A-magasinet

Kobane: Endelig hjemme igjen

Hvordan er det å vende tilbake til en hjemby der alt er borte? Hvor starter du? Hva prater man egentlig om?

Kobane i Syria ble erobret på få dager da IS gikk til angrep. Hundretusener av sivile flyktet. I dag er byen befridd for jihadister. Forfatter Mustafa Can og fotograf Magnus Hjalmarson Neideman dro til byen da innbyggerne begynte å flytte hjem igjen.

De var tilskuere til krigen mens brød— og vannselgerne bød frem varene sine. Trykkbølgen fra de amerikanske bombene nådde frem med en kort forsinkelse til tilskuerplassen, den høyeste kollen ved grensen, omgitt av vidstrakte jordbruksområder i et forblåst slettelandskap i det tyrkiske Kurdistan.

Smatringen fra tunge maskingeværer, dempede granateksplosjoner og kanonbuldring fulgte kolonnene av støv, svartgrå røyk og flammer som reiste seg mot den skyete desemberhimmelen.

Verdens TV-kameraer var vendt i samme retning, en kilometer unna. Mot Kobane, som for omverdenen hadde vært en helt ukjent, støvete grenseby i Syria frem til IS angrep den i september.

De sto tilstrekkelig nær til å kunne være vitne til ødeleggelsen av byen deres. De spurte hverandre om de noen gang kom til å få se bydelene, boligområdene, arbeidsplassene og olivenlundene. Og i så fall - hva som ville være igjen, og hvilket syn som ville møte dem og hundretusentalls andre syrisk-kurdiske landsmenn som var spredt omkring i flyktningeleirene.

Alle lengtet hjem.

En onsdag i begynnelsen av april, da små skyer jager over himmelen og solen brenner hett, sitter jeg på en ruinhaug ved den grønne jernporten som skiller Kobane i det syriske Kurdistan fra Mursitpinar i det tyrkiske Kurdistan. Jeg ser vestover, mot den andre siden av grensen og åsryggen der jeg noen måneder tidligere hadde sett krigen sammen med flyktningene.

De begynte å vende tilbake da IS ble jaget ut av byen i slutten av januar. Tre dager i uken kommer de, 500-700 av gangen. Med forventningsfulle ansikter og ivrige ben går de gjennom byporten og havner i vanndammer og opptråkkede, leirete gater som gårsdagens regn har etterlatt seg.

De bærer på bestemødre og spedbarn og småsøsken. De bærer sekker, plastposer og bylter; noen kilo bulgur, mel og sukker, vaskemiddel til å vaske for hånd med, en gammel tekanne, en liten jernovn, en lekebil, en levende kylling, en død toåring pakket inn i et rosa frottéteppe ...

Mens Magnus Hjalmarson Neideman fotograferer og en bulkete Toyota fylt av røykende soldater med kalasjnikover over skuldrene humper mot fronten 28 kilometer unna, og to utmagrede hunder, som har snust rundt i søppelhaugen ved et forkullet lik uten kranium, havner i slagsmål, tenker jeg på spørsmålet han stilte om morgenen:

— Hvor begynner man når man vender tilbake til en ruin?

Kobane er et mønstereksempel på en tilintetgjort by. Raserte, udefinerbare husrester, hauger med grus og stein, dynger med knuste sementblokker, armeringsjern og rør forvridd til serpentiner. Og svidde rester av møbler, klær og husgeråd.

Langs de sølete veiene står og ligger istykkersplintrede trær. Og utbrente, ødelagte personkjøretøyer opp ned. Enkelte selgere har stilt opp noen kjekspakker, appelsiner og epler på rustne bord ved siden av dunker av ubrukelig drivstoff. Skitne barn leker i bombekratere og klatrer i utbrente stridskjøretøyer, hvis de ikke løper planløst rundt på fortauer og i parker som er dekket av udetonerte granater og patronhylser av ulik kaliber.

Det er lett å identifisere de få uskadede husene på lang avstand. Men snart blir vi klar over at det knapt finnes uskadede hus i Kobane. Det som på avstand ligner vegger, tak, fasader og husgavler, er tatovert med granat- og kulehull, vindusrutene gaper tomme.

