A-magasinet

Per (6) og forvandlingsturen

Om en planlagt ekspedisjon som ble til en liten tur som føltes stor.

  • Kjetil Østli

Just do it! Sier folk — de fryktløse, skamløse og enfoldige.

Men det man håper skal skje, skjer ofte ikke. Det man drømmer om vinteren, realiseres ikke i juli. Planer spises opp av bursdager, vannkopper og varmtvannsberedere som går i stykker. Planer glemmes, eller forlates av feighet, og erstattes.

Per (6) og jeg står på togstasjonen på Stryken. Jøss. Det skjer. Vi er på vei.

Ut i villmarka

Per er sønnen min. Han ser rundt seg. ­Hodet beveger seg som en hauks. Rykkvis tar han inn stedet. Været er grått. Skogen er lysende grønn der bjørkene står. Dypmørk der granskogen tar over. Fuktighet i luften.

Han har Darth Vader-trøye, svarte treningsbukser, joggesko. Så lenge han er med, maser jeg ikke mer om riktig turtøy. Ved siden av ham ligger sykkelen. Han smiler for seg selv. Jeg har ikke sett det smilet på lenge. Det er ikke der etter skolen eller på morgenen.

— Nå skal vi i villmarka, sier han.

— Ja, nå skal vi ut i villmarka, svarer jeg.

Jeg tar på meg sekken. Den er for tung. Vi rakk ikke å låne sykkeltralle, og jeg ville ha med alt: Kikkert, fiskeutstyr, bok om Marco Polo, regntøy, skift, kniver, telt, primus, mat.

Vi setter oss på syklene og triller ned en lett bakke. Der står første skilt: «Skinnskattberget 8,5». «Kikutstua 16.» Det er som om vi forlater skuta i McMurdo-sundet for å krysse isen til Sydpolen. Men han parkerer umiddelbart ved tjernet her. Han går ut på stranden for å lete etter steiner. Jeg vil frem , men kan ikke stresse allerede.

Over til sykkel

Turen krymper. Eventyrer og ekspedisjonist Alastair Humphreys er kjent for store reiser, men vel så kjent for begrepet «mikroekspedisjon», om å oppdage naturen rett utenfor døren din. Humphreys har skapt en internasjonal bølge.

Vår plan var lokal, men ikke en av de minste mikroekspedisjonene. Vi skulle i sommer gå fem-seks mil fra Nordmarkas nordlige punkt, Mylla, og hjem til Oslo, på stier så langt det gikk. Barn mister motivasjonen på veier. Stier virker på dem som kaffe om morgenen på voksne. Jeg hadde også lest ­boken Kjentmannsmerket for å finne snurrige ting å se underveis.

Men i vår ante det meg: Det går ikke. Interessen for turen ble gradvis bare min. Små søndagsturer ble møtt med sinne og motstand. Ordet «tur» ble til «tortur». Det virket håpløst, det hele.

Da nedskalerte vi til «å sykle gjennom Nordmarka». Det er raskere, enklere. Så kom sommerferien. Med ett var vi i Lofoten da vi skulle vært i marka. Planen ble utsatt, nye endringer kom til.

Jeg var like ved å tenke, som jeg ofte har gjort, at dette utsetter vi til neste år. Da kom vi på det: Stryken, åh, du syngende Stryken, så fint plassert langs Nordmarkas østre grense, med stier og veier inn i hjertet. En mikroekspedisjon herfra til hytta i enden av Nordmarka. Drøye tre mil på sykkel.

Og her står vi. Eller, der ligger Per i grusen, forslått, i første bratte nedoverbakke.

Lyden av metall

Jeg hørte lyden av metall som skrapet mot småstein før jeg hørte ropet hans. Han lå der bare. Like underlig positur som sykkelen. Det var ille. Da reiste han seg og sa:

— Jeg tryna.

— Vil du ha plaster?

— Nei, jeg vil ikke bruke det opp så tidlig.

Vi legger inn en matpause, peptalk og bloddoping.

Så syklet han videre.

Været var dystert, men tonen mellom oss varm. Han stilte spørsmål som om han nettopp hadde sluppet ut fra isolat: Hva liker du best av ørn og jaktfalk? Hvem vil du minst slåss mot av Hulken og isbjørn? Hva skjer hvis Hulken skal kose deg på ryggen? (Svar: Du blir slengt 15 meter fremover.) Hva vil du helst ha på kroken, gammelgjedda eller kveita? Hvem er best av Messi og «et navn jeg ikke oppfattet». Meterne forsvant under oss slik.

