Vi har alle trekk som vi håper barna ikke arver

Svigermors sinne, tafattheten til onkel Arne. Men det er viktig at du ikke ser familiens neste sorte får, men et barn i utvikling.

Så står du der, med det nydelige barnet du har både båret og trøstet. Som du ønsker alt godt og elsker så inderlig. Men det er noe, noe i barnet som ligner: På onkel Arne, han som aldri fikk det til. Eller på svigermors intense sinne. På noen i din familie, eller i din kjæres familie, som du hadde håpet det var nok å treffe annenhver jul.

Hva er det egentlig vi ser et glimt av der i vårt eget barn, og hva gjør denne gjenkjennelsen med oss?

Les hele saken med abonnement