I den fysiske ødeleggelsens ødslighet, som ligner et farvel til en hel sivilisasjon, er det lett å forville seg i de likeartede raserte områdene. Men kommer man gående østfra, på høyre side av den hullete, brede gaten som leder til Frihetstorget - som ikke er et torg, men en av byens to rundkjøringer, der en ørn i Kurdistans farger troner på en sokkel med sitt skadede nebb og sine perforerte vinger - og tar andre gaten til høyre, krysser 100 meter mellom hauger med avfall og horisontale lyktestolper, kommer man til paret Hedule Ali og Ahmed Mahmoud. Han er 80, hun 75 eller 70 - det er hun ikke sikker på.

De vendte tilbake for 20 dager siden, sammen med en sønn, svigerdatter og tre barnebarn. I løpet av den uken Magnus og jeg tilbringer i Kobane, er vi ofte sammen med familien. Og hver gang husker Hedule at hun alltid, før hun sovnet om kveldene i flyktningeleiren, mante frem bilder av hjemmet sitt.

Hun så de gamle kobberkjelene hun hadde arvet av moren sin, og som så mange mennesker hadde øst opp mat fra gjennom årene, og det store, håndvevde teppet som dekket nesten hele langveggen i stuen. Brudekisten med bryllupskjolen i rød fløyel og de to svart-hvite, avblekede fotografiene som hun pleide å se på i smug for å huske den jenta hun en gang var. Og den lille olivenlunden foran huset der hun og naboene drakk te når kvelden falt på om somrene ...

Jovisst ble det fortalt om voldtatte niåringer blant innbyggerne fra Kobane i flyktningeleirene, om halshugde småbarn, rekker med hoder skilt fra kroppene. Men Hedule merket tidlig at hun ikke var alene om å være fjetret av fortiden. Med de gjentatte fortellingene om flukt og lengsel ble de hverandres vitner til hvordan et menneskelig territorium snevres inn til en eneste erfaring: krigens og hjemløshetens.

Og nå ... Hedule slår ut med armene mot en ruinhaug til høyre for seg, der hun sitter på en tomatkasse i den veggløse stuen til den yngste sønnen og konstaterer:

— Der har du hjemmet til meg og gamlefar. Alt er borte ...

Hun skotter på mannen som sitter ved siden av henne. Han senker stemmen da han nølende sier det:

— Jeg sa jo at vi kanskje ikke burde reise hjem. Ikke ...

Hedule dulter til ham med albuen, han faller nesten ned av sekken han sitter på.

— Ikke ennå, i hvert fall, fortsetter Ahmed.

— Hold munn, gamle mann. Det er bedre å fryse og sulte ihjel i vårt eget hjem enn å leve på almisser i Tyrkia.

— Jeg tenkte at ...

Han avbryter seg selv midt i setningen og studerer årene på de støvete hendene sine. Hedule strekker seg mot restene av huset, griper en neve jord, kysser den og heller den over hodet, som er dekket av et fløtefarget sjal, og sier:

— Mal sirine - hjemmet er herlig. Alt annet er verdslig. Vi er lykkelige ... å, vi er så lykkelige over at barbarene er blitt jaget bort fra jorden vår.

Svigerdatteren Selma og de tre barnebarna Silwa, Muhammed og Mahmoud sitter også rundt den lille kaminen som spraker hett og gjør den kjølige ettermiddagen utholdelig.

Hedule har et rundt, rynkete ansikt med små, blåsvarte klantatoveringer på haken og spettede, vaktsomme øyne under de tykke, svarte øyenbrynene. Ahmed, som er lut og har en innsunken munn, som om han ikke har noen tenner igjen, smiler med et uttrykk som minner om fordekt gråt.

Under det granatskadede taket over førsteetasjen, som mangler både fasade og vegger, har familien samlet det som reddes kan. Fire madrasser, et par tepper, en bulkete kjele, en almanakk, to par sko og et par tøfler. Ved kaminen ligger en haug med kvister og grener som spraker høyt når de havner i flammene.

Trappene har merkelig nok klart seg. I annen etasje er pussen og betongen på den nedre delen av flere bærebjelker blitt skutt i stykker. Innertaket henger, som om det kan rase sammen når som helst. Overalt omkring oss troner hauger av alt det som hus er bygd av, og de medtatte restene av alt som finnes i et hjem.

Jovisst var det to grader i går natt, kommer Hedule på, det var så kaldt at de seks menneskene var nødt til å presse seg sammen på de fire madrassene mens store, hvesende ruin— rotter med nakne haler krøp rundt.

