Arild Knutsen: – Jeg pleide å ha med hjemmelaget vin på barneskolen. Men narkotika? Aldri i verden.
Han gikk fra ett knivstikk til altfor mange sprøytestikk. Men i det siste har vinden blåst Arild Knutsens vei.
En dag på starten av 70-tallet – før knivstikket, før alle pillene han skulle ta, og alle prisene han skulle få – husker Arild Knutsen at han satt i sandkassen og overhørte en samtale mellom moren og faren. Hun fortalte hvor ensom hun følte seg hver gang faren dro på jobb og etterlot henne med de to små barna.
Arild bestemte seg for å hjelpe.
– Dagen etter så jeg en dame som gikk på gangveien der vi bodde på Stovner. Så fulgte jeg etter henne og sa: «Mammaen min er ensom!» Jeg gikk etter henne så langt at hun følte seg forpliktet til å følge meg tilbake.
Det ble ikke siste gang han hjalp noen som slet.
Familien levde et tilnærmet idyllisk liv i noen år, en liten familie i en spirende Oslo-bydel med en mor og en far som ikke drakk og sloss, og barn som ikke drakk eller røkte.
Men det var før han fylte syv år.
Les hele saken med abonnement
