A-magasinet

Dement og alene hjemme

Mange visste at det var uforsvarlig å la Jorunn Marie Bukkøy bo alene hjemme i nesten 22 av døgnets 24 timer. Men ingen i Oslo kommune sørget for at hun kom på sykehjem.

  • Solveig Ruud
    Journalist

Denne reportasjen ble først publisert i A-magasinet 31. august 2012.

Hvordan hun klarte å komme seg ned fire etasjer og ut, er det ingen som kan forstå. Kanskje akte hun seg sakte over stålkantene på hvert trinn ned de harde, linoleumsbelagte trappene. Kanskje hang hun delvis i rekkverket mens hun slepte bena etter seg. Det eneste som er sikkert, er at hun i løpet av natten hadde forlatt leiligheten hun nærmest hadde vært lenket til.

Da hun tidlig en marsmorgen ble funnet død noen meter fra inngangspartiet til blokken hun bodde i, hadde hun altså klart det ubegripelige. Å komme seg ut på egen hånd.

Det var det søsteren og naboene fryktet kunne skje. For Jorunn Marie Bukkøy var så forvirret og glemsk at hun ikke engang husket at hun var benskjør, slet med hofteprotese og derfor nesten ikke kunne gå.

I løpet av natt til 1. mars 2010 kom hun seg ut. Iført pyjamas. Etter å ha rispet seg opp på torner i et delvis nedsnødd rosebed, slo hun hodet i murveggen og havnet i en snøfonn.

83-åringen frøs ihjel. Kanskje kunne hun også ha dødd av underernæring — innendørs. Under nattøyet var det bare skinn og ben.

Mens rosebedet var dekket av snø, forvillet Jorunn M. Bukkøy seg ut. Hun slo hodet mot murveggen, segnet om i en snøfonn og døde 1. mars 2010. Audestad Paal

Omsorgssvikt

Ingen vil finne på å la en toåring være alene hjemme mesteparten av døgnet. De som gjør det, blir fratatt omsorgen. Men hva skjer når en eldre kvinne som på ingen måte klarer seg selv, ikke får omsorg og tilsyn mer enn drøyt to av døgnets 24 timer? Hvem er da ansvarlig? Og hvor dårlig er omsorgen når Helsetilsynet går til anmeldelse?

Det siste får man et uhyggelig innblikk i når man leser sammendrag av alle rapportene bydelen selv satt på — journalnotater skrevet av Jorunn Marie Bukkøys hjelpere.

— Innholdet i hver og en av dem er nok til at hun burde fått sykehjemsplass, sier en ansatt i hjemmetjenesten i bydelen.

afp000752904-yIRbqDNGLO.jpg

Ingen av dem vil uttale seg i saken, som nå kan havne i retten. Det gjør den fordi Statens helsetilsyn har stemplet omsorgen hun fikk, som faglig uforsvarlig — som et markant avvik fra krav som stilles i lovverket.

Bare to ganger tidligere har Helsetilsynet anmeldt kommuner for lignende forhold og anbefalt foretaksstraff. Da har kommunene akseptert forelegget: boten. Det gjør ikke Oslo kommune, som er ilagt en bot på 500 000 kroner for å ha brutt sin plikt til å yte nødvendig og forsvarlig helsehjelp overfor Bukkøy og en annen dement kvinne.

Les også:

Les også

Politiet har nedprioritert rettsak om "uforsvarlig" eldreomsorg

Hadde hun ikke omkommet på så dramatisk vis, ville omsorgstilbudet hun fikk — og ikke fikk - bare blitt en frustrerende innsikt for hennes nærmeste. Nå får flere innsyn i hvor dårlig norsk eldreomsorg kan være - og et innblikk i hvor mye mange kan sitte på av informasjon om en persons hjelpeløshet, uten at noen setter ned foten.

Det de fryktet, skjedde

Jorunn Marie Bukkøy var hardt rammet av Alzheimer. Hun kunne ikke gjøre rede for seg, var ikke orientert om tid og sted. I tillegg hadde hun nedsatt syn og hørsel, sår og infeksjoner, var inkontinent, benskjør, hadde en tendens til å falle og hadde smerter etter å ha fått satt inn hofteprotese. Hun ble medisinert med kraftig smertestillende piller, et opiat med sløvhet som én av bivirkningene.

Bydel Gamle Oslo mente fem besøk i døgnet - på tilsammen 1 time og 54 minutter - pluss én time og 45 minutter praktisk bistand i uken - var tilstrekkelig og forsvarlig.

Var det Jorunn?

«En person ble mandag morgen funnet død utenfor et hus på Kampen i Oslo.»

