A-magasinet

Norske Morten Mørland er prisbelønnet avistegner

Nordmann gjør suksess som avistegner i et av verdens mest konkurranseutsatte avismarkeder.

  • Helle Skjervold

I et tegnestudio langt sørvest i London, rett ved Themsen, jobber Morten Mørland med denne ukens forside til det konservative ukemagasinet The Spectator. Tegningen han opprinnelig laget måtte forkastes i siste liten, da nyhetsbildet brått tok en uventet sving, slik det ofte gjør.

— Jeg hadde ikke tenkt å bli avistegner i det hele tatt, sier Mørland lattermildt, og virker som han fortsatt ikke helt kan tro hva som skjedde, 13 år etter.

Nå er han prisbelønnet i et av verdens mest konkurranseutsatte avismarkeder. Tre ganger er han kåret til årets avistegner. I tegnestudioet er nordmannen omgitt av blekk i alle regnbuens farger, spissede blyanter, pensler i ulike tykkelser og en henslengt føner. Den gir fortgang i tørkeprosessen.

— Jeg hadde ikke spurt om jobb eller noe, forteller han om måten han snek seg inn i britiske spalter, nærmest bakveien.

Mørland var udannet journalist da han flyttet til England for å studere grafisk design. Hovedoppgaven skrev han i 2002 om den rikholdige britiske avistegnehistorien, og til oppgaven hadde han sikret seg et intervju med The Times berømte tegner Peter Brooks. Tilfeldighetene ville ha det til at storavisen var i beit for et par tegninger i løpet av den nært forestående juleferien, kunne kanskje den norske hovedfagsstudenten tegne? Hadde han noe å komme med?

Gladiatorkamp

Juleengasjementet ble raskt utvidet til et ukentlig oppdrag. Dermed måtte han sette seg inn i britiske forhold, og det litt brennkvikt.

— Jeg brukte den første tiden til å se på BBC Parliament hele dagen. Jeg kunne plutselig få beskjed om å tegne noe om boligskatt i Colchester. Så jeg måtte bli ganske flink til å lese og lære kjapt.

afp000849835-r7aBdjFpRz.jpg Mark Cocksedge

En annen skjellsettende opplevelse, for virkelig å forstå britisk politikk som vesen, var hans første besøk i parlamentet under en av de brølende, buende, bråkete statsministerens spørretimer.

— Det er ganske utrolig teater over det. En ting er når du ser det på TV, men lyden når du er der i rommet, er helt vanvittig. Du sitter på galleriet rett over speakers chair, og når du kommer opp dit, ut fra de trange gangene, og åpner døren, så stiger brølet. Du kan nesten se dampen stå opp, det er veldig gladiatorisk.

I dag er Mørland en av The Times' to faste tegnere, i tillegg kommer faste oppdrag for ukeavisen The Spectator, norske VG og Agderposten, lokalavisen hjemmefra.

Engelsk tvist

I Storbritannia har avistegnerne høy status. Morten Mørland og de andre faste har sine frittstående halvsider, der de tegner sin egen kommentar.

— Politikerne er veldig med på å bli hånet. Det er en sånn del av kulturen at folk forventer det. Du er blitt en skikkelig politiker før du er tegnet.

Det gikk ikke lang tid før Mørland sto der, lettere fremmedgjort, iført dress på Londonsommerens viktigste sommerfester, omgitt av sosietet og maktelite. Pippa Middleton der borte, statsministeren i hjørnet der.

— Det var ganske overraskende. Lille meg, som plutselig møtte politikere og andre som visste hvem jeg var. Det var en veldig rar opplevelse, egentlig, sier han.

— Jeg føler meg ikke som en av dem i det hele tatt. Men det er også en god ting, tror jeg. Og jeg tror det har vært styrken hele tiden, at jeg har et outsider-ståsted. Jeg har ikke den samme historien og kan ikke referere tilbake til hvordan det var å leve under Thatcher, men jeg har en annen styrke i at jeg kan se kulturen på en annen måte.

Rollegalleriet

Mørland drikker mengder svart kaffe av The Times-koppen han, visstnok ved et uhell, stjal en gang han var innom avisbygget. I dag er det en brynjekledd Angela Merkel og en Vladimir Putin i bar overkropp han jobber med. Jens Stoltenberg er en av dem Mørland synes er ganske kjedelig å tegne. Det samme gjelder London-ordfører og moroklump Boris Johnson, som allerede er sin egen klovnekariktatur i virkeligheten.

— Det er ofte mer gøy og interessant å tegne dem som bare prøver for hardt, og som trenger å jekkes ned et par hakk.

En som får gjennomgå så det synger etter i britisk presse, også av Mørland, er statsministerkandidat Ed Miliband, leder av arbeiderpartiet og en ufrivillig sosial kløne.

