Finn Skårderud: Moren forsøkte absolutt. Men ofte møtte den lille sønnen et stille ansikt.
Jeg har lyst til å fortelle en fin historie. Det er tider for slikt nå.
Denne spaltens Alfabet for sammensatte følelser er denne gang ved bokstaven J. Det er J for Jazzfølelsen. Da historien startet, var det mange barseltårer. Tårene er vekk når teksten er ferdig.
Vi begynner i lav høyde. Og med en scene fra de siste dagene. Den utspiller seg på mitt kontor, altså et legekontor. Jeg sitter på gulvet. De siste månedene har jeg sittet en del mer på gulvet enn før. Og noen ganger også ligget der nede. Nei da, det handler ikke om en aldrende manns blodtrykksfall, forfall, eller at jeg ikke orker livet i høyden. Tvert i mot. Som godt voksen sitter jeg på gulvet og leker, stortrives og får attpåtil betalt av Helse Sør-øst.
Les hele saken med abonnement
