A-magasinet

Meldingene fra Utøya

SMS-ene som ble sendt den 22. juli for fem år siden, er hentet tilbake til øya.

  • Helle Aarnes
    Journalist

Publisert 14. juli 2016 kl. 22:37

Fem minutter er gått. 17 mennesker er allerede skutt, flere av dem drept. Astrid Eide Hoem (16) kaster seg inn i en bølge av flyktende ungdommer. De løper for livet. Skytingen fortsetter, Astrid løper videre, tviler et øyeblikk, men ender i skrenten nedenfor Kjærlighetsstien. Der skjuler hun seg under en klippe sammen med mange andre. Der sender hun SMS-en til mamma.

Tekstmeldingene i artikkelen er gjengitt med tillatelse fra overlevende og pårørende til dem som døde 22. juli 2011. Meldingene blir nå en del av Utøyas nye minne- og læringssenter.

«Ikke ring meg», skrev Astrid Willa Eide Hoem til mamma fra gjemmestedet. Astrid overlevde. – Det var frustrerende at alt jeg kunne gjøre for å beskytte henne, var å skrive SMS, husker Kitty Eide. Foto: Paal Audestad

I en campingbil, på vei sørover fra Kristiansund, følger Kitty Eide og Johan Hoem nyhetene om Regjeringskvartalet. De har snakket med Astrid, som var urolig, men forsikret henne om at alle var trygge. Så da datteren like etter sender tekstmeldingen med «Ikke ring meg», undrer Kitty seg, men tenker at 16-åringen ikke vil bli forstyrret. Hun smiler og sier til Astrids far: «Det er noe litt kidnappingsaktig over den meldingen.»

Først da Astrids foreldre får høre om skytingen på Utøya og får beskjed om ikke å ringe noen på øya, forstår de hvorfor.

En lang time går. Så kommer det første, etterlengtede livstegnet:

To ganger går morderen rett over klippen der Astrid skjuler seg. Hun hører skrittene, men han ser henne ikke. Hun skjønner at om han bøyer seg bare litt frem, så tar han dem. Ungdommene bytter på å holde hverandre rolige og å finne ut hva som skjer på vg.no og Facebook. De sender så få meldinger som mulig. De er redde for å lage lyd.

Alt er bare kaos. Astrids mor har journalistbakgrunn og ringer alle som kan vite noe. Ringer og ringer og ringer, for nødnumrene er opptatte, og politiet sier ingenting.

Astrid er nettopp gått ut av ungdomsskolen. Nå ligger flere av vennene hennes foran henne og dør. Noen er skutt i hodet. Den nærmeste ligger bare en knapp meter fra henne. Hun hører dem rope om hjelp. Hun vil jo hjelpe. Men hun tør ikke.

Egentlig vil hun ikke fortelle moren om alle de døde, men synes hun må fortelle hvor dramatisk alt er. For moren blir nå det viktigste å gi datteren trygghet.

Ingen av dem vet at gjerningsmannen er pågrepet på øyas sydspiss.

I mer enn to timer ligger Astrid og de andre på skjulestedet. I hodet hennes surrer de rareste ting. Som at hun ikke rakk å bestille skole-PC før fristen, men at det kanskje ikke gjør noe nå. Fra gjemmestedet ser de båter, men de tør ikke vise seg, i tilfelle båtførerne er en del av «plottet».

Til slutt våger de seg frem. Og rundt én time etter at morderen er pågrepet, fraktes Astrid over fjorden i en privat båt.

Hun er i sjokk. Men hun er reddet.

Egentlig ville Astrid ikke uroe moren med tekstmelding om alle de døde hun så. Men hun syntes hun måtte. Nå blir meldingene historiske - aldri før er SMS-er sendt ved terroraksjoner blitt en del av det offisielle minnematerialet. Foto: Paal Audestad

Det nye Hegnhuset

Fem år er gått. Neste uke åpner «Hegnhuset» på Utøya. Dette siste, nye bygget er tungt symbolsk; taket bæres av 69 tykke furubjelker, én for hver av dem som ble drept. De 69 hegnes om av 495 tynnere bjelker, én for hver som klarte å gjemme seg, rømme, svømme og overleve.

