A-magasinet

En historie om helter

De nordmenn som skal hedres, blir færre når krigens nyanser skrives inn i historien.

  • Kjetil Kjetil Østli

Engelsk radio med sterk norsk bistand laget svada for oss, så vi begynte så smått selv å tro at vi var helter, mens våre prestasjoner nøkternt vurdert var særdeles beskjedne. Dette må vi være oppmerksom på. Vi må ikke lyve oss til noen helteglorie.

Det skriver major Oliver H. Langeland, Milorg-leder i Oslo under krigen, i boken Dømmer ikke (1948, gjenutgitt januar 2010).

Å si at boken var kontroversiell, er en underdrivelse. Riksadvokaten beordret forfatteren tiltalt for injurier, boken ble behandlet i Stortinget og drøftet i statsråd. Boken ble deretter fjernet fra markedet, og Langeland radert ut av historien. Han finnes knapt i noen bøker. Dette viser to interessante trekk: Kritikk av okkupasjonshistorien er ikke nytt. Men kritikken slukes av heltehistorien om «de gode nordmenn». Om nordmannen, som ifølge Langeland først fremstår tapper og heltemodig da krigen endelig er over, skriver majoren: Ingen turde lenger å innrømme at han var et jevnt, alminnelig hverdagsmenneske som under krigen og ellers hadde vist mange svakheter.

Hvilke helter ser vi?

Morgenen 8. mai 2010. Eldre menn i dress håndhilser. «Gratulerer med dagen!» sier de. Én ser til at alle bord har norsk flagg på, en annen spør om lokalavisen «Adressa» endelig kommer, nå som de har så fornem hedersgjest. De sier: «Hvor mange er vi igjen? Seks, hvis vi tar med dem på sykehjem?» Krigsseilerne, de sivile sjøfolkene som var i fronten under hele krigen, noen av dem 24 timer i døgnet i fem år, lastet med forsyninger og våpen til de allierte styrkene, i konstant fare for å bli senket av tyskerne, markerer frigjøringsdagen. Jubileet har stor betydning for dem. Av 10000 nordmenn som omkom under krigen, døde nesten halvparten på sjøen. Krigsseilerne ble, på tross av innsats og store tap, elendig behandlet av myndighetene, og det tok mange år før de fikk sin plass i krigsfortellingen.

– Han kommer! Sier flere, stemningen stiger, opp trappen kommer Gunnar «Kjakan» Sønsteby (92). Krigsseilere står i kø for å hilse på ham, og Sønsteby sier «Det er viktig for meg å være i Trondheim i dag. Oslo vies for stor plass i historien. Oslo er ikke Norge.» Så sier han til Krigsseilerforeningens leder, Egil Berg:

Det er Sønsteby vi intervjuer. Igjen og igjen.

– Jeg ser at jeg ikke har fått en plass i programmet. Jeg er ikke kommet hit for å glane, vettu, jeg dauer heller enn å sitte stille. Jeg vil tale. Kan dere ordne det? Jeg vil si at det var dere i handelsflåten som bar krigen. Vår innsats kan ikke sammenlignes med deres.

Berg virker overrumplet av hedersgjesten. Han ser ned i gulvet.

– Neeei, men det er jo forskjellige innsatser, da, sier Berg omsider.

– Nei, vi er smågutter i forhold til dere. Jeg åpner alle mine foredrag med å understreke det. Handelsflåten bidro til å forkorte krigen. Det greide ingen av oss andre.

Det oppstår her noe, for oss, pinlig. Sønsteby, selve symbolet på stolt norsk motstandskamp, ber oss fokusere på de få krigsseilerne som sitter stille bak ham, men det er Sønsteby vi intervjuer. Igjen og igjen. Vi kjenner hans historie, men vi dras mot ham, også Adressa, som nå er på plass. Det er 65 år siden frigjøringen, og etter 1800 boktitler, mange filmer og TV-dokumentarer trodde mange vi var ferdige med krigen. Vel, 1,2 millioner så Max Manus (2008) på kino. Bøkene til Sønsteby toppet bestselgerlistene i vår, flere tiår etter at de utkom. Så er da også historiene spektakulære, ja, uunnværlige for nasjonsbyggingen som startet i 1945.

Nye fortellinger.

