Selge ut samfunnshus på bygda, eller være del av den «kule klubben»? Svaret er enkelt for Stian Thorbjørnsen (38).

Orker jeg dette i 20 år til? spurte artist Stian «Staysman» Thorbjørnsen seg selv om da han endelig fikk tid til å tenke. Så tok han beina fatt.

Hva har skjedd med Stian «Staysman» Thorbjørnsen?

I det siste er han stadig blitt observert i marsjfart i hjembyen Fredrikstads gater, eller i turterrenget på Gålå i Gudbrandsdalen, med en målbevisst, nesten olm mine.

«20 kilo ekstra»-tatoveringen står snart i fare for å bli misvisende. Huden er brun, de mørke ringene rundt øynene nesten borte.

Livsstilsendringen har fått folk til å spekulere og VG til å ringe. 38-åringen har snakket om å gå Oslo – Trondheim. 32 dager, 2 mil i døgnet. Han vil følge Pilgrimsleden for å oppleve så mye av norgeshistorien som mulig langs veien. Den var det også en del som ikke så komme.

Og etter intervjuet med Aftenposten skal han til Dagsnytt 18, flaggskipet for NRKs samfunnsoppdrag, og debattere støtteordninger for musikkbransjen.

Er det en, bokstavelig talt, vandrende midtlivskrise vi er vitne til? Eller er kongen av rølp, mannen bak «Volvo og Viagra» og «Muggene er megasvære (elsker øl)», rett og slett i ferd med å bli ordentlig voksen?

Livet stoppet opp

– Jeg har jo skjønt at hvis jeg skal holde rølpen i live noen år til, må jeg innimellom hente meg inn helsemessig. Hvis ikke stopper det av seg selv når jeg er 44. Det er jo nå livsstilssykdommene kan melde seg.

Han tar en moderat bit av pizzaen på fortausrestauranten bak Oslo domkirke, favoritten når han er i hovedstaden.

Han har et par telefoner han må ta. Det handler om lanseringen av Staysman og Lazz’ nyeste låt «Fredag». Refrenget går sånn: «Nu gir vi fan. Ska hitta stan. Vi skal brinna ner hela Stureplan.»

Kanskje har likevel ikke landets rølpere noen akutt grunn til bekymring.

– Jeg prøver å ikke være en fanatiker. Når jeg går 1 mil om dagen, tenker jeg at jeg kan ta meg en øl eller en burger når jeg får lyst på en uten å bekymre meg for kolesterolet. Det er jo først og fremst pils som er lasten min, da.

Likevel, noe har skjedd. Det er koronaens skyld. 40 spillejobber ble brått kansellert. Planen var å feire Staysman og Lazz’ tusende konsert mot slutten av sommeren. I stedet ble det «bare» programlederjobb for et pandemitilpasset Allsang på grensen på TV 2, en drøy halvtime unna familien i Lisleby i Fredrikstad.

Da blir man gående og tenke, da.

– Vi begynte å turnere aktivt da vi var 27, da stoppet livet liksom litt opp. Det stagnerte. Turnélivet og den bobla jeg lever i, har vært så altoverskyggende.

Han gnir seg på capsen.

– Jeg går i de samme klærne som da. Alt stoppet på en måte.

– Du fikk aldri tid til å tenke deg om og endre deg?

– Jeg føler det litt sånn. Det er først nå, når jeg har fått mer fri, at jeg har begynt å reflektere. Orker jeg dette i 20 år til?

• Til og med Kringkastingsorkestret ble med på dansen da Staysmann og Lazz i 2015 deltok i Melodi Grand Prix:

En fucka selvbiografi

Dette er først og fremst et intenst turnéliv med Staysman og Lazz, Østfold-duoen som slo gjennom i etter Thorbjørnsens Paradise Hotel-deltagelse i 2012 med partylåter, allsang og silikoninduserte videoer. Det krever sitt. Spiller du sutrete americana, holder det liksom å dukke opp på scenen. Det funker ikke når ambisjonen er å piske opp stemningen til russevorspielnivå.

– Det kan ligge utrolig mye arbeid bak en låt som høres superenkel ut. Ofte må jeg skrive ned, ta ut ord. Ambisjonen er at du skal kunne høre den én gang og synge med gang nummer to.

Dette er også et nærmest symbiotisk forhold til kommersiell TV-underholdning. Staysmans overkropp minner om idétavlen på et redaksjonsmøte i Se og Hør: Skal vi danse-logoen. Beat for beat-logoen. VG-lista-logoen. Femmerterningen han fikk for selvbiografien i Fredriksstad Blad. Karrierehøydepunkter foreviget i blekk.

Noen er mindre jobbrelevante. For to år siden spurte en reporter i avisen iFinnmark om han ville tatovere deres avishode på armen. Thorbjørnsen tenkte seg om og svarte ja.

«Denne tok jeg selv», står det med imponerende stødig skrift på leggen.

Barnas navn vil han ikke ha tatovert. De hører ikke hjemme i det sirkuset overkroppen hans er, som han sier.

