Deeyah Khan fikk både jihadister og avhoppere i tale. Det hun fant var ødelagte menn.

Deeyah Khan hadde sterkere grunner enn de fleste til å avsky jihadister. Så laget hun film om dem.

  • Lars Halvor Magerøy

— Hat er en god følelse. Det hadde vært mye lettere om jeg bare kunne hate dem.

Det har sluttet å hagle i London. Deeyah Khan ser ut av panoramavinduene i restauranten ved Themsens bredd.

Inne i Southbank Centre er det stille før stormen. Søndag kommer det til å koke her. Da samles Storbritannias medieelite til utdelingen av filmakademiet BAFTAs prestisjetunge TV-pris. Blant de nominerte er Stephen Fry, Idris Elba, Graham Norton - og norske Deeyah Khan.

Hun kommer ikke til å vinne, sier hun. Men det sa hun også før hennes første film Banaz - en kjærlighetshistorie vant en Emmy i 2013.

Nå er hun er nominert til beste aktualitetsfilm for Jihad - hellige krigere . I arbeidet med filmen møtte hun tidligere nøkkelpersoner i landets ekstreme islamistmiljø, og personer som fortsatt er aktive. Folk som har rekruttert ungdommer til terrorgrupper, og selv reist ut og sloss i Afghanistan, Bosnia, Burma.

Det er dem hun snakker om.

Les også

Deeyah Khan er årets Peer Gynt

«I don’t do the party thing»

— Gleder du deg til festen?

Det oppstår en sjelden pause.

— Eh. Nei, ikke så mye til festen. Jeg er besatt av temaene jeg jobber med. Jeg er ikke noe festmenneske. Etter Emmy-utdelingen i New York gikk jeg og spiste på en tvilsom Kina-restaurant med broren min, og så gikk vi tilbake til hotellrommet.

Hun sier det på engelsk. «I don’t do the party thing». Etter tyve år i Storbritannia og USA, ber Khan om å få slippe intervjuer på norsk.

- Jeg snakker sånn ungdomsnorsk, sier hun unnskyldende på sitt gamle språk.

På engelsk høres hun gjennomført proff ut. Formuleringene sitter. Toneleiet er et lite hakk dypere.

Jeg hadde sterke personlige grunner til å føle avsky og sinne mot dem jeg intervjuet.

— Jeg gikk ikke inn i dette filmprosjektet som nøytral. For meg har det også handlet om å konfrontere min største frykt. Jeg har vært redd for menn som dette hele livet. Jeg hadde sterke personlige grunner til å føle avsky og sinne mot dem jeg intervjuet.

Ble googlet

Følelsen var til dels gjensidig. Hva gjør en islamistisk ekstremist som blir oppsøkt av en dokumentarskaper? Han googler henne.

Dette er det de fant om Khan: Under sitt fødenavn Deepika Thathaal ble hun lansert som Norges første popstjerne med innvandrerbakgrunn i 1996.

Da hun blottet ryggen i en musikkvideo, skapte hun furore i deler av det norsk-pakistanske miljøet i Oslo. De mente oppførselen hennes ikke sømmet seg for en jente med muslimsk bakgrunn. «Truet ut av Norge», skrev VG på førstesiden da hun som 17-åring flyttet til London. Hun måtte gi opp popkarrièren, men slo seg opp som dokumentarist med en film om æresdrap.

Nå arrangerer hun konferanser for å fremme likestilling og bekjempe radikalisering blant muslimer, skriver i publikasjoner som The Huffington Post og er belønnet med en rekke ytringsfrihets- og menneskerettighetspriser.

- Hvorfor skal jeg snakke med deg, var det en som spurte meg. Du er min naturlige fiende.

Møter med skjeggete menn

Khan bet seg fast. Hun gikk på «mange møter med mange skjeggete menn». Etterhvert fikk hun både overbeviste jihadister og avhoppere i tale.

— Jeg kunne ikke fortsette å løpe hele livet. Jeg ville forstå. Men jeg forventet ikke å finne ødelagte menn. Nesten alle jeg snakket med, hadde en eller annen skade. Ofte var det knyttet til en følelse av ikke å ha kontroll over eget liv, som å ikke få lov til å gifte seg med den de vil. Noen var venneløse. Noen var kriminelle, og ville rense seg for synden. Veldig mange hadde en voldelig eller fraværende far.

