A-magasinet

Martin Eia-Revheim: – Mange barn lever med foreldre som sauser bort julaftener, bursdager og 17. mai

Han blir opprørt av å tenke på hvordan mange barn har hatt det denne våren. Blå-gründer Martin Eia-Revheim vet alt om hvordan det er å vokse opp i et ødelagt hjem.

  • Miriam Lund Knapstad
    Journalist

Martin Eia-Revheim trenger ingen vekkerklokke, han våkner før den ringer. Han kommer for tidlig til alle avtaler, er ferdig pakket en uke før han skal reise på ferie.

På gode dager gir energien et boblende overskudd som har gjort ham til en lederskikkelse i norsk kulturliv. Andre ganger kan det opptre som uro, en lavt knurrende vakthund. Slik har det vært i snart 50 år.

– Når jeg skal besøke venner og kommer for tidlig, pleier jeg å gå noen runder rundt huset.

Han ler litt.

– Jeg har gått rundt mange hus.

– Hvorfor?

– Jeg vil ikke psykologisere for mye, men det henger opplagt igjen fra barndommen, en hverdag med enorm uforutsigbarhet. Jeg har en sterk indre motor og behov for å fikse ting. Men det kan også gi seg utslag i et kontrollbehov. Jeg legger alltid inn en buffer i tilfelle noe skulle skje.

Han vipper på kaffekoppen.

– Jeg er dårlig til å være impulsiv og slappe av. La humla suse og sånn.

– Noen lever fortsatt i den tro at rus og vold er et arbeiderklassefenomen der en pappa i arbeidsklær kommer hjem og banker kjerring og unger. Men dette skjer i alle samfunnslag, Stenersen, Tor

Suksess med strømming

I 1996, da han var 23 år, ble Martin Eia-Revheim skrevet ut fra et fire år langt opphold på institusjon. Rett etterpå begynte han og en kompis å planlegge det som skulle bli jazzklubben Blå, og som etter åpningen to år senere skulle tiltrekke seg kultur- og musikkjournalister fra BBC, The Guardian og Der Spiegel. De siste tiårene har han vært leder for Kongsberg Jazzfestival, orkesterleder i Kringkastingsorkesteret og direktør i stiftelsen Norsk musikkinformasjon.

Å være «dårlig til å slappe av» har altså flere sider.

Siden 2011 har han vært ansatt i Sparebankstiftelsen DNB som hussjef på Sentralen – kulturhuset som etter 12. mars har fått et publikum langt utenfor hovedstadens grenser etter at stedet begynte å strømme konserter.

Publikum vippser, artistene tjener penger. Strømmekonsertene, også kalt Koronerulling, er blitt en suksess ingen hadde sett for seg for tre måneder siden.

– Det som skjedde 12. mars, var jo egentlig helt paralyserende. Alle vaner og rutiner nulles ut, plutselig må du finne på noe helt annet. Da handler det om «mindset»: å sette normale prosesser til side og skru opp tempoet.

Det er tirsdag morgen, han sitter hjemme i sin egen stue, et digert murhus med hage og fuglekvitter på Oslos østkant. Barna er sendt til skole og barnehage.

– Men det var ikke enkelt. Som alle andre var vi ganske redde de første dagene. Folk døde som fluer i Europa, turister kom hjem fra Alpene og var ordentlig syke, og det var mangel på respirator. Vi ville holde kulturtilbudet og de flinke folkene som jobbet for oss, i gang, gi folk en hverdag midt i det akutte, men vi ante ikke om vi ville strekke forskriftene fra helsemyndighetene for langt, eller om noen ville dukke opp på jobb med feber.

Han er på sin tredje eller fjerde kopp med kaffe.

– Heldigvis gikk det jo veldig bra. Folks villighet til å betale var over all forventning, og som organisasjon har vi lært vanvittig mye underveis. Det er snakk om verdien av to–tre års kursing på få måneder fordi det har vært så intenst.

Som alle andre var vi ganske redde de første dagene. Vi ville holde kulturtilbudet og de flinke folkene som jobbet for oss, i gang, gi folk en hverdag midt i det akutte, sier Eia-Revheim. Stenersen, Tor

Burde ikke stengt ned

Eia-Revheim understreker at det ikke er han, men kollega Alf Magnus Reistad, Christer Falck og resten av staben ved Sentralen som skal ha æren for selve konsertserien. Selv har han ett års permisjon for å være prosjektleder for utviklingen av Nasjonalgalleriet. Men i likhet med Reistad er han kritisk til hvordan de største kulturinstitusjonene reagerte på krisen de første ukene.