Når det regner mye, som i går, sildrer vannet inn gjennom hullene i veggen og dekker det ujevne gulvet i rommet der de sover. Da må de voksne sove på skift, tre timer om gangen, eller sovne sittende på striesekker.

Skumringen faller på, en generator durer på avstand. Et par ungdommer i nabolaget tenner bål i et stort oljefat, en stikkende lukt av brent gummi fyller luften.

Igjen begynner det å regne, store dråper pisker mot bakken. Silwa, 9, og Muhammed, 7, kryper sammen i farmors favn. Ahmed kaster et tykt trestykke i kaminen. Vi sitter med utsikt mot det som før krigen var en olivenlund med 100 trær, noe som ga 300 kilo oliven i året. Nå er det bare noen trestubber igjen, de stikker opp over gresset tvers over gaten.

— Det er vanskelig å få fyr på sure rester av utbombede trær, mumler Ahmed da den bulkete, sotsvarte gryten settes på kaminen.

Svigerdatteren knekker noen egg i den forvellede bulguren, så har hun oppi to finhakkede, gule løker og to skjeer tomatpuré, rører om en stund, og middagen er ferdig. De samles rundt gryten, det minste barnet, Mahmoud på 5, skjelver av kulde. Farmor tar ham på fanget og legger et leirflekkete teppe over den hullete genseren. I lyset fra de sprakende flammene danser det skygger over ansiktene. De spiser i stillhet.

Jeg lar blikket gli 180 grader og møtes av det samme endimensjonale synsfeltet av ødeleggelse. Det eneste som bryter inntrykket, er noen vibrerende lyspunkter, livstegn fra andre som har vendt tilbake.

— Det er så ødelagt at det nesten er ubeskrivelig, sier jeg til Hedule, som er ferdig med å spise.

— Nei da, min sønn, svarer hun og slår seg på knærne. Det som er ødelagt, er ikke ubeskrivelig. Det ubeskrivelige er at vi har fått komme hjem. Her bor vi.

Da fullmånen titter frem senere, lyser den skarpt på en gjenstand jeg ikke har lagt merke til tidligere i restene av hjemmet til Hedule. En hel, hvit tannbørste.

«Her bor vi», sier Hedule. «Bor», tenker jeg, det er den slags formildende uttrykk som nøden skaper for den som må snakke mangelens språk.

Siden det uttales flere ganger om dagen, lærer Magnus seg to kurdiske uttrykk: «Mal sirine» — hjemmet er herlig - og «Tune» - finnes ikke.

Å se inn i hus som er blitt ødelagt, men med vegger som fremdeles står, er som å se inn i dukkehus, bli vitne til levde liv. Her et rom malt i dyp rosa med veggklokken intakt, den tikker fremdeles. Der en innervegg i blåtoner der en knust trehjulssykkel hviler under en plakat av Lionel Messi. Et stykke unna og du blir møtt av rommet der en fillete Ole Brumm-tegneblokk ligger ved en kosedyr-frosk med skuddhull ved en rosa vegg med svart IS-graffiti: «12. desember 2014. Ved Gud og Profeten - Det islams­ke kalifatet skal seire.»

Jeg kjenner ikke den teologiske grunnen til at IS-krigerne har hugget hodet av teddybjørner og dukker og skutt dem gjennom hjertet, men sporene etter det hellige raseriet deres er å finne overalt i byen.

I dette undergangslandskapet ville man kunne tenke seg en stum smerte, en besatthet av mismot, en hjelpeløs depresjon hos dem som vender tilbake, når de møter en fortid begravd i ruinmassene. Om nøden er kollektiv, burde sorgen være like omfattende.

Man ville også kunne tenke seg at Hedule, den gamle kvinnen, er et unntak med sin lykke på tross av at hun har mistet alt.

Men selv de som uttrykker sorg over situasjonen, gråter over den, mens de plukker opp rester av levde liv, sier det: «Hjemmet er herlig.» Det er som om innbyggerne i Kobane har opphøyet herjingene til en dyd. I stedet for en befolkning med litanier på leppene er det mennesker med en følelse av plutselig å ha nådd frem til frihetens epoke - til en pris av forfall og tusenvis av døde, lemlestede, sårede.