Hegnhuset på Utøya. Inne: 69 tykke furubjelker, én for hver av dem som ble drept på Utøya. Utenpå: 495 tynnere bjelker, én for hver som overlevde og som resten av livet skal huske og hegne om de 69. Foto: Paal Audestad

I hjertet av det nye bygget står de delene av det gamle kafébygget der 13 personer ble drept. Men også de delene der mange overlevde, er spart.

Kafébyggets skjebne var kanskje den vondeste knuten i den lange og til dels fastlåste prosessen med å ta øya tilbake; AUF ville rive, men snudde da mange protesterte. Når Hegnhuset nå åpner, er det med både overlevelses-stedene og drapsstedene bevart. Med kulehull, falmede roser og bilder av barn som ikke lenger lever.

Hegnhuset skal bære historien inn i fremtiden. Ikke som et 22. juli-museum, men som et senter for demokratilæring, åpent for alle. Og helt sentralt i bygget: en åtte meter lang tidslinje, med SMS-ene som ble sendt fra Utøya 22. juli som det viktigste fortellergrepet.

De ordene føltes riktige

Astrid Hoem er blitt 21 år. Hun nølte aldri da det kom spørsmål om å stille ut SMS-ene, det føltes viktig å ha noe som står igjen for ettertiden, sier hun. Hennes første reaksjon da hun fant meldingene frem igjen etter fem år, var «Oi, for en veldig dramatisk tone!». De var så utypiske, som å se noe fra en film.

– Men det var de ordene som føltes riktige da.

Astrid er på en liten ferie hos mamma og pappa i Kristiansund. Mamma Kitty nærmest unnskylder sine stødige, rolige meldinger til datteren:

– Når jeg ser dem nå, tenker jeg: «Hæ? Var du så kald?» Men jeg ble bare veldig rasjonell. Jeg ville holde Astrid i ro og forsikre henne om at det kom til å gå bra. Barnet mitt hadde det så vondt og var så redd for å dø. Og så var det ingenting jeg kunne gjøre for å beskytte henne, utenom å skrive SMS. Det var enormt frustrerende. Jeg tror disse meldingene gjør det lettere å forstå for alle som er glad i noen.

I mer enn to timer lå Astrid og de andre på skjulestedet. I hodet hennes surret de rareste ting. Som at hun ikke rakk å bestille skole-PC før fristen, men at det kanskje ikke gjorde noe nå. Foto: Paal Audestad

Ti fingre. Ti tær. Kitty fikk datteren tilbake, men måtte sjekke at 16-åringen var hel. Hun klarer ikke å forklare følelsen som annet enn «som en ny fødsel».

– Det er meldinger med mye kjærlighet.

Det går bra med Astrid. Hun bor i kollektiv i Oslo og jobber som politisk rådgiver i AUF. Men noe har plaget henne:

– Den første tiden syntes jeg at det var veldig vanskelig at jeg ikke hadde hjulpet til. Det var så mange helter på Utøya, men mange har hatt dårlig samvittighet etterpå. Den overlevelsesskylden kan være veldig tøff. Men en psykolog brukte mye tid på å få meg til å forstå at om jeg hadde forlatt skjulestedet, så ville trolig også de andre som gjemte seg der, blitt tatt.

Hun synes det er fint å vise frem all kjærligheten i meldingene.

– Tidslinjen vil bli en veldig kontrast til det som skjedde. Det er meldinger med mye kjærlighet. Man vil jo at det siste man sier til folk, skal være noe fint. At man er glad i dem. 77 mennesker døde, det er så stort tall at det er vanskelig å ta inn over seg. SMS-ene viser bedre hvilke enkeltmennesker de var. Mange av dem som skal på Utøya i år, var bare ni-ti år da det skjedde, og det kommer til å komme folk til Utøya som ikke var født i 2011. Det er viktig at også de forstår hvor brutal den dagen var.

Beate Vatndal mistet datteren Benedichte (15) på Utøya. Er medlem i Nasjonal støttegruppe etter 22. juli-hendelsene. Foto: Paal Audestad

«Uansett hva som skjer, mamma, husk at jeg elsker deg»

Beate Vatndal mistet datteren Benedichte (15) på Utøya. Er medlem i Nasjonal støttegruppe etter 22. juli-hendelsene.

