A-magasinet

Gutten som ble usynlig

Skadene på Christoffer Kihle Gjerstads ansikt og kropp bekymret alle. Men ingen varslet. Så døde han.

  • Kjetil S. Østli

DEN SISTE DAGEN i Christoffer Kihle Gjerstads liv har få lyspunkter. Den starter ille og blir bare verre. Selv om vi ikke kan fastslå hva som skjer med åtte-åringen denne dagen, 2. februar 2005, eller nettene forut, for skadene oppsto ofte etter leggetid, vet vi hvilke skader han senere på kvelden blir funnet med. De er massive, ifølge rettsmedisinerne som obduserte ham:

«Av tegn til vold er det påvist utbredte områder med blålig misfarging av huden i ansiktet, armene, skuldrene, høyre flanke, høyre hofte, samt på begge lår og legger. Flere steder går fargen over i rødt, grønt og gult. Det er hudavskrap i venstre tinning, på høyre panne/tinning, på begge skuldre, på innsiden av venstre overarm, på venstre side av lenderyggen, samt fortil på knær og venstre legg.»

Og: Mønsteret i hudavskrapet kan ligne mønsteret i tapetet på barnerommet.

Flere i den lille Vestfold-bygda Kodal har den siste tiden bekymret seg over Christoffers merkelige skader og hvor forandret han virker. Han er kjent som en aktiv gutt, han er høyt og lavt, han bygger hytter og klatrer i trær, og som andre barn får han skrubbsår og blåmerker. Men fra høsten 2004 er det annerledes: Blåveiser i ansiktet. Sår på ryggen. Hevelser og kuler i hodet. Når folk spør ham hva som har skjedd, får flere en ubehagelig følelse. Før var han nesten litt pysete og overdrev gjerne hvis han hadde slått seg. Nå vil han ikke fortelle hvordan skadene har oppstått. Og han er blitt så merkelig stille, nesten som en skygge. Men ingen varsler sine bekymringer. Skolen vurderte det faktisk dagen før han døde, da de oppdaget enda en skade på Christoffer. Men de valgte heller å kalle inn moren til bekymringsmøte.

Og i dag, 2. februar 2005, er Christoffer Kihle Gjerstads siste dag i live.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Jan Tomas Espedal

KODAL SKOLE: Lærere på skolen skal ha varslet rektor om alle skadene på Christoffer. Men rektor varslet aldri videre til Barnevernet. (FOTO: JAN TOMAS ESPEDAL)Christoffer er så dårlig at han holdes hjemme fra skolen. Ifølge morens politiforklaringer kaster sønnen opp frokosten. Han er så slapp at han må ligge i sengen, han forsøker å lese Donald, men klarer ikke. Han virker uvanlig sliten, sier moren senere i avhør. Men på ettermiddagen blir gutten med på middag. Han skal ha vært svært sulten. Mens de spiser, oppdager mor og stefar enda en kul på guttens hode. Kulen er så stor at de ser den over middagsbordet.

Den rettsmedisinske rapporten kan forklare hva de ser: «Et 17 cm langt skallebrudd som forløper fra venstre tinningregion og ned i venstre midte skallegrop. På hjernen ses knusningsskader på utsiden av begge tinninglapper samt på begge isselapper.»

Etter middag er han så svimmel at han må støtte seg til veggen. Han er blank i øynene og kaster opp igjen. Men selv om mor og stefar ser at gutten er syk, kjører de ham ikke til legevakten. Til politiet sier de at planen var å gjøre det hvis han ikke ble bedre.

Ca. klokken 19.30 skal moren ha sagt at Christoffer bør sove. Kort tid etterpå, ifølge politiforklaringene, skal guttens stefar ha oppfordret henne til å gå en liten tur, fordi hun fortjener frisk luft etter å ha vært inne hele dagen. Mens hun er borte, tenner stefar stearinlys, sier han i avhør, for at de skal ha det koselig etter en strevsom dag. Men litt før klokken 21.00 finner de Christoffer livløs i sengen. De sier at de finner ham med tørkepapir i nese og svelg.

