Terrorlastebilen i Nice knuste beinet til Greg og sneiet datteren Lola (9). Familien kjemper fortsatt med å finne fotfeste.
NICE/PARIS (Aftenposten): Risikoen for å bli drept av en terrorist er liten, men angrepene skaper enorme ringvirkninger. Over 100.000 europeere har opplevd terror på nært hold siden 2015.
Greg Krentzman tør ikke se ned på beinet sitt. Han vet det er ille. Han ligger på promenadegaten i Nice mens livet renner ut av kroppen. For bare noen minutter siden har han gått sammen med kona Sophie og datteren Lola i den vakre, sørfranske sommerkvelden. Lola har med seg sparkesykkelen sin. Tusenvis er ute for å se fyrverkeriet og feire Bastille-dagen. Greg tar bilder med mobilen og faller litt etter de andre.
Plutselig hører han Sophie rope. En hvit lastebil kommer dundrende mot ham. Han ser Sophie og Lola kaste seg unna. Ser silhuetten av sjåføren i bilen, ser hvordan han svinger fra side til side for å treffe flest mulig mennesker. Greg stuper mot siden, men ikke raskt nok. Lastebilen treffer høyrebeinet. Halvparten av blodet hans renner ut av kroppen. Flere ambulanser stopper, men tar ham ikke med.
Det er andre som er hardere skadet.
En natt i usikkerhet
Sophie Cohen-Solal Krentzman klarer å rive datteren unna i siste liten. Men lastebilen treffer sparkesykkelen, som spretter tilbake og knuser niåringens ankel.
– For meg er lyden av terrorangrepet alle menneskene som skriker, ikke lastebilen. Denne menneskemassen som bare hyler og hyler, sier Sophie i dag.
Vi er tilbake i Nice ett år etter, på åstedet for terrorangrepet. Arbeidere er i ferd med å sette opp et beskyttende gjerde før Frankrikes nasjonaldag skal feires igjen. Væpnede soldater vokter den lange strandpromenaden.
– Like etter, da jeg reiste meg og så nedover gaten, så jeg tårene og blodet. For meg er det lyden av menneskene da han traff dem, da han kjørte over dem og … Jeg klarer ikke beskrive det, forteller Sophie.
Mens Greg ligger blødende på bakken et lite stykke unna, blir Sophie og datteren skysset i skjul i et museum i nærheten. Broren hennes, som også er med, forsøker å finne hjelp til mannen.
Det blir til slutt en frivillig brannmann som redder livet til Greg Krentzman. Han har bilen sin i nærheten av promenaden. En forbipasserende river av seg et slips som brannmannen binder rundt beinet til Greg. Så kjører de til sykehuset.
I kaoset av hardt skadede blir han bare registrert med et nummer. Da Sophie kommer hjem i femtiden om morgenen, aner hun ikke om mannen er levende eller død.
Sammen med familien begynner hun å ringe rundt til klinikker og sykehus, men det er umulig å få noe informasjon. Det skal ennå gå mange timer før hun finner ut hva som har skjedd med Greg.
Terrorens ringvirkninger
Islamister har i snitt utført ett terroranslag i Europa hver eneste måned siden januar 2015, da to tungt væpnede menn stormet inn i redaksjonslokalene til det franske satiremagasinet Charlie Hebdo.
Aftenpostens kartlegging viser at 338 mennesker er drept. Greg Krentzman er en av over 1500 som er skadet.
Men tallet på personer som er blitt påvirket av terroren, er langt høyere enn antallet skadede og drepte. Ringvirkningene er enorme:
Over 115.000 europeere har vært til stede under et terrorangrep. Mange har opplevd å måtte flykte for livet. Etter angrepet i Nice satt tusenvis av mennesker i skjul i barer og kafeer, kirker og museer. Med lysene av og dørene barrikadert, visste de ikke om det var én angriper, eller en hel flokk.
Dersom man går ut fra at de fleste har rundt ti nære familiemedlemmer og venner, kan vi anslå at mer enn én million mennesker har opplevd at en av deres nærmeste har vært nær målet for en terrorhandling de siste 30 månedene.
Et møte med terroristen
August 2015: Hurtigtoget Thalys er på vei fra Brussel til Paris i 300 kilometer i timen. Mark Moogalian (53) sitter i vogn 12 og leser om amerikansk fotball på mobilen da noe fanger oppmerksomheten hans. Døren til toalettet er åpnet, og han rekker akkurat å se en skikkelse trekke inn en koffert på hjul før døren går igjen.
– Toalettene er veldig trange, så jeg synes det var litt rart.
Han leser videre, men får ikke personen ut av hodet. Etter en kort stund sier han til kona Isabelle at han vil gå og sjekke om alt er som det skal. Det er det helt sikkert, forsikrer han henne, men det passer uansett å gå en tur på do.