Det er som om de har bestemt seg for å se forbi det de har fremfor øynene. Kanskje fordi det er nytteløst å slåss mot en uunngåelig skjebne. Kanskje fordi friheten er så fersk at mangelen på elementær menneskelig verdighet ennå ikke har rukket å bli langtrukken hverdag. Kanskje fordi man finner trøst i en felles skjebne; ingen trenger å lide i ensomhet. Alle vader omkring i en demokratisk fordelt misère.Kanskje fordi — og her kommer jeg på en linje av Stig Dagerman: Hvis en liten bit er igjen til et nytt liv, er det nok, for den som har mistet alt.

Den biten, tenker jeg, er marken, stedet.

• Hør Mustafa Can selv fortelle:

I slutten av mars hadde 50.000 av de drøyt 400.000 som flyktet fra kantonen Kobane, vendt tilbake til selve byen og de omkringliggende landsbyene.

100 eller 200 ... ingen kan gi noe eksakt tall for hvor mange som er blitt drept av minefeller eller blindgjengere når mennesker har gått inn i hjemmene sine eller rotet i res­tene. Krigen mot IS har redusert strømforsyning, vann og sanitærsystemer til abstrakte betegnelser. Ifølge myndighetene ligger tusenvis av lik begravet i rasmassene. Stanken av forråtnelse og gjæret kjøtt er stedvis uutholdelig, store grønne fluer surrer i restene av lik som ennå ligger fullt synlig i søppelhauger og i grøfter. Og snart kommer sommeren ...

Den selvstyrende kurdiske administrasjonen fraråder folk å vende tilbake, likevel strømmer hver uke tusener av mennesker tilbake.

Når de gamle snakker om sin «jord», er det som om noe stiger opp i dem fra marken, gresset, oliventrærne og steinene. Forskjellen slår meg i løpet av tiden i Kobane. Forskjellen mellom de unge som står på livets terskel, og de gamle, som med større vemod i stemmene graver i restene etter forgangent liv, eller bare blir stående foran restene.

For de eldre har fremtiden allerede vært, knyttet som de er til fortiden, til et bredere overblikk over tilværelsen, til rekken av opplevelser, følelsesstemninger, fortellinger — lyse som mørke. Til oppvekst, giftermål, ulike arbeidsplasser og adresser, til barn og barnebarn og barnebarns barn.

Men hver eneste samtale med yngre mennesker blir også et vitnesbyrd om at et menneskes hukommelse er lengre enn dets eget liv. At mennesket er menneske bare i kraft av en mengde avhengighetsforhold. Foreldrenes, forfedrenes, de eldre slektningenes, naboenes erfaringer og fortellinger om både himmel og helvete blir deler av kommende generasjoners erindring. Særlig hvis de tilhører et statsløst folk som er spredt utover og blir forfulgt i fire land.

I en ruin i en øde bydel ligger en hel, høyhælt damesko i brunt skinn og med ankelremmer i størrelse 37. Hvem eier den? Er hun fremdeles i flyktningeleiren, lever hun, eller falt hun som offer for en IS-kriger?

Den smilende dukken som ligger på ryggen i grushaugen med oppstrakte armer, skadet kinn, røde sløyfer rundt flettene og kjolen hengende over en underkropp som ikke er der — hvem rørte ved den sist? En liten jente eller en spinkel, 19-årig jihadist fra Sverige?

Langs hovedveien til byen Aleppo og fronten i Serin kjører ambulansene i skytteltrafikk. På en av høydene, på den andre siden av en utbrent, rusten stridsvogn med et kanonrør som peker rett mot et område som er helt jevnet med jorden, står en silhuett og graver i en tykk, grå masse.

Det er den 41 år gamle firebarnsfaren Ibrahim Ali som plukker opp biter av en VHS-kassett. Filmen fra bryllupet hans.

— Det var en veldig fin fest, sier han saktmodig.

Han tar et skritt tilbake og kikker ned som om han har oppdaget noe. Under Ibrahims føtter rasler den svarte remsen fra bryllupsfilmen i vinden. Han ser opp og smiler med blanke øyne, før han lar blikket gli over de gresskledde høydene, der røde, gule og fiolette blomster har sprunget ut.

Da vi krysser veien, husker jeg at en venn en gang sa at nåets del av et menneskeliv er så ubetydelig at den knapt finnes.