— Når du får sånne som ham, som ikke kan gjøre noe riktig, er det lett å tenke «stakkars mann». Men på den annen side, det er jobben vår. Og dette er en mann som ønsker å bli statsminister, han er ikke en stakkarslig fyr. Ethvert sted det er noen som har makt, trenger noen som minner dem på at de faktisk er dødelige. Det er vår jobb, sier han og tenker seg om.

— Folk responderer på tegningene fordi det er en sannhet i dem, for han er jo udugelig. Jeg synes ikke synd på ham, for å være helt ærlig.

Maktmiddel

I Storbritannia er tilliten til politikerne historisk lav. Partilederne er upopulære, og det politiske ordskiftet er påfallende populistisk. Men Mørland mener han ikke er med på å uthule politikernes troverdighet med sine tegninger.

— Jeg tror de er ganske flinke til å ødelegge for seg selv, for å være ærlig, sier han.

— Jeg tror den makten du har som tegner, hvis du kan kalle det makt, er at du på en måte bare forsterker de følelsene folk allerede har. Jeg tror mange går inn i tegnerrollen og tenker at de skal endre verden og fortelle folk hva de skal mene. Realiteten er vel heller bare at folk som allerede er enige med deg synes det er fabelaktig morsomt fordi det visualiserer følelsen de allerede sitter med.

Verre er det når man tegner ting folk er dypt og rivende uenig i. Karikaturstriden og terrorangrepene mot Charlie Hebdo-redaksjonen og Lars Vilks har gjort satiretegnernes arbeidsforhold og etiske grenselinjer til en av de største nyhetssakene i seg selv. Tegnere, de Mørland beskriver som de mykeste av alle tenkelige mål, er blitt terrormål.

Det var ganske overraskende. Lille meg, som plutselig møtte politikere og andre som visste hvem jeg var

— Det er snodig å se hvordan denne spesielle formen for journalistikk er havnet i spissen i kampen for ytringsfriheten. Det er forståelig i den grad at en tegning er veldig direkte, den slår deg med en gang.

Han har merket seg at redaktørene er blitt ørlite mer forsiktige, ørlite mer bevisste på tegningenes kontroversielle potensial.

— Du har en viss selvsensur, uansett. Det farlige med det, er at du blir så opptatt av hvor grensene går, at du kun tenker på grensene, og ikke på hva du egentlig kan formidle, sier Mørland.

— Jeg tar gjerne de som representerer religion, og de som setter seg i lederstillinger over religionen her på jord. En skal jo sparke oppover.

Mørland maler sine avistegninger i blekk. Mark Cocksedge

Men profeten Muhammed har han aldri tegnet.— Jeg føler at det å angripe religion i seg selv, det har ikke noe særlig for seg. For det du oppnår er å såre de stille troende som sitter hjemme og ikke kan si noe tilbake. Det er litt lettvint. Men det er bare min oppfatning, og jeg synes likevel alle bør få lov å gjøre det. Når det er sagt, synes jeg det er viktig at folk blir provosert iblant. Folk bør bli opprørte, det er bare sunt.

Barnestrek

Mørland er vant til å tegne karakterer som er i hardt vær. Det var bare én av likhetene da forfatter Sigri Sandberg kontaktet ham for å få illustrert Vindtrollet , om et overivrig troll som setter et helt lokalsamfunn på hodet med sine stadig økende vindkast.

Å lage en barnebok er noe nyhetsjunkien Mørland alltid har hatt på sin må gjøre-liste. For ham er det ekstra stas at hans egne barn på fem og åtte år endelig kan få glede av tegningene hans, uten en nødvendig voksenforklaring.

— De ser jo også på det jeg tegner i avisen, men jeg må alltid forklare hvorfor står der med sverd og det ligger en annen på bakken. Det er ikke alltid like lett å forklare de tegningene.

Og overgangen fra statsministere og opposisjonsledere til grove, svære og klumsete troll var ikke så stor som man kanskje skulle tro.

— Det handler jo om at man gjør om politikere til karakterer, du prøver å få frem de samme overdrevne og litt groteske trekkene. Så egentlig er det egentlig ikke så diger forskjell på troll og politikere.

Relevante artikler

  1. KULTUR

    Harald Stanghelle om karikaturtegner Thomas Knarvik: En brutalitetens pioner

  2. DEBATT

    Pinlig og historieløs rasismestempling av Thomas Knarvik | Anlov Mathiesen

  3. VERDEN

    Var Churchill en rasistisk massemorder? En gammel debatt ble vekket til live i Storbritannia denne uken.

  4. VERDEN

    Dette avgjør om Theresa May blir flopp eller frelser

  5. KULTUR

    Den omstridte karikaturtegneren Thomas Knarvik: - Jeg vil avsløre latterlige menneskers makt

  6. VERDEN

    Trailerkøer, kaos og Snickers-mangel: Stemmer britiske skremsler?