To abbor og en ørret

Motbakker. Det er klart, de oppoverbakkene her minnet ham på hva søsteren og lillebroren antagelig gjorde nå. Og de syklet ikke oppoverbakker. I noen kilometer gikk vi. Glemt var «villmark», et ord han i flere måneder har romantisert. Vi sa ikke stort, men vi gjorde en avtale: Vi kunne stoppe når som helst, noe vi gjorde. Og han fikk bestemme over posen med Fox og Nox og bruke dem som bensin. Jeg så ham løfte posen ut av lommen, se på den og så legge den tilbake.

Et lite stykke inne på nordmarksplatået steg vi av. Spørsmålene kom tilbake. Smilet var tilbake. Det var en ny iver over ham, ny pust, ny stemme, som om han var blitt større.

En sky av mygg. Jeg viste ham et ørlite vann på kartet. Jeg tror det er fisk der, sa jeg. Vi listet oss gjennom kratt og blåbærlyng. Da vi fant vannet, så vi raskt et sippvak i vestlig ende. Men myggen stengte utsikten. Den var et grått slør over hodene. Den var som i Finnmark. Vi flyktet mot ­syklene og fortsatte. En time senere slo vi leir ved et vann nær Gjerdingen.

Et fint leirsted. Bålsted. Flatt for teltet. En hylle­ å fiske fra.

Jeg satte opp teltet mens han fisket. Han fikk to abbor og en ørret.

Mens Per venter på ørretlunsj, utforskes vannrør. Etterpå skal vi opp bakkene i Styggedalen mot Ølja.

Ansiktet og hendene var dekket av knott og mygg, men der sto han, med regnet sildrende på seg, rak i ryggen, hypnotisert av duppen som lå få meter fra land. Vi ble så våte man kan bli, og han forsvant inn i teltet da siste rest av lys forsvant bak åsene i vest. Jeg hørte ham prate med seg selv mens jeg stekte mat utenfor, jeg tror han telte Fox og Nox. Etterpå så jeg at han nesten ikke hadde rørt dem. Når han selv hadde ansvaret, vokste moderasjonen.

Vi brukte sekk og klær som puter og leste Historien om Marco Polo, den gamle klassikeren av Olive Price. Unge Marco og faren hans var nå på vei mot den farlige Lob— ørkenen.

«Hver mann og hvert dyr hadde fått tildelt sin spesielle plass og sto og ventet på karavaneførerens signal. Til slutt galopperte han frem i teten. Han løftet den ene armen i det samme øyeblikk som solen­ stakk opp over horisonten. Karavanen var på vei.»

Regnet trommet mot teltduken, det ­lignet lyden av noen som frenetisk slår ­fingertuppene mot et bord. Så sovnet han. Og jeg kunne ikke hatt det bedre.

Forandringen

Morgenen etter, skinnende sol. Det blinket diamanter på tjernet vårt. Vi lot campen stå og gikk til et vann jeg hadde hørt rykter om, en dyp pytt. Vi så et beverhi på veien, en frosk, markjordbær, en forlatt markboks, en trane som vi skremte opp og som da skremte oss, grandios som den er fra vinge til vinge. Per kastet duppen to-tre meter fra land, der fisken ofte står. Han fikk en ørret på nærmere fem hekto. Det var komplett, og han var stolt på en lavmælt måte.

Vi ankom Gjerdingen senere enn planlagt.

Den dagen syklet vi nærmere to mil. De små bena, den lille kroppen, mikrosykkelen, de store trærne, de dype vannene, det store eventyret, vi syklet og så sauer, stekte ­ørret i Styggedalen og punkterte, og slik gikk ­timene. Det fantes ingen klaging, ingen surhet. Vi fremsto som forsiden på Vakttårnet.

— Det blir så rart å møte mamma og de andre nå, sa han et par kilometer fra målet.

Enhver kompetent ekspedisjonist skal mottas som en helt når han når målet. Her løper familien en forandret Per i møte.

— Hva mener du?

— Ja, når vi har vært i villmarka og er blitt så forandret, mens de ikke er det.

— Ja, det blir nok rart. Vi må bare prøve å få det til.

A-magasinet

Nyhetsbrev Få ukens høydepunkter fra A-magasinet rett i innboksen din hver fredag!