Pling! Beate Vatndal holdt på å vaske huset i Tønsberg da tekstmeldingen kom. Hun tenkte om datteren: «Benedichte har så livlig fantasi. Hun overdramatiserer ting.»

I 2011 var Benedichte Vatndal Nilsen på sin andre Utøya-leir. Hun hadde gledet seg i et helt år. Endelig hadde hun funnet et samhold der alle ble behandlet likt og var like mye verd.

Benedichte sendte den første SMS-en fire minutter etter at terroristen hadde begynt å skyte. Hun gjemte seg ved pumpehuset.

14 ungdommer ble drept ved det lille pumpehuset nord på Utøya. Benedichte Vatndal Nilsen var en av dem. Foto: Paal Audestad

På et tidspunkt snakket mor og datter ett minutt og ni sekunder med hverandre på telefon. Beate Vatndal forsøkte å forklare jenta si at det jo var i Oslo det var farlig. Og Utøya, var det ikke det tryggeste stedet man kunne sende et barn?

Den siste samtalen

Så bekreftet politiet at det ble skutt. Et helt land forsto at 22. juli gikk fra vondt til et sant helvete. Beate Vatndal forsto at datteren hadde rett. Moren sendte flere meldinger.

Fra klokken 18.12.06 snakket de i 47 sekunder. Benedichte hvisket. Så hørte moren skarpe smell. Det siste datteren sa til henne, var: «Uansett hva som skjer, mamma, husk at jeg elsker deg.» Så ble samtalen brutt.

I obduksjonsrapporten står det at den 15 år gamle jenta ble skutt i magen ca. klokken 18.14.

Benedichte døde i vannkanten, av forblødning etter skuddskader i magen. Hun døde sammen med 13 andre som hadde gjemt seg ved det lille murhuset ved fjorden. Et kvarter tidligere hadde morderen ringt politiet og sagt at han ville overgi seg. Også den samtalen ble brutt.

Så han fortsatte.

De neste meldingene Beate Vatndal sendte, fikk hun aldri noe svar på.

Politiet i Vestfold hadde anbefalt henne ikke å dra mot Utøya. Likevel satte hun seg i bilen og kjørte. Hun kjørte raskere enn noensinne, noen strekninger i nesten 200 kilometer i timen.

Gikk bare ut om natten

På veien ble hun stanset og omdirigert to ganger. Da hun ble forsøkt stoppet for tredje gang, nær Sundvolden hotell, var hun hysterisk. «NÅ SLIPPER DERE MEG FORBI!!» ropte hun. Hun slapp igjennom, til gråtende tenåringer i bare underbukser og foreldre med de samme øynene som henne.

Bildet er tatt på Utøya 21. juli 2011. Benedichte Vatndal Nilsen hadde fått seg ny kjæreste og var så glad for at hun var tilbake på AUFs sommerleir. Dagen etter ble hun drept. Foto: Privat

– Jeg trodde Benedichte levde. I ettertid kan folk si: «Du skjønte sikkert hva som hadde skjedd.» Men vet du, jeg gjorde ikke det. Hun svømte fra hun var fire-fem år gammel. Jeg tenkte: «Selvsagt har hun svømt.» At hun var et annet sted, sier Beate Vatndal.

Moren var på Sundvollen fra fredag til mandag. Da reiste hun hjem, uten å ha fått svar.

Hun sov ikke. En hel natt satt hun på trappen utenfor politihuset i Tønsberg og gråt mens hun tryglet politiet om å ringe Rettsmedisinsk institutt i Oslo og beskrive spesielle kjennetegn ved Benedichte: Tatoveringen på den ene skulderen, den hun hadde tegnet selv. Ringen i nesen.

I disse våkedøgnene gikk ikke Beate Vatndal ut om dagen. Hun forlot huset først når det var blitt mørkt. Natt etter natt gikk hun og eldstedatteren Lizelle til domkirken i Tønsberg og tente lys.

Det var slik moren sto, foran et tent lys, da telefonen ringte den syvende natten. Nesten én uke etter 22. juli fikk hun vite at datteren var en av de 69 som ble drept på Utøya.

