A-magasinet

Spionen som aldri kom ut av kulden

Norske Sonja Wigert var Skandinavias ledende filmstjerne da krigen brøt ut. Hennes største rolle ble likevel å føre Norges Nazi-leder Josef Terboven bak lyset og avsløre Gestapos sjefspion i Stockholm. Men mistanken knyttet til dobbeltspillet ble hun aldri kvitt. Sonja Wigert døde ensom og glemt i Spania i 1980.

  • Lars Kluge

FILMSTJERNEN Sonja Wigert dominerte norsk og skandinavisk film på 1930— og 1940-tallet, men drev under krigen et livsfarlig dobbeltspill. Mens lederen for det tyske naziregimet i Norge, Josef Terboven, trodde hun var hans øyne og øre i Stockholm, var hun svensk agent og avslørte tyskernes sjefspion i Sverige.

Likevel slet hun etter krigen med å renvaske seg. Det gjorde det ikke lettere at hun før krigen var dypt involvert med personer som ble fremtredende støttespillere for naziregimet, eller at hun etter krigen ikke holdt seg unna folk med landssviksaker hengende over seg.

Hun våget livet da hun spionerte mot – og ikke for – Terboven. Likevel var det flere som mente at hennes sommerflørt med Norges mest forhatte mann ikke bare var skuespill.

Sonja Wigerts biograf, Iselin Theien, mener hennes historie gir oss et unikt innblikk i den lukkede verden agenter fra en rekke krigførende land levde i i Stockholm under krigen. Den belyser også den skandinaviske og den nazistiske elitens liv i krigsårene.

– Mange dobbeltagenter hadde etter krigen vanskeligheter med å renvaske seg for mistanken om at de hadde spilt på begge sider. Sonja Wigert er et veldig tydelig eksempel på hvor vanskelig dette var – særlig for kvinner. Kvinnelige agenter kan få innpass på en annen måte enn menn. Men prisen de betaler blir fort en mistanke om at de har drevet et moralsk suspekt spill – i hvert fall slik synet på menn og kvinner var den gangen, sier Theien.

På Skaugum.

I krigsåret 1942 var Oslo en grå og dyster by, men utenfor Hotel Continental står det en dag i august to usedvanlig elegant kledde damer. En stor Mercedes plukker dem opp og forsvinner i stor fart utover Drammensveien. Sonja Wigert er på vei til Skaugum for å møte Josef Terboven, mannen som et par måneder senere skal iverksette utryddelsen av de norske jødene. Målet er å få flørtet sin far ut fra fangeleiren Grini. Med seg har hun en venninne.

I kronprinsparets residens i Asker venter Terboven med roastbiff, salami og kremkaker, for ikke å snakke om mengder av eksklusive drikkevarer. Oppdekningen står i skarp kontrast til leveforholdene ellers i landet. Ifølge den godt vante filmstjernen Sonja, som under krigen var bosatt i Sverige, har ikke restaurantene i Oslo denne sommeren annet å by på enn råtten torsk og uspiselig sild. Spør man hovmesteren på eksklusive Speilen hva han kan anbefale, svarer han «ingenting», sier hun senere.

Hun forteller også at Terboven viser seg å være «ganske svak for kvinnelig sjarm». Det blir flere middager for den feirede skuespillerinnen på Skaugum denne sensommeren. Hvor langt hun går i sin flørt, vet vi ikke. Hun har en far på Grini og en bror i Kompani Linge, likevel er også hun svak for stornazistens sjarm. Hun mener han er et «utenomordentlig artig og fascinerende menneske». Hun regist?rerer også at han forakter svenskene for at de lot Norge i stikken under den tyske invasjonen. En ganske «sportsmanlike» oppfatning, synes hun.

I begynnelsen av september slipper Sonjas far – og de andre fremstående skiensmennene okkupantene har tatt som gisler – fri. Alle unntagen den jødiske kjøpmannen David Becker, som senere myrdes i Tyskland.

Det Terboven ikke vet, er at hans sommerflørt også er svensk spion. Hennes karakteristikker av mannen som styrer landet med jernhånd, og matvaresituasjonen i Oslo, har Iselin Theien hentet fra skuespillerinnens rapport til svensk etterretning.

«Kvinnelige agenter blir fort mistenkt for å ha drevet et moralsk suspekt spill»
Iselin Theien, biograf

Ung stjerne.

Da krigen brøt ut, var 26 år gamle Sonja Wigert etablert som Norges fremste filmstjerne. På slutten av 30-tallet var det utenkelig å lage en norsk film uten henne i en sentral rolle. Da den tyske krigsmaskinen veltet innover landet, var hun etablert i Stockholm med svensk ektemann og statsborgerskap, og hun hadde allerede tatt nabolandets teaterscener og filmindustri med storm. Den lille, spede kvinnen fra Skiens bedre borgerskap høstet alltid strålende kritikker for sitt sjarmerende ungpikespill.

Allerede i november 1940 er hun for første gang under krigen tilbake i Oslo for å delta i et norsk filmprosjekt. Tilfeldigvis faller hennes besøk sammen med at Joseph Goebbels, Hitlers propagandasjef, er i Oslo. Og selvfølgelig skal den vakre skuespillerinnen pynte opp ved bordet hos Terboven på Skaugum når en av Hitlers nærmeste medarbeidere er på besøk. Og selveste hedersplassen – mellom Goebbels og Terboven – er forbeholdt den nå skandinaviske film- og teaterdivaen Sonja Wigert.

Ikke alle er så tøffe at de avfeier invitasjonen til Skaugum, slik den kjente skuespillerinnen Aase Bye gjør. Hun sier klart ifra at hun ikke går i selskaper der vertskapet ikke er til stede, med klar henvisning til at det er kronprinsparet, ikke Terboven, som er det rette vertskapet på Skaugum. Sonja teller på knappene og bestemmer seg i siste øyeblikk for å utebli – uten å melde avbud. Hennes plass mellom de to nazitoppene blir stående pinlig tom.

Like etter blir søknaden til broren Knut Wigert om å få reise til Sverige avslått. Først etter at Sonja har unnskyldt seg overfor Terboven, får den senere kjente skuespilleren lov til å reise for å ha et møte med søsterens filmselskap. Han holder ord og vender tilbake til Norge. Men ved et senere Stockholms-besøk kommer Knut Wigert seg videre til England, der han går inn i Kompani Linge og blir vitne til at skuespillerkollega Martin Linge – som har bygget opp kompaniet – blir drept under Måløyraidet.

Spionen «Bill».

Vi vet ikke hvilken pris Sonja betalte for brorens visum. Det vet ikke svensk politi heller. Men de har sine mistanker, og er på plass da hun 21. januar 1941 er tilbake i Stockholm og ankommer danserestauranten Grand Royal.

Dette er samlingssted for byens sosietet og Sonjas hjemmebane. Som alltid når hun kommer anstigende, stopper orkesteret midt i melodien de holder på å spille, og setter i gang med Cole Porters «Night and Day». Mens jungeltrommene – som innleder melodien – runger under Grand Hotels store glasskuppel, skrider Sonja rett bort til et bord der det sitter to tyskere, som aldri er blitt identifisert. Ikke særlig diskret hvis dette skal være et hemmelig møte, men fra nå av fotfølges hun av svensk etterretning, og telefonen hennes avlyttes.

Mest sannsynlig er det at hun har et uskyldig møte med tyske filmfolk, men hun pleier nær omgang med både tyske og britiske diplomater, og i juli 1942 synes svensk politi de har mer enn nok på henne til å innkalle henne til et forhør. Der legger hun alle kortene på bordet, og forteller om problemene med å få broren over til Sverige. Sonja forteller at hun også har nær kontakt med den amerikanske, ungarske og italienske ambassaden – i tillegg til den britiske og tyske.

Avhørsprotokollen viser at politimannen som forhører henne – i likhet med de fleste menn som kommer i hennes vei – er sjarmert. Han er også imponert over hennes kontakter og hvor velorientert hun er. Sonja oppklarer alt politiet mener har vært mistenkelige forbindelser, legger for dagen en grunnleggende antinazistisk holdning og vil med «förtjusning» gi alle opplysninger hun kommer over videre til svensk etterretning. Spionen «Bill» er født.

Svensk politi fortsetter selvfølgelig overvåkingen av sin nye spion, og forfatteren Iselin Theien har hatt stor nytte av at mappen hennes ble gjort tilgjengelig i 2005, 25 år etter Sonjas død. Her finnes det også blant annet utskrifter av hennes telefonsamtaler.

Tyskerne kommer med dårlig skjulte trusler om at det vil ramme familien i Norge dersom det viser seg at hun spiller dobbelt

Terbovens øyne.

Det er nå i 1942 – etter at hun er blitt spionen Bill – at hun under et besøk i Oslo kontakter Terboven og har sin augustflørt for å få faren fri fra Grini. Ikke overraskende verver han henne som tysk agent. Hun skal være hans øyne i den svenske hovedstaden. Føringsoffiseren skal kontakte henne når hun er tilbake i Stockholm og spørre hvordan det står til med hennes lille hund. Men før det skjer, har hun orientert sine svenske oppdragsgivere, som resten av krigen gir skuespillerinnen ferdige manus hvor det i detalj står hva hun skal fortelle tyskerne.

Sonja spiller også denne rollen med glans, der hun feier mellom bordene på Grand. På hotellet vokter spioner fra alle krigførende land på hverandre – og hilser høflig når de møtes i svingdøren, skriver flyverhelten Bernt Balchen i sin dagbok. Han er en av mange betydningsfulle menn som faller for Sonjas sjarm, og skriver videre at han ikke ville blitt forbauset om det dukket opp spionbutikker som averterte med salg av masker og falske skjegg.

Men det er ingen lek; likvideringer forekommer, og Sonja må balansere på en knivsegg fordi tyskerne kommer med dårlig skjulte trusler om at det vil ramme familien i Norge dersom det viser seg at hun spiller dobbelt. Men Sonjas livsfarlige spill fortsetter. Hun kontaktes også av amerikanske OSS – det senere CIA – som kan fortelle at hun ble overvåket av både britiske Secret Service og norsk motstandsbevegelse da hun var i Oslo. Hun gir opplysninger til amerikanerne, men kontakten begrenses til et minimum av hensyn til Sonjas sikkerhet.

Takket være Sonja blir Baron von Gossler, sjefen for det tyske turistkontoret i Stockholm, avslørt som spion og utvist. En mann Sonja forøvrig syntes det var ganske ufordragelig å være sammen med, «da han ikke syntes å være mottagelig for annet en mannlig sjarm». Det viser seg at hele turistkontoret bare har vært et skalkeskjul for tyskernes omfattende spionasje i den svenske hovedstaden.

Krigens skygge.

Til tross for Sonjas innsats hefter det noe ved henne etter krigen. Hun møtes med kulde. Gamle kjente krysser gaten når de ser henne. Dobbeltspillet, det nære forholdet til Terboven og tyskere i Stockholm under krigen er én ting. Ryktene, trykket i en svensk avis under krigen, om at hun var i ferd med å bli den ledende stjernen ved det planlagte tyske teateret i Oslo, en annen. Bedre blir det ikke av at flere av hennes venner og samarbeidspartnere før krigen ble nyttige redskaper for okkupasjonsmyndighetene. Blant dem var reklametegneren Harald Damsleth, som ble nazistenes ledende propagandategner, og filmregissøren Leif Sinding.

Og som om ikke det er nok, har hun et nært forhold til skipsreder Anders Jahre. En mann som har vært til middag hos Terboven på Skaugum, der noen har notert «Sehr loyal eingestellt» ved siden av navnet hans på invitasjonslisten. Jahre ser ikke ut til å ha brydd seg om at det egentlige vertskapet ikke var til stede. Etter krigen unngår han med nød og neppe en tiltale for økonomisk landssvik.

Jahre, som ble enkemann i 1940 og under krigen reiser som han vil mellom Norge og Sverige, kjøper godset Ousbyholm for å imponere sin glamorøse venninne. Det lykkes ikke helt. Da han inviterer sine godseiernaboer – de fleste representanter for den svenske adel – til fest, blir han og Sonja stående forventningsfulle på trappen. Ingen gjester kommer. De har ikke engang brydd seg med å melde avbud til oppkomlingen fra Sandefjord.

Tross pengene tar hun ikke Jahre, men blir hodestups forelsket i den sjarmerende ungarske journalisten og diplomaten Andor Gellért. Men Ungarn er på tysk side under krigen, og Sonjas myndige far, Sigvald, vil ikke godkjenne noe ekteskap. Først senere blir det kjent at Gellért forhandlet med de allierte for å få Ungarn over på alliert side, og engasjerte seg for å redde de ungarske jødene. Da Gellért en stund forsvinner for henne i krigens kaos, treffer hun den danske flyver og adelsmann Niels von Holstein-Rathlou. Det blir fredsbryllup 11. juni 1945. Men da han gjør henne til enke med en dristig manøver som ender med at han styrter sin Spitfire-jager i Øresund, har hun allerede flyttet til Oslo og gjenopptatt kontakten med en gammel flamme fra før krigen, sakfører Helge Schjærve. En mann som meldte seg inn i NS høsten 1940, bestyrte formuene etter de myrdede norske jødene for nazimyndighetene, og også mistenkes for å ha puttet noe av jødenes verdier i egen lomme.

Heller ikke dette et sjakktrekk når Sonja arbeider for å renvaske seg fra anklagene om at hun hadde et ben i hver leir under krigen. Dessuten er det et bemerkelsesverdig sprang fra den ungarske diplomaten som arbeidet for å redde jøder fra gasskamrene. Hun flytter inn i hans villa på Smestad, men han kaster henne ut når han renvaskes i landssviksaken mot ham. Nå mener han skuespillerinnen kan skade hans nypussede omdømme på grunn av hennes dobbeltspill under krigen.