— Kunne det være Jorunn? Vi fikk mistanke om det.

Jorunn Marie Bukkøys naboer Arvid Jørgensen og Johnny Pettersen fikk en ekkel følelse da de på vinterferie snappet opp meldingen i hytteradioen mandag 1. mars. Ingen navn ble nevnt. Heller ikke gateadressen. Men Arvid og Johnny fryktet det verste. De hadde lenge sett hvor ille det sto til med henne.

Arvid Jørgensen og Johnny Pettersen forstår ikke at deres gode nabo, som var av- hengig av gåstol og rullestol, klarte å komme seg ned trappene fra fjerde etasje.Naboene i første etasje var gode venner av den enslige kvinnen i fjerde etasje og hadde nøkler til leiligheten hennes. Fordi de skulle til fjells på vinterferie og ikke kunne være med og feire 83-årsdagen hennes fredag 26. februar, stakk de innom leiligheten hennes torsdag kveld før de dro, med grennelliker. Hun elsket de bloms­tene. Som vanlig låste de seg inn. Jorunn lå i sengen sin og sov. De satte derfor blomstene i vann selv og la igjen bursdagskortet. Det var siste gang de så henne i live.

De minnes da de flyttet inn for over tyve år siden. Den sosiale og kunnskapsrike, men også svært bestemte kvinnen fra Vega i Nordland ble etter hvert en så god venn at hun ble fast gjest på bursdager.

— Hun var nesten som en mor for oss, kjente familiene våre og vannet blomster når vi var bortreist.

Hjemme igjen fant de alltid en «velkommen hjem-hilsen» og blomster fra Jorunn, som ofte stakk innom dem med ferskt hjemmebakt brød.

Bukkøy, som den gang jobbet med regnskap på et advokatkontor, var fysisk aktiv, reiseglad og over gjennomsnittet interessert i billedkunst, keramikk, opera og teater.

— Hun var veldig oppegående og svært godt orientert.

Før hun ble forvirret og desorientert og ikke fant frem til WC i sin egen leilighet, var Jorunn Marie Bukkøy en sosial og reiseglad kvinne. Selv etter at hun fylte 70, trente hun tre ganger i uken. Sto opp grytidlig om morgenen og tok syv-bussen til treningsstudio. Også første juledag var hun tidlig oppe. Jorunn Marie Bukkøy stilte opp på Alternativ jul, og tok alltid den første vakten.

Helt til det begynte å gå nedover.

Arvid og Johnny husker da de virkelig forsto at noe var galt. Jorunn, som alltid var korrekt og elegant antrukket, gikk plutselig ut med søppelet iført bare strømpebukse og overdelen til en joggedress. De tror det skjedde en gang i 2008. Men da hadde de allerede merket tegn til at hun trakk seg tilbake, kunne bli litt aggressiv og sluttet å ringe på for å slå av en prat.

En gang møtte de henne påtagelig sent på vei til byen. Selv trodde hun det var tidlig morgen.

Gradvis verre

Jorunn Marie Bukk­øy var redd for å bli senil og glemsk, kanskje fordi hennes eldre søster, Evelyn, endte som alvorlig dement. Over en lengre periode ga hun stadig uttrykk for at hun glemte ting. De nærmest avfeide det med at de glemte ting, de også. Men i ettertid husker de bekymringene hennes. Hun løste kryssord for å holde hjernen i trim.

— Det gikk gradvis. Men etter et visst stadium gikk det ganske fort.

afp000752520-q8us1sL9H9.jpg reledrag

Kari Fjeldstad, født åtte år etter søsteren Jorunn, forteller at storesøsteren tok T-banen til sentrum for å dra på kaffebar så sent som ett og et halvt år før hun frøs ihjel.Søstrene hadde svært god kontakt. De var de siste gjenlevende i en søskenflokk på seks. Sammen med et par andre fartet de Europa rundt på turer. Til Amsterdam. Praha. Firenze. Mad­rid. Roma. Jorunn elsket kunstgallerier, museer, gamle slott og kirker og fine hager.

Hun var dessuten en supertante for Karis sønn Truls og for en annen nevø, Per Hansen. En av de siste dagene i oktober 2008 fikk Hansen og hans kone Aud for alvor øynene opp for hvor glemsk tanten var blitt. Jor­unn hadde insistert på at Aud måtte bli med og se Eirik Stubøs oppsetning av Rosmersholm på Nationaltheatret.

«Sjelden er vel dramaet fra Rosmersholm blitt så avskrellet, rent og vakkert fortalt», skrev Aftenpostens anmelder om stykket. Kanskje var det de gode kritikkene som føre til at Jorunn ønsket å se det. Aud Hansen dro fra Lilleaker inn til Nationaltheatret, stilte seg opp og ventet. Men Jorunn kom aldri. I hennes hode var avtalen om å se Rosmersholm helt visket ut.

Alarm.

Flere merkelige episoder og mange bekymringsmeldinger fra naboene bidro til at søsteren i juni 2009 — ni måneder før Jorunn døde - varslet bydelen om at Jorunn trengte hjelp. Hun kunne ikke lenger ivareta seg selv, og Kari Fjeldstad maktet ikke å følge opp godt nok fra sitt hjemsted i Asker. Helsemessig var heller ikke hun på topp.

Hun visste ikke da at fastlegen til Jorunn allerede hadde varslet Bydel Gamle Oslo om at den da 82 år gamle kvinnen åpenbart trengte hjelp på grunn av stadig forverret allmenntilstand og demens. Hun hadde stadig dukket opp hos fastlegen og påstått at hun hadde fått beskjed om å komme hver dag.

  1. juni 2009 ble hun innlagt på Lovisenberg Diakonale Sykehus- dehydrert og med lungebetennelse. Under oppholdet på sykehuset ble det søkt om demensutredning. En av de første dagene i juli var hun klar for utskrivning, men ble da innvilget korttidsopphold på Vålerengen bo- og servicesenter. Under dette oppholdet ble hun vurdert til å fungere «meget dårlig kognitivt». En test viste «sterkt redusert mental funksjon».

Sendt hjem

— Vi trodde ikke de kunne sende henne hjem igjen. Jorunn visste ikke opp eller ned på seg selv.

Da naboene Arvid Jørgensen og Johnny Pettersen i 2009 besøkte henne på bo- og behandlingssenteret, var de sikre på at hun ville få fast sykehjemsplass. Hun kjente dem ikke igjen, gikk i andres klær og med briller som ikke var hennes egne, og var svært uklar. Da de kom inn på rommet hennes, trodde hun også vennene bodde der.

— Så forvirret var hun, sier Johnny, som ble sjokkert da han - en nabo og venn - litt senere fikk en telefon fra ergoterapeuten i bydelen fordi han ble betraktet som «ressursperson». I løpet av samtalen fikk han overraskende beskjed om at hun var sendt hjem - før de pårørende var varslet.

— Men hun vil få all den hjelpen hun trenger, ble det forsikret fra bydelens side.

På dette tidspunktet hadde bydelen ifølge et brev som i ettertid ble sendt Helsetilsynet, følgende inntrykk av Bukkøy:

«Det ble lagt til grunn at brukeren hadde nedsatt gangfunksjon og nedsatt hukommelse, og at hun fremstod som forvirret og blant annet ikke var i stand til å huske sin egen nedsatte gangfunksjon».

Uforsvarlig

I bydelens første journalnotat ble det påpekt at det var uforsvarlig at pasienten bodde alene. Det ble likevel resultatet i ytterligere syv måneder. Dagen etter at Bukkøy ble sendt hjem, kontaktet søsteren bydelen og uttrykke sin bekymring. Det var uholdbart, mente hun og forklarte at Jorunn nesten ikke spiste, ikke tok telefonen og ikke åpnet døren.

«En dag ville hun kanskje finne på at hun ville ut, i et bygg med trapp fire etasjer ned og uten heis» , advarte søsteren i brev til kommunen.

Den siden av saken vurderte bydelen. Konklusjonen var at det forelå det ingen fare for.

Men at det var uholdbart for Bukk­øy å bo alene, mente også mange i hjemmetjenestene. Det kommer klart frem i mange av deres rapporter. De har også notert at hun ikke kjente dem igjen, og at hun var aggressiv når de kom og skulle hjelpe henne med alt fra matlaging til intimhygiene.

Konsekvensen av at hun bare kunne gå når hun ble støttet, og at hun knapt husket at hun ikke kunne gå, var at hun stadig falt. I oktober ramlet hun så stygt at hun ble kjørt til sykehus i ambulanse. Hvor lenge hun hadde ligget på gulvet før noen kom, er usikkert. Ifølge bydelens papirer var hun utstyrt med trygghetsalarm. Ingen av hennes nærmeste så noe til den. Dessuten sier de at hun umulig kunne ha forstått hva det var og hvordan den skulle brukes.

afp000752517-JhyI5YlwI5.jpg

På sykehuset ble hun sydd — og veid. Vekten viste 38 kilo. Hun var dehydrert, og det ble presisert at det var viktig at hun fikk rikelig med mat og drikke. «Min tante tåler ikke melk og egg. Hun er veldig glad i fisk. Det ligger fisk i fryseren.» Beskjeden hadde nevøen Per Hansen hengt på Jorunns kjøleskap. Naboene husker den omtrent ordrett, og Hansen forklarer at han så seg nødt til å skrive den fordi tanten stadig fikk mat hun ikke tålte -- til tross for gjentatte muntlige beskjeder om hennes matallergi. De pårørende måtte fjerne feilinnkjøpte Fjordlandmiddager fra kjøleskapet.

Når man er inkontinent og ikke kan ivareta egen hygiene, blir situasjonen enda et hakk verre av å få mat magen ikke tåler.

«Det er dokumentert at pasienten manglet mat, og at det ble kjøpt inn mat som hun ikke tålte» , skriver Helsetilsynet i sin anmeldelse til politiet.

Hjelpeverge

Hansen ble flere ganger oppringt fra hjelperne med beskjed om at det hverken var mat eller penger til mat i leiligheten. Han sørget for begge deler, men kvitteringer på hva pengene han la igjen, ble brukt til, fikk han ikke. Ubetalte regninger og inkassokrav var en gjenganger i rapportene fra de ansatte.

Jorunns søster Kari, som var nærmeste pårørende, hadde så tidlig som i juli 2009 bedt om at det ble oppnevnt hjelpeverge for henne. Først syv måneder etter at hun hadde bedt om det, og få dager før Jorunn døde, klarte bydelen å ordne det. Én av forklaringene var at fastlegen var alt fra bortreist til sykmeldt og vanskelig å få tak i.

Uten strøm

Vinteren 2009-2010 var fryktelig kald, og hjemme hos Bukkøy gikk sikringene stadig.

« … Brukeren fryser hver morgen jeg kommer.»

  1. januar 2010 var én av flere dager da ansatte i hjemmetjenesten noterte at leiligheten var strømløs. I romjulen hadde Kari Fjeldstad funnet søsteren uten hverken lys eller varme. Familien målte 8 grader i leiligheten. I bydelens journal står det 11 grader.

På denne tiden hadde noen i bydelen kommet frem til at hun ville klare seg med mindre hjelp enn hun hadde fått tidligere på høsten. Den samme bydelen som i august hadde ment det var uforsvarlig at hun bodde alene, reduserte antall timer med hjemmesykepleie til 13 timer og 20 minutter pr. uke. På det meste hadde de vært innom 19 timer i uken. Reduksjonen i antall timer skjedde to dager før julaften og drøyt to måneder før hun gikk ut og døde.

De siste månedene skulle hun ha fem besøk i døgnet. Hvor mange hun faktisk fikk, er noe uklart. Ti dager i januar kan bydelen bare dokumentere tre eller færre besøk. Ti dager i februar fire eller færre.

Jorunn Marie Bukkøy var en kunnskapsrik, elegant og aktiv kvinne.

DemenstestKanskje ble antall timer med tilsyn redusert fordi Jorunn ble mer og mer passiv og sengeliggende, mindre aggressiv og ifølge naboene stadig dårligere til å uttrykke seg klart. De som kjente henne godt, kunne imidlertid fortsatt forstå henne og tolke den tydelige mimikken.

De første demens-testene ble foretatt i juli. De var urovekkende nok. Utover høsten ble hun testet igjen. Først i begynnelsen av februar forelå konklusjonen, en konklusjon søsteren forlengst hadde trukket: Senil demens av typen Alzheimer, alvorlig grad. Bukkøy hadde behov for døgnkontinuerlig oppfølging.

Fra desember og utover på nyåret ble hun enda dårligere. Men den demente kvinnen hadde ennå ingen hjelpeverge til å ta beslutninger på vegne av seg. Hun var ikke formelt fratatt samtykkekompetansen. Siden hun ikke hadde søkt om sykehjemsplass, kunne hun ikke «tvangsinnlegges», argumenterer kommunen. Helsetilsynet mener kommunen tolker regelverket for rigid.

Søsteren bekrefter at hun i starten ikke ville på sykehjem. — Men etter hvert forsto hun ikke spørsmålet. Og på slutten svarte hun ikke. Hun sa ingenting, sier Kari Fjeldstad.

Akutt forvirret

Dagen etter at hun fylte 83 år, har hjemmetjenestene notert at hun var akutt forvirret og gikk formålsløst rundt i leiligheten, slapp gjenstander i gulvet og ikke forsto seg på å spise og drikke. Hun visste heller ikke hvor toalettet var. Det siste skal ansatte i hjemmetjenestene ha fortalt andre at hun lenge hadde surret med.

Ved et senere besøk ble hun funnet på gulvet med en lampe over seg.

«Brukeren klagde over vondt i ned­re mageregion» , skrev de ansatte i hjemmetjenestene etter å ha forlatt henne alene i leiligheten enda en gang. Natt til søndag og natt til mandag skal hun ha blitt funnet sovende i sengen.

Mandag klokken 07.39 fikk politiet melding om at det lå en død person i snøen utenfor blokken.

«Bydelen mener at de tjenestene som ble ytt, generelt må anses som ytelser på et tjenestenivå som er i tråd med kravet om en viss minstestandard, både med hensyn til kvalitet og omfang, når man jobber ut ifra nevnte forutsetninger om at brukeren selv bestemmer når hun vil på sykehjem og at tjenestene følgelig må ytes i hjemmet.»

Det står det i et brev som bydelen i etterkant sendte til Helsetilsynet.

Ansvar

Naboene Johnny og Arvid står utenfor døren til det som en gang var leiligheten hennes og skuer nedover trappene. Det er fryktelig langt ned til første etasje. De forteller at hun først hadde forsøkt å gå oppover. Den blå genseren hennes foran loftsdøren var et taust vitnesbyrd om det.

Naboene opplyser også at de et par dager etter hennes død var inne i leiligheten hennes med post. Det var fullstendig kaos der. Det var kjøkkenutstyr på soverommet og tøy overalt.

— Hva var det som foregikk i hodet hennes i dagene og timene før hun gikk ut? Fikk hun et lyst øyeblikk? Prøvde hun å ringe på døren vår i første etasje? Ville hun fortsatt levd om vi hadde vært hjemme den natten?

De har gjort seg mange tanker i ettertid. Også om hvem som har ansvar for at hun døde.

— Å forlate en slik person når man ser tilstanden hun var i, det er helt grusomt. Hvilken plikt har de ansatte til å varsle om uholdbare forhold? Hva med deres yrkesetiske holdninger når de kan være med på slikt? undres Johnny, som gjerne vitner i en rettssak.

Denne reportasjen ble først publisert i A-magasinet 31. august 2012

Også nevøen Per Hansen undrer seg over hvem som har ansvaret for at det gikk så galt. Byråden? På det tidspunktet var det Sylvi Listhaug (Frp).I påvente av en mulig rettssak vil ingen i kommunen kommentere omsorgen Jorunn Marie Bukkøy fikk.

Helsetilsynet slår fast at Oslo kommune brøt sin plikt til å gi nødvendig helsehjelp, at de ikke sørget for at hun fikk i seg nok mat, og at hun ikke engang fikk « dekket sitt behov for noe så basalt som en varm leilighet i den kaldeste årstiden» . Tilsynet poengterer også at det var uklar ansvarsfordeling mellom hjemmetjenesten, bydelsoverlegen, bestillerkontoret og fastlegen.

— Det er vanskelig å se, på bakgrunn av sakens dokumenter, hvem som hadde lederansvar på ulike nivåer, og hvem som skulle ha løst problemene eller løftet dem videre til neste nivå, påpeker Helsetilsynet.

Jorunn Marie Bukkøy, født 26. feb­ruar 1927 og død 1. mars 2010, ville ikke ha noen gravsten. Hun mislikte oppmerksomhet. Men etter sin død har hun fått det.

Les også:

  1. Les også

    - De så henne og gjorde ikke noe. Det er rystende

  2. Les også

    Dement og alene hjemme

  3. Les også

    Kvinne (83) frøs ihjel, politiet vil tiltale kommunen

  4. Les også

    Ingen fulgte opp da forvirret 92- åring ikke åpnet

  5. Les også

    - Hjemmeboende demente er et forsømt område

  6. Les også

    Døgnvill omsorg for demente

  7. Les også

    40.000 demente bor hjemme

Relevante artikler

  1. DEBATT

    Kort sagt, 19. juni

  2. A-MAGASINET

    I denne blokken i Oslo lå «Tom» død i 338 dager før noen fant ham. Dette er historien om hva som skjedde.

  3. A-MAGASINET

    Jordmassene tok samboerens liv, og rev bort tryggheten fra en familiefar, fem barn og et helt boligfelt

  4. A-MAGASINET

    – Kroppen min var betaling for piller og sprit

  5. A-MAGASINET

    - Jeg har smakt rabarbra for første gang. Med masse sukker. - Sukker? Det er ikke lov tror jeg

  6. A-MAGASINET

    Det tøffeste løpet