Vil bidra til at det aldri glemmes

Beate Vatndal er fortsatt forbannet, forbannet på drapsmannen og forbannet på at det gikk så lang tid før de unge fikk hjelp.

Én av de 69 søylene i Hegnhuset skal være Benedichtes. Moren mener at det er en vakker gest. Hun føler seg ekstra nær datteren hver gang hun er på Utøya.

Og hun synes det er fint at de siste SMS-ene mellom henne og datteren skal stilles ut. Meldingene er fra det hun kaller «det dypeste mørket» og «det uvirkelige det ikke finnes mening i eller forklaring på». Hun kan ikke ta dem frem, se på bilder eller høre musikk som minner om datteren for ofte. Da hadde hun ikke klart å leve et tilnærmet normalt liv: Jobbe 100 prosent. Ha verv i den nasjonale støttegruppen etter 22. juli-hendelsene. Være der for datteren Lizelle og barnebarnet Lucas.

SMS-ene vil bidra til at det som skjedde, aldri blir glemt, mener moren.

– Benedichtes nevø var bare to og et halvt år i 2011. Når han vokser opp, vil jeg at han skal lære om 22. juli 2011, gjerningsmannens ideologi og høyreekstreme holdninger, og hva som skjedde med Benedichte.

  • AUF føler seg trygge på at det er riktig å stille ut de intime og sterke tekstmeldingene. – Meldingene viser menneskeligheten i det brutale, sier AUF-leder Mani Hussaini.

Lisbeth Røyneland var i vår i Paris for å bistå støttegruppen etter terroren der. Nå har de sammen møtt Europarådet for en oppdatering av rådets veileder om å ivareta berørte etter terrorhandlinger. Foto: Paal Audestad

«Vennen vær så snill å svar please»

Lisbeth Røyneland mistet datteren Synne (18) på Utøya. Leder Nasjonal støttegruppe etter 22. juli-hendelsene.

Den ettermiddagen. Hun satt i sofaen på Manglerud, så litt på Tour de France, gikk til og fra. Fem minutter på halv fire hørte hun et drønn. Hun trodde først det var torden. Så ville hun forsikre seg om at Synne var i sikkerhet.

Hun ble beroliget. Synne var på infomøte i kafébygget på Utøya.

Det første skuddet på Utøya ble løsnet klokken 17.21. Et drøyt kvarter tidligere sendte Synne sin aller siste tekstmelding til mamma. 18-åringen var urolig.

Synne Røyneland ble drept klokken 18.09. Det var ti minutter etter at morderen hadde ringt og bedt om å få overgi seg, og et kvarter før beredskapstroppen kom seg i land på Utøya.

Så ble det bare stille.

Lisbeth ringte. Ringte og ringte. Prøvde å tenke at telefonen til Synne bare var tom for strøm. Men den var jo ikke dét.

Hun fikk aldri svar.

Hun vet at Synne løp ut fra kafébygget, men ikke hvor. Hun vet at Synnes kamera ble funnet ved pumpehuset, der 14 ungdommer siden ble funnet drept. Og hun vet at Synne ble drept på Stoltenberget. Hun ble henrettet forfra med tre kuler i hodet mens hun prøvde å gjemme seg.

Åtte ungdommer døde på Stoltenberget og Bolsjevika. Synne Røyneland ble drept på Stoltenberget, av tre skudd i hodet mens hun prøvde å gjemme seg. Foto: Paal Audestad

Siden har Lisbeth sett bilder fra Stoltenberget og Bolsjevika, og snakket med folk som så hva som skjedde. Åtte ungdommer drept, de lå så nær hverandre. Hun tror de må ha vært sammen og blitt spredd da han kom.

Hun husker lite, men på vei til Sundvolden hotell, over fire timer etter siste melding fra Synne, sendte hun sin aller siste SMS til datteren.

«Antall døde er oppjustert»

Busslast etter busslast kom inn på tunet på Sundvolden. Hundrevis av traumatiserte ungdommer. Noen stille, andre hysterisk gråtende, mange innpakket i tepper og klamret seg til hverandre. Men ingen Synne.

I resepsjonen mistet noen en bok ned på steingulvet. De voksne reagerte ikke. Men smellet fikk ungdommene til å kaste seg ned og skrike. Hun husker alle de blodige sokkene fra folk som hadde løpt på steinene.