Tingene. Konkrete minner som fryser fast et levd liv. En bryllupsfilm, et kjærlighetsbrev, et fotografi. Verden består ikke av atomer, men fortellinger. Og mennesket forteller av samme grunn som det fantaserer og elsker — for å overleve. Og sette spor etter seg. For alt skal gå tapt. Alt rundt mennesket skal snart skiftes ut.

Tingene vi sørger over, kanskje handler det om avstand. Å overkomme avstanden mellom det fjerne og det nære, mellom historien og nået.

En tidlig morgen i Kobane ringer faren min, som selv aldri fikk en barndom. Ni år gammel, uten hverken mor eller far, ga han seg i vei fra den undertrykte landsbyen for å lete etter arbeid i fjerne trakter.

Etter noen minutters prating sier han:

— Tapte ting er bekjennelser over at mennesker er blitt avskåret fra sitt tidligere liv. For et menneske som er rammet av krig, smerter lykkelige minner mer enn de ulykkelige. Jeg husker ... før min far døde, kjøpte han en håndsydd, mørkebrun lommebok av det fineste skinn til meg ...

Der brister det for far.

En landsby, en by, et samfunn er mer enn bygninger, gater, skoler, sykehus, banker, butikker, beplantning, bussholdeplasser, regelverk og lover. En by er summen av alle innbyggernes historier, vakre eller ei.Samme morgen, langs hovedgaten som fører nordover fra Frihetstorget, står en kvinne og ser seg rundt. Når hun gjør antydning til å gå i en retning, er det som om øynene faller på en ny gjenstand å granske i ruinene, og en til, og en til ... Hun blir stående på det samme stedet.

Med sin skinnende svarte fløyelskjole med røde roser på fremstår hun som en nesten gåtefull kontrast til den monotone ødeleggelsen. Da hun får øye på oss, peker hun på bakken og sier:

— Her har dere det jeg har samlet sammen i livet, under føttene mine ... hele huset var nybygd, tre etasjer, og mitt lille gårdsrom med oliventrær, urter og blomster og kebabrestauranten med plass til 100 gjester, med nye, fine maskiner, bord, tallerkener, glass, benker, kjølerom, arbeidsbenker, kjøkkenmaskiner, alt var så nytt at det strålte av det.

- To år tok det oss å bygge det ferdig, og vi hadde et fint, lite liv - jeg, mannen min, de ugifte barna, barnebarn og svigerforeldre, jeg forteller dere det. Men bare to måneder senere ...

Den 55-årige 11-barnsmoren Fatma Seydo legger ut på en lang monolog der den ene kronglete fortellingen legger seg oppå den andre, mens jeg hele tiden forgjeves prøver å få stukket inn et spørsmål.

— Se, se ...

Hun går langsomt rundt i murrestene, og stopper opp ved noe som blinker i en åpning under en sprukken betongblokk.

— Har dere sett ... her er den, kasserollen jeg kunne koke kjøttgryter og kikerter i for hele huset.

Hun river den løs og betrakter kasserollen, rekker den frem mot oss og fnyser.

— De barbarene har skutt hull i den.

Hun slipper kasserollen med et smell, tar noen skritt til venstre og løsner et blått, blomstrete teppe som er surret rundt noen deformerte armeringsjern, gransker det med et raskt blikk, for så å slenge det vekk. Hun leter med så korte skritt som man tar når man er redd. Mens hun snakker med seg selv, graver hun frem barnetruser, et speil, puter, brett, en skoleveske, en skurebøtte ... ingenting av det er helt.

Når jeg spør om hva som farer gjennom hodet hennes mens hun roter i ruinene av hjemmet, retter hun ryggen og børster støv av hendene.

— Alt er ødelagt. Men ...

Hun nøler et øyeblikk før hun fortsetter:

- Jeg har ikke felt én tåre over huset. Man kan alltid bygge et nytt hus og innrede et nytt hjem med alt som gjør det hjemmekoselig. Det er de døde jeg gråter over, av de døde kan man aldri få noen nye minner. Hva mer skal jeg fortelle? Nå skal vi se ... jo, kan jeg synge en sang for dere? Dere vil kanskje ta den opp også ... den yngste sønnen min driver med sånt, han sier at det kan komme på Facebook så alle kan få se det ... jeg synger ofte, skal dere vite, jeg vet ikke hvorfor.