Han åpner glassdøren ut til gangen. Først faller blikket på en ung fyr som står og lener seg mot veggen. Så kikker han mot toalettet. I døråpningen står det en annen ung mann.
Han har bar overkropp, et Kalasjnikov-gevær i hendene og nok ammunisjon til å fyre av 270 skudd.
«Jeg kommer til dø på et tog»
– To ting gikk gjennom hodet da jeg forsto hva som var i ferd med å skje. Våpen og Isabelle, sier Mark.
Han løper tilbake til vognen og roper til kona at hun må komme seg unna. At hun er i fare. At det er alvor.
Ute i gangen har den unge passasjeren kastet seg over terroristen. Mark bestemmer seg for å hjelpe.
– Jeg visste at vi måtte stoppe ham med en gang. Jeg var klar over at det var farlig, men på samme tid tenkte jeg at vi risikerte å dø uansett.
Mark Moogalian får revet våpenet ut av hendene på terroristen. Så snur han og går noen skritt tilbake mot vognen. Han rekker akkurat å rope «jeg har det» til de andre passasjerene. Så kommer kulen fra terroristens andre våpen. En halvautomatisk 9 mm Luger.
– Jeg flyter litt i luften. Mange ting raser gjennom hodet. «Jeg kommer til å dø på et tog». «Vi hadde så fine helgeplaner, de får jeg ikke med meg. Det var dumt.» Så treffer jeg bakken, og det kjennes ut som om det brenner i armen.
Han drar seg noen meter frem langs det røde gulvteppet og kommer seg inn mellom to seterader. Automatriflen blir liggende igjen. Han hører skritt og ser den høye mannen komme inn i vognen.
– Jeg sa til meg selv at han kommer til å plukke opp våpenet og fullføre jobben, men jeg bestemte meg for å spille død.
Det samme gjør en passasjer som ligger rett ved siden av.
– Jeg syntes synd på ham fordi han fikk alt blodet mitt på seg. Det sprutet som fra en oljebrønn. Og det var så varmt. Det var trøstende på en måte.
Én terrorist mot tre amerikanske soldater
Terroristen plukker opp kalasjnikoven og forsøker å trekke av. Det skjer ingenting. Våpenet har kilt seg.
Det er da tre amerikanere ser sitt snitt til å overmanne terroristen.
– Jeg snudde hodet og så en kropp komme flyvende gjennom luften, sier Mark.
Det var Spencer Stone, en amerikansk soldat på permisjon. Han og de to kameratene bruker blant annet et slips til å binde terroristen med.
For Mark Moogalian fortsetter dramaet. Kulen har truffet ham i ryggen, punktert en lunge og laget et stort åpent sår nederst på halsen som fortsatt fossblør. Han får øye på kona. Hun har ikke forlatt vognen slik han hadde håpet. I stedet sitter hun noen seterrader bak.
– «I’m hit. C’est fini», sa jeg. Jeg var sikker på at jeg ville dø, men jeg var ikke redd og ville at hun skulle vite det. Så svimte jeg av.
- Fire av fem terrorister i Europa har røtter i nordafrikanske land. – Europeisk etterretning har vært for fokusert på Syria og Midtøsten
30 prosent utviklet post-traume
Etter hvert terrorangrep blir det gjentatt at det er viktig ikke å overdrive frykten. At sjansene for å bli drept av en terrorist er minimale. At livet må fortsette som før.
Men terror har ofte betydelig mer alvorlige ringvirkninger enn ulykker og naturkatastrofer.
Det er langt flere som får lidelser som følge av menneskeskapte, viljestyrte katastrofer som terror og masseskytinger, enn som får det av naturkatastrofer, ifølge forskning fra PTSD-senteret ved Department of Veteran Affairs i USA (VA).
I angrepet mot USA 11. september 2001 ble 3000 mennesker drept. Men i den første uken etter angrepet viste nesten halvparten av alle amerikanere ett eller flere av symptomene på PTSD. Så roet det seg for mange, men én til to måneder etterpå hadde fortsatt 11 prosent av innbyggerne i New York symptomer på posttraumatisk stress. Av dem som var i bygningen eller i nærheten, ble 30 prosent påvirket.
Håret forsvant
Minst 115.000 europeere har vært til stede ved et terrorangrep de siste par årene, viser vår kartlegging. Ifølge den amerikanske forskningen vil omtrent en tredjedel av dem utvikle PTSD i forskjellig grad.
Mange av dem har opplevd å flykte i panikk og å ligge i skjul i kaoset og usikkerheten som følger. Mange har også sett andre, inkludert små barn, bli alvorlig skadet eller drept.
