Oddgeir Bruaset: «Når jeg ser disse unge som står der og vrikker og vrir seg, slår jeg av»
En sakte-TV-pionér takker for seg. Med en skarp melding til unge, utagerende programledere.
Mannen vi nå skal møte, trakk sin første tann med tollekniven. Senere gikk han over til tang. Totalt har han trukket åtte, egenhendig og uten bedøvelse. Han oppbevarer tennene i en boks ved stuevinduet.
Tannlege er dyrt. Tannlege tar tid. Men viktigst: Nils Storås (75) finner så stor glede i å være selvhjulpen, her han holder hus, på Sulabakk, 212 meter over havet, med ekornet, hjorten og småfuglene som naboer.
Men nå har han fått besøk. På tunet hilses det karslig.
- Du har fått ny lue siden sist, Nils, konstaterer Oddgeir Bruaset, programleder, serieskaper og levende fortellerlegende.
Milliontall
Tolv år er gått siden TV-seere sist gang fikk møte Nils Storås i première-episoden av NRKs mest overraskende seersuksess noensinne — Der ingen skulle tru at nokon kunne bu .
Siden har Oddgeir Bruaset laget ytterligere 71 programmer. Serien er blitt et begrep, et munnhell, en egen institusjon, med over 1,1 million seere i snitt i toppsesongene.
Men sist søndag begynte den aller siste runden. Nylig ble Bruaset pensjonist.
Og det var her, hos eneboeren, oppfinneren, jegeren og selvbergeren Nils Storås, det hele startet. Og sannelig, visse forandringer er det blitt siden 2002.
- Den gangen hadde du sixpence, sier Bruaset.
- Jau då, lua er ny, sier Storås og tar av seg capsen. Han ler høyt.
Den er fra landsskytterstevnet 2005.
Fengslet
Dramatisk og vill, høye fjell og dype daler. Norsk natur er nesten en klisjé, men slutter aldri å fjetre. Og midt i alt det voldsomme og vakre dukker bostedene plutselig opp - på avsidesliggende holmer, i bratte skrenter og på fjerne utposter.
På midten av 1980-tallet var Oddgeir Bruaset på tur i Storfjorden på Sunnmøre. På begge sider av fjordsystemet ligger det flere slike gårdsbruk som små prikker i landskapet, de fleste fraflyttet etter krigen. Bruaset tenkte, som vi alle gjerne gjør: «Tenk å bo her. Hvordan fikk de det egentlig til?» Han begynte å undersøke, snakket med folk, leste seg opp. En omfattende programserie ble laget og sendt på NRK. Den fenget flere.
- Jeg ble selv så fengslet av dette stoffet. Jeg klarte ikke å gi slipp på det, sier Bruaset.
Gikk på vannet
Flere år senere laget han et enkeltprogram, fra Volda-traktene. På en liten holme her bodde Knut Årsetøy, en selvberget bonde, som hadde levd her hele sitt liv med broren Andreas. Nå var broren død, men Knut - som var over 90 år - holdt det stadig gående.
Brødrene var svært nevenyttige, og hadde bygget syv båter med hver sin funksjon, blant annet en isbryter.
Etter hvert ble den for tung å håndtere for Knut. Hvordan skulle han nå komme seg inn til fastlandet når isen var tynn og lite sikker? En dag fant han en løsning. Han dro til Volda, kjøpte en aluminiumsplate som han kløyvde, formet delene til to kasser og puttet isopor oppi. På toppen laget han et hull.
I programmet Mannen på holmen kunne man se Knut Årsetøy vandre bortover isen. Sviktet den, gikk han på vannet med sine flåtelignende isbrytersko.
Det eksploderte. Folk skrev og ringte. Bruaset tenkte: «Her er det noe.» Han sporet opp to-tre personer, mennesker som levde helt annerledes liv, i pakt med naturen. Der ingen skulle tru ... hadde begynt å ta form.
Så startet jobben med å overbevise Marienlyst.
En god idéEn jevn, mekanisk summing fra vaierne. Det ligner lyden av et skitrekk. Det er Nils Storås som skal sende postkassen ned til veien.
Det var faren hans som bygde den 400 meter lange taubanen opp langs Sulafjellet. Med vinsjesystemet kunne de frakte fangst og utstyr fra veien og opp til gårds mye lettere. Tid og krefter ble spart.
- Siden har jeg utviklet den, med motor. Det er mitt verk nå, sier Storås fornøyd.
Når søsteren hans skal på butikken, ringer hun til Nils og hører om han trenger noe. Varene legger hun i kassen som er festet til vaieren, nede ved veien. Så er det bare for Nils å kjøre i gang anlegget. Et drøyt minutt senere har han varene på plass. Når det er sagt: Han trenger ikke handle stort. Storås spiser fisk til middag fire ganger i uken, og den fanger han selv. Fryseren er dessuten full av hjortekjøtt, selvskutt gjennom vinduet i annen etasje.
- Jeg er minstepensjonist, men kunne klart meg med det halve!
For Nils Storås er det å være selvhjulpen blitt et livsprosjekt, nesten en mani. Da nyttårsorkanen raste over Nordvestlandet i 1991/92, holdt deler av taket på huset hans på å blåse av. Nils sto opp midt på natten, kastet grinden til høyvognen opp på taket og surret sammen huset. Endel år senere bygde han et nytt tilbygg. Med tømmer fra egen skog, som han hadde plantet da han var ni år gammel.
Helt typisk Der ingen skulle tru -mentalitet, mener Bruaset.
Enkel produksjon
Psykisk styrke. Nevenyttighet. Og problemløsende evner. Det er fellestrekkene for menneskene som blir portrettert i programserien.
- Mange sier de uansett ikke ville bedt om hjelp. For de har erfart at lykken blir mye større av å fikse ting selv enn om de skulle fått ting opp i hendene, sier Bruaset.
- Hvorfor tror du serien er blitt en suksess?
- Sammensatt. Men det er ekte mennesker vi møter. De er seg selv, i motsetning til politikere eller kjendiser, som spiller en rolle og sjelden viser sitt sanne jeg. «Menneskene vedgår meg», har jeg ofte hørt fra seere, sier Bruaset, som hele tiden har vært opptatt av ikke å nøre opp under bygdetulling-stereotypien.
Produksjonen er svært enkel, nesten banal. Ute i felt er det Bruaset, en kameramann og en lydmann. Scenene blir klippet sammen, bit for bit, fritt for effektakrobatikk.
- Formen må stå i stil med innholdet. Vi kjører bevisst i et langsomt tempo. Disse menneskene lever ikke etter klokken. De gjør det som til enhver tid passer, og da kan vi ikke haste frem, sier Bruaset. Han tror nøkkelen til suksessen ligger her.
Men sett fra NRK-huset på Marienlyst var det ingen selvfølge.
Magien på Kjeåsen«Det går ikke an å lage et program om ukjente mennesker i en kommersiell tid».
Det var svaret Bruaset fikk da han lanserte program-ideen på starten av 2000-tallet.
Bruaset svarte med å fortelle historien bak en av de mest avsidesliggende stedene. Om Kjeåsen i Hardanger, 530 moh., der det ikke fantes annet enn en krøttersti som gikk rett opp en stupbratt fjellside. På et punkt måtte de bosatte forsere et 40 meter bratt, glatt berg. For å klare det hadde de slått bolter i fjellet og lagt tømmerstokker på tvers; slik manøvrerte de seg frem.
NRK-ledelsen ga det en sjanse. Bruaset så for seg tre episoder, han ble bedt om å lage seks. I sin første sesong ble hver episode sett av 680.000 personer i snitt. På tampen ble han spurt om å lage en ny sesong.
- Så ble det refrenget. Hver gang.
Folk synes ikke å få nok av Der ingen skulle tru - som kan sies å være den første «sakte-TV-suksessen». For ikke å si time-out-TV.
