A-magasinet

Velferdsprofitør klynget godhetstyrann opp i monstermast

2015 var året da den politiske manesjen fikk besøk av både godhetstyranner og velferdsprofitører.

  • Byhands
  • Hanne Berkaak
  • Tekst Illustrasjon
  • Halvor Hegtun

Hva er likheten mellom en klimafornekter, en velferdsprofitør, en asylbaron, en monstermast, en godhetstyrann og en naver?

Ikke all verden, vil mange si, men jo: De har alle et navn som de ikke ønsker seg, en tittel pådyttet dem av smarte debattanter som trenger nyord for å vinne en poli­tisk diskusjon.

Krenket monstermast snakker ut. Hanne Berkaak / byHands

- Vi lider under godhetstyranniet, sa landbruksminister Sylvi Listhaug ved inngangen til november. Det var en språklig paradoksal konstruksjon. Det motsatte av godhetstyranniet måtte være ondskapsparadiset, en meningsløshet også dét.

Biskoper er blåøyde

Men Listhaugs poeng ble forstått: Alle som tok til orde for innstramninger i asyl— og innvandrings­politikken, ble rammet av nedlatenhet fra de poli­tisk korrekte, og da særlig fra blåøyde biskoper og andre godhets­tyranner. De innvandringsliberale var gode, de mer rest­­r­­iktive ble satt i bås som onde.

Listhaug videreførte en debatt som hadde pågått med vekslende styrke gjennom noen måneder - om godhet og føleri. Advokat Eirik H. Vinje skrev i april en kronikk i VG om hva han kalte det brutale og manipulerende empatimark­edet: «Noen, som Jan Egeland og Per Fugelli, blir rene empati­kjendiser. Jeg kjenner ikke de to og kan derfor ikke utelukke at den kløktig markedsførte hjertevarmen deres er reell.»

Asylordene forandret seg

Den politiske språkbruken forandret seg i løpet av høsten, fra den bredt anlagte flyktningdugnaden for syrerne til det tverrpolitiske strevet på Stortinget for å få alle med på en innstramningsdugnad, et nyord utvik­let av Høyres parlamentariske leder Trond Helleland.

Akkurat dette med «dugnad» er langtfra noe nyord, det er forlengst etablert som mobiliseringsord for heltids­politikere og andre fastlønte i offentlig sektor. Og dugnaden gjennomføres helst i mulighetsrommet, et annet begrep i sterk fremgang.

Slik ser en innstramningsdugnad ut. Fra Stortinget 19. november. Ruud, Vidar

Smak og behag kan i høyeste grad diskuteres

Et ord og et ord er to helt forskjellige ting. Det er forskjell på en flyktningkrise og en migrantkrise. Flyktninger føler vi grunnleggende godhet for, migranter ikke uten videre, og bare lite medynk lar seg mobilisere for asylhoppere, returnektere og lykkejegere. Med 30.000 ankomster av asylsøkere til Norge dette året er også ord som asylprofitør og asylbaron dukket opp, to betegnelser på mennesker som tjener penger på det akutte behovet for innlosjering av de mange som kommer hit.

Noen har uheldige minner om krigen

Asylbaron på løp i mulighetsrommet. Hanne Berkaak / byHands

Asylbaron har for eldre folk et språklig slektskap med brakkebaron, en tittel som ikke brakte heder under okkupasjonsårene. Enkelte steilet også over ordbruken da Linn Herning i organisa­sjonen «For velferdsstaten» i sommer utga Velferdsprofitør­ene på Manifest forlag, en bok «om penger makt og propaganda i de norske velferdstjenestene».

Profitør er ikke et positivt ladet ord, å være krigsprofitør var i hvert fall ikke bra. Men Herning skrev selvsagt ikke en døyt om verdenskrigen, hun gikk i stedet utførlig inn på hva hun faktisk mener med velferdsprofitører: Folk som gjennom investeringsselskaper eller såkalte oppkjøpsfond går inn med penger i barnehager, sykehjem eller skoler med privat profitt som ett av formålene, og da på måter som gjør at de ikke blir tatt for regelstridig uttak av utbytte.

  • Kommunisme på norsk eller oppgjør med velferdsprofitører? Linn Herning tok debatten.

Haier, krøsuser, moguler og pirater tjener fett

Herning fikk støtte fra skribenten Morten Strøksnes, som i én og samme setning i Bergens Tidende lanserte hele åtte typer velferdsprofitører: «De er barnehagegrossister, eldrehjemshaier, sykehuskrøsuser, asylmottaksgründere, privatskolepirater, barnevernsmoguler, rusomsorgsinvestorer og velferdsvampyrer i andre avskygninger. På oppsiktsvekkende kort tid har de greid å bli styrtrike.»

Fra den politiske venstresiden er det i år også kommet bøker som roser høyresiden, ikke for innholdet i politikken, men for evnen til å finne de taktisk gode ordene. «Uavhengig av hvor en står politisk — Høyres politiske reise mellom 2006 og 2013 er imponerende. I perioden etter valget i 2009 og fram til valget i 2013 var partiet det mest profesjonelt drevne partiet i Norge», skriver idéhistorikeren og den tidligere Ap-rådgiveren Tarjei Skirbekk i boken Hvordan vinne valg .

Kalkulatoren går i søpla

Høyre har satset mye på å snakke om mennesker, ikke milliarder, idet det er opplest og vedtatt at kalkulatorpartier ikke vinner valg. Privatisering og konkurranseutsetting er kaldere ord enn å slippe alle gode krefter til. Skattelette høres varmere ut enn skattekutt. «Det skal lønne seg å arbeide», er et lysere budskap enn nødvendig innstramning av sosial- og trygdeytelser. Kvalitet og valgfrihet i eldreomsorgen er det vanskelig å være imot. Derimot er det lett å motsette seg hva Ap-veteranen Haakon Lie kalte stoppeklokkeomsorgen i valgkampen i 2005, og ytterst få er engasjerte tilhengere av å sette bestemor ut på anbud.

Så hvor står vi, hvis vi forsøksvis nøytralt skal vurdere disse innleggene? Jo: Blant «alle gode krefter» og «velferdsprofitørene» finner vi mange av de samme folkene. Men du verden så ulikt det er mulig å vurdere dem politisk.

Enhetsskolen hørtes ikke noe koselig ut

Også skolene våre er blitt halt og dratt i, rent språklig. LO-rådgiveren Wegard Harsvik, som sammen med svenske Sara Gunnerud har utgitt boken Ord er makt , var politisk rådgiver for utdanningsminister Trond Giske i 2000. Ap hadde i årevis forsvart enhetsskolen mot privatisering, men enhetsskolen hørtes på denne tiden lett autoritær og toppstyrt ut i møtet med privatskolene som høyresiden hadde begynt å kalle friskoler. Løsningen fant Giskes krets i Aps første program fra 1903 der målet var å få «folkeskolen utviklet til en fælles Skole for alle Samfundets Barn». Brått var enhetsskolen glemt og erstattet av fellesskolen, et mye varmere ord.

  • Høyresiden er god på følelser og verdier, venstresiden henger etter, mener Wegard Harsvik som skrev boken Ord er makt.

Snakk det ned, si monster

Men hvor blir det av monstrene? Jo da, de er der, helt uavhengig av halloween- dagen for et par måneder siden. Hanne Skartveit, politisk redaktør i VG, advarte her om dagen på det sterkeste mot å bygge monsterbrakkebyer med opptil 3000 plasser for asylsøkere. I august, i kommunevalgkampen, sa sam­ferdselsminister Ketil Solvik-Olsen at den nye og dyre E18 ut av Oslo ikke skal bli en monstervei.

Monsterbygget Lambda vet alle Munch-museets motstandere hva er. Og definisjonen på en monsterroman er et skjønnlitterært verk på mer enn 700 sider.

Bruken av forstavelsen monster tok av i 2007. Kristin Krohn Devold var generalsekretær i Turistforeningen og trengte krutt mot den planlagte kraftgaten fra Sima til Samnanger gjennom Hardanger. Hun satt der og lette etter ord på M, ord som kledde M-en i mast, forklarte hun til VG. «Jeg vet fra Håvamål at bokstavrim gjør at ord og uttrykk fester seg.»

Så slik ble altså monstermastene født, master av akkurat samme størrelse og fasong som ble dyrket som nasjonale helteskikkelser i gjenreisningsårene etter krigen, master som brakte lys, varme og arbeidsplasser til distriktene og prydet arbeiderbevegelsens valgplakater.

Klimafornekterne skvises i det grønne skiftet

I dag er hele miljø- og klimafeltet blitt et språklig høyladet økosystem. Klimahysterikerne og klimafornekterne står på hver sin fløy, og sammen med fornekterne står også klimaskeptikerne og klimarealistene utenfor det gode brede, gode selskap som slutter opp om det grønne skiftet. Dette skiftet, kåret til årets nyord av Språkrådet, ble skreddersydd til årsmøtet i miljøstiftelsen Zero i 2013. Og mens det bare ble brukt 77 ganger i mediene det året, har det hittil vært 1603 artikler om det grønne skiftet i norske medier i år. Så nå vet vi alle hva det betyr? Nja:

- Det har dratt debatten i riktig retning. Det beskriver overgangen fra fossile til fornybare løsninger i alle sektorer. Prosessen er nå blitt uavvendelig, sier Zeros kommunikasjonssjef Jon Evang, en mann som ser liten grunn til å bruke tid på å argumentere mot klimafornektere.

- Dette hadde vært som om helsevesenet skulle bruke krefter på å bekjempe vaksinemotstandere, sier Evang.

Det er mest korrekt å være ukorrekt

Hva blir det neste? Det er aldeles opp til debattantene selv, de må bare utnytte mulighetsrommet de har til å finne et nyord som ikke er robust, et politikerord som nå er så latterliggjort at ingen bruker det lenger, og for enhver pris ikke politisk korrekt.

For det er barnelærdom: Knapt noe i denne verden er for tiden mer ukorrekt enn å være politisk korrekt.

  • Og her kan du lese om Språkrådets begrunnelse for å kåre Det grønne skiftet til årets nyord.
    Interessert i politikk? Her er podcasten Aftenpoddens julespesial. Hør og abonner via Itunes på telefonen din her, via desktop her, eller lytt herfra med ett klikk:

Relevante artikler

  1. SID

    Politikk fra A til Å: Hva er egentlig en velferdsprofitør eller en sofavelger?

  2. A-MAGASINET

    Når z-ene blir mange

  3. A-MAGASINET

    Mia klarte det alle drømmer om

  4. A-MAGASINET

    Folk som sier de er fornøyde med livet har mye til felles

  5. A-MAGASINET

    – Ulven er religion, som en gud, mens vi blir fremstilt som blodtørstige

  6. A-MAGASINET

    Sissel Gran: «Mange vonde forhold er ufattelig stabile i lang tid»