Hun blir enke, men har allerede flyttet til Oslo og gjenopptatt kontakten med en gammel flamme

Tapt kjærlighet.

Tilbake i Stockholm går det nedover med skuespillerkarrièren. Kanskje er det bare det samme som så mange kvinnelige skuespillere opplever: Etterspørselen synker når 40-årsalderen nærmer seg. Men skyggene fra krigen henger over henne.

I 1954 er inntekten blitt så mager at hun står i fare for å miste huset. Det er da Sonja åpner bensinstasjon. Rett ved Grand Hotel, selvfølgelig, og sammen med skuespillerkollega Ulla Zetterberg, som er i samme situasjon. Publisiteten er enorm og omsetningen på BP-stasjonen – der mannlige kunder blir dusjet med Chanel No. 5 – skyter i været. Men entusiasmen varer bare i fire måneder, så dukker Anders Jahre, som nå riktignok har fått seg ny kone, opp i Stockholm. Sonja dropper bensinstasjonen og sin ti år yngre elsker, den tidligere tømmerhuggeren fra Norrland, Henning Sjöström, som er i ferd med å etablere seg som landets første kjendisadvokat.

Men fortsatt er det ikke den 22 år eldre Jahre hun vil ha. Sonja legger ut på leting etter sin store kjærlighet, ungareren Gellért. Hun finner ham i New York i 1961. Det er gått nærmere 20 år siden deres krigsromanse i Stockholm, og alt hun får, er en kald skulder. Det ender med et selvmordsforsøk, som hun reddes fra takket være en telefon til svigerinnen Eva, som får varslet nattevakten på Sonjas hotell på Manhattan.

I eksil.

Da hun kommer hjem, reiser Sonja på sydentur og blir blant de første norske solturistene som ikke vender hjem fra Spania når ferien er over. Hun bosetter seg i et lite hus i Alfaz del Pi. Der lever hun et ganske ensomt liv. Kåre Hegseth prøver å føre hennes biografi i pennen, men det er nesten ingenting igjen etter at Sonja har strøket det hun ikke vil ha med.

Sonja Wigert døde i 1980, 66 år gammel. Da brødrene Knut og Erik kom til huset hennes dagen etter, var Knut rask med å kaste alle papirer og brev i peisen. Hvor mye av hennes livshistorie som forsvant i flammene, får vi aldri vite. Men noen måneder etter begravelsen i Spania fant Knut en morgen en plastpose fra en svensk Shell-stasjon på trappen til huset sitt. Den inneholdt utklippsbøker Sonja hadde laget da hun var på topp. De er bevart av lillebroren Erik. Ingen vet hvem som leverte posen.

Erik besøkte henne også i hennes ensomme eksil og så at hun på sin måte hadde det bra. Når kveldene i det lille huset ble for ensomme, kjørte hun opp til El Vikingo, der de norske pensjonistene, som stort sett var ti år eldre enn henne, pleide å samles. Noen kvelder var hun sitt gamle sjarmerende jeg, andre satt hun stille i en krok og drakk.

Hjemturen i den lille sportsbilen foregikk ofte i langtfra edru tilstand. En gang gikk det galt. Hun kjørte utfor ved en liten bro, men kom uskadet fra hendelsen.

Blant nordmennene i Alfaz del Pi kalles den lille broen fortsatt bare for Sonjabroen.

Forført: Josef Terboven var ingen amatør når det gjaldt etterretning og intrigespill. Men Sonja lurte ham. ALLE FOTO: PRIVAT

Bensin-babes: Da karrièren sviktet, overtok Sonja BP-stasjonen midt i Stockholm sammen med skuespillerkollega Ulla Zetterberg.

Jahres slott: Sonja Wigert på godset i Skåne som Anders Jahre kjøpte for å imponere henne.

Ensomt: Sine siste leveår tilbragte Sonja Wigert i den norske kolonien i Alfaz del Pi i Spania.

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Filmanmeldelse: «Spionen» er en overraskende konvensjonell film

  2. KULTUR

    Se Ingrid Bolsø Berdal bli forvandlet til Norges største spiondiva

  3. A-MAGASINET

    Ombygde garasjer, kjellerrom og utstyrsboder. Hvorfor har så mange menn behov for sitt eget fristed?

  4. A-MAGASINET

    Derfor liker vi engelskmenn

  5. A-MAGASINET

    Blir du overrasket av regn og kjølig vær, kan du bli fullstendig utmattet.

  6. A-MAGASINET

    Foreldrekoden: Da Liss Schanke (70) ble bestemor, fikk hun moderne barneoppdragelse i fanget: – Jeg var selv mye mer liberal.