– Hva ville du sagt til barna dine hvis de sa de ville leve som du har levd?

– Aldri i livet.

– Har du det i deg til å lage noe helt annet? Kunne du skrevet ettertenksom, sår musikk?

– Jeg skrev en låt som heter «En kasse pils alene». Ikke at teksten er så forbannet dyp. Men det er en slags selvbiografi på en fucka måte. Meg om ti år.

Låten handler om en fraskilt mann som søker tilflukt i en campingvogn. «Det er egentlig for seint å angre på de tinga man har gjort. Så han finner veien ut i vogna for å drikke smerten bort.»

– Jeg håper jo ikke det blir sånn. Men det kan jo skje. Kjerringa blir lei og stikker. Ting funker ikke som de en gang gjorde. Det går jo an å skrive sånne tekster, som er mørke, men fortsatt i party-sjangeren, funderer han.

– Kanskje jeg har litt noia for å bli eldre og glemt. Noe som jeg ikke har rukket å tenke så mye på, men som ligger der latent. Kanskje.

Et slag i trynet fra NRK

Hvor langt kan man nå uten talent? Det er Thorbjørnsens egne ord om seg selv, at han egentlig ikke har anlegg for noe. Men han gir seg ikke på tørre møkka. Og han setter seg uoppnåelige mål. Som da han bestemte seg for å gå fra reality-gjenganger til folkekjær programleder for et familieprogram i NRKs gullrekke.

Egentlig var han invitert som deltager i det nye konseptet 10 på topp, men da han skjønte at statskanalen ennå ikke hadde funnet programleder, lanserte han sitt eget kandidatur. I vår ble programmet lagt ned til tross for stabilt gode seertall.

– Det var et slag i trynet. Det var overraskende. Men det gode var at de tok det av mens det var en suksess. Jeg slapp de overskriftene om flopping som kommer når et program begynner å dabbe av. Det gjorde at jeg hadde momentum.

Det største målet, å slå gjennom som artist, satte han seg da han var syv, og stilte seg opp på torget i Gressvik utenfor Fredrikstad med gitaren. «Mormor slanker seg på Nutrilett», het låten. Forbildene var Tom Mathisen og Herodes Falsk.

– Mange tenker på den musikksjangeren jeg driver med, som en sell out. Men jeg har drevet med humor og rølpete pop hele livet. Ingen kan ta meg på det og si: «Stian, du drev jo egentlig med metal.»

Rører aldri mer et kredittkort

Det var nære på at det bare ble med drømmen. I 2011 lå Thorbjørnsen på sofaen til en kamerat han bodde hos. Han hadde satset som artist i fire år, men fikk fortsatt stort sett betalt i øl. Han var klinisk deprimert. Han opplevde at pillene legen ga ham, bare gjorde ham dårligere.

Drikkingen hadde kommet ut av kontroll og blitt ren virkelighetsflukt. Han slet med å betale barnebidragene til moren til eldstesønnen. Og i skuffer og lommer lå inkassokrav som nærmet seg 250.000 kroner. Men tyngst av alt var erkjennelsen av at han var nødt til å gi opp musikkdrømmen. At han ikke hadde fått det til.

– Jeg hatet virkelig livet. Hadde det ikke vært for sønnen min da ... Man kan jo ikke la det gå helt til helvete når man har barn.

Han kom seg opp av sofaen og begynte å gå turer. Dro det tunge hodet sitt ut døren og rundt i byen.

– Gradvis fant jeg tilbake til meg selv, sier han.

– Jeg vet det høres banalt ut, men det var så enkelt som at turene hjalp. Jeg vet det funker, det funker på både hodet og kroppen.

– Kan du sette ord på hva som skjedde?

– Alt ble lettere. Det var sånn det føltes. Hodet ble lettere.

I 2013 var inkassogjelden nedbetalt. Fortsatt rører han ikke et kredittkort.

For mange år siden fikk Thorbjørnsen et råd han aldri glemmer: Hvis du bare holder på lenge nok, samme hva du driver med, så kommer folk til å respektere deg til slutt.

– Om ikke annet ser folk at du har klart å holde hodet over vannet. Rune Rudberg, for eksempel, han har gjort mye dumt i livet, men han turnerer fortsatt. Når jeg treffer ham på festival, kjenner jeg på ren ærefrykt.

Da Staysman og Lazz fikk sin første låt inn på Spotifys Topp 50-liste i 2013, fikk han en merkelig følelse. Det var som om virkeligheten, verden der ute, endelig stemte med det bildet han alltid hadde hatt i hodet.

Utelukket fra den kule klubben

På ungdomsskolen dro han fra hjembygda og den snaue milen til Fredrikstad for å delta på Ungdommens kulturmønstring med låten «Bygjengen», en egenkomponert nidvise om plankebyen. På bussen hjem hevnet byungdommen seg med å gi ham juling.

Å vise fingeren til den urbane smak – også det er noe han har fortsatt med hele livet. Som han skrev på Facebook i fjor under bilde av seg selv i baris med vodkaflaske foran en veteranbil: «Den dagen jeg prioriterer Grünerløkka, fruktøl og Parkteatret foran bøgda, hjemmebrent og et samfunnshus. Skyt meg.»