Mens resten av byen våkner til liv, samler Fatma Seydo seg sammen og setter seg på huk i restene av det familien har samlet gjennom et langt liv. Med kroppen og hodet svakt vuggende, synger hun en sang som er hennes egen, oppstått i øyeblikket, om oppbrudd, død og frihet.

• Se video:

Jeg vet at Hedule Ali ikke har lest den tysk-engelske forfatteren W.G. Sebald. Hun er analfabet. Likevel gir hun, når hun snakker om de unge kvinner og menn som valgte krigen mot IS fremfor flukten, en parafrase over Sebald:

— Vi som ennå er i live i de dødes øyne, skylder dem livslyst og ikke resignasjon. Ellers døde de forgjeves. For det er slik at omverdenen forteller om hvordan våre besluttsomme og offervillige unge kvinner beseiret den mest barbariske terrorarmeen som verden har sett? Uten dem hadde Kobane blitt et slaktehus, og jeg hadde grått over både deres og min skjebne i en flyktningeleir ... Du vet vel at mange av dem knapt hadde holdt i et våpen før krigen?

Men, beklager Hedule:

— Jeg lurer på hva krigen gjør med dem.

Hva gjør krigen med mennesket? spør jeg 19-åringen.

— Jeg vet ikke, svarer hun som aldri hadde tatt i et våpen da hun gikk ut av det siste året av gymnaset med en drøm: å bli engelsklærer. Med engelsk ville det bli så mye lettere å leve ut den større drømmen: å reise rundt i Europa med et verdensspråk i bagasjen. London, Barcelona, Paris, Roma, Amsterdam, Dublin ...

Så kom krigen. Familien flyktet til den andre siden av grensen. Flere av barndomsvennene hennes valgte å bli, det gjorde også hun. Mot foreldrenes vilje. For tenk om IS, som hadde kidnappet, voldtatt, gjort slaver av så mange jenter og kvinner i regionen og solgt dem, ville erobre byen.

— Etter seks måneder i krig er jeg sivil igjen.

Fortell om krigen.

— Hva er det å fortelle?

Fortell om hverdagen.

— Det er ikke noe spesielt å fortelle om hverdagen. De skjøt på oss, og vi på dem.

Hva gjør krigen med mennesket?

— Jeg vet ikke hva krigen gjør med mennesket.

Hva har krigen gjort med deg?

— Jeg vet ikke hva krigen har gjort med meg.

Hvor mange av dine venner og bekjente døde?

— Noen ... flere ... mange.

Hun vrir på seg og smiler.

Hvordan peiler man traumatiseringens dybde i sjelen hos den som har levd og overlevd i en bykrig der kampen ble ført rom for rom og fiendens pust kunne høres på kjøkkenet?

19 år gamle Nisteman Dilbrin kommer hver dag til den gamle bondebanken, som nå er et improvisert kulturhus noen minutters gange fra Frihetstorget. I bygningen med granathull og vindusgavler som slår i vinden, samles unge jenter og gutter som har vært i strid sammen, for å spille livemusikk, synge, danse og prate sammen til langt ut på kveldene.Nisteman sier sjelden noe, men har alltid et smil på leppene.

En sen kveld forteller hun. I korte, nesten usammenhengende setninger.

Ved Frihetstorget, sentralt i Kobane, der støvskyene fra de raserte bygningene ennå lå tette etter bombingen, havnet hun og en jevngammel barndomsvenninne i et bakholdsangrep. Hun rakk å søke tilflukt bak en fasade.

Venninnen ble skutt i låret og magen, falt og lente hodet bakover med blodet rennende på kinnene. Nisteman så dem så tydelig: de skrekkslagne, bedende øynene. Og den halvåpne munnen som forsøkte å forme ord. Hun løftet kalasjnikoven og stakk frem hodet for å prøve å få et overblikk over hvor fienden befant seg, men en skur av kuler hvinte rundt henne. Ropene fra IS-soldatene, «Takbir — Allahu akbar, Takbir - Allahu akbar», ble sterkere.

Hun var ute av stand til å nærme seg den sårede venninnen. Hun så kroppen rykke til for hvert skudd den ble truffet av. «Allahu akbar, Allahu akbar.» Fingrene på venninnens høyrehånd strakte seg mot henne på tross av at kroppen var gjennomboret av flere kuler der hun lå på rygg i gjørma. Med vidåpen munn beveget hun hodet enda en gang mot Nisteman. Hvert åndedrett var som et skrik. Alt liv hadde samlet seg i øynene til skrekk for døden og den håpløse bønnen om å bli trukket vekk fra kulene, som flerret opp leggene, lårene, magen og brystkassen.