- Er forståelse virkelig det vi skal møte denne bevegelsen med?

Khan slår ut med armene.

- Hva er alternativet? Sette dem i fengsel? Der blir de bare mer radikalisert. Skyte dem? Mer overvåking? Sannheten er at vi ikke har en fremgangsmåte som fungerer. Skal vi ødelegge bevegelsen deres, må vi forstå den. Og de forstår oss, tro meg, de vet akkurat hvilke knapper de skal trykke på, de bruker mediene våre sånn, sier hun og knipser med fingrene.

— Hør her, jeg vil ikke underslå at noen av jihadistene bare er fæle, sadistiske gutter. Men de aller fleste er bare gutter.

Artikkelen fortsetter etter traileren.

Barbariske kvinner

— Hva med kvinnene?

- Kvinner kan være akkurat like ondskapsfulle og barbariske som menn. Jeg har møtt flere med den tilbøyeligheten, sier hun.

— Men for mange kvinner blir det også en måte å ta styring i sitt eget liv på. De lever så begrenset. For jenter som drar til Syria, er det ofte det første autonome valget de gjør i sitt liv. Mange drar i det øyeblikk foreldrene bringer ekteskap på banen. De har sett hva som skjer med jenter som søker frigjøring ved å omfavne vestlig kultur, de mister all respekt, alt. Radikalisering blir en annen måte å endre maktbalansen i familien på, som de ikke føler skyld for, fordi den ikke er vestlig. Ved ved å være «mer muslimske» enn foreldrene sine, får de et slags overtak, maktbalansen endres.

- Kan du forstå det?

— Ikke løsningen de velger, men jeg forstår presset og kvelningsfornemmelsen i livene deres. Vi har kanskje følt mange av de samme tingene, sier hun.

— Det handler ikke en gang først og fremst om religion. Det handler om familiestruktur og foreldrerolle. Jeg har vokst opp i en veldig liberal familie selv, men opplevde at faren min valgte yrkesvei uten at jeg hadde noe jeg skulle ha sagt.

Bilde fra innspillingen av «Jihad - hellige krigere»

Les portrettet av ekstremismeforsker Tore Bjørgo, som ble støttekontakt for en hel nasjon:

Les også

Blir skremt av hatprat på nett

Et kinesisk turnbarn

Lambertseter øst i Oslo på midten av 80-tallet: Deeyahs far hører henne synge på lekeplassen utenfor blokkvinduet. En Grand Prix-låt.

Neste dag gir han henne et enkelt Casio-keyboard — og ifølge Khan en følelse av at hun nå burde konsentrere seg mer om musikken enn om leker.

Keyboardet ble raskt oppdatert. Musikklærere i verdensklasse ble hentet inn fra India og Pakistan for å trene henne opp i den klasisske musikkformen khayal.

— Jeg har egentlig jobbet siden jeg var syv. Jeg var som de kinesiste turnbarna men leser om. Pausene mine var skolen og når jeg fulgte lillebroren min til lekeplassen. Han ble min beste venn.

Khans mor kommer fra Afghanistan. Hun omtaler henne som kjærlig, åpen og liberal. Faren er sønn av en av de aller første norskpakistanerne som kom til Norge på 60-tallet. Disiplinær og ambisiøs, beskriver hun ham som, men veldig lojal, og med en kunstnerisk åre. Hun opplevde aldri at han forksjellsbehandlet de to barna ut fra kjønn.

- Pakistanere pusher ofte barna sine til å bli leger. Pappa tok et annerledes valg. Han hadde opplevd diskriminering og rasisme, og var opptatt av at jeg skulle slippe det. Da var det bare to karriereveier som gjaldt - idrett og musikk. Han elsket musikk. Det var hans drøm at jeg skulle satse på det.

- Hva var din drøm?

- Jeg var syv, jeg hadde ikke rukket å drømme så mye.

90-tallshit

Noen født artist var hun ikke. Det er broren Adil Khan som er performeren i familien, sier hun. Han ble rikskjendis da han vant TV Norges Dansefeber i 2006, og har siden vært programleder og skuespiller. Storesøsten tålte lange øvingsøkter, og nøt å være i studio, men å stå på scenen var vondt. Nervene fikk det til å knyte seg i magen, hver gang.

Jeg gikk rett inn på do og kastet opp. Jeg ville bare dø

Khan husker da hun skulle opptre på Vozzajazz som 15-åring. Konserten ble utsolgt, og manageren fortalte henne gledesstrålende at det var satt opp en ekstraforestilling.

