A-magasinet

Sannhetsvitnene

Her ligger Linda Ellefsrud utmattet etter å ha møtt de sakkyndige i retten. Lars Weisæth og Einar Kringlen er ekspertene som vet best.

  • Karine Karine Østtveit
  • Kristin Kristin Stoltenberg

Les også:

Eidsivating lagmannsrett. Seks menn går frem til dommerbordet. De er grå i håret, dresskledde og har professor i tittelen. De er sannhetens ekspertvitner, hentet inn for å skille fakta fra fiksjon. Bak dem gråter en ung kvinne.

– Jeg vil hjem! Jeg orker ikke mer!

Linda Ellefsrud roper ordene ut. Kroppen rister.

32-åringen er i retten for å kreve erstatning for det hun mener er senskader etter togulykken på Åsta for 11 år siden. Linda har grudd seg lenge for å møte de sakkyndige, og nå er det klart for «the battle of experts». Partene stiller med hele tre psykiatere hver for å uttale seg om hvordan katastrofen har påvirket den nå uføre jenta. I praksis er det disse seks som skal utkjempe kampen om Lindas psyke.

Midt i slaget står professor Lars Weisæth. Da saken ble behandlet i tingretten, mente psykiateren at hun befant seg i en høyrisikogruppe for å få angst, og at hun også uten ulykken ville blitt syk. Det skjønte hverken Linda eller dommeren. I dommen omtales deler av Weisæths forklaring som «ren spekulasjon».

Lars Weisæth har vært engasjert i saken helt siden de to togene kolliderte. Rett etter ulykken ble han innleid av NSB for å gi kriseråd til ledelsen om hvordan de skulle håndtere de overlevende. I tiden som fulgte, forsket han på dem som ble berørt. Likevel er Weisæth igjen hentet inn av NSBs forsikringsselskap for å si sannheten om Linda. Det er en sannhet som endrer seg etter hvilke sakkyndige du spør.

TRUER RETTSSIKKERHETEN.

Ytterst uryddig og kaotisk. Slik beskrives eks­pertenes inntog i norske sivile rettssaker. I dag er det knapt noen kontroll av hvem som er sakkyndige i sivilrettslige saker, som for eksempel erstatningssaker. Alt ansvar legges på dommeren. Det har utviklet seg en praksis der det gjelder å få oppnevnt sakkyndige man vet har holdninger som støtter egen sak.

Professor og forsker ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, Lars Weisæth, er blant de mest respekterte ekspertene i norske rettssaler. I 30 år har han samlet erfaring fra krig og katastrofer. Han har blant annet jobbet med Alexander Kielland-ulykken, krigsveteraner, Kato Air, tsunamien og Åsta-ulykken. I flere av Norges største erstatningssaker har Lars Weisæth gitt sin versjon av sannheten.

A-magasinet har gått igjennom 16 dommer hvor Lars Weisæth har vært sakkyndig. I nærmest alle sakene, 14 av 16, støtter han «den sterke part»: forsikringsbransjen, staten, kommunen eller arbeidsgiveren. I 12 av sakene går disse partene seirende ut av retten. Weisæths ord er ofte avgjørende. En dommer skriver: «Lagmannsretten finner grunn til å legge betydelig vekt på hva Weisæth uttaler.» En annen formulerer seg sånn: «Retten finner ikke grunnlag for å fravike den vurdering som er gjort av overlege Weisæth.»

Samtlige av disse sakene handler om erstatning etter psykisk og/eller fysisk skade. I de aller fleste sakene avviser Weisæth at det er en sammenheng mellom ulykken og skaden. Flere ganger benekter han også at personene lider av posttraumatisk stresslidelse, og er dermed uenig med andre fagfolk som har vurdert personene i forbindelse med rettssakene. I en fjerdedel av sakene mener han at personens psykiske problemer ville oppstått uavhengig av hendelsene.

Skadet i Libanon.

– Jeg skjønner ikke at dette kan være lov. Mannen truer jo hele rettssikkerheten.

FN-veteran og forfatter Knut Braa lener seg frem på stolen og blar i papirene. Drøyt fire år er gått siden han satt i tingretten med et erstatningskrav for psykiske skader etter tjenesten i Libanon tidlig på 80-tallet. På den andre siden av bordet satt Lars Weisæth som rettsoppnevnt sakkyndig.

– Det var en spesiell opplevelse. Nå ser jeg at jeg var blåøyd og naiv før rettssaken. Jeg trodde at sakkyndige i norsk rett skulle være rettferdige, sier Braa i dag.

