A-magasinet

Aldri helt fri

De ble frikjent for vold mot sitt eget barn. Men de fikk ham aldri tilbake. Flere år senere blir de foreldre på nytt. Så skjer det noe – igjen.

  • Lene Skogstrøm
    Journalist
  • Tine Dommerud
    Journalist

En vinterdag i fjor blir «Emil» født på et sykehus et sted i Norge.

En overveldende følelse av lykke og glede strømmer gjennom de nybakte foreldrene. Men de bærer på en mørk og vond historie.

Det har tatt dem flere år å våge å få barn på nytt. Deres første barn, «Mathias», ble tatt fra dem etter mistanke om vold. De nektet fra første stund og mener fortsatt at skadene hadde andre, medisinske årsaker. Til slutt ble de frikjent for voldstiltalen i lagmannsretten.

Men de fikk ikke sønnen tilbake fordi det i barnevernssaken som handlet om omsorgsovertagelse av gutten, ble konkludert med at det var sannsynlig at de hadde mishandlet ham.

Mens de nå er på sykehuset med sin nyfødte gutt, tror «Silje» og «Jonas» at alt det vonde er lagt bak dem. Endelig kan de begynne på nytt.

Men de hjemsøkes av fortiden.

«Stor risiko for vold»

Ifølge foreldrene spør både jordmor og overlege på sykehuset om hvorfor de ikke har fortalt om sønnen de hadde fra før.

Foreldrene husker at overlegen betrygger dem med at han ikke har sett noe på sykehuset som tyder på omsorgssvikt for den nye babyen. Men han vil likevel varsle kommunen om at de to nå har fått barn igjen.

Fem dager etter fødselen skriver helsestasjonen en bekymringsmelding der de viser til det som skjedde med storebroren.

Helsesykepleieren er den samme som fulgte opp Mathias. Hun vitnet i barnevernssakene og straffesakene flere ganger.

Hun minner om at den eldre broren ble fratatt foreldrene etter innleggelse på sykehus «med omfattende skader grunnet vold». Hun mener det er økt risiko for gjentagelse.

To dager senere åpner barnevernet undersøkelsessak. Begrunnelsen er: « ... stor risiko for at xx kan utsettes for vold grunnet historikk fra foreldrenes første barn.»

Foreldrene gleder seg over minstemann og hverdagen som småbarnsforeldre.

En hevelse på siden av hodet

På fireukerskontrollen på helsestasjonen oppdager helsesykepleier en hevelse på siden av Emils hode.

Foreldrene husker at hun rynker pannen og sier:

– Dette må vi undersøke nærmere.

De bes komme til time hos helsestasjonslegen dagen etter.

De blir fortvilet. Foreldrene ser for seg at det samme skal skje igjen med den nye babyen: at han blir tatt fra dem på helsestasjonen og akuttplassert av barnevernet.

Moren ringer advokaten sin, Eva Frivold.

– Hva gjør vi nå?

– For enhver pris: ikke vær hjemme!

Advokaten ber dem dra fra huset.

– For enhver pris: Ikke vær hjemme! sier hun.

Også hun frykter at barnevernet kan komme for å akuttplassere barnet.

Frivold vet av erfaring at det kan være vanskelig å få barn hjem til foreldrene igjen når de først er akuttplassert. Derfor er det viktig for henne at Emil blir undersøkt av eksperter på sykehus så raskt som mulig.

Advokaten ringer en lege på Ullevål sykehus som kjenner til foreldrene og var sakkyndig under rettssaken om storebror. Frivold har hele tiden ment at det har vært en medfødt, medisinsk årsak til skadene hos storebror. Hun har trodd fullt og fast på foreldrenes forklaring.

– Kom hit, vi kan ta imot dere, sier legen, Cathrine Alsaker Heier.

Advokaten ringer barnevernstjenesten, som godkjenner at barnet blir undersøkt på Ullevål sykehus.

Frivold er nøye med å understreke at familien ikke er på rømmen fra barnevernet.

Foreldrene pakker det viktigste i all hast. Gutten sitter i barnesetet. Det er kaldt ute. Veien til Ullevål sykehus fra byen der de bor, virker både lang og kort, husker faren.

Minnene fra tidligere velter frem.

Pågrepet på sykehuset

På et annet sykehus: Strenge, mistroiske blikk. Korte kommentarer. En barnevogn med babyen deres på tre måneder som blir trillet ut av et sykehusrom. Sivilkledde politimenn. «Dere er pågrepet for barnemishandling.» Glattcelle, ransaking og lange avhør.

Den gang fikk de aldri med seg babyen hjem. Han ble tatt fra dem på sykehuset. De hevdet at de var uskyldige i anklagene om grov barnemishandling, men ble ikke trodd. Røntgenbildene viste blant annet brudd i et leggbein, overarm og i hodeskallen.

Farens advokat, Bjørn Skuggevik, sier det ikke er rart at sykehuslegene reagerte på bruddene og raskt konkluderte med mishandling.

– Det som gikk galt i denne saken, er det som skjedde senere. Man låste seg for tidlig til en vurdering. Man skal ikke bare lete etter ting som taler mot foreldrene i etterforskningen, sier han.

Skuggevik har arbeidet lenge som politiadvokat og aktor. Han kjenner godt til hvordan politiet jobber.

– Når foreldrene ikke kan forklare et barns skader, blir de betraktet som skyldige.

Det tok tre år før saken kom opp for retten.

– Skandaløst lenge, påpeker han.

Saken til Jonas og Silje har gjort et veldig inntrykk på de to erfarne advokatene. De mener begge at foreldrenes rettssikkerhet var truet.

Barnevernet satte i gang en undersøkelsessak da Emil ble født. Men de henla saken.

Statsadvokat Carl Graff Hartmann var aktor i straffesaken. – Generelt sett er etterforskningen av saker der det er mistanke om grov vold mot små barn krevende, sier han.

– Svært ofte kreves det involvering av fagpersoner med forskjellige typer sakkyndighet for å kunne ta stilling til hendelsesforløpet. En grundig etterforskning kan i enkelte tilfeller innebære at det går lengre tid enn det som er ønskelig.

Han understreker at all rimelig og fornuftig tvil skal komme mistenkte til gode, men at barnet også må ivaretas. – En grundig etterforskning bidrar til å ivareta begge disse hensynene, sier Hartmann.

«Påført ved ytre vold»

Under etterforskningen ble det oppnevnt to sakkyndige: overlege i rettsmedisin, Arne Stray-Pedersen, og overlege i barnesykdommer, Solveig Marianne Nordhov.

Begge skriver i sine rapporter at bruddene etter all sannsynlighet var påført ved ytre vold.

De konkluderte også med at det var usannsynlig at barnet hadde en medfødt benskjørhet, eller at skadene kunne ha oppstått som følge av sykehistorie.

Etter oppfordring fra foreldrenes forsvarer oppnevnte tingretten en tredje sakkyndig, overlege i barnesykdommer med spesialfelt innen benskjørhet og bensykdommer, Cathrine Alsaker Heier.

Hun mente at barnets sykehistorie og medisinske funn på barnet kunne forklare de fleste skadene.

I barnevernssaken konkluderte både tingretten og lagmannsretten med at Mathias mest sannsynlig var blitt utsatt for mishandling av sine foreldre, enten fra begge eller fra den ene. Omsorgsovertagelsen ble opprettholdt.

Men da straffesaken mot de to senere kom opp for lagmannsretten, førte tvilen til at begge foreldre ble frifunnet.

Blir observert ved stellebordet

Allerede kort tid etter Emils fødsel kommer en observatør hjem til foreldrene tre ganger i uken for å undersøke omsorgsevnen deres. Hun arbeider på oppdrag fra barnevernet.

Silje og Jonas synes det er vanskelig.

«Foreldrenes tidligere erfaringer med det som skjedde rundt storebror har gjort kontakt og relasjonsarbeidet i familien vanskelig», meldte veilederen tilbake til barnevernstjenesten. Hun beskriver en «stemning av rettssak» i familien og at foreldrene fortsatt er svært opptatt av barnevernssaken og straffesaken knyttet til storebroren.

– Vi følte at vi var oppe til eksamen, og at det var en fasit på hvordan det er å være foreldre, sier faren.

Han legger til at de alltid har vært sikre på at de ikke har utsatt barna sine for noe.

Foreldrene gleder seg over å møte våren sammen med lille Emil.

Barnevernet: Skånsom undersøkelse

– I denne saken mener jeg det helt klart var riktig å åpne en undersøkelse, selv om bekymringen knyttet seg til forhold langt tilbake i tid, sier enhetslederen i barnevernstjenesten i kommunen.

Hun understreker at det var alvorlige forhold foreldrene var anklaget for.

– Da må vi gå inn og vurdere om det er riktig med tiltak etter loven, sier hun.

– Jeg mener det ble gjennomført en veldig skånsom undersøkelse her. Vi forsøkte å ta hensyn til foreldrenes anstrengte forhold til barnevernet og en totalt manglende tillit til hjelpeapparatet.

Lederen påpeker at barnevernstjenesten fikk støtte for sitt syn da barnevernssaken var oppe for lagmannsretten.

Lagmannsretten kom frem til at det var overveiende sannsynlig at foreldrene hadde utøvd vold mot sønnen.

Enhetslederen ser at det kan være vanskelig å forstå hvordan dette henger sammen med at foreldrene ble frikjent for vold i straffesaken to år senere.

– Men straffesaker har et helt annet og strengere beviskrav enn barnevernssaker og sivile saker, sier hun. (Se fakta.)

Sprekk i skallen

Mens foreldrene nærmer seg Ullevål sykehus med Emil, farer tankene gjennom hodet. De tar seg i å håpe på en klar diagnose denne gangen, slik at mistanken ikke skal rettes mot dem én gang til.

Fremme på sykehuset møter de legen, Cathrine Alsaker Heier. Silje husker at hun smiler vennlig.

Foreldrene bærer babyen inn på et undersøkelsesrom. Der er det flere hvitkledde. Silje kjenner det i magen: Hvorfor er det så mange der? Hva skjer nå?

Hun får tildelt et rom.

– Det virket som en evighet, der jeg satt og ventet.

Ut på kvelden kommer beskjeden: Emil har en stor sprekk i skallen. Og det tyter hjernevev ut gjennom sprekken.

Et helt team står klare

Foreldrene er i sjokk. Den første natten på sykehuset er vanskelig.

Et helt team av spesialister er klare til å utrede gutten de neste dagene.

Advokatene holder barnevernet løpende oppdatert om hva som skjer. Om funn i utredningen, operasjonen av hodet som Emil må gjennom, og den videre behandlingen.

På Ullevål vurderte helsepersonellet hvordan foreldrene var overfor barnet. Opprinnelig hadde de tenkt å ha vakt i rommet deres døgnet rundt. Men bekymringen falt bort etter kort tid.

De syntes samspillet mellom barn og begge foreldrene var godt. Foreldrene demonstrerer fin omsorg, meldte de tilbake til barnevernet. Til tross for at begge sto i en svært krevende og belastende situasjon.

Mangler hjernebro

Legene på Ullevål konkluderte med at skaden i skallen hos Emil høyst sannsynlig var genetisk betinget og ikke påført utenfra.

Hos ham hadde sprekken i skallen gitt etter, og legene behandlet det som «encephalocele». Et sjeldent fenomen hvor deler av hjernen tyter ut av en sprekk.

Legene kan ikke pr. i dag gi et definitivt svar eller forklaringer på Emils misdannelser. I tillegg til sprekken mangler han også hjernebroen, det som skal få hjernehalvdelene til å snakke sammen.

Det er også gjennomført gentester, men så langt er det ikke funnet noe unormalt.

Å mangle hjernebro er alvorlig. Foreldrene får vite at det medfører risiko for utviklingsforstyrrelser. De kan gi utslag i dårlig koordinering, kognitive vansker og muligens epilepsi. Emil skal derfor få videre oppfølging på sykehuset.

Legene på Ullevål beskrev samspillet mellom barn og begge foreldrene som godt.

Saken blir henlagt

Åtte måneder senere henla barnevernet undersøkelsessaken. Foreldrene har takket nei til flere hjelpetiltak, men er åpne for veiledning fra andre enn barnevernstjenesten.

Enhetslederen konstaterer:

– Vi har ikke klart å komme i posisjon overfor foreldrene til å skape den type trygghet som er nødvendig for endringsarbeid, sier hun.

– Vi landet på at det ikke er til barnets beste å fortsette med tiltak i familien.

Ut fra utredninger på Ullevål sykehus er det ikke noe som tilsier at skadene Emil har, er påført, skriver barnevernet i henleggelsen.

Det har heller ikke kommet noen bekymringsmeldinger til barnevernet i løpet av undersøkelsesperioden.

I henleggelsen står det også at det skal settes i gang en ny utredning knyttet til storebrors skader som førte til han ble akuttplassert som spedbarn.

Kan storebrors skader forklares nå?

Storebror ble født med alvorlig sykdom. Tilstanden var så alvorlig at foreldrene fikk tilbud om prest og nøddåp på sykehuset. Han hadde et inngrep rett etter fødsel, og syv dager senere gikk han gjennom en omfattende operasjon.

Foreldrene er spent: Kan skadene Mathias fikk som baby, nå endelig få en forklaring? Og kan det føre til at de en gang for alle slipper mistanken som henger over dem?

Legene har funnet ut at både storebror og Emil er født med såkalte midtlinjedefekter. Dette er defekter som trolig oppstår ganske tidlig i fosterlivet, når kroppens organer skal møtes i midtlinjen. Hvis noe går feil i denne sammensmeltingen, kan det resultere i en midtlinjedefekt.

– Det er likhetstrekk i barnas sykehistorier, og det er påfallende at begge barna er født med slike midtlinjedefekter, sier overlege Cathrine Heier ved Skjelettdysplasiteamet på OUS.

Påfallende likheter

Hun synes også det er påfallende at begge brødrene hadde en sprekk i skallen på eksakt samme sted.

– Hos Mathias konkluderte retten med at sprekken representerte et brudd. Hos Emil ble sprekken tolket av barnelegene til å være en medfødt misdannelse, påpeker hun.

– Jeg finner ingen tilsvarende tilfeller i litteraturen, og det finnes lite nyere forskning å støtte seg til. Men i medisinens verden er jo det meste mulig. Dette kan selvsagt også være tilfeldig.

Hun har stusset ved flere elementer i Mathias’ sykehistorie, som har gjort at hun tror på foreldrenes forklaringer. Som sakkyndig i retten mente hun at man måtte ta hensyn til barnets medfødte sykdom og operasjon i vurderingene.

– Det var ikke et friskt barn som kom til verden. Vi vet at skjelettet til barn med kroniske sykdommer ofte blir svakt, og at de dermed er mer utsatt for å få brudd. Nøyaktig hvor tidlig denne negative påvirkningen av skjelettet starter, og hvor raskt det går, er det ennå ingen som vet noe helt sikkert om, forklarer hun.

Emil er glad i å leke. Han mangler hjernebro og følges opp av legene.

– Flere faktorer spiller inn. Når sykdommen behandles eller kureres, vil imidlertid skjelettstyrken bedres, slik at skjelettet etter hvert tåler normal belastning.

Barnevernet vil medvirke til å belyse saken

Enhetslederen er enig i at det er kommet nye interessante funn på Emil som det vil være naturlig å se i sammenheng med storebror Mathias’ skader.

– Samtidig hadde storebror flere andre skader, som det er vanskelig å finne en forklaring på. Det er ikke trukket nye, tydelige konklusjoner. Men vi har sagt at vi vil medvirke til å belyse saken bedre, sier hun.

– Dette vil også kunne være viktig for storebrors helse i årene fremover.

Hun legger til:

– Saken med storebror er den typen barnevernssaker som er mest krevende: å finne ut av årsakssammenhenger til skader uten at det har vært vitner til stede. Det er ikke ofte barnevernssaker hviler nesten utelukkende på sakkyndiges konklusjoner, slik som her. Det har vært en del sprik i deres vurderinger. Barnevernstjenesten må rette seg etter de beslutningene rettsapparatet tar.

Var foreldre tre ganger i året

Først etter at Emil var født, får storebror Mathias komme på besøk hjemme hos foreldrene.

Hittil har han bare hatt samvær tre ganger i året med foreldrene under barnevernets tilsyn, på steder utenfor hjemmet.

Han liker å bake sammen med moren og være ute å jobbe sammen med faren. Det er hva de får tid til den halvannen timen de har til rådighet.

Foreldrene har inntil videre slått fra seg å kreve Mathias tilbakeført. De har nølende gått med på at det er best for ham å bo hos fosterforeldrene, i hvert fall foreløpig. Det er jo der han har tilbrakt hele livet. Og med de få samværene de har hatt, kjenner han dem nesten ikke. Det er bittert.

Advokat Frivold mener det er galt å gi opp kravet om gjenforening.

– De ble urettmessig fratatt sønnen sin, understreker hun.

– Da bør han komme tilbake til dem.

Advokat Mette Yvonne Larsen er ikke enig. Hun representerer kommunen og barnevernet.

– Jeg kan ikke støtte Frivold i at det er begått urett mot foreldrene. Heller ikke mener jeg at deres rettssikkerhet har vært truet, sier Larsen.

– Hver stein ble snudd

Den erfarne advokaten sier hun tidligere aldri har jobbet så mye med en barnevernssak som hun har gjort med denne.

– Vi var to uker i lagmannsretten i saken om tilbakeføring av Mathias. Hver stein ble snudd, det var full bevisgjennomgang, og alle sakkyndige ble hørt.

Hun påpeker at brudd i hodeskallen bare er én side av saken.

– Det som er vanskelig å forklare, er hvordan Mathias fikk bruddene i overarm og ben. Bevisene peker i retning av påført skade. Slik de sakkyndiges konklusjoner er, mener jeg det var riktig å opprettholde omsorgsovertagelsen. Men det er fortsatt åpent hvordan han fikk disse bruddene.

Hun påpeker at straffesaken endte til foreldrenes fordel til slutt, riktignok med dissens i dommen og med beviskrav som begrunnelse.

– Men de vant, og det må kommunen ta til etterretning.

Legene på Ullevål konkluderte med at skaden i skallen hos Emil høyst sannsynlig var genetisk betinget og ikke påført utenfra

Larsen synes det er fint at barnevernet mener det går bra mellom barn og foreldre denne gangen.

– Samarbeidet med fosterforeldrene om samvær med Mathias går også bra, sier advokaten.

Etter samtaleprosess-møter i fylkesnemnda i fjor høst har foreldrene fått mer samvær.

– Målet er at han kan komme hjem til oss når han har lyst til det, sier Silje.

Hun håper det blir minst én gang i måneden.

De skal få oppnevnt en veileder som skal hjelpe foreldrene og fosterforeldrene til å samarbeide om gutten.

– Han er egentlig kjempeheldig som har to mammaer og to pappaer hvis vi får til å ha et åpent forhold og samarbeide, sier Silje.

Hun prøver å være optimist:

– Det blir nesten som å ha skilte foreldre.


«Mathias» og «Emil» er ikke barnas virkelige navn. Foreldrene heter heller ikke «Jonas» og «Silje». Av hensyn til barna og familien er de anonymisert i denne saken.

Noe informasjon i historien er utelatt av hensyn til anonymiteten.


Dette skjedde i saken om storebror:

To dager før Mathias skulle døpes, dro foreldrene på legevakten fordi den tre måneder gamle gutten hadde fått en hoven og øm arm.

Han ble lagt inn på sykehus. Utredningen kort tid etterpå konkluderte med flere brudd. Overlegen var ikke i tvil om at det skyldtes vold. Babyen ble først plassert i beredskapshjem, så i fosterhjem.

Barnevernssaken om omsorgsovertagelsen ble anket til tingretten og så til lagmannsretten. Begge dommene var enstemmige. Foreldrene fikk ikke medhold i kravet om å tilbakeføre gutten.

Parallelt ble de to foreldrene etterforsket av politiet og så tiltalt for grov vold mot barnet.

I straffesaken fant tingretten dem skyldig i å ha påført gutten flere skader. Retten var delt i synet på om bevisene var sterke nok.

Sønnen hadde brudd i en arm og et leggbein samt brudd/brist i hodeskallen. Rettsmedisinsk sakkyndig var sikker i sin sak:

Disse skadene kunne ikke være annet enn påført.

Foreldrenes forklaring var at de hadde hatt et litt forkjært grep i armen hans da babyen skulle løftes fra farens fang til morens. Og at han tidligere hadde hatt et mindre fall med hodet mot gulvet som kunne være årsak til brudd på skallen.

De ble dømt til ett år og fire måneders fengsel.

Ett av stridstemaene var om sykdommen han ble født med, operasjonen eller medisinene kunne ha påvirket skjelettet.

Foreldrene anket saken. Enda drøyt et år gikk.

Sakkyndige var uenige

På sommeren kom straffesaken opp for lagmannsretten. De fire sakkyndige som var oppnevnt av retten, var igjen uenige om hva skadene kunne skyldes.

To mente at røntgenbilder av gutten viste at han hadde et friskt skjelett uten svakheter.

En annen barneradiolog mente hun så et skjelett med benskjørhet (osteoporotisk skjelett).

Overlege Cathrine A. Heier fra OUS mente han kunne hatt en forbigående svekkelse av skjelettet, som kan ha medført skader ved håndtering av barnet.

Også lagmannsretten delte seg i et mindretall og flertall i dommen.

De sakkyndige var uenige om det kunne trekkes en sikker konklusjon om barnemishandling. Flertallet mente tvilen og usikkerheten måtte komme foreldrene til gode.

Flertallet trakk også frem at foreldrene tok med seg gutten til legevakten ved to anledninger, og at de hadde mye og tett kontakt med helsevesenet. Foreldrene ble frifunnet.

Senere fikk foreldrene 150.000 kroner i erstatning for uberettiget straffeforfølgelse.

Les også

  1. Foreldrene ble anklaget for å ha filleristet «Tobias» (1) og trodde de aldri skulle få ham tilbake. Så begynte en pensjonert overlege å stille spørsmål.

  2. For «Jonas» ble mamma det farligste i livet

  3. Hun oppdaget blåmerker på seks uker gamle «Jakob». Så gjorde hun det få andre helsesøstre gjør.

  4. Jusprofessor om barnevernet etter EMD-avgjørelser: – Vi kan risikere at flere barn må flytte flere ganger mellom fosterhjem og foreldre

A-magasinet

Nyhetsbrev Få ukens høydepunkter fra A-magasinet rett i innboksen din hver fredag!

Les mer om

  1. Barnevernet
  2. Barnemishandling
  3. Rettsak
  4. Ullevål sykehus