Politiet varsles rutinemessig, om et mulig selvmord.

Henleggelsen.

Politiet forfølger flere teorier: Kvalte gutten seg selv med papir? Kom skadene av selvskading? Eller ble han drept? Til slutt skal statsadvokat Kjetil Omholt vurdere tiltale eller henleggelse. Han vet at Christoffer hadde store skader, men ikke hvordan han fikk dem. Eller av hvem. Statsadvokaten ber ikke om ytterligere etterforskning. Han henlegger saken.

Barneombud Reidar Hjermann sier på generelt grunnlag: – Hvis en kvinne blir funnet død i hjemmet med store skader, gjør politiet alt de kan for å oppklare. Når offeret er et barn, blir saken ofte henlagt, gjerne etter mangelfull etterforskning.

Påtalemyndigheten tror fortsatt på myten om at foreldre ikke vil sine barn noe ondt.

Da Ada Sofie Austegard, leder av Stine Sofies stiftelse (som jobber for bedret rettsvern for barn), møter avdødes biologiske far på en samling for pårørende, gjenkjenner hun et mønster: Barns svake rettsvern i Norge. Hadde gutten overlevd denne kvelden, ville han fått en bistandsadvokat, slik et voldtektsoffer ville fått. Men når barn dør, og begge foreldrene mistenkes, må politi og statsadvokater selv sørge for avdødes rettssikkerhet. Men alle henleggelsene viser det motsatte, mener Austegard, som på generelt grunnlag sier:

– Mishandlingssaker er tunge og krevende, og med få vitner. Min erfaring, gjennom stiftelsen, er at politiet har dårlig tid og dårlig kompetanse, og at mange vegrer seg for å mistenke foreldrene, for de kan jo være uskyldige.Stine Sofies stiftelse hyrer bistandsadvokat Anders Folkmann til å jobbe for Christoffer. Folkmann sier til A-magasinet at han har møtt stor motvilje fra statsadvokatembetet. Statsadvokat Omholt ønsker ikke å kommentere saken.

– Hvis en kvinne blir funnet død i hjemmet med store skader, gjør politiet alt de kan for å oppklare. Når offeret er et barn, blir saken ofte henlagt, gjerne etter mangelfull etterforskning.
Barneombud Reidar HjermannFlere kilder mener barnemishandlingssaker er et mørkt kapittel i norsk rettshistorie. Mange saker er dårlig etterforsket og henlagt, uten at spørsmål om skyld og uskyld er besvart.

Ifølge tall fra Redd Barna utsettes åtte prosent av norske barn for vold i hjemmet. Men det dramatisk høye tallet er vanskelig å verifisere. Det er flere grunner til det: Man har knapt forsket tallmessig på emnet. Og mishandlede barn ringer ikke politiet, derfor blir svært få saker anmeldt.

A-magasinet har bedt flere kilder, blant annet Riksadvokaten, om tall på hvor mange mishandlingssaker som ender i rettsapparatet. Og hvor mange som henlegges. Men ingen vet. For i Norge finnes ikke egen statistikk for barn. De havner i den store «voldsstatistikken». Og døde barn havner svært sjelden i drapsstatistikken. Fordi tiltalen ofte lyder legemsbeskadigelse med døden til følge. Ada Austegard spør: – Hvor mange barnedrap har statsadvokatene egentlig henlagt?

Både justisministeren og Riksadvokaten sier i dag at «hver stein skal snus» før en sak henlegges. Førstestatsadvokat Roar Østby hos Riksadvokaten sier på generelt grunnlag: – For noen år siden oppdaget vi, etter å ha gjenåpnet en del barnemishandlingssaker, flere svakheter i politiets og påtalemyndighetens behandling av denne sakstypen. Før tenkte man sjelden at foreldre kunne mishandle sine barn. I dag skal man være trent til å tenke tanken, og til å etterforske bedre. Alvorlig vold mot barn er nå blant de få saker som er sentralt prioritert fra Riksadvokaten.