Så hevet brystkassen seg høyere, en gurglende ralling trengte seg frem, fingrene på den utstrakte hånden opphørte sakte å bevege seg. Armen falt ned på den leirete bakken. Øynene hennes var fremdeles vidåpne, det var også den blodfylte munnen. Fienden lo.

Nisteman forteller alt i samme lavmælte tonefall.

Tenker du ofte på venninnen din?

Hun nikker.

— Hva skal jeg si, det er ikke stort å snakke om.

Hun trekker en anelse på skuldrene.

— Jo, syner drar forbi som ... tåkete skygger. Men ... vi er mange som har sett det samme, delt de samme opplevelsene. Etter krigen blir alt det kjente så fremmed.

Hun sier at det hender at hun sitter overfor seg selv som overfor en fremmed.

Et menneske kan vinne friheten, men kan hun overvinne krigen der en utstrakt hånd forgjeves strekker seg mot hennes?

Nisteman. Ciwan, som forlot livet som gjestearbeider på bygget i Tyrkia og gikk inn i krigen. Bryllupsfotografen Saleh med en kone som nektet å forlate ham og valgte å bli værende med de fem små barna. Muhyedin, som aldri har hatt noen planer, et menneske av det bekymringsløse slaget, som tar dagen og tilværelsen for det den er. Ronahi, som drømmer om en hvit og svart hest og noen lam på en gård i en helning langt fra andre ...De er 18 år, 19 år, 20, 28 ... og det høres ut som om de gjentar hverandre når de svarer på spørsmålet om hvorfor.

— For å forsvare hjemmene våre.

Den 50-årige Iyad Hassan gir samme svar. Men i motsetning til de yngre har han levd så lenge med krig at han knapt kan huske en eneste natt uten uro, uten avbrutt søvn.

Han vandrer blant graver og ber bønner, et par hundre meter øst for byporten. På en av flere gravplasser for dem som falt i den siste krigen.

— Jeg kjente alle, hver eneste en, sier Iyad og stopper opp ved en grav.

Han leser navnet og dødsdatoen og vandrer videre til neste grav.— Flere har jeg kjent fra barnsben av.

Når Iyad stopper, gjør nevøene Mahmoud, 10, og Ahmed, 3, det samme. Når han går, går de.

— Her ...

Iyad går ned på kne foran en grav som er dekket av plastblomster, strekker ut armene med håndflatene oppover, ber en lengre bønn, bøyer seg og kysser jorden.

— Det er pappaen min, sier tre år gamle Ahmed og peker på graven.

Iyad vender seg opp mot nevøen og biter sammen kjevene. Hver gang han ser gravplassen, noe han gjør ofte, siden han bor bare noen raserte kvartaler unna, hver gang han tenker på de falne, noe han ofte gjør, siden det er så mange av dem, ser han bilder.

Av venner med opprevne rygger, venner som mangler hodeskalle, kamerater som sleper sønderrevne knær etter seg, som holder seg på magen for å holde tarmene på plass, de uten munn og ben og ansikter. De som har dødd øyeblikkelig, skutt i pannen, i hjertet, og de som er blitt sprengt i biter. Kamerater som forblør, som har frostrier og roper og ber og gråter. Døende som ber om at en mor, en far, et søsken eller en elskende får en siste hilsen.

Angsten for å bli den ene igjen som overlevende blant vennene. Skylden — hvorfor han/henne og ikke meg?

— Det finnes ingen lykke i kampsonen, ingen tilfredsstillelse når fienden faller til marken i dødskramper, sier han da vi forlater gravplassen.

— Det er en stadig kamp for ikke å bli avstumpet av volden, en uavbrutt anstrengelse for å bevare sin menneskelighet, aldri å glemme hvorfor du skyter, at selv om du vet at du deltar i en tragedie, så ligger ønsket om aldri å måtte løsne sikringen på våpenet igjen i enden av tragedien. Du kriger for å slippe krigen.

Da vi kommer frem til et bombekrater, blir Iyad stående foran det og ta seg til ansiktet. På den andre siden av nedslaget henger en gammel mann opp vask på en elkabel som er spent opp mellom armeringsjern.