Greg Krentzman blir operert i seks timer natten etter angrepet i Nice. Det vet kona Sophie ingenting om.
Først klokken 15 dagen etter får hun kontakt med ham. En venn som er lege, har tilfeldigvis kjent ham igjen på sykehuset.
Dette blir starten på en svært vanskelig periode for henne. Greg blir liggende på sykehus i to måneder. Det er lenge usikkert om beinet kan reddes.
– Jeg måtte konsentrere meg om Greg og Lola og fortrenge mine egne følelser. Etter en stund begynte jeg å miste håret i store dotter, forteller Sophie.
– Vi hadde to veldig forskjellige kamper, Greg og jeg. Han kjempet for beinet sitt, jeg kjempet med at jeg på et halvt sekund nesten mistet både mannen og datteren min. Det var det verste. Hva om Lola ikke hadde hatt sparkesykkelen? Hva om Greg hadde hoppet i den andre retningen?
Etter hvert som mannen blir bedre, får Sophie mer tid til å tenke på det som har hendt.
– Det var psykologisk hardt. Vi måtte bli værende i Frankrike i syv måneder før vi kunne reise hjem. Etter at vi kom til USA, har vi gått i terapi. Da har mye kommet frem, forteller Sophie.
– Det er lett å si at jeg ikke tenker på det lenger. Men jeg er redd for ting som jeg ikke fryktet før. Jeg kan skvette til hvis det knirker i huset.
De som overlever, føler skyld
Ettervirkningene av terror er som ringer i vannet, sier krisepsykolog Atle Dyregrov. Han har jobbet med terrorangrepet i Norge 22. juli 2011, gisselsituasjonen i In Amenas i Algerie i 2013 og en rekke større og mindre ulykker.
– Ringene går langt ut fra dem som direkte påvirkes. Mange tilskuere til terroren blir berørt. Det gjør også pårørende og etterlatte. Det gjelder også venner, ikke bare familie. Etter 22. juli slet venner med reaksjoner som var veldig lik dem for eksempel søsken fikk, sier Dyregrov.
De som er blitt påvirket av terror, opplever ofte påtrengende minner og har gjenopplevelser. De unngår gjerne situasjoner som kan minne om det som skjedde, forteller psykologen.
– De snevrer inn livet for ikke å utsette seg for samme fare på nytt. De får et overaktivt nervesystem og ser etter fare og kan finne den selv der det ikke er noen, sier han.
Angst, depresjon og først og fremst posttraumatisk stresslidelse er blant de psykiske problemene terrorofre kan få i ettertid.
– For dem som både er der og samtidig mister noen, blir ettervirkningene spesielt sterke. Har du overlevd der et nært familiemedlem eller venn dør, kan det gi en sterk skyldfølelse. De er dobbelt utsatt, sier Dyregrov.
– Noe av det verste er usikkerheten og uvissheten i den perioden folk ikke vet hva som har skjedd med deres kjære. Den perioden er en viktig del av det som gir opphav til etterreaksjonene. Det kan for en del oppleves som det verste ved hendelsen.
Lå i blodet til en død mann
Det dødeligste terrorangrepet de siste tre årene skjedde i Paris en novemberkveld i 2015. En gruppe gjerningsmenn angrep fotballstadionet Stade de France, konsertlokalet Bataclan og kafeer og barer i sentrum.
Trebarnsfaren Fred Dewilde (50) var en av dem som havnet midt i blodbadet. Han var inne i Bataclan-teateret da han hørte lyden av skudd. Først trodde han det var en del av showet. Men da han så folk rundt seg falle døde om, forsto han hva som var i ferd med skje. Han kom seg ned på gulvet mens skuddsalvene fylte rommet.
– Jeg lå i blodet til en død mann og prøvde å spille død, sier Dewilde i dag.
Han kom seg levende fra Bataclan, men 89 mennesker ble liggende igjen. I tiden etterpå har han slitt tungt.
– Et sekund, et minutt, en time. Tid betyr ingenting. Man er bare i live.
Dewilde forklarer at han har vært ute av stand til å styre egne følelser, at han har vært «ekstremt irritabel» med et konstant sinne og uten noen følelse av retning.
– Jeg sov dag og natt i sykluser på to timer. Jeg hadde mareritt da jeg sov og en sammenhengende film fra angrepene i hodet da jeg var våken.
Tiden etter angrepene har vært vanskelig for familien, og særlig for kona, som først var nær ved å miste ektemannen og så senere måtte ta hånd om ham, barna og hele huset.
– Jeg kunne bare gjøre et absolutt minimum og gjorde det ofte feil. Jeg glemte alt hun sa til meg og så på nesten alt som et problem. Før var jeg knapt redd for noen ting, sier Dewilde.