Saken ble den gang debattert både i mediene og i Helsetilsynet. For Lars Weisæths egen sakkyndigerklæring til retten handler ikke så mye om at Knut Braa som 19-åring hjalp til etter at en medsoldat blødde i hjel etter å ha blitt truffet av en granat, at han ble kidnappet av libanesisk milits og skutt mot med maskingevær – eller at han var bare 70 meter unna et granatned­slag.

Psykiateren mente marerittene, søvnmangelen, selvmordstankene, paranoiaen og de andre psykiske problemene hovedsakelig ikke kom fra tjenesten i Libanon. Til tross for at Braas behandlende psykolog og flere andre rettsoppnevnte psykiatere konkluderte med en klar sammenheng mellom FN-tjenesten og de psykiske problemene i etterkant, mente Lars Weisæth og en kollega at det var mer sannsynlig at det lå andre årsaker bak de fleste av problemene hans. Han trakk blant annet frem Knut Braas økonomiske situasjon og problemer etter datterens fødsel. – Jeg kunne ikke skjønne det. Situasjonen taklet vi bra, og jeg hadde ikke spesielt dårlig råd. Dette var ikke traumer for meg. Men Weisæth hadde bestemt seg på forhånd, sier Braa i dag. Han inngikk senere et forlik og fikk erstatning.

Mannen truer jo hele rettssikkerheten
Knut Braa, FN-veteran

Ingen sammenheng.

Det reiser spørsmålet: Var den rettsoppnevnte sakkyndige Lars Weisæth en uhildet part i saken? Helsetilsynet konkluderte med at det var greit. A-magasinet kjenner til at Weisæth har deltatt i minst fem rettssaker der krigsveteraner har søkt om erstatning på grunn av psykiske skader etter tjeneste. I tillegg har han avgitt spesialisterklæringer til Nav og Statens pensjonskasse i deres vurderinger av om veteraner skulle få erstatning for psykiske skader. I nesten samtlige av de tilfellene A-magasinet kjenner til, har Weisæth konkludert med at det ikke forelå sannsynlig sammenheng mellom soldattjenesten og eventuelle skader.

Men Lars Weisæth hadde hatt med disse soldatene å gjøre også før rettssakene. Da flere av veteranene kom hjem fra endt tjeneste, arbeidet Lars Weisæth i Forsvarets sanitet som sjef for Kontor for psykiatri. Han var dermed selv ansvarlig for at eventuelle psykiske skader hos soldater i utenlandstjeneste skulle oppdages og behandles.

I rettsdokumentene fra Braas sak går det tydelig frem at regjeringsadvokaten mente at Weisæth nå var en uavhengig forsker. «Weisæth arbeider i dag ikke i Forsvaret», skrev han i et prosesskrift. «Jeg har de siste tre årene bare hatt sporadisk kontakt med Forsvaret,» skrev Weisæth selv i en redegjørelse om sin tilknytning til Forsvaret. I årsrapportene fra Wei­sæths arbeidssted, Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, står det likevel svart på hvitt: «Lars Weisæth er ansatt i Forsvaret, men har sitt arbeidssted ved senteret.» Han mottok altså sin lønn fra den ene parten.

– Ytterst uryddig.

Slik reagerer psykiater Randi Rosenqvist på opplysningene om Lars Weisæths roller i Forsvaret og etter Åsta-ulykken.

Rosenqvist har i 30 år vært tilknyttet Den rettsmedisinske kommisjon, blant annet som leder. Den er nedsatt for å vurdere sakkyndiges erklæringer i straffesaker. I sivile saker mener Rosenqvist at praksisen er slappere. Hun synes likevel det er uakseptabelt at Weisæth brukes som sakkyndig i sivilsaker han har hatt tilknytning til.

– Jeg ville aldri ha godkjent en slik sakkyndig som habil, sier hun.

– Hvorfor ikke det?

– Jeg mener det er helt galt, også når man er partsengasjert. Juridisk er det ikke et klart krav om habilitet når man er partsengasjert, men det er likevel god skikk at når man fremstår som sakkyndig, da er man habil. Og i disse sakene er Weisæth ikke upartisk. Sakene går jo faktisk på forhold han selv, eller hans arbeidsgiver, har vært ansvarlig for, sier Randi Rosenqvist.

Hun mener dommerne i sivile saker må bli mye strengere.

– Mange dommere er altfor sløve, og jeg hører ofte om at leger og psykiatere som selv har behandlet saksøkere, blir avhørt som sakkyndige. De burde i stedet ha vært avhørt som vitner, sier Rosenqvist.

Weisæth mener Braa utsetter ham for en svertekampanje

Ser dilemmaet.

Lars Weisæth setter seg ned i biblioteket på Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress. Det er julestille, men psykiateren har valgt jobb i stedet for kuldegrader på hytta.

– Mener virkelig Randi Rosenqvist at jeg er inhabil i Åsta-saken? Det kan jeg ikke forstå, sier Weisæth – som ikke ønsker å kommentere saken, siden dom ikke er avsagt.

