Foreldrene trodde Julian trengte briller. Men det var ikke bare synet hans det var noe galt med.

«Glem det. Det finnes ingen kur», sa legene om den sjeldne, arvelige sykdommen.

Så møtte de professoren som ga dem et ørlite håp.

Hudprøven han tok av Julian, er blitt til hundrevis av små kopier av guttens hjerne.

De kan være nøkkelen til å hjelpe barn med Julians sykdom.

Julian, professoren og jakten i minihjernene

Julian Stenslands hjerneceller er veldig syke. Men professoren som gransker dem, mener de kan gi andre håp.

De tanzanianske naboene kalte ham «Mfalme» – «kongen». Det var kallenavnet til den lille, lyshårede pjokken som vokste opp i landsbyen Kiabakari ved Victoriasjøen. Yngstesønnen til det norske ekteparet som arbeidet ved den lokale bibelskolen, var frempå. Julian Stensland var nesten seks, snakket swahili, fylte rom med lyd og latter og snek seg gjerne til å få sitte bakpå en moped for å få bli med på det lokale markedet uten å gi beskjed. Han virket så frisk og fornøyd at ingen ble bekymret da han begynte å sette seg nærmere skjermen enn vanlig.

Gutten trengte sikkert bare briller. Ett av fem barn gjør jo det.

Så da ble det briller.