Noen historiefortellinger dominerer over andre. Fortellingen om hvordan de staute nordmennene i den lille nasjonen sto sammen i innbitt kamp mot den onde overmakten, og til slutt krones med seier og frihet, 8. mai 1945, er det moderne Norges «masterfortelling». Etter krigen samles man om gjenoppbygging. Som historiker Hans Fredrik Dahl sier: «For at krigsfortellingen skal samle og oppdra nasjonen, må man fremheve noen heroiske trekk og fjerne nyansene.» Det var vi (gode nordmenn) mot de andre (tyskerne og NS-medlemmene), det gode mot det onde. Ut av denne hollywoodske fortellingen stiger en patriotisk nasjon frem.

Fortellingen finnes i en mengde krigslitteratur, 17. mai-taler, jubileer og skoleverk.

– Historieskriverne har vært fanget i en svarthvitt-tenkning. Nyanser av grått har ikke hatt plass her, sier Synne Corell, som har analysert historieverk om okkupasjonen.

Ikke før nå.

Etter Max Manus-filmen har en bølge av forskning, bøker og filmer utfordret den norske krigsfortellingen (se faktaramme). Emner som tas opp: Landssvikoppgjøret, norske bidrag til holocaust, likvidasjonene, fortielsen av kommunistiske motstandsgrupper, frontkjemperne (nordmenn som kjempet for nazismen), NS’ relativt store oppslutning og det store antall nordmenns samarbeid med okkupasjonsmakten.

Det var på høy tid, mener kulturhistoriker Anne Eriksen, som i Det var noe annet under krigen punkterer forestillingen om at «alle var med» i motstandskampen.

– Denne bølgen er kjempeinteressant. Og det er naturlig at den kommer nå, sier Gunnar, Sønsteby. – Nye generasjoner blir nysgjerrige når de hører om krigen, og de lurer: Hva skjedde egentlig? Hva var rett? Hva var galt? Men noen flagger egne meninger fremfor å lage objektiv historie. Det blir galt, sier han.

«Nordmenn kunne ha slått tyskerne tilbake med paraplyer»
General Louis Spears

Frode Fanebust angriper i Krigshistorien™ (2009) det han kaller den «offisielle» krigshistorien: Hvorfor hørte jeg ikke at NS samlet flere medlemmer enn den organiserte Hjemmefronten? Eller at flere nordmenn i uniform kjempet med tyskerne enn mot dem?

– Vi vant ingen krig. Vi var knapt i krig. Vår frigjøring kan vi takke andre for. Likevel dyrkes heltemotet til Max Manus og «Kjakan» som om det karakteriserte vårt land, sier Hans F. Dahl.

En varslet overraskelse? 9. april 1940 inntar tyskerne flere norske kystbyer. Angrepet kom svært overraskende, sier historien. Men norske myndigheter kan ikke ha vært helt uforberedt. Milorg-leder Langeland lister opp flere varsler, i tillegg til krigsutbruddet i 1939. 19. mars 1940: Den britiske utenriksminister Chamberlain sier at krigen står på dørstokken til Norge. 29. mars: Norges utsending til Tyskland skriver at Norge bør holde sitt forsvar i orden så sterkt som vår ytterste evne tillater. Kun hver tiende mann er da mobilisert. 5. april: Aftenpostens mann i Berlin forteller at «alle» visste om angrepet på Norge, men Utenriksdepartementet ber avisen om ikke å trykke nyheten. Generalstaben foreslår nå mobilisering, men Regjeringen avslår. 8. april: Regjeringen hører at tyske skip er på vei til Narvik.

Ca. 03.00 den 9. april besluttes delvis mobilisering med innkalling pr. brev og oppmøte fra 11. april. Regjeringen hevdet i ettertid at den vedtok full mobilisering, ikke hver tiende vernepliktige, men at Generalstaben misforsto den viktige beslutningen.

Regjeringen flykter.

Det er fortsatt riktig å si at Norge var uforberedt. Norske myndigheter førte en nøytralitetspolitikk og hadde helt siden utbruddet av første verdenskrig rustet ned Forsvaret. Mellomkrigstidens «brukne geværs politikk» medførte at landets forsvar i 1940 både var svakt utstyrt og dårlig trent. Det er dessuten sagt at overmakten var så stor. Om størrelsen på angrepet skriver den britiske generalen Louis Spears, i Forklaringen på katastrofen: «De nordmenn som kom forbi, kunne ha slått tyskerne tilbake med paraplyer.» Toppen av vanviddet, sier Spears, var da norsk ridende politi eskorterte tyskerne inn i hovedstaden.