«Fred Dewilde» er et pseudonym, trebarnsfaren ønsker å forbli anonym. Han jobbet som illustratør før angrepene, men har ikke klart å komme seg tilbake i normal jobb siden kvelden på Bataclan.
Kvalmen kommer krypende
Mark Moogalian fra angrepet på Thalys-toget ble også sterkt påvirket av Bataclan-natten.
– Jeg husker jeg våknet opp til gråværet dagen etter. Jeg kunne lukte blodet, høre folkene som ropte, se for meg hvordan det var for dem som lå der og kjente livet sakte ebbe ut. Ingen kom dem til unnsetning. Det hele var fryktelig, sier han i dag.
Han og kona bor i en husbåt i Paris. Ved Seinens rolige bredder har de jobbet med å finne tilbake til hverdagen. Inntrykkene fra den gangen de selv trodde livet var over, lurer like under overflaten.
– Jeg er blitt mye mer følsom for andres lidelser. Jeg føler meg som en svamp, det er akkurat som om jeg gjennomlever angrepene selv, sier Isabelle.
Det er snart gått to år siden 25 år gamle Ayoub El Khazzani fra Marokko går ut fra toalettet og til angrep på Mark og de andre passasjerene på toget.
Mark besvimer som følge av skuddskadene, men får tilbake bevisstheten da amerikanske Spencer Stone putter fingrene i skuddsåret på halsen hans. Soldaten klarer å stoppe den kraftige blødningen før det er for sent. Mark roper, jamrer seg og sparker i jernstolpene under setene, alt for ikke å besvime igjen. Han er redd han aldri vil våkne.
– Det føltes som en evighet, sier kona Isabelle.
På dette tidspunktet har følelsen av at noe ikke var som det skulle, spredt seg over hele toget. Det beveger seg i sneglefart. En alarm går konstant over høyttaleranlegget.
Aftenpostens Europa-korrespondent Øystein K. Langberg er blant de over 500 passasjerene på toget. Han ser personer hoppe av i fart og rulle ned i grøften ved siden av skinnegangen. På Twitter dukker det opp bilder av blodige kropper.
Da toget omsider ankommer sidestasjonen det er omdirigert til, stormer et massivt oppbud av terrorpoliti inn. Lettelsen er enorm. Mens Mark blir hentet i helikopter og fløyet til et sykehus i Lyon, blir resten av passasjerene evakuert til en gymsal like ved.
- Spanske myndigheter frykter terror mot turister. Setter inn flere tusen politifolk.
Kan kjøre tog resten av livet
– Jeg har avfunnet meg med det som skjedde og er glad for det enkle faktum at jeg fortsatt er her. Det eneste som er litt kjedelig, er nerveskaden i armen, sier Mark Moogalian i dag.
Som følge av heltedåden på toget, kan han og kona kjøre Thalys gratis resten av livet. Men det tok tid før de klarte å benytte seg av tilbudet. I det hele tatt var alle turer med tog og metro tøffe.
– Hver gang jeg så en silhuett som lignet El Khazzani, frøs jeg til. Jeg kunne ikke kontrollere det. Jeg så etter nødutganger og steder jeg kunne gjemme meg. Det var ille i hvert fall i ett år, sier Isabelle.
Paret sier de kan forstå at folk blir sinte over terroren som rammer igjen og igjen, og at de setter pris på det sterke oppbudet av politi og soldater i gatene.
– Vi vil føle oss trygge, og det er viktig å være på vakt og kunne hjelpe andre om noe skulle skje. Men går det for langt, spiser det deg innenfra. Frykten må ikke ta over livet vårt på en måte som gjør at vi blir blindet av hat. Da har terroristene vunnet.
Gir ingen mening
Familien Krentzman er tilbake i Nice, men selv om livet normaliserer seg, blir det aldri helt det samme. Greg har begynt å gå på foten, som ble knust på 12 steder, men tror aldri den blir helt bra. Han forteller at han er mer takknemlig enn sint.
– Jeg er mer spirituell i dag enn før det skjedde. Jeg tror Gud hadde bestemt at det ikke var vår tur nå, sier han.
Han ser for seg å flytte til Nice når de pensjonerer seg. Lola snakker både fransk og engelsk.
– Lola er tøff. Hun er motstandsdyktig og tilsynelatende ikke merket av det som skjedde. Men frykten er nok gjemt i henne et sted også, sier Greg.
Sophie sliter med skyld og vonde tanker.
– Jeg snakker med psykologen om at Greg og Lola er i live, sier hun.
– Det er mennesker som mistet to og tre i familiene sine. Jeg klarer ikke å tenke på det, jeg forstår ikke hvordan de klarer å leve med det. Dette er vanskelig nok.