– De har et samfunnsansvar gjennom å få økonomiske tildelinger. Da burde de ikke stenge og permittere og flytte det som er en stor, statlig lønnsutgift over til en annen statlig utgift, Nav.

– Hva burde de ha gjort?

– Jeg forstår at dette er komplisert for store og tunge institusjoner, de kan også ha jobbet med løsninger jeg ikke kjenner til. Men de bør ikke være flinkere enn Folkehelseinstituttet til å følge regler. For det var faktisk et handlingsrom i de forskriftene som ble sendt ut da Norge stengte. De gjorde det mulig å gi folk et kulturtilbud i andre former.

De siste tre månedene har Sentralen strømmet over 150 produksjoner. Mellomstore artister som Erlend Ropstad og Kristian Kristiansen har sagt at kronerulling-konsertene er blitt de best betalte jobbene de noensinne har gjort.

– Midt i alt dette har det vært utrolig interessant å se artistenes handlekraft og vilje til å tenke nytt. De var kjapt ute med å forstå styrken i strømme-formatet og innse at det ikke handler om en proff flerkameraproduksjon med topp lyd, men å invitere folk med inn i et intimt rom, sier Eia-Revheim.

– Hvem hadde trodd at folk skulle sitte og grine foran skjermene sine til lyden av Malin Pettersen som spiller akustisk gitar hjemme i sin egen leilighet?

Utspekulert straff

En dag tok Martin Eia-Revheims far frem en pistol og sa at han ville ta livet sitt. Eia-Revheim kan fortsatt kjenne panikken han følte da han løp gjennom huset etter faren for å hindre ham i å skyte. Til slutt var det bare en tynn dør mellom dem.

På den ene siden sto faren, på den andre siden hang en redd liten gutt i dørhåndtaket og forsøkte å komme inn.

Dørene var av den billige typen, lette og hule. Han kunne høre alt som foregikk på den andre siden.

Den skarpe lyden av skudd. En kropp som ramlet mot døren og liksom skled tungt ned mot gulvet.

Det luktet krutt i hele huset. Alt var stille.

Så begynte faren å le.

Martin Eia-Revheim vet alt om hvor vanskelig det kan være å forsøke å leve et normalt liv etter en oppvekst full av vold og alkohol. Faren, som var prest, drakk seg fra sans og samling, lugget og slo, truet og mishandlet både ham og moren gjennom mange år. Eia-Revheim ble ikke bare frarøvet barndommen, men også den viktigste grunnsteinen i et menneskes selvfølelse: troen på at man er verdt å elske.

– Jeg synes den episoden sier ganske mye om hvem faren min var. Rå makt og grov vold var ikke nok for ham.

Han nikker sakte. Han har fortalt om oppveksten én gang tidligere, i podkasten Usagt på NRK.

– Å dramatisere ditt eget selvmord foran barnet ditt er en uhyre raffinert og utspekulert straffemetode. «Dette skal du ha med deg for resten av livet», liksom.

Er det noe barn som lever med rus og vold trenger, så er det å bli sett av andre, mener Martin Eia-Revheim. Tobias Willumstad Myrland

Total svikt

Resten av livet er lenge for et barn. Martin Eia-Revheim ble tidlig god til å finne konkrete løsninger i kaos og uro.

Det er han fortsatt: Da koronaviruset snudde folks hverdag og vaner på hodet, fikk han et ekstra gir.

– Det er ikke uvanlig at folk som meg, som er vokst opp med mye ytre press, responderer godt på sånt senere i livet. Det er det som heter posttraumatisk mestring. Å fikse ting, være prosjektleder, ligger intuitivt i meg.

Ro og fred kan derimot gjøre ham utrygg. Han blir mistenksom. Når skal det smelle?

– Jeg er lite nevrotisk når det gjelder ytre omstendigheter, men kan bli altfor oppslukt i det som foregår på innsiden. Da kan jeg skli ut i retningsløs grubling.

Og spesielt én ting har plaget ham de siste månedene: tanken på alle barna der ute som vokser opp som han selv gjorde, og som ble sperret inne med foreldrene da skoler og barnehager stengte.

– Jeg greier nesten ikke å snakke om det.

For første gang blir han stille. Det er barnetegninger, mummikopper og grønne, friske potteplanter rundt oss. En oppvaskmaskin som durer muntert. Et hverdagsliv på stell.

Alt man kan lengte etter, eller kanskje ikke kjenner, i et annet liv, et annet hjem.