Oslo overgis uten kamp. Svein Blindheim, en av Norges høyest dekorerte krigsveteraner, sier i filmen Krigshelt i utakt at dette må være første gang i historien at fallskjermsoldater kan kjøre inn i en hovedstad og overta byen mens all myndighet er borte. Jens Bjørneboe, som mente norsk natur var som skapt for å stanse en invasjon, skriver i Under en hårdere himmel: «Dette var en David etter Goliaths hjerte.»

Kritikerne av Arbeiderparti-regjeringen mente den burde stilles for riksrett for å ha lagt landet åpent for tyskerne og for å flykte uten kamp. Om mange i 1940 delte dette synet på flukten og eksilet i England, hersker i dag bred enighet om at kongen og regjeringen gjorde det rette. Spørsmålet er hvilke signaler regjeringen ga før den dro. I «Til det norske folk» skriver den: «Det kan sjå mørkt ut for Noreg i denne stunda, og mykje kan det lukkast for valdsherrane å få øydelagt. Men regjeringa har den visse von at ei ny og lys framtid skal koma for landet ein gong.» To måneder etter invasjonen kapitulerte de norske styrkene i Nord-Norge.

Hvem arresterte jødene?

– De som skrev historiebøkene, fikk muligheten til å bestemme hvordan krigen skulle beskrives, sier Synne Corell. Historikeren har studert store populariserte historieverk om krigen, Norges krig (1947-50), Norge i krig (1984-87) og Norsk krigsleksikon (1995). Blant forfatterne og redaksjonsmedlemmene i Norges krig var flere sentrale Arbeiderparti-politikere, som statsminister Einar Gerhardsen. De fleste i redaksjonen kjente hverandre fra motstandsarbeid under krigen.

Hva sier verket om jødene? De nevnes knapt: «Selv en så rystende tragedie som denne blir likevel bare en detalj i den avgrunn av brutalitet og råskap som tyskerne viste i sine fengsler.»

Bare en detalj? Teksten unnlater også å opplyse om at norske embetsmenn hjalp nazistene å kartlegge jødene og deres eiendeler og at norske politimenn arresterte jødene. «De ble arrestert», står det, «de ble deportert». Som om ingen gjerningsmann fantes. Men at politimenn i skjul var med i motstandskampen, står det mer om.

I åttebindsverket Norge i krig, som utkom på 1980-tallet, vies «jødeaksjonen» større plass.

Politietaten møtte tidlig krav om innmeldelse i Vidkun Quislings parti, NS. At nær halvparten meldte seg inn, beskrives som «forskrekkende høyt», men heroiske trekk legges til. Om massearrestasjonene oktober og november 1942 står det: «Mange jødiske familier ble kontaktet og fikk vite at politiet var innkalt til storrazzia neste natt, og selv om ingenting var sagt, regnet man med at det var jødene som sto for tur. Derfor hadde politifolk delt byen mellom seg for å forsøke å varsle alle. Men varslet ble ikke alltid trodd, og det hendte at de samme politifolk som med alvorlig risiko for seg selv hadde varslet, samme natt måtte arrestere dem de hadde forsøkt å få til å rømme.» Denne storstilte varslingen er ikke dokumentert. Men det mest interessante er hva man i teksten hopper bukk over, nemlig at «gode nordmenn» var med på jødeutryddelsen, der 767 jøder ble deportert fra Norge og kun 32 overlevde. Og hva skjer?

– Teksten går langt i å antyde at jødene selv har ansvar for at det gikk som det gikk, mens politifolkene fremstår som heroiske, sier Corell.

I Norge i krig renvaskes Norge for antisemittisme. Rasehatet tillegges NS alene og omtales som «importert» eller «lånte fjær», jødeforfølgelsene var i «tysk regi» og etter «tysk mønster». Altså unorsk. Slik opprettholdes myten om «gode nordmenn».