Da advokat Anders Folkmann begynner å mase på Riksadvokaten, blir Christoffer-saken gjenåpnet. Konklusjonen: Politiet har ikke etterforsket nok.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Jan Tomas Espedal

Kommunalsjef Bjørn Aamodt sier de har skjerpet rutinene. (FOTO: JAN TOMAS ESPEDAL)

Dommen.

Etter en ny etterforskningsrunde ønsker statsadvokaten igjen å henlegge Christoffer-saken. Da griper Riksadvokaten inn, og beordrer statsadvokaten om å ta ut tiltale. 24. oktober i fjor, nesten fire år etter at gutten døde, blir stefaren dømt til seks års fengsel for legemsbeskadigelse med døden til følge. Moren blir ikke tiltalt. Stefaren anker, og dommen er ikke rettskraftig.

I dag starter rettssaken mot Christoffers stefar i lagmannsretten. Aftenposten.no er til stede og følger saken i retten.

Tingretten skriver i dommen i oktober: «Det er ikke snakk om en enkeltstående voldshandling, men om alvorlig vold begått mange ganger over tid, og som til slutt endte med døden (...) Avdøde hadde i praksis ingen mulighet til å forsvare seg overfor volden fra en voksen mann – særlig når han så at han heller ikke fikk hjelp fra moren. Han var forsvarsløs.»

I tingretten ble stefaren støttet av guttens biologiske mor. Hun sa at Christoffer hadde hatt et godt forhold til ham, og at stefaren våket over gutten om natten, fordi han hadde ADHD og ofte var våken. Begge påpekte at gutten hadde en tendens til å falle og slå seg, og at han kunne være selvskader, selv om de ikke hadde sett det.

Uansett hvordan skadene oppstår: Skadene er etter hvert så synlige at enkelte blir uvel av å se ham. Men man kan også snu på det: Skadene er blitt så synlige at ingen nå kan overse dem. Likevel er det akkurat det som skjer.

Ny far.

Christoffers mor opplever mye i sønnens siste leveår. Fra januar 2004 til februar 2005, møter hun en ny mann (stefaren), hun forlover seg, flytter fra gården der hennes foreldre bor, gifter seg og hun gravlegger sitt eneste barn.Christoffer og moren har alltid vært nære, og etter hennes skilsmisse i 2000, blir forholdet enda sterkere. Han får sove i sengen hennes, og de klemmer hverandre ofte. Annenhver helg er gutten hos far. Samværet skal ha fungert bra.

Men åtte-åringen er også veldig aktiv og sliter med konsentrasjonen på skolen. Han kan bli redd og utagerende hvis han mister oversikt over situasjonen. Høsten 2003 foreslås ADHD-utredning. Moren opplyser da at gutten sover godt om natten. Og at han hjelper til med matlaging og husarbeid, at han liker å kjøre traktor med bestefar. Han er dessuten blitt flink til å rydde etter seg og sitte ved bordet. Han kan slå seg vrang, men det går fort over.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Espedal Jan Tomas

HELSETILSYNET: Fylkeslege Svein Lie og jurist Linda Endrestad gir Vestfold sykehus, som behandlet Cristoffer, knusende kritikk. (FOTO: JAN TOMAS ESPEDAL)I januar 2004, omtrent samtidig som moren møter sin nye mann, begynner BUPA (Barne— og ungdomspsykiatrisk avdeling) utredningen. Stefaren blir med på møtene. I slutten av februar 2004, omtrent samtidig som stefaren flytter inn, får Christoffer diagnosen F 90.0 (ADHD). Ved oppstart av medisinen Ritalin konkluderer en lege at helsen hans er god, og moren opplyser at han aldri har vært alvorlig syk. Hun betegner ham «ikke akkurat som noen ulykkesfugl». Men det skal snart forandre seg.

Nettene.

Naturlig nok oppstår nye regler da stefaren flytter inn, og han tar raskt ansvar for stesønnen. Han styrer medisinering, overtar leggerutinene og ser til ham når han våkner om natten. Og ifølge mor og stefar, skjer det ofte denne våren. Moren forstår det ikke, sier hun i avhør. Hos andre sover sønnen hele natten. Hjemme våkner han nå nesten hver natt, og han slår seg vrang før han legger seg.

Det er normalt at en liten gutt blir påvirket av å få en ny forelder, og av å måtte dele moren med andre. Det er kanskje noe av årsaken til at ingen tar adferdsendringene hans alvorlig.

Våren og sommeren 2004 er det flere møter mellom BUPA og stefaren og moren. De uttrykker bekymring og frustrasjon, for det er noe med Christoffer. Ifølge BUPA-notater ønsker foreldrene økt dose Ritalin, og Melatonin for å roe ham og bedre søvnen.

  1. juli skal moren ha ringt, fortvilet, fordi han utagerer voldsomt, han kaster ting og har «ikke vært til å få kontakt med». I denne BUPA-journalen ser man også en ny bekymring: Moren frykter at sønnen kan skade omgivelsene. Eller seg selv. «Jeg prøver å få tak i mer detaljer... Dette er noe vanskelig å få tak i», skriver journalfører, som også beroliger. Hun sier at det ikke er uvanlig at barn blir sårbare og triste etter påbegynt medisinering, fordi de nå innser «at de er «annerledes», at de strever med noe som andre barn ikke strever med».

Så avtaler de et hastemøte to dager senere. Får Christoffer komme? Nei, de blir enige om at mor og stefar kommer uten ham. I møtet forteller de at de er «redde for hva som kan skje». Stefaren gir uttrykk for at åtte-åringen er «umulig å oppdra». I journalnotatet står det: «Jeg får ikke helt tak i hvordan de praktiserer grensesetting. Mor og NN (stefar, red.anm.) er enige om at NN er «mer konsekvent», tydelig at NN i større grad kan «skjære gjennom»».

Etter det A-magasinet erfarer spør ikke BUPA Christoffer selv om hvorfor han er sint, søvnløs og trist eller hvorfor han, ifølge foreldrene, kan skade seg selv eller omgivelsene. (Helsetilsynet vurderte nylig å granske BUPA, men lot det være, da ingen der hadde sett Christoffers skader).

Samværsnekt.

Hva kan biologisk far rapportere av forandringer? Lite, for i mars/april 2004 blir han nektet samvær med sønnen. Han får da høre at Christoffer har blitt vanskelig og vist «bekymringsreaksjoner» etter siste besøk hos ham, som også var siste gang han så sønnen i live. Tvisten går til megling, men da den ikke fører frem, og han blir bedt om å skaffe advokat, gir faren opp.

I avhør sier faren at han vinter og vår 2004, mens de ennå så hverandre, reagerte på sår og blåmerker på Christoffers bein, armer og rygg. Blåmerkene var «store som tennisballer». Sønnen skal ha sagt at han hadde falt. Faren skal da ha spurt ekskona, og hun svarte, ifølge farens politiforklaring, at de oppsto på skolen eller hjemme, men ikke hvordan. Kort tid etter kuttes kontakten mellom far og sønn. Faren er i dag så nedbrutt at han har kuttet kontakt med nesten alle. Han klandrer seg selv for ikke å ha hjulpet gutten sin.

«Han detter så fælt.»

September 2004 flytter mor, sønn og stefar fra gården til et rekkehus i Kodal sentrum. Gutten og besteforeldrene Ragnhild og Gunnar Gjerstad mister nå daglig kontakt. Men han er der ofte i helgene, og ifølge politiforklaringene oppdager de nå blåmerker, en kul på siden av hodet og en hevelse bak øret. «Jeg husker ikke,» sier åtte-åringen når de spør ham om skadene. Mor og stefar har til flere forklart at Christoffer har høy smerteterskel. Derfor var det ikke rart at han ikke fortalte hva som hadde skjedd. Til besteforeldrene skal Christoffers mor ha sagt at «han detter så fælt» og at det var på grunn av ADHD, samme forklaring som gis i avhør etter dødsfallet. Stefaren fryktet også at noe var galt med balansen til Christoffer. Moren forteller i avhør at stefaren lå våken om nettene og lyttet etter lyder fra barnerommet. Fordi han var livredd for at Christoffer skulle falle stygt om natten. Flere netter våknet hun av stefarens stemme på sønnens rom.

En høstmorgen kommer Christoffer på skolen med blå og hoven nese.

På spørsmål svarer han at han har slått seg på et skap mens han sov. Ingen på skolen spør mer om nesen. Moren kontaktes ikke. Ingen varsles, selv om de har sett flere blåmerker i det siste, som Christoffer ikke vil snakke om.

Ifølge Opplæringsloven har skolens ansatte plikt til å melde til Barnevernet ved mistanke om mishandling. Men Kodal skole har et eget system, i strid med lovverket. Her melder man «tjenestevei». Det er altså kun rektor som skal melde til Barnevernet. Hva får rektor vite av bekymringer høsten 2004? Ett vitne hevder rektor var informert på høsten, men flere er sikre på at han i hvert fall er informert etter juleferien. Men rektor kontakter aldri Barnevernet. Fylkesmannen har nylig gransket skolen. Alle som så skadene får kritikk for å ha brutt meldeplikten. For rektor er konklusjonen knusende. Til granskerne sier han at han ikke husker å ha hørt om guttens skader. Han jobber i dag på en annen skole.

A-magasinet har forsøkt å intervjue lærerne og rektor, men Bjørn Aamodt, kommunalsjef i Andebu kommune, skal uttale seg på deres vegne. Aamodt beklager skolens vurderinger på det sterkeste, men påpeker at de ansatte som meldte til rektor, fulgte daværende system. Om hvorfor rektor aldri varslet videre, sier Aamodt «ingen kommentar».

Artikkelen fortsetter under bildet.

Jan Tomas Espedal

Vi har lagt om rutinene, sier overlege Bjørn Halvorsen. (FOTO: JAN TOMAS ESPEDAL)

Det hvite pulveret.

Til politiet forteller flere vitner om en annen forandring. Da Christoffer kjøres hjem, etter å ha vært hos besteforeldrene, kan han briste i gråt. En nabo blir vitne til at gutten hylende klamrer seg til bilsetet og nærmest må bæres inn i huset. Om noe var galt, er det ingenting mot det som nå skjer.

Søndag 16. januar 2005, ca. to uker før dødsfallet, ser mor og stefar plutselig at Christoffers hode beveger seg ukontrollert. Han skal ha følt seg svært dårlig og ønsket å legge seg. Den natten er stefar på guttens rom flere ganger, ifølge moren, fordi han er bekymret for stesønnen og vil sjekke at alt er i orden. Morgenen etter er tilstanden fortsatt ille. Men han vil på skolen. Uten at Christoffer vet hvorfor, begynner andre barn å peke og stirre på ham og de ukontrollerte hodebevegelsene.

Assistentlæreren griper inn, og ifølge hennes politiforklaring, sier Christoffer nå noe pussig: At han dagen før, da de merkelige hodebevegelsene begynte, fikk noe av stefaren som han ikke tålte, og at han fikk prikker over hele seg: «Det var noe hvitt pulver og jeg ble helt svimmel og ploppitiplopp i hodet,» skal gutten ha sagt.

(Stefar sier til politiet at han ga Christoffer et bruspulver som knatrer når det blandes i vann og at han selv drakk av det uten å kjenne ubehag.)

Da SFO-vitnet vil sjekke om han har prikker på kroppen, finner hun et langt sår langs ryggraden. Huden skrellet av, sier hun til politiet.

Senere samme kveld møter SFO-vitnet guttens mor på butikken. Moren skal da ha fortalt at stefaren, som var hjemme med Christoffer, nettopp har ringt og fortalt at gutten har falt og slått seg så blodet sprutet. Han skal også ha sagt at Christoffers ADHD-medisin er borte, og at han frykter at gutten har tatt pillene.

Til politiet sier stefaren om denne episoden at han hører et voldsomt brak fra guttens rom, og finner gutten på gulvet, og blod på veggen og på en lekekasse. Stefar tar ham med til badet for å vaske vekk blodet. Gutten virker groggy og klarer knapt stå oppreist. Han faller igjen, nå over tørkestativet, ifølge stefaren. Etterpå ser de barne-TV sammen. Siden han virker stabil, bortsett fra hodebevegelsene, venter de med å oppsøke lege til moren komme fra jobb. Det som plager Christoffer, kan nå oppdages.

Vi har nå laget en ny prosedyre: Vi skal alltid tenke muligheten for barnemishandling.
Overlege Bjørn Halvorsen

Til sykehuset.

Den kvelden legges Christoffer inn på Sykehuset i Vestfold. Undersøkelser viser ukontrollerte hodebevegelser, hevelser og hudavskrapning i pannen, skade på venstre kinn, blåveis rundt venstre øye, venstre øye er rødt på det hvite. Ifølge journalen forklarer mor og stefar at Christoffer har ADHD og bruker Ritalin, at han var svimmel og falt. Legen får også høre at Christoffer til tider har voldelig adferd og at de lurer på om han skader seg selv. Og, sier de, muligens mangler 100 Ritalin-piller.

Slik legges Christoffer inn. Da besteforeldrene drar til sykehuset, kjenner de nesten ikke igjen barnebarnet. Øyet er gjenklistret og ansiktet blålilla. Bestemor husker at gutten skriker og klamrer seg rundt henne. Og at hodet virrer så fælt. For å klare å se barne-TV, må han holde hodet sitt fast med egne hender. Ifølge Helsepersonelloven plikter man å varsle Barnevernet om mulig mishandling. Men legene, som er vant til at ytre skader skyldes en dypere sykdom, vurderer selvskading, krampeanfall og Ritalin-overdosering. Derfor varsles ingen.

Dagen etter innleggelse konkluderer legen med at hodebevegelsene og svimmelheten skyldes overdosering av Ritalin. Medisineringen avbrytes, og hodebevegelsene avtar raskt. Mulige årsaker til overdoseringen sjekkes ikke. Gutten blir sendt hjem med foreldrene.

Ifølge Fylkeslegen, som har gransket sykehuset, er helsepersonell flinke til å melde omsorgssvikt. Men mistanker om barnemishandling meldes nesten aldri. I rapporten får sykehuset sterk kritikk for i for stor grad å ha lent seg til foreldrenes historie, og for ikke å ha tenkt at skadene kan skyldes mishandling. Fylkeslegen skriver at det er kjent at barn med krevende diagnoser, som ADHD, er i risikosonen for barnemishandling. Guttens biologiske far skal saksøke sykehuset. Til A-magasinet sier overlege Bjørn Halvorsen at avdelingen er svært preget av dødsfallet. Han sier de forholdt seg til det som ble sagt om guttens sykehistorie, og mente at den kunne samsvare med medisinske observasjoner.

– Men for å være ærlig: Vårt fokus lå på epilepsi og Ritalin-overdosering, og skadene ble sett på som en bagatellmessig følge av dette. Men vi har nå laget en ny prosedyre: Vi skal alltid tenke muligheten for barnemishandling, sier Halvorsen.

Og så: helt stille.

Dagen etter at Christoffer skrives ut, vil han på skolen. Ansiktet er opphovnet, og han har flere blåveiser som gradvis blir blåsvarte, grønne og gule. Voksne vitner blir uvel av å se ansiktet hans. Da Christoffer sier «hei» til en venn, blir vennen usikker: «Jeg kjenner deg ikke,» får Christoffer høre. Han skal også ha vært uvanlig stille. Både lærer og assistent får nå sterke mistanker, og de tror at sykehuset har varslet politi og barnevern. Begge snakker med rektor, og hevder at avtalen er at han skal sjekke.