Ennå trodde hun at de bare skulle hente Synne hjem. Hele den natten gikk Lisbeth fra hotellrom til hotellrom og lette. Gang etter gang sjekket hun listene over overlevende. Men Synnes navn sto ingen steder.

Lisbeth hadde lyst til å skrike. Hun gjorde det ikke, for hun ville ikke vekke Synne, i tilfelle hun lå et sted og sov. Hun fortsatte å lete og ringe. Men ute på Utøya var Synnes telefon blitt en av dem som blinket og blinket i sommernatten og som aldri mer skulle bli besvart.

Midt på natten, på et informasjonsmøte, kom meldingen: «Antall antatt døde på Utøya er oppjustert fra 10 til 80».

Sårt å ikke få ha sorgen sin i fred

Fredag. Lørdag. Søndag. Mandag. Tirsdag. Onsdag.

Nesten fem døgn gikk før politiet kunne bekrefte at Synne var drept. Lisbeths håp forsvant da prest og politi kom på døren med en gjennomsiktig plastboks. I den lå to øredobber og en navle-piercing. Synne ble identifisert ved hjelp av en helt ny tatovering på høyre arm. «KJÆRLIGHET», sto det.

Dagene etter bare forsvant. Hun vet at folk gikk inn og ut, at hun laget kaffe til dem.

– Jeg husker lukten av blomster. Liljer med sterk duft. Jeg måtte sette dem ut, jeg orket ikke mer. Det ble som å bo i en blomsterbutikk.

Hun orket ikke se på nyhetene. Hun så en overskrift om ekspanderende kuler, så klarte hun ikke mer. Hun gråt ikke så mye heller, det var så mye som skulle ordnes: begravelsen, musikken, taler.

76 andre familier og hele resten av landet sørget. Og i en grå sofa på Manglerud satt en mor og syntes det var sårt ikke å få ha sorgen sin i fred.

– Det føles riktig å bruke SMS-ene

Lisbeth Røyneland var blant de første som sendte inn sine SMS-er til bruk i Hegnhuset.

– Jeg synes fortsatt det er forferdelig å gå inn i de salene der man ser skuddmerkene. Men Hegnhuset forteller historien slik den var, og det føles riktig å bruke SMS-ene. Det blir sterkt, men det var jo så sterkt!

Fremdeles er det tungt å snakke om drapet på Synne og de 68 andre på Utøya.

– Mange forventer at vi er kommet mye lenger enn det vi har, og det er kanskje naturlig. Mennesker skal videre, tiden skal lege. Det går lettere nå, men for meg har dette tatt mye lengre tid enn jeg trodde det ville ta.

Hun pleier å unngå å snakke om 22. juli-terroren, forteller hun. Det er leit, men et slags hensyn hun tar til folk. Hun har merket at mange blir stresset og redd for å si noe feil. Hun tror folk begynner å bli litt «lei».

– Det er synd, for vi må holde fokus på hvor farlig det er når noen faller utenfor og kan bli radikalisert.

Trusler meldt til PST

Denne våren har Lisbeth Røyneland møtt overlevende og pårørende etter terroren i Paris, for å utvksle erfaringer.

Etter 22. juli er det flere ganger kommet trusler som er send til PST. En godt voksen mann kalte skytingen på Utøya for «jakttrening». En annen skrev at noen burde sprenge bort «hele den jævla øya». Hatet og aggresjonen gjør henne kvalm, kroppen begynner å skjelve.

Hun har hatt fem år på seg nå. Til å innse at livet er forandret, for alltid.

– Jeg kan ikke ødelegge meg selv med «tenk om jeg hadde gjort sånn», eller «tenk om vi hadde dratt til London isteden», alle disse «hvis» og «om». Jeg vil aldri tilgi. Men jeg prøver å stable livet litt på bena igjen. Jeg tvinger meg selv til å prioritere det sosiale, for det hjelper. Støttegruppa har mammatreff en gang i måneden. Vi er blitt veldig gode venner. Men vi skulle jo ønske vi aldri hadde møtt hverandre.