Men ifølge Corell viser landssvikoppgjøret noe annet. 27. oktober 1942, dagen etter at jødene «ble tatt», fører to grenseloser det jødiske ekteparet Jacob og Rachel Feldmann mot Sverige. På veien raner de to ekteparet, dreper dem, binder dem med ståltråd og dumper de drepte i et tjern. I rettssaken i 1947 sier de to losene at de gjorde det for å unngå at Sverige-ruten skulle avsløres. Motstandsmenn vitner for de tiltalte, og begge frifinnes for drap. Og hva med Knut Rød, politiinspektøren som ledet arrestasjonene av jødene? Han ble frikjent i 1948, fordi «de isolerte bistandshandlinger han har utført utvilsomt har vært av liten vekt sammenlignet med det meget verdifulle og risikable arbeid han har utført mot fiendens interesser.»

En kommunist er ingen helt.

Vår krigshistorie er preget av hvordan arbeiderpartistaten, og særlig Forsvaret, i etterkrigsårene ville at den skulle bli fortalt, mener Hans Fredrik Dahl. Man kan lett få inntrykk av at Milorg (den militære motstandsorganisasjonen, ledet av Forsvarets overkommando i Storbritannia) utgjorde motstandskampen alene, og at de saboterte krigsviktige anlegg fra krigens start. Det er feil. Frem til 1944 var instruksen fra England å føre en passiv og samarbeidende linje. Fra 1941 til ?-44 var det i hovedsak kommunistiske motstandsgrupper, især Osvaldgjengen, som bedrev sabotasje. Aksjonene fikk krass kritikk fra eksilregjeringen, som fryktet represalier mot sivilbefolkningen. Men den «passive» linjen skapte frustrasjon i Milorg. Og i 1944 snudde eksilregjeringen. Ifølge Hans Fredrik Dahl så regjeringen i 1944 at Milorgs ønsker om aksjoner ikke lot seg stoppe. Man fryktet også at motstandsfolk gikk over til kommunistene, og en påfølgende velgerstrøm til de røde etter krigen.

«Instruksen fra England var å føre en passiv og samarbeidende linje»
Hans Fredrik Dahl

– Poenget er, uavhengig av rett eller galt: Etter krigen kan sentrale Milorg-menn og Ap-politikere nå, samtidig med at den kalde krigen oppstår, skrive at deres valg (først samarbeid, deretter sabotasje) var det riktige, sier Synne Corell. I Norges krig (1947-50) finnes ikke Osvaldgjengen eller lederen, kommunisten Asbjørn Sunde, en av motstandsbevegelsens mest aktive menn. Kommunistenes krigsinnsats ble fortiet eller mistenkeliggjort som politisk styrt av Moskva (sjekk Sabotører i mørke i faktarammen).

– Som om ingen kommunister kjempet for Norge. Og som om motstandsfolk fra Arbeiderpartiet ikke tenkte politikk, sier Synne Corell.

Gunnar Sønsteby: – Det er blitt kritisert at kommunistene ikke ble dekorert. Vel, nesten ingen ble det! Og man må huske at kommunistene manglet en plan. Det gjaldt kun «ødelegg og saboter». Da blir aksjoner fort meningsløse. Alle mine aksjoner var godkjent av London, vi fulgte en plan for å vinne krigen.

Svart, hvitt og grått.

Det er lett å forstå ønsket om å fortelle en historie som gjør oss stolt av å være norsk. Men krigshistorien handler også om at over 5000 nordmenn frivillig vervet seg til tysk krigstjeneste, sier Eirik Veum, som har skrevet De som falt – nordmenn drept i tysk krigstjeneste (2009). Hvis vi skal lære av historien, må vi også vise at normale mennesker kan gjøre feil. Ondskap er ikke alltid tysk, sier han.

Ved å fortie det problematiske og å fokusere på heltedåder gjøres hele den norske krigsfortellingen heroisk, og hele nasjonen blir en del av motstandskampen. – Og det er jo feil. Sannheten er at svært mange var passive eller samarbeidet med okkupanten, sier Hans Fredrik Dahl. Holdningen hos myndighetene var at man skulle holde hjulene i gang, blant annet ved å oppfordre norsk industri til å handle med nazistene. Og det gjorde man. Alan Milward viser i The Fascist Economy of Norway at tyskernes bygging av infrastruktur i Norge ødelegger myten om at krigen ga landet et alvorlig økonomisk tilbakeslag. Hovedindeksen ved Oslo Børs doblet seg i perioden 1940-45, ifølge Krigshistorien™.

Et æreløst folk?