- Alle de andre var så glade. Jeg gikk rett inn på do og kastet opp. Jeg ville bare dø.

«En blyg scenepersonlighet», noterte anmelderne seg. Kanskje kan man også se det på henne i musikkvideoene fra 90-tallet, det alvorlige blikket og de litt stive bevegelsene? Men ellers hadde hun «hele pakka». Og nå sang hun den musikken hun selv elsket - pop - den klassiske skoleringen var kokt ned til et særegent bakgrunnssound.

Plateselskapet BMG brukte store summer på albumet Deepika , og singelen «Get off my back» ble en hit. Men færre enn 4000 nordmenn kjøpte plata.

Deeyah og broren Adil i New York i 2013.

Dro i eksil

Så kom oppbruddet.

«Truet ut av Norge», skrev VG 20. april 1996.

— De gikk til faren min først, prøvde å overtale ham til å stanse meg. Glem det, sa han. Han har alltid vært litt rebell, sier hun med stolthet i stemmen.

— Deretter la de press på bestefaren min, som er en dypt religiøs mann. Til slutt gikk de på meg direkte.

- Hvordan artet det seg?

— I starten var det ikke aggressivt, bare menn som kom bort til meg på café og belærte meg om hva som var akseptabelt for en jente. Det gikk derfra til trusler. Til slutt ble jeg fortalt i detalj hvordan jeg skulle bli voldtatt, skåret opp og drept.

Flyttet til en kjeller i London

Khan forteller at hun sammen med moren tok beslutningen om å flytte ut av landet. 17 år gammel befant Deeyah seg i en kjeller i London, hos bekjente av familien. Med penger fra musikken og musikalske kontakter - men uten venner, foreldrene og broren.

- Da jeg fant en egen leilighet og betalte et stort forskudd, viste det seg å være en fremleid sosialbolig i et helt forferdelig strøk. Den første natten banket et par på døren og sa at verten hadde lovet den bort til dem.

- Etterpå sa du i et intervju med Dagbladet at det ikke var riktig at du var truet ut av landet, at det primært var karrieregrunner til at du flyttet?

— Det handlet absolutt om truslene. Jeg var en redd og usikker 17-åring med stor ansvarsfølelse. Jeg var redd for å gjøre ting vanskeligere for min familie og skitne til ryktet til pakistanere, som allerede fikk så mye negativ oppmerksomhet. Jeg husker jeg gjorde det intervjuet. Etter alt oppstyret rundt flyttingen ble det enda vanskeligere for foreldrene mine, så jeg ville roe ned ting litt. Det var derfor jeg sa det. Jeg drev med brannslukking. Etter det ga jeg ikke et ordentlig intervju til en norsk journalist på mange år.

Møtte veggen

Seks år, for å være presis. Da stod Deeyah frem i Dagbladet med nytt navn, ny fet platekontrakt, samarbeidspartnere fra øverste hylle - og store ambisjoner. Khan skulle bli like stor som Pink, Shakira og Jennifer Lopez.

Det ble hun ikke. I 2005 la hun popkarrieren på hylla. Tre år senere forklarte hun det til NRK Lydverket med nye alvorlige trusler mot henne i London, som hadde tvunget henne til å flytte igjen, denne gangen til USA.

— Da falt livet mitt helt sammen. Jeg var blakk, og satt i en venns leilighet i Atalanta og stirret i veggen. Gikk ikke ut på flere måneder, tok ikke på meg sminke om morgenen.

Drivet i henne. I dag kjenner man det med en gang hun åpner munnen. Men nå var det borte. Det var så mye hun hadde gitt avkall på. Hun så tilbake på livet sitt og spurte seg selv hva hun egentlig satt igjen med.

Jaktet en drøm som ikke var min

— Hva hadde jeg igjen for å ikke ha noen barndom, ingen ungdomserfaringer, ingen kjærester. Og jeg gjorde ikke en gang noe jeg selv ville. Det var alltid andre jeg prøvde å tifredsstille, faren min, plateselskapet, managere. Jeg hadde brukt halve livet på det.

- Drømte du virkelig ikke om å bli popstjerne selv?

- Virkelig? Nei. Jeg jaktet en drøm som ikke var min. Og jeg kunne ingenting annet enn musikk. Men hver gang jeg stakk hodet frem og hadde litt suksess, kom det et backlash i form av trusler og trakassering.