– Det er nok mange artister som ikke vil være med på Allsang på grensen, det blir liksom for folkelig. Men de er jo invitert. Karpe kan komme og spille hvis de vil. Men jeg tror ikke Staysman og Lazz får komme på P3 Gull hvis vi spør.

Thorbjørnsen ser duoen som del av en gjeng som aldri har fått kritikernes gunst eller har måttet jobbe i årtier for den. Plumbo, Rotlaus, Vassendgutane, DDE.

– Det er så deilig å sitte backstage på en festival med sånne band og være som en stor familie hvor alle vet hvordan det er å være utelukket fra den kule klubben. Trenger vi fiffen? Trenger vi folka innenfor Ring 3? Å selge ut et samfunnshus med 700 mennesker på bygda og få det trøkket tilbake, det er uslåelig.

Et hurtigkurs i sorg

I denne delen av musikkbransjen er man ikke redd for å måle suksess i tall. Thorbjørnsen har mange i hodet. En «streamingmillion» er en slags magisk grense, da kan du regne med at alle på samfunnshuset kan synge med på låten.

Videoen til låten «Lærerinna» er den nest mest sette norskspråklige musikkvideoen på Youtube noensinne med 22 millioner avspillinger. Selvbiografien How to become a (norsk) superkjendis har solgt 11.000. Han ville skrive bok for å bli litt mer udødelig, har han fortalt i NRK-podkasten Sånn er du. En bok er en fysisk gjenstand, et konkret vitnemål på at man har levd.

Det var litt derfor han ble soldat, også, og vervet seg til utenlandsoppdrag. Han ville ha historier å fortelle og bli husket for. Slik han selv husket oldefaren sin som pleide å ha ham på fanget og fortelle om livet til sjøs.

19 år gammel sto han i en FN-leir i Makedonia og så med kikkert utover dalen der regjeringsstyrker og albansk gerilja kriget i åssiden. Han ringte moren sin og ba henne høre på lyden av artilleri som suste over leiren.

– Det gjorde voldsomt inntrykk på meg, det var så ekstremt kontrastfylt. Der sto jeg, ganske trygg, med en pils i hånden og så kampene som om det var på CNN.

Det var den andre uken av oppholdet med Telemark bataljon på Balkan. Senere tilbrakte han fem måneder i Telemark Task Force II i Afghanistan.

– Du får et hurtigkurs i veldig mye. I hvordan du reagerer i stressede situasjoner. I sorg i og med at en kamerat av meg ble drept der nede. Det er ekstremt mye som stappes inn i noen få år av livet i en fase der personligheten formes, sier han.

– Hvordan ble du formet i de årene?

– Spontaniteten har alltid forfulgt meg. Du får så tett innpå deg hvor fort livet kan ende. YOLO. Du står og snakker med en fyr. Så drar han ut på patrulje, og så kommer han aldri tilbake.

Thorbjørnsens kamerat var den første norske soldaten som mistet livet på oppdrag i Afghanistan, i et rakettangrep mot patruljen han var del av, i mai 2004.

Etter at sinnet og den første sorgreaksjonen hadde lagt seg, ble Thorbjørnsen og medsoldatene innbitte.

– Terroristene ville jo skremme oss vekk. Nå skulle vi i hvert fall stå ut det forbanna løpet. Én måned til. Da vi kom hjem og sa til hverandre at vi hadde klart det ... Jeg får fortsatt gåsehud når jeg tenker på det, sier han og gnir seg på den tatoverte underarmen.

Har tvangstanker om drap

Hver kveld når han skal legge seg, må han sjekke at alle husets utgangsdører er låst, at alle ledningene er trukket ut, at ingen ligger under sengen eller skjuler seg bak speilskapet på badet. Han klarerer rommet, som han sier.

Det høres ut som en arv fra tiden i militæret, men tvangstankene har fulgt Thorbjørnsen lenge før det. Det ligger til slekten. Han ser det som nedsiden av å ha en rik fantasi.

Han har aldri problemer med å fylle hodet med tanker på gåturene sine og er gjerne på hytta en uke helt alene. Men når han skal legge seg, er det vanskelig å skru tankestrømmen av.

– Jeg har lest at du er redd din kone har leid noen til å drepe deg?

– Det var jo mest en slags spøk. Men jeg hadde sett en true crime der det skjedde.

– Har hun noen grunn til å ville ta livet av deg?

– Nei, det har hun ikke. Det håper jeg ikke. Men jeg blir så påvirket av sånne ting. Når jeg ser skrekkfilm, blir liksom hele verden rundt meg en skrekkfilm.

– Er du litt som et barn?

– Ja. Da jeg var liten, var det ingen straff å få husarrest. Da kunne jeg sitte der og lage en fantasiverden av lekebilene, gi dem personligheter, føre dialog. Akkurat på det punktet der er jeg fortsatt et lite barn, sier han og gliser.

– Kanskje på veldig mange andre punkter også.