Hilde Firman Fjellså konsentrerte seg først om fakta da hun teksten far Halvor Firman den kvelden. Hun ville at han skulle kunne forklare til politiet, og hun ville ikke skrive noe som kunne ligne en avskjed. Begge er glade for at meldingene nå stilles ut. - Hvis vi aldri skal glemme, må vi også vise frem hvordan folk hadde det, sier Halvor Firman. Foto: Kristin Støylen

«Fortsett å være en pilar for de utrygge»

Hilde Firman Fjellså (29) gjemte seg på do i kafébygget og overlevde. Underveis fikk hun støtte av far Halvor Firman.

Tommelen. I ettertid husket hun at hun så på den. Og at den skalv sånn at hun ikke klarte å treffe bokstavene på mobiltelefonen.

Hilde Firman Fjellså hadde oppdaget en jente som hyperventilerte i et av de fem toalettavlukkene i kafébygget. Hun ville hjelpe. Hilde hadde ennå ikke oppfattet at noen skjøt på dem. Hun pustet sammen med jenta, ut og inn, ut og inn. Så overdøvet lyden av skudd alt.

Instinktivt dyttet Hilde flere inn i toalettbåsen. Hun var sentralstyremedlem i AUF, 24 år og eldst av de syv som gjemte seg på én kvadratmeter, bak en tynn dør hun hadde låst.

Hilde Firman Fjellså gjemte seg med seks yngre AUF-ere. Trøstet. Sendte meldinger til venner og familie. Var stille når de hørte ham gå utenfor. Alle overlevde. Foto: Paal Audestad

Etter 30 sekunder sluttet tommelen å dirre.

Fakta, ikke følelser

Den første SMS-en til faren Halvor Firman sendte hun omtrent syv minutter etter at terroristen hadde forlatt kafébygget. Der hadde han drept syv i lillesalen, fem i storsalen og én i gangen like ved toalettene.

Tanken hennes: Mest mulig fakta, slik at faren kunne gi politiet en nøyaktig beskjed. Minst mulig følelser eller noe som kunne oppfattes som en avskjed. Foreldrene måtte ikke bli passive av frykt.

Det skjedde noe med henne. Hun var så sikker på at de skulle dø at hun «skrudde av seg selv». Siden skulle hun fortelle: «Jeg fantes ikke, jeg var bare stemmen som hvisket trøst og hendene som holdt rundt de andre.»

Det var gått nesten en time før faren svarte. Han hadde brukt tiden til å gjøre som datteren ba om. Da han endelig kom igjennom til Nordre Buskerud politidistrikt, syntes han personen han snakket med, virket forvirret. Han og kona Aud startet den 43 mil lange kjøreturen fra Flekkefjord til Utøya.

Hilde så aldri gjerningsmannen. Hun skrev bare det hun hadde hørt.

Trodde mamma tekstet

Så skrev hun navnene på de seks hun var sammen med, for å gjøre det lettere å identifisere dem dersom alle ble drept. Og så, etter alt det praktiske, kunne hun endelig fortelle foreldrene at hun var glad i dem.

En pilar for de utrygge. «Nå har mamma tatt over telefonen», tenkte Hilde. Faren likte dikt. Han skrev ofte limericker. Men dette var da ikke hans språk?

– Setningen falt ned i hodet mitt. Jeg vet ikke hvor jeg tok den fra. Men den var jo egentlig bare en fortsettelse av det Hilde hadde skrevet, at hun måtte være sterk og trygg. Det var så vanskelig å ta inn over seg tanken om at vi kunne miste henne. Jeg ønsket bare å gi henne mer styrke og trygghet, forklarer Halvor Firman.

Mens Hildes foreldre kjørte så fort de kunne, hadde de syv på do inngått en pakt: Ingen av dem skulle gjøre noe, for eksempel løpe ut, uten at alle var enige. Når lyden av skuddene var langt unna, snakket de normalt. Når de kom nærmere, hvisket de.

Da de hørte rolige skritt i bygget, var alle helt stille.

Hilde forsto hvem det var. Ingen andre ville ha gått så rolig. Hun sendte en melding til en venninne om en «som lusket rundt» i kafébygget. Så forsvant skrittene igjen.