– Mange hundre tusen barn har levd i et fengsel denne våren. Er det noe barn som lever med rus og vold trenger, så er det å bli sett av andre. Det var en total svikt. Noen med spesielle behov fikk et tilbud, men mange lever i utrygge hjem uten at vi er klar over det, sier han.

– Det er mange barn der ute som våkner til at foreldrene ligger på sofaen og sover ut rusen. De fikser sin egen frokost, ordner seg selv. De lever med foreldre som sauser bort julaftener, bursdager og 17. mai. Som er fjerne og utilgjengelige for dem eller direkte voldelige.

Brasil, 1976: Faren var sjømannsprest en periode, og familien flyttet til Santos i Brasil. Martin Eia-Revheim er tre år på bildet. Privat

Bortforklarte blåmerkene

Ingen utenfor hans eget barndomshjem visste hva som foregikk inne i huset på Kløfta. Faren var tross alt fengselsprest i Ullersmo fengsel og sånn sett ordentlig.

Selv kunne han merke at noe var annerledes fra han var fem–seks år. At faren gjorde rare og ville ting andre pappaer ikke gjorde.

Som da han slengte en klassekamerat som var på besøk opp i luften slik at hodet til gutten knuste glasslampen i taket. Innfallene han kunne få sent på kvelden: at de skulle gå på pub eller konsert.

Han pleide å helle akevitt oppi halvliterne sine og kalle det «dypvannsbomber». Med årene ble rusen mer og mer intens.

– Noen lever fortsatt i den tro at rus og vold er et arbeiderklassefenomen der en pappa i arbeidsklær kommer hjem og banker kjerring og unger. Men dette skjer i alle samfunnslag, det er en demokratisk likt fordelt uting. Hadde fatter'n vært en lokal fyllik alle visste om, ville noen ha grepet inn. Men så lenge fasaden er solid, kan du holde det gående, sier Eia-Revheim.

– Heldigvis hadde jeg lærere som var viktige for meg, og jeg kom meg i hvert fall ut av huset åtte–ti timer i døgnet. Derfor var det så enormt viktig å få barnehager og skoler i gang igjen i april. Det var ikke én dag for tidlig.

Han roser barneombud Inga Bejer Engh for tydelig tale gjennom hele perioden.

– Hun har minnet hele samfunnet om det felles ansvaret vi har, nemlig meldeplikten. Men jeg vet at det er sinnssykt vanskelig å si ifra, det koster å blande seg inn i privatlivets fred. Jeg er ikke bitter for at de som jeg vet hørte skrik og hyl fra huset vårt, ikke meldte fra. Jeg er heller ikke bitter på mamma som ikke gikk til politiet. Hun var livredd faren min.

– Var det aldri noen som sa noe?

– Helsesøster tok meg i armen da jeg var ti år, og spurte: «Er du sikker på at de blåmerkene er fordi du har ramlet og slått deg?» Men jeg greide å bortforklare det. Det var ganger jeg kom så mørbanket på skolen at jeg var sikker på at folk skjønte det, men nei ... Jeg tror vi ser det vi vil se.

Han takker helsevesenet for all støtten han har fått opp gjennom årene. - Jeg har fått så utrolig mye omsorg, sier han. Tobias Willumstad Myrland

Et stille, fantastisk apparat

Faren og moren ble til slutt skilt. Senere ble faren anmeldt og domfelt for grov vold mot kone nummer tre. Han sonet i fengsel og bodde på hybelhus de siste årene av sitt liv. Her døde han i 2010, 62 år gammel.

– Han mistet jobben og alt annet. Han eide ingenting, sov rett på madrassen.

Det er lett for Martin Eia-Revheim å fortelle alt dette i dag. Han har fått kontroll på språket. Men kroppen vil ikke alltid samarbeide, han kan få betennelser, skjelvinger, våkenetter og mareritt.

Blir det for ille, må han oppsøke hjelp.

– Norsk helsevesen har stilt opp for meg mange ganger. Jeg er aldri blitt avvist, men har fått umiddelbar hjelp på legevakten og hatt psykologer som har stått på langt utenfor arbeidstid. Jeg har fått så utrolig mye omsorg og føler meg heldig som møter et helsevesen med så høyt kompetansenivå.

Et smil.

– Jeg føler jeg kan uttale meg om dette med en viss autoritet, jeg har tross alt lang erfaring som pasient. Vi er fryktelig mange som har denne opplevelsen av helsevesenet, men vi vil helst ikke fortelle til folk at vi har det behovet. Derfor vil jeg gjerne si dette høyt. Vi hører stort sett bare om skandalene, ikke om dette fantastiske apparatet som arbeider i det stille, og som fanger opp kriser og redder folks liv.