På spørsmål om han ser seg inhabil i veteransakene, er han derimot mer nyansert.

– Det er klart det er noe som taler imot at jeg påtar meg slike oppdrag. Jeg ser det. Siden 2004 har jeg hatt kontoret mitt her, selv om jeg er formelt ansatt i Forsvaret. Men hvis ingen som har tilknytning til Forsvaret skal bruke sin kompetanse som sakkyndig, mister retten viktig innsikt. Min tilknytning er en fordel for veteranene, fordi jeg etter 30 års forskning vet hvor utfordrende tjenesten kan være. Er det noen som har kjempet for dem, er det meg. Jeg har oppfordret mange til å søke erstatning.

– Hvordan opplever du at det stilles spørsmål ved din habilitet?

– Det er greit at dilemmaene blir diskutert, men det går en grense, sier Weisæth.

Braa-saken er en slik grense. Wei­sæth sier at han føler seg uthengt og mistenkeliggjort. Han mener Knut Braa og enkelte av de andre veteranene utsetter ham for en svertekampanje. Overfor A-magasinet understreker han at han ikke lenger er sakkyndig på oppdrag fra Forsvarsdepartementet; han jobber kun med saker der Statens pensjonskasse og Nav er motpart i erstatningssøksmålene. Men konklusjonene i erklæringene A-magasinet har sett, er tilsynelatende de samme. Sommeren 2009 var Weisæth partsoppnevnt sakkyndig da en veteran saksøkte Nav for å få godkjent yrkesskade. Den gang uttalte en rettsoppnevnt sakkyndig at det var en «meget klar» sammenheng mellom de psykiske plagene og krigsopplevelsene. Uten å ha møtt eller på noe tidspunkt snakket med veteranen, konkluderte Weisæth med det motsatte: Det forelå ikke årsakssammenheng. Det endte med at krigsveteranen tapte saken.

– Jeg foretrekker å være rettsoppnevnt. Da er jeg godkjent av begge parter på forhånd; som partsengasjert har man ikke alltid tilgang til å snakke med dem som går til sak, sier Weisæth.

– Er du partisk?

– Jeg er det i den forstand at jeg snakker ut fra den medisinske skolen jeg står i. Jeg er trygg på at forskningen jeg bygger mine standpunkter på, er den korrekte. Jeg mener det er galt å si at jeg støtter den sterke part ensidig, sier Weisæth.

Han mener for eksempel at det blant andre sakkyndige er gått inflasjon i bruken av posttraumatisk stresslidelse. Og at han derfor ender opp med å være uenig med dem.

– Jeg tror ikke man kan operere i dette farvannet uten å måtte tåle kritikk. Det er sterke interesser og ømme sjeler. Dessuten er det mange som er godt fornøyd med meg også. I langt de fleste sakene jeg er engasjert i, godtar partene erklæringen min uten å måtte ha en domstolsavgjørelse, sier Weisæth.

Mange dommere har et lite bevisst forhold til hvilke sakkyndige som blir oppnevnt

Maktkontroll.

Lars Weisæths habilitet er bare ett eksempel på et mer overordnet problem, nemlig spørsmålet om hvem som kontrollerer ekspertene, slik at de ikke truer rettssikkerheten. Bindinger og habilitet mellom sakkyndige og advokater har vært diskutert en rekke ganger, både på regjeringsnivå – og blant forskere.

Loven slår fast at en rettsoppnevnt sakkyndig skal være rettens nøytrale og frie rådgiver med nødvendig habilitet og distanse til partene. Men da sosiolog og dr. polit. Ingrid Lundeberg forsket på sakkyndige i norsk rett, oppdaget hun at kartet ikke stemte med terrenget: Sakkyndige skulle lage orden, men i stedet skapte de kaos og usikkerhet.

– De setter demokratiet på prøve. Selv om de kan ha en viktig rolle med å avklare fakta, bringer de også inn en faglig uenighet som fører til unødig usikkerhet, feilaktighet og beslutningsvegring, sier Lundeberg.

Hun fant ut at mange dommere har et lite bevisst forhold til hvilke sakkyndige som blir oppnevnt. Ofte spilles ballen over til partene, som har sine klare favoritter. Retten blir som en vitenskapelig markedsplass der dommerne må shoppe i virvaret av vitenskapelige retninger og faglige stridigheter. Blant psykiatere er det for eksempel ulike retninger i hva som kjennetegner posttraumatisk stresslidelse. I Åsta-saken landet de sakkyndige på alt fra at Linda Ellefsrud aldri har hatt en slik lidelse, via at hun hadde det rett etter ulykken, til at hun lider av det nå. Alle har avlagt ed på at de snakker sant.

De store forskjellene gjør det ekst­remt viktig å velge «rett» sakkyndig. I forkant av en sak foregår det tøffe dragkamper mellom partene om hvem som skal oppnevnes. Slike diskusjoner kan ta opptil ett år.

– For meg som advokat er det et stort ansvar å kjenne til de sakkyndiges holdninger, så jeg ikke får inn noen som er forutinntatt. Mange tror at saker avgjøres i retten, men det er valgene i forkant som er de viktigste, sier advokat Jan Inge Thesen, forsvareren til Linda Ellefsrud i Åsta-saken.

Hva skal man gjøre? Psykiater Randi Rosenqvist etterlyser politisk handling og strengere dommere i sivile saker. Hun vil ha sakkyndige som aldri har hatt med partene å gjøre, og som ikke har hatt mange oppdrag for samme advokatbyrå.

Også Lars Weisæth mener det ville vært positivt hvis man kunne ha sikret de sakkyndiges arbeid, blant annet ved å opprette en uavhengig kommisjon som på samme måte som i straffesaker vurderer sakkyndigerklæringene i forkant av en rettssak. Akkurat der er han på linje med advokat Arild Humlen, som leder Advokatforeningens rettssikkerhetsutvalg. Han mener dagens ordning er helt uakseptabel, og en fare for rettssikkerheten.

– Den nødvendige nøytralitet mang­ler. Selv om en sakkyndig mener han er aldri så objektiv, får han en økonomisk relasjon til oppdragsgiver. Ingen er upåvirket i en slik situasjon, sier han.

Ifølge Humlen får man normalt mellom 30000 og 50000 kroner for hver utredning, i tillegg til timepris for oppmøte i retten. Har man 20 saker i året, blir det rundt én million kroner.

Lars Weisæth innrømmer at pengene utgjør en grei ekstrainntekt. Han sier til A-magasinet at han for eks­empel tjente 385000 kroner på sakkyndigerklæringer tilsammen i 2008 og 2009. Da kommer det noe fratrekk for utgifter.

– Jeg har sett på dette som faglig utfordrende og en måte å styrke fors­kerlønnen min på. Jeg får 890 kroner timen, noe jeg synes er ganske lukrativt, sier han.

Linda Ellefsrud holder hendene foran øynene. Kroppen rister av gråt.

Desember 2010.

Sist Linda Ellefsrud så Lars Weisæth, var i tingretten. Da brøt hun sammen under hans vitnemål. Nå står han igjen foran henne. Weisæth har følge av psykiaterne Trond Heir og Einar Kringlen, engasjert av forsikringsselskapet. Sistnevnte har tidvis øynene igjen. Hodet vipper fremover som når man sover.

Linda stirrer ned i bordet foran seg og ser derfor ikke de gule lappene med beskjeder som sendes mellom psykiaterne og forsikringsselskapets advokat. Hun hører ikke at Lars Weisæth hvisker så det høres helt bort til pressebenken: «Den der kunne Linda ha skrevet selv» – da en av de tre psykiaterne på «hennes side» legger frem en erklæring som viser at hun ble psykisk syk og fullstendig ufør av ulykken. Og hun får ikke med seg Kringlens sukk om at han håper tårene hennes ikke påvirker dommeren: «Menn har lett for å bli rørt av tårer,» sier han høyt i en pause.

Det hun hører, er at Kringlen påstår hun overdriver. At hun lider av det man tidligere kalte «hysterisk nevrose», og at Weisæth mener hun ikke vil bli frisk så lenge rettssaken pågår. Så hører hun Kringlen poengterer overfor dommeren at de «som sakkyndige er objektive og ser ting fra begge sider». Linda Ellefsrud holder hendene foran øynene. Kroppen rister av gråt. Hun reiser seg fra plassen sin. På vei ut av rettssalen støtter hun seg til veggen. Inne i lokalet fortsetter rettsforhandlingene. Det viktigste er tross alt at de sakkyndige er til stede.

Les også

  1. Vil kurse dommere

  2. - Fare for rettssikkerheten

  3. Reiste sak - anmelder sakkyndige

KRITISK: Da Knut Braa saksøkte Forsvaret, var Lars Weisæth rettsoppnevnt sakkyndig.
Sal 9,lagmannsretten: Psykiaterne ved vinduene er engasjert av forsikringsselskapet. På motsatt side befinner Linda Ellefsrud og tre andre sakkyndige seg. En av dem er psykiater Jofrid Nygaard (med ryggen til), som snart skal avgi sitt vitnemål. Neste dag innkalles to sakkyndige til.

A-magasinet

Nyhetsbrev Få ukens høydepunkter fra A-magasinet rett i innboksen din hver fredag!