- Jeg tror seere synes det er behagelig å lene seg tilbake og lytte til det som blir sagt. Vi husker jo suksessen med Hurtigruten minutt for minutt. Det skjedde jo ingenting, sier han, og stopper opp.
Kikker utover Hjørundfjorden, der en hurtigrutebåt skjærer seg inn i det vante mønsteret av skyttelferger mellom Hareid og Sulesund.
- Det er en ting til, sier han, med denne fjellstø, rolige stemmen, som maler seg inn i øregangene med ord som «veglaust» og «godhug».
- Mange seere sier at disse menneskene gjør det en selv alltid har hatt et ønske om: Hoppe av karusellen. Leve et enklere liv.
Programledere i fokus
I de første episodene var Oddgeir Bruaset oftere synlig i TV-ruten. Etter hvert har han trukket seg tilbake. Mange mener han er blitt for usynlig. Han kaller det «sin lille protest».
- Da jeg begynte i yrket, på begynnelsen av 70-tallet, fikk jeg en bok om intervjuteknikk. Det sto at programlederen skulle trekke i trådene, få medvirkende til å yte sitt beste, men selv holde seg i bakgrunnen. Det har jeg forsøkt å leve etter. I dag er alt snudd på hodet, sier han.
- Programlederen tar over hele showet og behandler medvirkende som statister. Det provoserer meg.
Bruaset har formidlet sitt hjertesukk oppover i NRK-systemet gang på gang.
- Men de durer på med PR-kåte programledere like fullt. Når jeg ser disse unge som står der og vrikker og vrir seg, slår jeg av. Jeg misliker selvopptatthet. Før het det vi. Nå heter det jeg. Dessuten blir alt så overfladisk og kjapt. Jeg tror det er å undervurdere seerne.
Blir boende
Blåfargen på voksduken er falmet ved Nils Storås’ faste plass ved stuebordet. Herfra har han utsikt til fjellene i ti kommuner. Og her sitter han og blar i en perm med gamle avisutklipp og frierbrev.
Havner du på TV, blir du lagt merke til. Storås har ikke noe imot det. Han liker å prate.
Men han har ikke besvart damenes brev. Selv om han av en ble fristet med en naust-tomt, hvis han ville komme til henne.
- Nei, du. Jeg driver med maskiner, jeg har mye å gjøre. Jeg har ikke tid til å gå på kino og slikt. Nei. Herfra reiser jeg ikke.
- Hvorfor ikke?
Han tenker seg om. Oddgeir Bruaset smiler, som om han vet hva som vil komme.
- Jeg lengter alltid hjem når jeg er vekk. Jeg har ingen annen forklaring, sier Storås.
Men nå må han ut.
Kanskje posten er kommet?
Tre om Oddgeir Bruaset
John G. Bernander
[Næringslivsleder, tidligere kringkastingssjef]
- Norge er et land med mange motkulturer. Oddgeir Bruaset har på sin lune, varme og respektfulle måte greid å vise hvem noen av disse menneskene er, hvor de bor, og formidlet dette til TV-seere på en engasjerende måte.
Nye programserier skal alltid gjennom et trangt nåløye. Det sier mye om NRK at de har valgt å satse på denne typen TV.
Tonje Tjernet
[Tidligere researcher for Der ingen skulle tru ]
- Som programskaper har Oddgeir en helt unik måte å møte folk på. Han er seriøs, trygg, godt forberedt og utrolig dyktig til å få de mest nervøse intervjuobjektene til å slappe godt av. Han har aldri fokus på seg selv. På tross av kummerlige kokemuligheter på opptak avslutter han gjerne dagen med å steke en god biff.
Tore Magnus Bruaset
[Sønn]
- Som far har han vært omsorgsfull og engasjert. Han er glad i naturen, og har nok ønsket å overføre dette i oppveksten. Vi var blant annet mye på hytta i Romsdalsfjellene — ikke helt «der ingen skulle tru», men absolutt uten vei, strøm og vann. Det er veldig hyggelig og fortjent at programmet hans har fått en slik popularitet og status.