Det er en sexistisk bransje

- Tror du pop-karrieren din kunne ha levd opp til forventningene hvis det ikke hadde vært for det?

Hun tar en kort tenkepause.

— Jeg vet ikke. Det er en veldig tøff bransje. En sexistisk bransje. Jeg vet ærlig talt ikke.

Ny start

Filmbransjen er heller ingen søndagsskole. Men da Khan hadde kommet til seg selv, som hun sier, i Atalanta, mens hun tjente til livets opphold i et musikkstudio og gjorde mindre, idealistisk baserte musikkprosjekter, var hun overbevist om at det var dit hun skulle.

— Jeg kontaktet to gamle musikervenner i Atalanta. Dere pleide jeg å betale godt da jeg hadde penger, sa jeg. Nå er jeg blakk, men jeg trenger deres hjelp. Sammen lagde vi Banaz . Ingen av oss hadde eid et kamera før.

Med midler fra Fritt Ord reiste det lille teamet reise tilbake til London for å fortelle historien om den kurdisk-britiske jenta som ble drept av sin egen far. På Emmy-utdelingen i New York i for to år siden gikk hun helt til topps som filmskaper på første forsøk.

Artikkelen fortsetter etter videoen

For to år siden vant Deeya Khan en Emmy for dokumentarfilmen Banaz — a love story, som handlet om en kurdisk-britisk jente som ble drept av sin egen far.

Parallellsamfunn

Mange europeere med muslimsk bakgrunn søker frihet og anonymitet i metropolen London. Samtidig huser byen lukkede minoritetsmiljøer, skrekkeksempler i debatten om parallellsamfunn. Bydelen Tower Hamlets er beryktet for sitt moralpoliti, som gjør livet vanskelig for alle som ikke følger deres krav om rett islamsk levesett.

Fra sitt hjem i Øst-London følger Khan utviklingen i byen nøye.

— Jeg bor i et veldig blandet nabolag, en verden i miniatyr. Jeg elsker mangfoldet i London. Det er mange suksesshistorier her, sier hun.

- Men samtidig har flertallet av britiske muslimer aldri vært hjemme hos en hvit engelskmann. Mange unge lever dobbeltliv. Og en del lever fullstendig segregert. De har sine egne institusjoner, det er virkelig et parallelt samfunn. Den aller største feilen britene har gjort er å åpne for et skolesystem inndelt etter religion. Det burde aldri ha skjedd.

- Debatten om muslimske privatskoler dukker stadig opp i Norge?

- De burde se til Storbritannia og hva resultatet har blitt her - fullstendig segregasjon.

Jobber for mye til å ha kjæreste

Khan er litt forsiktig med å kommentere forholdene i Norge. Hun kjenner dem ikke så godt lenger, selv om hun de siste årene har tilbragt mer tid der. Hun har en “base” i Oslo, og er mye hos både broren og foreldrene.

- Bor du alene?

- Jeg er singel, ja. Jeg jobber for mye til å ha tid til kjæreste. Men jeg ville nok ikke fortalt det om jeg hadde hatt det heller.

- Hvorfor ikke?

— Fordi det ikke er relevant. Hvis jeg hadde ønsket å være berømt, ville jeg fortalt hva jeg spiste, hvilke klær jeg liker og hvem jeg ligger med. Men jeg vil bare snakke om sakene, sier hun, og vrir raskt samtalen over på sitt siste prosjekt - nettmagasinet Sister-hood, som hun håper vil gi kvinner med muslimsk bakgrunn en plattform til å ytre seg i alle de betente debattene som handler om nettopp dem. Om henne.

Følte seg sviktet

— Vet du hva som virkelig knuste hjertet mitt da jeg måtte flytte til London? Det var en veldig offentlig exit. Alle avisene skrev om det, at jeg var truet ut. Men ingen gjorde noe for å hjelpe meg. Ingen ringte.

Plutselig legger hun om til norsk.

- Ingen sa: “Hun er norsk, hun er vår jente, dette aksepterer vi ikke”. Jeg var ikke god nok for pakistanerne. Og mitt eget land, mitt folk, i det øyeblikket det ble vanskelig…

Hun lar setningen henge i luften.

- Hva tenker du det skyldes? Politisk sensitivitet?

— For noen, ja. Men det betyr fortsatt at du ikke bryr deg.