A-magasinet

Tyngdeloven

Å gå ned i vekt er ikke vanskelig. Å beholde vekttapet er for familien Resset den egentlige og tyngste kampen.

  • Anette Aasheim
    Anette Aasheim
    Journalist

Linda Resset er spent. Noen dager før hun satte seg i bilen denne mandagen, hadde hun hentet frem bunaden. Det er flere år siden hun gikk med den sist. Vil hun klare å komme inn i den, slik hun har lovet?

Vekten viser et tap på hele ti kilo. Hun har sett det på John Arne, sønnen, også. Han går bare rundt og smiler, buksene henger slapt rundt livet hans.Etter jul har flere begynt å spørre: Hva har skjedd? Han er blitt en helt annen, pleier hun å svare.

Hele familien har denne mandagen i mai reist fra gården hjemme på Vinstra, til St. Olavs Hospital i Trondheim. I fjor sommer var de alle på leir for å lære å legge om livet. Ti måneder senere, med et ekstra helgekurs og flere timer hos helsesøster bak seg, skal John Arne nå veies, måles og kontrolleres, det er også derfor Linda er så spent. Har det nye livet satt spor?

Fedmeoperasjon

I august i fjor skrev A-magasinet om familien Resset og prosjektet Family første gang. Prosjektet er omfattende, også i internasjonal målestokk. Gjennom hele to år skal familiene følges tett. Prislappen er høy, 55 000 kr. koster det når én voksen og ett barn deltar. Skal de oppnå et varig resultat, trengs enda flere år og enda flere penger, tror man.

Les også

Campen mot kiloene

Hvordan klare å opprettholde et vekttap er det som i dag skaper mest hodebry for forskerne. Ingen kurer, hverken lavkarbo, Easy Living eller Cambridge, har vist seg å gi effekt over lang tid.

Det eneste man i dag vet virker, er fedmeoperasjoner. Men i tillegg til høye kostnader er dette forbundet med både bivirkninger og komplikasjoner. På barn utføres operasjoner kun unntaksvis. I Norge er 11 barn under 18 år operert hittil.

— Det sitter langt inne og gjøres kun innenfor rammene av forskning. Vi mangler fortsatt mye kunnskap om hva som skal til for å opprettholde et vekttap. Vi må gjøre mer. Det er helt uetisk bare å sitte og se på at barna våre blir tyngre og tyngre, understreker Samira Lekhal, prosjektleder og overlege ved Senter for sykelig overvekt i Vestfold.

Så hvorfor er det så vanskelig? Forskere har nå fått øynene opp for nye måter å tenke på og hvor utfordrende det faktisk er, både for barn og voksne. Det handler ikke bare om matinntak og mosjon. Har man først begynt å slanke seg, vil kroppen automatisk stritte imot. Nyere forskning viser at vekttap ikke bare handler om viljestyrke og disiplin, men også om biologi. Det handler ikke bare om å velge riktig slankekur, men også om å innse at det er en lang, tung og seig kamp.

— Har man først gått ned i vekt, er risikoen for å gå opp igjen stor, sier Lekhal.

Latterkrampe

På sykehuset i Trondheim tar en hvitkledd fysioterapeut vennlig imot familien. Hun ser det med en gang:

— Nå blir jeg veldig nysgjerrig. Hva har dere gjort siden sist?

Snart ett år etter sommerleiren skal John Arne Resset veies og kontrolleres.

John Arne ligger på benken med en blodtrykksmåler rundt armen, han kikker på alle apparatene rundt seg, på vekten og på moren som venter spent på stolen i den andre enden av rommet. Den uvante situasjonen gjør ham lattermild, men før Linda rekker å svare, forteller han om alle dagene på slalåmski i vinter, om terrengsykling og hoppetaukonkurranser på skolen. Dessuten har han sluttet å spise lørdagsgodt på hverdager. Endringene familien har gjort, er ikke store, innrømmer Linda, men det har heller aldri vært meningen. Som faren, Yngve, sier:

— Vi kan ikke gjøre alt på en gang. Det nytter ikke. Da fungerer det bare i tre måneder. Så er det tilbake til det gamle.