«Norges omdømme ute i verden sto ikke høyt våren 1940,» skriver forfatterne av Norges krig, delvis fordi den amerikanske korrespondenten Leland Stowe i artikler beskrev nasjonen som «et folk med et usedvanlig stort antall forrædere eller som et slapt folk uten ære».

Den største skammen dreide seg om Vidkun Quisling og Nasjonal Samling (NS), som på det meste under okkupasjonen telte 50000 medlemmer. Det høye tallet skyldtes krav om NS-medlemskap for å beholde jobben, eller for å få jobben man søkte. At Norge med Quisling hadde skapt et nytt ord for Judas/forræder («quisling»), var også pinlig.

50 000 nordmenn ble dømt for landssvik

Hvordan skulle historikere forklare NS? En metode var å bortforklare, ved å gjøre NS-folk umenneskelige eller dumme. Vidkun Quisling kalles for Vidkjent Usling fra Sans og Samling, og en av Norges mest kjente okkupasjonshistorikere, Magne Skodvin, sier det slik: «Det spørs om han (Quisling) noensinne ble helt klar over hvor skrøpelig stoff NS alt i alt var gjort av.» De er «medløpere», «mindreverdige» eller hadde «innviklede sosiale tilpasningsvansker.» Slik kan man også unngå det problematiske.

Men mest utbredt var samarbeidet på det økonomiske plan. Dette visste Hjemmefrontens ledelse da den 15. desember 1944 skrev til eksilregjeringen: «En stor del av landets bedrifter og en vesentlig del av den arbeidsføre befolkning har direkte eller indirekte arbeidet for okkupasjonsmakten. Og et overveldende antall personer har arbeidet frivillig eller endog søkt det.»

Landssvikerne.

93 000 nordmenn ble tiltalt for landssvik. 50 000 ble dømt. Tallet er «sinnssykt» høyt for en så alvorlig tiltale i et land med så få mennesker, sier historiker Ingerid Hagen, som i boken Oppgjørets time viser hvordan «gode nordmenn» etter krigen hevnet seg på fengslede landssvikfanger. Fanger ble torturert, uten at de ansvarlige for rettsoppgjøret grep inn. Men hvordan er hele 50000 landssvikere mulig? Fordi NS-medlemmer kollektivt ble funnet skyldig.

Straffeloven hadde lover for landssvik (§86). Men paragrafen ble ikke funnet god nok av Hjemmefronten og eksilregjeringen, som i 1942 og -44 utarbeidet provisoriske anordninger til det kommende landssvikoppgjøret. Hvem sto bak de nye lovene? Hjemmefrontens ledelse, især Erik Solem, Jens Chr. Hauge og Sven Arntzen. De samme mennene får også viktige stillinger i selve landssvikoppgjøret. De må ha hatt «en forunderlig evne til ikke å forstå at de kan være inhabile», skriver Langeland. Regjeringen som godkjente de strenge anordningene ønsket å følge opinionen i Norge. Og hvem var opinionsdannerne? Det var Hjemmefronten selv, som fôret eksilregjeringen med informasjon fra Norge, sier historiker Ingerid Hagen.

– At rettsoppgjøret handlet mest om NS, i mindre grad om økonomisk og administrativt samarbeid med okkupanten, kan skyldes at Hjemmefrontens motstandsarbeid i hovedsak ble rettet mot NS-regimet. Noen av mennene bak landssvikoppgjøret hadde dessuten sine egne svin på skogen når det gjaldt samarbeid med fienden, sier Hagen.

«Hekseprosess», skriver Oliver H. Langeland, som mente de egentlige svikerne gikk fri. Nordmenn bygde brakker, landingsfelt for fly og militære anlegg for tyskerne: Den 24. april 1940 står en kunngjøring i Adresseavisen: Tysk overkommando trenger 2000 arbeidere til å bygge ut Værnes flyplass. Kunngjøringen er signert ordføreren og andre fylkestopper, og den går ut til leserne samtidig som kamper pågår i nord for flyplassen. Og nordmenn melder seg.

Og her kommer Langelands poeng: Hverken regjeringen, som «la landet åpent for tyskerne», «tyskerarbeiderne » (200000–500 000 nordmenn, kildene varierer) som bygget krigsanlegg for nazistene eller myndighetene som oppfordret til det, eller industrien som profitterte på samarbeidet, dømmes, mens de små, også passive NS-medlemmer, dømmes bokstavelig talt fra gård og grunn, fratas jobben, mister stemmeretten og muligheten til å drive næringsvirksomhet.

