Vinskolen: Rosé-bloggerne

Dette er en hyllest til alle de nye vinstemmene i Norge. Og en klar oppfordring.

Endringen er så dramatisk, at jeg knapt kan tro det. La oss spole tiden tilbake og ta en titt på vin-Norge i 2013.

Året før hadde jeg sagt opp jobben for å bli «verdens beste vinjournalist», som jeg breialt skrev i stipendsøknaden jeg trodde kun var et dokument til internt bruk. Vel, det var en feilslutning. Jeg fikk stipendet, søknaden ble offentliggjort. Det gikk bare tre dager fra jeg tenkte «hadde vært skikkelig kult å kunne mer om vin» til «jeg har ingen jobb og hele vinverdenen hater meg».

Hva lå bak den dramatiske snuoperasjonen? I 2013 var det færre stemmer i norsk vinoffentlighet. Enten var du innenfor eller utenfor, opplevde jeg. Tilgangen til kunnskap fantes, men var ofte krevende å komme til.

Du kunne betale for kurs eller abonnement. Men det hjalp veldig å kjenne noen portvoktere, som kunne gi innpass på lukkede smakinger i private settinger. Stemmene som hadde innflytelse var få, og de var fra redaktørstyrte medier.

Voldsom demokratisering

Det er situasjonen ti år senere. For det første har interessen for mat og vin eksplodert i Norge. Vinkurs på hvert nes. Et hav av publikasjoner som gir vintips. Ikke bare ser du flere eksperter, kjønnsbalansen er dramatisk forskjøvet. Majoriteten av toneangivende anmeldere er nå kvinner. Tre av fem Masters of wine er kvinner. Polsjefen, kvinne. Andelen kvinnelige importører øker. Likevel tør jeg påstå at den største endringen er variasjonen av stemmer, uavhengig av kjønn.

Terskelen for å lage vinblogg eller instakonto er lav. Stadig dukker det opp nye stemmer. Og jeg digger at så mange tør å ha en mening. Sammen bryter vi ned forestillingen om at smak krever eksepsjonell luktesans, en mytisk innsikt eller formue. Likevel er det noe essensielt som fortsatt mangler: transparens.

Anonyme på nett

Mange instagramkontoer har artige navn, men ingen referanse til hvem som lager innholdet. Sånt er jo mildt sagt relevant. For hva er det egentlig som skiller opplysning fra reklame? Vi har forbud mot alkoholreklame i Norge.

Hvorfor kan jeg da ha ukentlig vinspalte i A-magasinet? Redaksjonelt innhold uten (!) kommersiell interesse. Hva betyr det? At jeg ikke blir belønnet om en vin selger, og motsatt. Under ingen omstendighet kan linjen over til kjøp og salg av alkohol krysses. Det innebærer at jeg ikke kan omgås importører privat. Konkurrerende interesser skal være representert i hver eneste spalte, vinkurs eller reise, som vi betaler selv. En anonym blogg kan skjule så mangt.

Tjener avsenderen på å fremme vinen? Hvor kom den fra? Smakte du den på en messe eller mottok du den som gave? Kom flasken med duftlys, pledd eller påskesnop? Hvilken bakgrunn har den som skriver? Har du noen kurs, utdanning eller er det personlige preferanser som gjelder?

Jeg skjønner at det kjennes privilegert å bli degget med av produsenter. Men vit at alt har en pris. Bindinger må synliggjøres. Så – vis ansikt! Si navnet ditt! Vær åpen om vinbakgrunnen din, eller fravær av den. For transparens gir tillit. Og leserne dine fortjener det.

• Se Ingvild Tennfjords vinanbefalinger lenger nede i saken.