Samtidig forsøker assistentlæreren å «presse» gutten, hun ber ham tegne rommet sitt, i håp om at han skal røpe noe. Han tegner da en seng, et teppe og et skap. Og han gjentar det han har sagt så mange ganger: Jeg husker ikke. Da læreren hans stryker ham over håret, kjenner hun flere kuler. Hun spør om han har vondt andre steder, og han viser et skrubbsår på ryggen. Han er så annerledes og utafor at læreren sender ham hjem. De mistenker at han utsettes for vold i hjemmet. Men også neste dag sendes han hjem fra skolen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Jan Tomas Espedal

Christoffers grav blir stadig skjendet. Bamser blir fjernet, blomster revet opp og lys slukket. Besteforeldrene Ragnhild og Gunnar Gjerstad har meldt fra om gravskjendingen åtte ganger.(FOTO: JAN TOMAS ESPEDAL)Morgenen tirsdag 1. februar har han så store smerter i armen at han ikke kan skrive. Og da skjer noe uvanlig, ifølge et vitne fra SFO. I flere måneder har han vært taus om sine plager, men mens han spiser havregrøt, drar han plutselig opp genseren og viser et væskende «brannsår» på høyre skulder. Så forteller han også at han har en kul i hodet. Han sier at det «hadde skjedd om natten». Ifølge assistentlærers politiforklaring spør hun om noen var der da det skjedde. Stefar «våknet med et smell», skal han ha svart. Hvor var mamma? «Hun bare sov, og ville ikke våkne.» Og hva sa mamma da hun så såret i morges? «Uffamei.»

Og nå kan ikke skolen overse skadene. Men i samråd med rektor, varsles ikke Barnevernet. Ifølge flere kilder synes de mistanken er så ubehagelig, at de vil være helt sikre før de melder fra. Så hva gjør de? De innkaller moren til møte samme dag. Her sier moren at også hun er bekymret, og at sønnen om to dager skal til kontroll på sykehuset. De blir da enige om at hun skal drøfte skadene der.

Dagen etter, og dagen før sykehuskontrollen, finner mor og stefar Christoffer død i sin seng. Han har papir i nese og svelg, knusningsskader i hjernen og blåmerker over hele kroppen.

Omtrent samtidig er naboen, som bor vegg-i-vegg, på badet og leser bruksanvisning til en ny vaskemaskin. Veggene er lydisolerte, men hun hører, ifølge politiforklaringen, masse «rabalder», deretter ett kraftig dunk, «som om noe ble slått hardt mot veggen». Etter det var det helt stille.

  1. Les også

    Passiv medvirkning

FORANDRINGENE: Christoffer Kihle Gjerstad var kjent som en gutt «full av liv». Tirsdag starter ankesaken mot stefaren, som er tiltalt for legemsbeskadigelse med døden til følge. Jan Tomas Espedal

Jan Tomas Espedal

Relevante artikler

  1. NORGE

    Kripos ble varslet om 36 mulige voldssaker mot små barn i fjor

  2. NORGE

    Mor og stefar siktet etter at barn i Trøndelag døde

  3. NORGE

    Baby påført store skader. Foreldrene frifunnet. Stine Sofies stiftelse: – En «oppskrift» for å slippe unna straff

  4. A-MAGASINET

    Hamza (15) og Ahmed (16) er to av Oslos tyngste ungdomskriminelle. Mange er redde for dem. Ingen har klart å stoppe dem.

  5. NORGE

    Foreldre til ADHD-barn klaget på undervisningen. Skolen sendte bekymringsmelding til barnevernet.

  6. NORGE

    Dobbeldrapet i Kirkenes: Hun ville ut av ekteskapet og flytte til krisesenter