Tall fra Folkehelseinstituttet viser at andelen overvektige tredjeklassinger øker. Så mange som 19 prosent av barn i denne alderen er nå overvektige.

Tallene bekymrer. Helsedirektoratet mener det er urovekkende. Når historien med alle kiloene begynte, kan ikke familien Resset huske. Men 2011 ble året da livet som overvektige tok en vending, eller som Linda liker å si: Da vi fikk livet på skinner.

Uvanene var mange: Mangel på fellesmåltider. Høyt forbruk av brus, potetgull, smør og fløte. Lite mosjon. Lite fisk. Mye dataspill. Sønnen John Arne slet i tillegg med astma. Han ble også stadig mer innesluttet. Sint. Stille. Svarte bare «vet ikke» når folk spurte.

Ofte kom han hjem fra skolen, gul og blå over hele kroppen. Tilbakemeldingene de fikk, var at han slet i mange skolefag. Selv husker John Arne best følelsen av aldri å bli valgt ut på slåball-laget. «Men jeg kan jo! Skal jeg bevise?» fikk han lyst til å si, men gjorde det aldri. I stedet slo han når folk senere på dagen, ute i skolegården, ropte alle de tingene han hatet å høre.

Hormonkrøll

Familien Resset vil ikke tilbake dit de var - nå skal kampen mot kiloene vinnes for alvor. De innrømmer at det er vanskelig. Linda frykter at kiloene skal komme tilbake, slik de alltid har gjort etter slankekurer.

Joseph Proietto, lege og forsker ved Austin Health Hospital i Australia, er blant ekspertene som gir henne rett i det. I mange år har han hjulpet folk med å slanke seg. Resultatene er gode idet pasientene hans blir skrevet ut, men få klarer å holde vekten. Proietto ville finne ut hvorfor. Nylig presenterte han resultater fra forskningsprosjektet sitt, som viser at kroppen, rent fysisk, kjemper mot vekttapet.

Året etter at de 50 pasientene han undersøkte, hadde avsluttet slankekuren, hadde de i snitt lagt på seg fem kilo. Vektøkningen skyldes hormoner som påvirker kroppen, mener Proietto. Han målte nivået på de hormonene som påvirker appetitten i kroppen og fant at det steg hos flere da de begynte å slanke seg. Selv ett år etter at slankekuren var over, hadde nivået ikke vendt tilbake til normalen.

De høye verdiene påvirket pasientenes sultfølelse. Kroppen jobber på overtid for å kompensere for vekttapet, de hormonelle endringene vil vare helt til kiloene kommer tilbake igjen, konkluderte han.

I et intervju med New York Times kaller han det en forsvarsmekanisme; flere komponenter i kroppen samarbeider for å få oss til å legge på oss igjen. Det krever enorm viljestyrke å stå imot. Proietto lar derfor nå pasientene gå saktere ned i vekt. De følges opp i tre år i stedet for ett.

— Mange som forsøker å gå ned i vekt, har forstyrrelser i sin sult- og metthetsregulering. Det er slankekuren som trigger denne forstyrrelsen. Kroppen vil dermed i enda større grad si fra at den er sulten og trenger mat. Det er det viktig å ta høyde for; en vektreduksjon må skje gradvis, understreker prosjektleder Samira Lekhal og mener det å diskutere lavkarbo og andre typer dietter er et blindspor.

— Lavkarbo er et veldig godt eksempel på ekstremtiltak som ikke fungerer. Vi kan ikke fokusere på det som er mulig å få til på fire måneder, men hva som er realistisk å få til de neste fem årene. All forskning viser at det er små steg, små tiltak, som gir den store effekten. Det å gjøre mat til en utfordring er veldig lite gunstig. Vi må lære barna våre gode og sunne kostholdsvaner det er mulig å leve med resten av livet, sier hun.

Familien Resset har derfor en lang vei å gå om de skal klare det. Lekhal mener de trenger tett oppfølging i minst fem år, kanskje ti, om de skal lykkes.

— Overvekt er en kronisk sykdom, som krever lang tids oppfølging. Behandling over så lang tid er helt nødvendig.

- Fem år er lenge?

