Ved dette tjernet skal flere personer ha sett en flott seter. Det er bare én hake: Den har aldri eksistert.
Skogen har til alle tider spilt mennesker puss. Eller er ikke alt bare innbilning?
Det var en grå novemberdag i 1998. I dypet av skogen gikk Lillian Røss stille mellom stammene. Hun var nesten 80 år, men fremdeles sprek nok til lange turer på egen hånd. Nå gikk hun ved et øde tjern langt inne i Østmarka. Rundt tjernet sto skogen. Men så, plutselig, lå en seter foran henne.
«Jeg så et stort, gult jorde foran meg der vannet og myra skulle være. Det så akkurat ut som på høsten når kornet er skåret, med gule stubber. Oppe i lia, på åsen ved enden av jordet, lå to hus, et våningshus og et uthus.»
Les hele saken med abonnement