Iyad tenner en sigarett, tar flere dype trekk, blåser ut røyken, hoster og sier:

— Jeg vet at det sirkulerer mange klipp på internett der vi spiller musikk på slagfeltet og synger og danser og deklamerer dikt og mater fugler. Jeg hørte en journalist fra ... jeg husker ikke hvor, si: «De filmene dere legger ut på nettet, er nesten som romantiserende reklamesnutter for krig og vold, som om det er en lek man kan danse til.»

Han ler.

- Kanskje ville jeg også - hvis jeg hadde tilhørt et folkeslag som aldri hadde levd under systematisk undertrykkelse, forfølgelse med nedbrente byer og utrydningskampanjer - ment det. Men vi er ikke beskyttede barn av de europeiske velferdsstatene. Når vi hyller minnet om og synger sanger om våre falne kamerater og den opplagrede lengselen etter frihet - er det alt annet enn en forherligelse av krigen og døden. Det er den eneste måten vi har for ikke å falle ned i avgrunnen. En måte ikke å bli sittende fast i det uttrukne sørgespillet på, som du ufrivillig er blitt kastet inn i, og dine foreldre og forfedre før deg.

Vi går mot huset hans, som ligger i en tverrgate til byporten. En liten gutt med brune pyjamasbukser rundt ank­lene tisser gjennom et hull i veggen.

På vei tilbake til Hedule og Ahmed begynner det å regne. Igjen. De ujevne fortauene fylles opp så fort. Menneskene drar med seg det sølete vannet de går rundt i, inn i de få butikkene i byen, i frisørsalonger, kiosker og enkle serveringssteder, der det renner av dem.

— Regnet er nesten en velsignelse, hører jeg en kvinne si. For da slipper vi støvet.

Tykt støv, fint støv, usynlig støv. Fra knust asfalt, fra rød, pulverisert teglstein, fra grå sement, betong, veggpuss og fuger. Det minste vindpust driver opp støv som fyller munner, svelg, ører og neser og fester seg på huden, klærne og i håret.Da vi kommer frem, viser Hedule oss begeistret:

— Se, nå har vi fått litt oppvaskmiddel også.

Hun peker ikke bare mot den avskårne plastflasken, halvfylt med grønn væske, men også mot de små skrittenes betydning.

Neste dag, vår siste i Kobane, brenner solen hett fra en klar, blå himmel. Ahmed sitter med bena i kors i olivenlunden som mangler trær. Med haken hvilende på brystet betrakter han ufravendt et tøystykke han holder i høyre hånd; restene av en hvit- og blåblomstrete gardin som en gang hang i den hvitmalte stuen. Øyenlokkene hans er som alltid halvveis senket over de dyptliggende, brune øynene.

Han beskriver oliventrærne med fargeprakt og dyp bevegelse, som om de var falne slektninger. Hver gang Ahmed ser ut over byen, betrakter en ruin, ser på barnebarna, lukker øynene, smiler, rister på hodet eller sukker, er det med en holdning som om livet bare har bestått av en rekke forspilte hendelsesforløp.

— Tiden går, og hver eneste time er like ubegripelig som den er selvfølgelig, sier han. Samtidig som jeg undrer meg over denne galskapen, innser jeg at galskapen har forfulgt oss like trofast som våre egne skygger. Det er som om ...

Han leter etter ordene.— Det er som om ikke bare mitt og min families, men også vårt folks problemer begynte i samme sekund som vi ble født.

Han drar den ene hånden over hodet, som er dekket av et tradisjonelt, svartrutete sjal, og fortsetter:

— Men kona mi har nok uansett rett. Vi er i hvert fall hjemme.

Han reiser seg, krysser gaten der barnebarna, med kjærlighet på pinne i munnen, vekselvis spiller fotball, vekselvis stopper for å putte en finger i hullet på plastballen der luften lekker ut, for så å blåse luft i ventilen.

I annen etasje, der det spriker armeringsjern fra granatskadede bærebjelker og taket er skjevt, står Hedule på avsatsen mot gaten og rister et teppe med kulehull i. Hun nynner.

Les mer om hva som skjedde i Kobane:

Harde gatekamper mot IS

12.000 fanget i dødsfelle i Kobane

Kvinner løftes frem som krigens helter i kampen mot IS

Mustafa Can: - Har du sett et skremt flyktningebarn i øynene?