En grunntanke innen vin, er at druene tar smak fra voksestedet. Men må det egentlig være sånn?

Vinskolen: Hva er vitsen med vin?

– Vi har skapt noe helt nytt, sa Birger Holm fra Penfolds.

Selskapet står bak Australias ikoniske shirazvin Grange, som virkelig plasserte dem i toppsjiktet av vinverdenen.

Men Penfolds er en kjent merkevare med vin i mange prisklasser. Nylig smakte jeg deres nysatsinger. Oppkjøp i ulike verdensdeler gir tilgang til et rikt druemateriale. Tanken er å kombinere det beste fra to verdener, bokstavelig talt. De har blandet vin fra Bordeaux og Barossa Valley i samme flaske.

Mister noe på veien

Boom! Hele grunntanken om vin utfordres. Er ikke nettopp noe av fascinasjonen med vin, at du kan smake dens voksested? Terroir, kaller vi det. Det er mer enn jord. Terroir er gjærkulturer, måten solen faller på, vekslingen mellom årstider og ikke minst – en x-faktor vi ofte sliter med å favne. Så hva skjer om man rister sammen ulike voksesteder, kontinenter og klima i samme flaske?

Man skaper et uttrykk. Og det uttrykket heter Penfolds.

Vinene er kjent for en tung, glatt, fløyelsaktig og litt smørete tekstur. Jeg smaker og spytter. Jovisst, mykheten er på plass. Men smaken av Bordeaux? Nesten borte. Typisitet er et honnørord innen vin. Vinen smaker det vi forventer den skal smake. Penfolds setter merkevaren, sin egen signatur, over voksested og århundrer med historie. Det rykker litt i øyenbrynet, jeg må innrømme det.

Men er det så farlig da? Billigviner er blitt laget sånn lenge. Bulkvin fraktes i containere på kryss og tvers. Blandes med vin fra andre steder, druer med diffust opprinnelsessted. En av Penfolds tidlige, revolusjonerende grep, var å blande druene cabernet sauvignon og syrah. Uhørt tanke i Europa. Utvilsomt en global suksess. Men jo høyere i hierarkiet, desto viktigere blir det med en tydelig adresse innen vin. Du husker de svindyre vinene fra Burgund? Da vet vi ofte hvilken parsell i hvilken vinmark druene er høstet fra.

Terroir er viktigst i Europa

Terroirtanken er utvilsomt en effektiv metode for å hindre kopiering og sikre posisjon. Noe mytisk, uangripelig, som likevel skaper en eksklusivitet. Det er interessant at vi ofte påpeker terroirs viktighet, men nesten utelukkende i europeiske viner. Er terroir mindre viktig på New Zealand? Er europeiske druer mer effektive medium for jordsmonn enn amerikanske? Vil trenden med å blande ingredienser øke etter hvert som global oppvarming skaper utfordringer? Jeg vet ikke.

Egenarten er viktigst

Men én ting vet jeg. Hvis brands blir viktigere enn voksested, har vi tapt noe essensielt. Hvis en munnfølelse og signatur trumfer egenart, ikke ulikt Mc Donalds-konseptet, da kaster vi vrak på århundrer med vinhistorie. Ja, jeg ser at bildet er komplekst. Folk jukser også. For å si det sånn: Du finner sjelden en vinmarker som offisielt ikke dyrker «i dyp respekt for tradisjonen».

Men likevel. Noe slukner i meg ... Hvis vi ikke tror at vin forandres med år, med sted og menneskehender – hva er da vitsen med vin?

• Se Ingvild Tennfjords vinanbefalinger lenger nede i saken.