Gunnar Sønsteby: – «Tyskerarbeider» er et diskutabelt begrep. Det innebar ikke nødvendigvis «tyskerstøtte». Man måtte jo jobbe. Flere av mine beste folk jobbet for tyskerne. Hva var alternativet? Massearbeidsløshet?

«Korsfest, korsfest!»

De som hadde størst grunn til å skamme seg over egen krigsinnsats, ropte nå «korsfest, korsfest!», skriver Langeland, som synes det er «komisk» at eksilregjeringen, som hadde levd i sikkerhet i England, ble så streng da den kom hjem.

– Passive NS-medlemmer måtte leve med landssvikerstempelet, og ble slått i hartkorn med de verste krigsforbryterne, sier Hagen

Var anordningene gyldige? Fanebust lister opp motargumenter: Loven ble ikke ordentlig kunngjort, kunne man da vite om man brøt loven eller ikke? Loven ble gitt tilbakevirkende kraft og gjorde straffbart det som var lovlig da «forbrytelsen» fant sted. Å straffe kollektivt medlemmer av en organisasjon (NS) og kollektivt frikjenne fagorganiserte som jobbet for tyskerne, bryter med prinsippet om likhet for loven.

– Flere kritiserte rettsoppgjøret underveis. Men hva skjedde med dem? De ble stemplet, noen ble tiltalt for injurier. Og Milorg-leder Langeland? Han er radert ut av historien. Han kritiserte den norske krigsfortellingen, og det gjorde ham til en farlig mann, sier Ingerid Hagen.

Tilbake til Gunnar Sønsteby i Trondheim, 8. mai 2010. Etter markeringen kommer ikke publikum til krigsseilerne. De går til «Kjakan». Offiserer fra Forsvaret ber om autografen. Folk fotograferer ham. Journalister spør «Kjakan» om Max Manus-filmen.

– Jeg får daglig en bunke med henvendelser. Det er en flom! På godt og ondt. Det gode er at filmen ga et realistisk bilde av nazismens ondskap. Men filmen var også noe overdrevet.

Kulturhistoriker Anne Eriksen har spurt seg hvorfor Max Manus ble en vanvittig suksess.

– Den er god, ja, men den må ha truffet noe i oss. Det er liksom nordmenn, det, å være morals?ke og modige helter i nikkers og anorakk. Det er kanskje slik vi ønsker å fremstå.

STORT MØTE: ¿ Du er et forbilde. Du har gitt oss et minne for livet, sier Tore Jensen og Arnfinn Fiske etter Gunnar Sønstebys 8. mai-tale i Trondheim. Espedal Jan T.

Nazistene i oslo: Terboven (t.v.) og Goebbels inspiserer den tyske æresgarden. Scanpix

STATS-MINISTER I EKSIL: Johan Nygaardsvold fikk ros for arbeidet i London, men sterk kritikk for håndteringen av invasjonen. Han ble ofret etter frigjøringen. Scanpix

SINT MILORG-LEDER: O.H. Langeland var nådeløs i sin kritikk av regjeringen og landssvikoppgjøret. Hans bok ble inndratt og hans navn slettet fra historien. Scanpix

HELTEN OG KONGEN: Gunnar Sønsteby (t.v.), sjef for vaktholdet ved kongens hjemkomst, her i bil med kronprins Olav. Norges hjemmefrontmuseum

Reisen til katastrofen: Nordmenns bidrag til holocaust tilsløres i historiebøkene. 26. november 1942 tok DS «Donau» med seg 532 norske jøder fra Oslo til Tyskland og Auschwitz.

Relevante artikler

  1. NORGE

    Savner bevis for at Hjemmefronten ble varslet om jødedeportasjonene: – Vi må huske på at dette var en tid da det var mye rykter

  2. KULTUR

    Hjemmefronten visste at norske jøder skulle arresteres. Marte Michelet spør hvorfor det ikke ble slått alarm.

  3. KOMMENTAR

    Michelet fikk den stormen hun ønsket

  4. DEBATT

    Er historien om Norges motstandskamp i årene 1940 til 1945 foreldet?

  5. DEBATT

    Hjemmefront-kritikken gjennomsyres av antipati mot den borgerlige motstandsbevegelsen

  6. DEBATT

    Er det eit mål for ein historikar å bli takka av etterkomarane?