Tenker på dem som aldri fikk melding

Terroristen hadde funnet en telefon som han ringte med for å overgi seg. Forsøket var mislykket. Drapene fortsatte. Han ble tatt cirka klokken 18.34. Hilde leste om det på Facebook, men følte seg ikke sikker da hun tekstet til faren.

I over en time etter at gjerningsmannen var stanset, holdt de syv seg inne på toalettet. Informasjonen på nettet sprikte. Det kunne være flere terrorister på øya.

De hadde avtalt at de ikke skulle gå ut før politiet slo inn toalettdøren. Da noen ropte «Politi! Politi!» og enkelte fra de andre båsene løp ut, kom de likevel frem.

Hun så de røde lysene fra lasersiktene, ble kommandert til å holde opp hendene, og trodde at de var blitt lurt. Til slutt forsto hun: Dette var ekte politi. I den lange tiden de ventet på evakuering mens de tok vare på hverandre, sendte hun flere beskjeder til foreldre som ventet på svar. Noen av dem fikk vite at barnet deres var skadet, men levde.

– Jeg tenker fortsatt på dem som aldri fikk en melding om at det gikk bra, sier hun.

Hun ringte sine egne foreldre. De følte en ekstrem glede. Men de klarte ikke å la være å tenke at utrolig mange andre hadde det så vondt. Følelsen sitter fortsatt i dem, fem år etter.

«Sov godt. M&P»

Halvor Firman er glad for at mange nå får se kommunikasjonen mellom ham og datteren i de mørke timene.

Noen uker etter 22. juli sikret Hilde SMS-ene på en harddisk. Hun forsto at hun behøvde å ha dem, og at de ville ha en historisk verdi. Det var tungt å lete dem frem og lese dem igjen.

– Meldingene er tidsvitner. De forteller: «Slik var det» og er en del av historien. Skal du aldri glemme, må du også vise frem hvordan folk hadde det. Folk kan bli lei av 22. juli. De sier «fem år, nå må det være nok». Men dette kan aldri viskes vekk, sier Halvor Firman, som hele tiden har vært engasjert i den lokale støttegruppen.

Både han og datteren liker «nye Utøya». Hilde tenkte først at kafébygget burde rives. Det døde jo så mange i bygget. Ville det ikke føles respektløst og feil å ha aktiviteter der? Nå er hun glad for at det ble bevart.

For huset bærer også på en historie om overlevelse. Da Hilde og mange av dem hun gjemte seg sammen med, besøkte Utøya etterpå, gikk de til toalettet. De lukket døren og sto der, tett sammen.

– Hun var den eldste der. Det ansvaret følte hun sterkt på. Jeg har snakket med andre foreldre som er fulle av beundring over det hun gjorde inne på toalettet, sier Halvor Firman.

Det var blitt natt da Hildes foreldre endelig kom frem til Sundvolden hotell. De fant datteren. Det var så godt å se henne igjen. Lenge satt de med armene rundt henne i en sofagruppe på hotellet. Etter hvert brøt de opp. De forsto at hun følte et sterkt behov for å trøste, støtte og prate med vennene sine.

Moren og faren sov ikke den natten. Men klokken 04.43 sendte de en tekstmelding.

  • De sa det var umulig å ta tilbake en øy der 69 mennesker var blitt drept. Men AUF klarte det. Les A-magasinets historie fra prosessen i årene etter 22. juli: Den lange veien hjem

Les mer om

  1. 22. juli
  2. Utøya
  3. AUF

Relevante artikler

  1. VERDEN

    Her ble ti unge drept. Nå viser Kjærlighetsstien på Utøya vei for andre lands terrorofre.

  2. A-MAGASINET

    Advokat Siv Hallgren kjente et intenst sinne første gang hun så 22. juli-terroristen. Nå skal hun kjempe mot justismord.

  3. A-MAGASINET

    Det er ikke i Grubbegata terroren skjer neste gang. Hva hjelper det da at vi stenger en gate?

  4. A-MAGASINET

    Adrian Pracon: «Jeg har brutt meg selv helt ned og bygget meg opp igjen.»

  5. A-MAGASINET

    Verden rundt utløser minnesmerker konflikter og krangling. Hvorfor er det så vanskelig å sørge i fred?

  6. A-MAGASINET

    Krim-bloggen: Briljant krim fra Jan Kjærstad