Martin Eia-Revheim og Kjell Einar Karlsen startet jazzscenen Blå sammen i 1998. Da hadde han aldri før hilst på en musiker eller arrangert en konsert. Nordli, Katrine

Hadde aldri arrangert konsert før

Da han var 15 år, ble han interessert i jazz. De siste ungdomsårene tilbrakte han på Kirkens Bymisjons institusjon på Tåsen og gikk glipp av både sjekking og russetid, men utviklet et desto mer lidenskapelig forhold til musikk.

– Jeg gikk på attføring og brukte trygdepengene mine på medlemskap på Oslo Jazzhus og dro alene og sov i telt på Kongsberg Jazzfestival. Ikke fordi jeg var venneløs, men fordi jeg ikke var i et miljø der det var naturlig å høre på sånn musikk. Jeg levde tross alt et stille institusjonsliv og kjente ikke så mange.

Da han startet jazz- og klubbscenen Blå sammen med Kjell Einar Karlsen noen år senere, hadde han aldri før hilst på en musiker eller arrangert en konsert.

– Det var ganske stor avstand mellom mediehypen Blå, som plutselig var blitt byens hotspot, til de faktiske forholdene der vi sto med vaskeklut og jobbet døgnet rundt og syntes alt var helt kaos. Jeg tror ikke jeg var på et eneste nachspiel på de første årene med Blå.

Han ler. Så forteller han om prosjektet han arbeider med akkurat nå: å utrede hva det tomme bygget etter Nasjonalgalleriet skal brukes til – på oppdrag fra Kulturdepartementet.

– Det må skrives rapporter om bygget og dets historie, og jeg har intervjuet rundt hundre representanter fra kunstfeltet om hva de selv mener byen trenger. Hvordan kan det passe med byggets vernehensyn og uttrykk, hvordan kan vi få det finansiert og så videre.

Over sommeren skal han presentere del én av arbeidet. Den fulle rapporten skal leveres våren 2021.

– Først da vil vi komme med forslag til innholdskonsept og modell for økonomi og drift.

Utgått melk

Martin Eia-Revheim vet at han får til mye. At han er en suksessfull gründer som har hatt mange høythengende jobber i norsk kulturliv.

Han er selvdrevet, effektiv og alltid ferdig før deadline.

– Samtidig henger mye av identiteten min igjen i barndomsårene. Jeg har et voldsomt behov for å føle meg nyttig gjennom å utrette noe. Men selv om jeg har høy selvtillit på jobb, er en del av selvfølelsen fortsatt knyttet til hvilke tilbakemeldinger jeg fikk av faren min da jeg var liten, sier han.

– Mamma har vært en klippe for meg, uten henne vet jeg ikke hvor jeg hadde vært i dag. Vi snakker sammen hver dag. Og jeg er takknemlig for hver eneste morgen jeg våkner ved siden av kona mi.

Han blir sittende og tenke litt.

– Vi hadde jo også en slags hverdag midt i kaoset. Ofte synes jeg den dimensjonen kan mangle i film og litteratur som skal fremstille dramatiske hendelser.

– Hva mener du?

– At du også må forholde deg til regninger som forfaller, melk som går ut på dato, kø i rushen og en haug med andre trivialiteter. Mamma valgte å gå på jobb. Jeg valgte å gå på skolen.

Han smiler.

– Man fortsetter å finne mening med livet, og det er noe fint med det også.

Moren til Martin Eia-Revheim har lest og godkjent teksten.


Les mer om

  1. Portrettet
  2. Koronerulling
  3. Jazz
  4. Sparebankstiftelsen DNB
  5. Vold
  6. Barn
  7. Aftenposten Lørdag

Portrettet

  1. A-MAGASINET

    Han dro til USA for å finne ut hva som skjedde med den amerikanske drømmen. Han fant et mareritt.

  2. A-MAGASINET

    Da en mor sa at datteren slet psykisk fordi hun ikke ville bære hijab, tok Huma direkte kontakt

  3. A-MAGASINET

    Han regnes som en mester i å skrive om sex. Nå har forfatter Geir Gulliksen fått nok.

  4. A-MAGASINET

    Da hun trodde sønnen skulle dø, arrangerte Christin Kristoffersen fest

  5. A-MAGASINET

    En voldsom forelskelse og en telefon til Frankrike sendte Ingvild Kjerkol inn i politikken

  6. A-MAGASINET

    Sveinung Rotevatn (V) tapte lederstriden: