geniene sine?

– Ha-ha-ha! Nei, nei, nei. La meg bare si at da Munch kom med sine ting, så ble han jo kalt gal. Nå er han det råeste du kan ha på en vegg, sier Sand.

«Stekepanne i trynet»

Han har opplevd verre ting enn å bli kalt pompøs. I 1991 hendte det som førte til at Vebjørn Sand beveget seg fra klassisk-figurativ kunst til installasjonskunst og utendørsprosjekter.

Han og kollegaen Arne Paus befant seg i en bil for å male fjellet Okseryggen. I bilen var det løsemidler, terpentin og olje. Kompisen var ute og tisset da Vebjørn Sand plutselig følte det som om han «ble slått i trynet med en stekepanne» og som om «det krøp ormer over synsfeltet» hans. Da Sand vaklet ut av bilen, trodde Paus at han hadde fått slag.

Vebjørn Sand må dekke til joggeskoene sine når han griser som verst i atelieret.

– Jeg hadde blitt terpentin-forgiftet og kunne ikke male i det hele tatt. Kunne ikke jobbe med de tingene. Jeg fikk to depresjoner. I en periode lå jeg tre måneder i sengen. Jeg ble destruktiv. Willi Railo hjalp meg å trene opp kroppen og snu sinnet og tankene, sier han. Railo var idrettspsykologen som i 1986 ga ut Best når det gjelder. Han leste inn budskap til klientene sine på kassetter. «Rolig, Vebjørn, roooolig…», hørte Vebjørn Sand før han reiste seg og reiste på ekspedisjon til Antarktis, der han kunne male ute. Etter hvert helet kroppen seg, akrylmalingen ble bedre og bedre, og denne garasjen er helt luktfri.

Likevel gikk Sand rundt med en sorg i seg. Han bladde i kunstbøker og sammenlignet seg med forbildene sine. Hvor var de da de var på hans alder? Han så at han ikke var i nærheten. Det var ingen sammenheng mellom hva han ønsket å få til og det han skapte.

– Når man går rundt med en livssorg, begynner noen å overspise eller drikke for mye. Jeg valgte å få juling av de aller beste miljøene i USA.

I to år var han heltidsstudent på Art Students League. Tre klasser hver dag. Kjente lærere han før bare hadde lest om, er nå hans venner. Originale Sand-malerier er flere ganger solgt for over én million kroner i USA. Var det rart han og tvillingbroren Aune så ofte ble filmet feirende mens champagnespruten sto på et eller annet hustak i New York? Selv om Vebjørn Sand sier at han bruker alle midlene sine Roseslottet, er han trolig fortsatt en svært holden mann.

Men viktigst av alt er at han føler at han er på et nivå han aldri har vært på før, nærmest uovervinnelig. Han kan stå foran de tre ganger fire meter store, hvite platene som er fraktet med bil fra Tyskland til garasjen utenfor Oslo, og han angriper dem fullstendig uten frykt eller de gamle tankene om at «dette mestrer jeg ikke, dette er for stort, dette får jeg ikke til».

Han maler raskt og beveger seg så mye frem og tilbake at han blir svett i den tilsølte joggebuksen han har på. Som lynsjakk, er sammenligningen han bruker. Tempoet gir bildene den friskheten og råskapen han er ute etter. Skal strøkene være sinte, lune, koselige, bent frem aggressive? Han mener at han har full kontroll over også dét nå. Når han faller inn i en slik rytme, kan det gå timer før han merker at han er sulten eller sliten.

Alt har en begynnelse. Dette skal bli et portrett av Johan Solberg, og om litt under et år skal det stilles ut ved Frognerseteren i Oslo.

«Nå er det krig»

En sentral del av Roseslottet er det Vebjørn Sand kaller tidsvitnene. Han sier at han har fått 30 nye venner i alderen 95–100 år det siste året. Det eneste de har felles, er at de ble berørt av annen verdenskrig, at de skal portretteres av Sand, og at de skal få sitte på første rad under åpningen hvis de vil. I sommer skal han reise til Ukraina for å møte en utlending som var krigsfange i nord. Men denne maidagen reiser han til Vikersund for å snakke med og tegne 97 år gamle Johan Solberg. Solberg var 17 da krigen brøt løs.

– Hvordan husker du aprildagene i 1940? spør Vebjørn Sand. Bordet er pyntet, her står det rullekake, krem, sjokolade og kaffe.

– Jeg gikk på middelskolen på Raufoss. I første time kom rektor inn og sa: «Nå er det krig, så dere må gå hjem», sier Solberg og begynner å fortelle.

Fire år ut i krigen ble Milorg-gruppen han var i, avslørt. Tyskerne sendte ham til konsentrasjonsleiren Stutthof i Polen. Det gikk 50 år før han klarte å snakke om det han opplevde der. Da krigen nærmet seg slutten, fikk fangene beskjed om å ta med ullteppet sitt og stille seg opp. De ble sendt ut på en «dødsmarsj». Etter bare noen meter så Solberg et teppe på bakken, og han tenkte at den som er for svak til å bære sitt eget teppe, varer ikke lenge. De var 1300 som gikk ut, og 650 som fortsatt levde da russerne befridde dem. Solberg kom tilbake til hjemgården på sin fars 50-årsdag, fortsatt så uttæret og syk at han trodde han skulle dø.

– Det er voldsomt å høre deg fortelle, Johan. Utrolig. Så gripende. Det er som en historie fra en annen klode, sier Sand.

– Det ble bare sånn, konstaterer tidsvitnet stille før han retter seg i ryggen. Han viker ikke med blikket da kunstneren begynner å jobbe og studere øynene som har sett så mye.

Les mer om

  1. Irene Ojala
  2. Vebjørn Sand
  3. Kunst
  4. Kultur
  5. Aftenposten Lørdag