A-magasinet

Blokkbokstaver

Bokdebutanten drar fra gardinene og slipper deg inn i livet til en innvandrerfamilie på Romsås.

  • Tonje Egedius
    Journalist

Utdrag fra Alle utlendinger har lukka gardiner

«Utafor Kiwi selvfølgelig det var Dardan, Masood, Johnny, og Ibra som bare: her kommer fettet, men jeg og Isa ignorerte, og de bare: morta, hvor skal dere? og vi bare: hjem, og de bare: feite jævlene skal hjem og spise, og Isa bare: morra di er feit Ibra, hopp i havet, og Ibra bare til Isa fordi morra huns er norsklærer ikke sant: morra di knuller kurderelevene sine, og så Isa bæda totalt, hun dissa Ibra heftig opp i skyene og bare: kjeften din Ibra, morra mi lærte morra di norsk.»

Første gang du viste tekstene dine til noen, var på skrivelinjen på Nansenskolen på Lillehammer i fjor. Nå gir du ut din første roman. Hva skjedde? - Jeg hadde aldri tenkt på å skrive seriøst, da den ene læreren min sa: «Her har du et bokprosjekt.» «Oi, så gøy», tenkte jeg, og skrev 40 sider, som jeg sendte de fem største forlagene i Norge. Mest for å bli ferdig med det. Jeg håpet jeg kanskje ville få en konsulentuttalelse. At jeg skulle bli antatt, hadde jeg aldri trodd.

- Men det ble du?

- Ja. Alle kom tilbake til meg! Snart måtte jeg ta toget til Oslo, for å gå innom alle forlagene. Det var helt forferdelig. Jeg forsto ikke hva som skjedde, eller hva vi egentlig diskuterte på møtene. Til slutt valgte jeg likevel Oktober forlag, som jeg syntes hadde en god lesning av teksten min. Så utformet jeg romanen sammen med dem.

-  8.-klassingen Mariana, som du skildrer, går på ungdomsskole på Romsås i Oslo, og har chilensk far og norsk mor, akkurat som deg. Skriver du selvbiografisk?

- Nei, det er fiksjon. Jeg har pyntet på ting jeg har hørt, og tror ikke jeg skildrer miljøet tøffere enn det er. Men jeg har laget en kompakt fortelling, der mye skjer på kort tid. mye tut og kjør er det jo ikke i virkeligheten.

- Hvordan er det å vokse opp på Romsås?

- Romsås er på mange måter et belastet område, med mange utfordringer. Romsås senter, for eksempel, som er tomt og dødt og ligger klint inntil et sykehjem, et aldershjem og flere sosialboliger, er veldig spesielt. For meg var det likevel veldig gøy å vokse opp her. Det er et tett miljø der alle kjenner alle, og barna er ute og leker sammen. Da jeg var 13, flyttet vi til Østensjø, men jeg var så fornøyd med lærerne og miljøet på Bjøråsen ungdomsskole at jeg ønsket å fortsette der. Mens det har vært diskutert å busse østkant­elever vestover, busset jeg meg selv tilbake til Groruddalen i tre år.

- Men miljøet høres også tøft ut, med trusler i skolegården, æreskultur, en gutt som drukner i svømmebassenget, og brødre som sitter i fengsel?

- Ja. Men ungdomsskolen er tøff, ikke bare her. Mange unge opplever å miste en de er glad i, og ungdom provoseres lett, krangler og misforstår overalt. At noen venter bak skolen med trusler om å banke deg, skjer på enhver ungdomsskole. Alle skjuler noe. Også vestkantmoren som drikker konjakk i smug. Men jeg har tilført noen dimensjoner, som at du kan bli beskyldt for å krenke Allah hvis du tegner en krusedull som ligner ham. Tror noen du er homofil, kan du få stygge tilbakemeldinger. Språket er veldig direkte, og jeg tror det er det som gjør at miljøet kan oppfattes som røft. Men det interne språket er fullt av koder alle kjenner. For oss virker det ikke like tøft. Og vi ble jo ikke banket opp.

På T-banestasjonen. - Ved første øyekast kan Romsås virke som et belastet sted. Du må bo her litt, og sette deg ned og snakke med folk, før du skjønner hvordan det egentlig er her, mener Maria Navarro Skaranger.

- Som forfatter har du likevel en unik erfaring, som har vokst opp i et så innvandrertett miljø? - For meg var det det normale. Jeg telte aldri hvor mange nasjonaliteter som var representert i klassen min på barneskolen, men husker at det var kult å være mest mulig multikulturell og komme fra flest mulig land. Var du norsk-pakistansk med en tante fra New Zealand, gjaldt det å trekke frem henne, for da ble du enda mer eksotisk. Venninnegjengen min var forøvrig veldig prektige. Så vi noen som røykte, lurte vi på om vi burde ta bilde av dem og sende det til foreld­rene. Alkohol og festing var noe jeg først ble eksponert for på videregående, på Foss.

- Hvem har mest fordommer overfor hverandre: nordmenn overfor innvandrere, eller innvandrere overfor nordmenn?

- Det tror jeg går begge veier. Det er veldig mye nordmenn ikke forstår ved innvandrerkulturer. Dermed fremstår de som fremmede. Og vice versa. På Romsås disser ungdommene hverandres kulturer. Det er på mange måter et kodespråk. En identitetsmarkør. Om jeg sier at «Alle pakkiser kjører BMW», er det vel så mye en lek med kompisen min som uttrykk for noe annet. Jeg tenker ikke på det multikulturelle som noe skummelt. For meg er utfordringen ved integrering heller at vi har så høye forventninger til den og alltid skal nå nye mål. Men integrering er en prosess. Den skjer hele tiden.

- Hvorfor tror du forlagene var så interessert i deg?

- Fordi jeg kommer fra et innvandrermiljø. Det synes de er gøy. Samtidig vet de ingenting om det. Romsås er en del av Oslo, og for meg har det vært rart å se hvor fremmed noe som egentlig er veldig nært, er for dem. Samtidig tror jeg de ble fascinert av språket mitt.

Maria Skaranger er glad for at hun vokste opp i et multikulturelt miljø på Romsås.

- Hvorfor skriver du på kebabnorsk? - Fordi det er gøy. Det har en musikalitet og en rytme i seg, som gir et veldig driv. Men formen er overdrevet. En ungdomsskolejente på Romsås ville snakket litt sånn, særlig med vennene sine, men ikke med foreldre og lærere. De svitsjer hele tiden. Men hos meg blir formen en del av innholdet. Den styrer det nesten, og er så tettpakket at teksten må stå i korte, kompakte klosser.

- Romanen din heter Alle utlendinger har lukka gardiner . Hva mener du med det?

- Familien boken handler om, holder noe skjult for omverdenen. Dessuten prøver jeg å gi folk innblikk i et sted de færreste kjenner til. Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige er tittelen på en roman av Dag Solstad. Det kunne vært min undertittel også.

- Er du den norske Yahya Hassan?

- Nei. Den eneste likheten mellom oss er vel at vi er annengenerasjons innvandrere som tar leseren med inn i vår verden. Men det han har opplevd, er på ingen måte uskyldig. Det jeg prøver på, er å gi en positiv fremstilling av det nye Norge. Romsås er ikke noe å være redd for.