— Er det egentlig det? Astma er jo også en kronisk sykdom, men ingen får bare ett års behandling for det. Man følges opp så lenge behovet er der. Å unngå å legge på seg igjen er det som i realiteten er den aller største utfordringen for samfunnet i dag. 50 prosent av jobben er å oppnå resultater, den resterende jobben er å holde på vekttapet. Den siste biten er definitivt den vanskeligste, sier hun.

Prislappen er høy, men Lekhal mener regnestykket er enkelt. Er man overvektig som barn, er sannsynligheten stor for at man forblir overvektig også i voksen alder. Og personer med kraftig overvekt og fedme har statistisk sett økt risiko for en lang rekke alvorlige sykdommer, som diabetes, hjerte- og karsykdommer, høyt blodtrykk og kreft.

— Og i et samfunnsøkonomisk perspektiv er det helt klart billigere å forebygge enn å reparere. Det må vi tenke over, tørre å ha flere tanker i hodet samtidig. Vi må godta at for de aller tyngste, de aller sykeste, må vi ha gode tilbud.

Fellesmåltid

Gården der familien Resset bor, ligger på et høydedrag, flere bratte og svingete veier opp fra E6. For å komme til skolen er barna avhengig av skolebuss. Like før jul byttet John Arne skole, til Venabygd montessoriskole. Skoleveien er nå blitt flere kilometer lengre, men det tenker han ikke over.

Hverken John Arne eller foreldrene var i tvil. Skolebytte var en av de tingene som måtte til om livet skulle fortsette på skinner.

— Nå ser vi at han trives! Han klarer alt det han tidligere hadde fått beskjed om at han ikke mestret. Nå skriver han lange fortellinger og leser helt flytende. Før var han jo så tung i kroppen, jeg visste ikke at John Arne kunne være så blid, kommenterer Linda.

På den nye skolen har de ute-skole én gang i uken, flere gymtimer og oppskåret frukt i pausene. John Arne nøler ikke da vi spør hvordan han har det:

- Jeg er mye gladere. På sommerleiren i fjor lærte jeg meg å være ute! Her på skolen er ingen slemme, og alle får være med og spille slåball. Jeg liker egentlig ikke å sitte rolig. Nå kan jeg være med på alt mulig. Jeg har alltid vært god i slåball, men nå er jeg blitt veldig god! Jeg øver hver dag. Det er blitt lettere å løpe, og jeg slår ballen 30, kanskje 40 meter, smiler han.

— Jeg har fått sjansen til å bevise; det har litt å si, det. Nå er det morsommere å være meg.

Linda forteller at hun har begynt å spise frokost hver dag. Det har erstattet mange av pølsemåltidene med kylling, og hun unngår å la potetgull fylle opp skuffene.

Men det viktigste av alt: Om kvelden samles hele familien rundt spisebordet på kjøkkenet. Tidligere forsynte de seg bare med mat fra kjøleskapet når de kom hjem. Ingen var sultne de gangene Linda hadde tid til å lage middag.

— Når vi setter oss ned sammen, spiser vi også mindre. Vi er blitt flinke til å spise bare én middagsporsjon, ikke to. Men har vi poteter og brun saus, da sklir det ut, ler Yngve.

En gang om dagen samles familien rundt kjøkkenbordet. -- Vi spiser måltider til faste klokkeslett. Det er viktig med rutiner. Vi har lært oss å bruke Brelett på brødskivene og er flinke til å skjære opp frukt, sier familien Resset.

— Jeg føler ofte at vi mislykkes. Men når vi møter de andre deltagerne i prosjektet, skjønner jeg at det er helt normalt å feile innimellom. Det gjør alle.Linda understreker at det er viktig med rutiner.

— Hvis ikke, sklir det ut, og barna må ty til pølser med stappe eller pommes frites hver dag, sier hun.

Hun står foran speilet i entreen. Vi har spurt om bunaden og målet hun satte seg før 17. mai. Hun vil gjerne vise seg frem. Kvelden i forveien strøk hun skjorten. Nå henger bunaden på henne, ingen knapper er åpne. Hun smiler.

— Jeg blir litt småstolt, må innrømme det.

Kontroll

Det amerikanske vektkontrollregisteret NWCR ble etablert av forskere i 1994. Registeret består av flere tusen personer. De rapporterer at et av de viktigste suksesskriteriene for å klare å opprettholde vektnedgangen er regelmessige og hyppige kontroller av vekten.

Flere studier bekrefter dette; hyppig oppfølging er helt avgjørende om man vil unngå å legge på seg igjen etter en slankekur.

Den norskættede amerikaneren Lynn Haraldsson veide 130 kilo da hun bestemte seg for å slanke seg. Hun startet sin egen blogg. Noe av det første hun gjorde, var å fortelle alle hvor mye hun veide.

— Jeg var så lei av å holde det hemmelig. Jeg var jo, uten tvil, overvektig. Det å blottstille vekten min førte ikke bare til at jeg ble bevisst min egen kroppsvekt; jeg ansvarliggjorde også meg selv, forteller hun til A-magasinet.

Til slutt klarte hun å gå ned 70 kilo, men det var ikke det vanskeligste. Den største utfordringen var å opprettholde vekten. Hvordan skulle hun belønne seg selv? Det var jo ikke lenger nye tall å feire.

Hjelpen og informasjonen var også mangelfull. Som å famle i blinde, beskriver hun. Haraldsson fortsatte derfor å blogge. Fem år etter det enorme vekttapet veier hun fremdeles det samme. Hun har vært på Oprah Winfrey Show og er blitt intervjuet i flere amerikans­ke magasiner.

— Det finnes millioner av slankekurer som garanterer vekttap, men nesten ingen snakker om hvordan man skal klare å beholde det. En venn av meg pleier å si: Slankekurer er sexy; det å prøve å holde vekten er bare kjedelig.

- Så hva er nøkkelen?

— Hele tiden å være bevisst, både hva man spiser og hvor mye man trener.

Familiefokus

Ingen har funnet pillen som hjelper mot alt, men overlege Samira Lekhal tror de er på sporet av et viktig funn. Allerede nå ser de at resultatene fra Family-prosjektet er overraskende gode.

På sykehuset i Trondheim målte de livvidde, BMI, fettprosent, fettmasse og vekt. Målingene viser at kroppen til John Arne er blitt smalere, han har fått flere musk­ler og har mindre fett i kroppen. Alle verdiene er på god vei nedover.

Nå er målet å gå seks fjellturer sammen med moren. Det skal de klare før vinteren. Utfordringen nå, synes de, er å klare å spise mindre av den tradisjonsrike husmannskosten de er vokst opp med. Supper med stekt flesk, ørret surret i rømme, hjemmelagede kjøttkaker, rømmegrøt og spekemat, brunost og tykke skiver med gulost.

- Man blir jo ikke akkurat lettere i kroppen når man spiser all denne gudbrandsdalsmaten. Det er tunge saker, man klarer jo knapt å lette på seg etterpå, ler Linda.

Samira Lekhal kom nettopp hjem fra en stor, internasjonal fedmekonferanse i Lyon i Frankrike. Her var trenden klar: Man må involvere hele familien. Uten foreldrenes hjelp er det umulig å bekjempe overvekt hos barn og unge. De må ansvarliggjøres og oppdras. Lekhal har allerede fått henvendelser fra klinikker og sykehus i Danmark og Sverige, de vil vite mer om det norske prosjektet.

Det er for tidlig å konkludere, men allerede nå ser hun at opphold på leir, sammen med hele familien, har gitt et betydelig vekttap. Ikke bare for John Arne, men for samtlige deltagere i denne delen av prosjektet. Graden av overvekt er betydelig redusert, hele 9 prosent. Så sikre er de på at de er på rett spor, at 15 nye familier nå skal få prøve seg.

— Resultatene er mye bedre enn forventet. Det betyr at dette kan bli et reelt behandlingsalternativ i fremtiden. Kanskje er det sånn at korte møter på sykehus eller noen dagskurs ikke er nok for dem som virkelig trenger hjelp, sier Lekhal.

Les også

  1. Sunn mat er «in»

  2. Lavkarbo er uanstendig

  3. Fett nok!

John Arne spiller nå slåball i hvert eneste friminutt. - På den andre skolen ble jeg aldri valgt da lagene skulle deles inn.

A-magasinet

Nyhetsbrev Få ukens høydepunkter fra A-magasinet rett i innboksen din hver fredag!