Anbudsbarna

← Flere artikler

Anbudsbarna– Jeg vil ikke bo her! Dere er en gjeng drittunger som ikke forstår noe! De siste ukene har tenåringen mistet alt. Skole, venner, barndomshjemmet. Dem hun kalte mamma og pappa. Hun er plassert på en akuttinstitusjon i barnevernet og tåler ikke at de ansatte ikke kan gi henne et tydelig «ja». Jenta vet ikke hvor lenge hun må bo her. Alt hun vet er at hun må få møte kjæresten sin. Men sist hun fikk det, gikk det ikke bra. – Hvorfor kan jeg ikke være hos ham? Hvorfor?! roper jenta og stormer ut. Hun river spisestuestolene over ende og slamrer hardt med ytterdøren. Utenfor gir hun den noen kraftige spark. Med et spark til flyr en høstdekorasjon over gårdsplassen. Så blir hun borte. En av de ansatte åpner døren på gløtt.– Har hun stukket av nå? Til tross for streng taushetsplikt, har Aftenposten kommet på innsiden av det private barnevernselskapet Stendi. I ett døgn, gjennom flere skift, følger vi ansatte og ungdommer på en av deres akuttinstitusjoner på Østlandet. Stedet er en av 165 private barnevernsinstitusjoner regjeringen vil fjerne. Til tross for at de tar seg av noen av barna med størst omsorgsbehov. – I sommer har situasjonen eskalert. Er i praksis uten omsorg. Elin, som er teamleder på institusjonen har låst opp et grått arkivskap og leser høyt fra barnevernets vedtak om de nye barna som har flyttet inn. De er mellom 13 og 17 år og i akutt krise. Ti ansatte har samlet seg rundt bordet på kjellerkontoret. Overlappen, kaller de møtet. På private barnevernsinstitusjoner som dette, bytter ansatte på å bo med barna. Kravet er at halvparten av dem er faglærte. De har to eller tre døgn på, en uke fri. Faste team i turnus. De mener det er til barnas beste, til tross for at minst 18 personer er på vakt i løpet av en uke. Det er uansett færre ansatte som kommer og går, enn på statlige institusjoner, påpeker de. – Ute av psykose. Behov for å beskytte, leser Elin fra et annet vedtak. Noen av barna har nettopp kommet, andre har vært her i noen uker allerede. Flesteparten er plassert her mot sin vilje. Frustrasjonen over å være her sitter i veggene. Hakk i gipsen, avskrapet beis, plastblomster og stappfulle nøkkelskap. Ikke en eneste personlig eiendel i fellesområdene. Alt som skjer på institusjonen, rapporteres inn i barnas journaler. En finner ikke igjen den svarte hettegenseren sin. En annen klarte ikke å komme seg på skolen, men lover å gå neste uke. Dessuten må bilen hentes på verksted, står det på huskelisten. Og hvor er det blitt av gardinene som hang i stuen? – Politi og barnevernsvakt fant jenta i sentrum. Mor sier at hun ikke vil klare å ivareta jenta hjemme nå, leser Elin fra et tredje vedtak. To av de yngste må kanskje adskilles oftere. Den enes væremåte gjør den andre utrygg. Dessuten er det rømningsfare. En annen tenåring er i en veldig vanskelig situasjon og bor alene med en miljøarbeider i en egen del av huset. – Jeg har ikke møtt den ungdommen heller, jeg. Er det bare nye her nå? utbryter en ansatt. Hun hadde ferie forrige vakt.Rådyre barnevernsplasser Aftenposten har i lengre tid gransket situasjonen for noen av de mest sårbare barna i barnevernet. I stedet for å få den helsehjelpen de trenger, flyttes de fra institusjon til institusjon. Mange blir bare sykere og sykere. Flere begynner med rus, skader seg selv eller forsøker å ta sitt eget liv. Da overtar de private.Barn med alvorlige psykiske lidelser settes ut på anbud. 7 av 10 av de mest sårbare barna havner på private barnevernsinstitusjoner. Regjeringen vil fjerne kommersielle barnvernsselskaper. De vil at staten selv skal ta vare på de mest sårbare barna på institusjoner. Men stikk i strid med målet: Aldri før har de brukt så mye penger på å kjøpe private plasser. Aftenposten har undersøkt statens kjøp av private institusjonsplasser. Kartleggingen viser at myndighetene har gjort seg avhengig av de kommersielle selskapene. I dag kan vi dokumentere at: I løpet av de siste seks årene har det offentlige kjøpt plasser på private institusjoner for nesten 14 milliarder kroner. For hvert år har pengebruken økt: fra 1,8 milliarder i 2016 til 2,6 milliarder i 2021.\n Det vil si en økning på 40 prosent på få år. Intensjonen i Hurdalsplattformen, som den rød-grønne regjeringen vedtok i fjor sommer, er tydelig: «Desse barna bør det offentlege sjølv ta hand om.» Innen 2025 vil regjeringen få slutt på anbudsprosessene. Målet er at de mest sårbare barna skal få bedre tverrfaglig hjelp hvis staten eller idelle selskaper tar over. Men hittil er det bare bevilget 150 millioner kroner til den store snuoperasjonen. Er det i det hele tatt mulig å kvitte seg med store, kommersielle barnevernsaktører? Ingen selger flere slike private institusjonsplasser enn Stendi. De siste seks årene har selskapet med 70 barnevernsavdelinger over hele landet solgt barnevernsplasser for 4,2 milliarder kroner. «Vi kan omsorg», er slagordet deres. Så vidt Aftenposten vet, er det ikke gjort noen kartlegging av hvorvidt private selskaper leverer dårligere eller bedre barneverntjenester enn det offentlige. Men private firmaer er mer fleksible enn staten. Da barnevernet raskt trengte en plass til den unge jenta som stormet ut, tok det Stendi bare noen minutter å avklare at de hadde et sted som var tilpasset henne. En ansatt vil vise jenta at hun bryr seg og går ut på den tomme gårdsplassen. Hun begynner å sope opp blomsterjord som ligger strødd. En og en håndfull, mens hun ser seg rundt. – Hun er jo egentlig ikke sint, bare veldig lei seg. Det er mye omsorg i grensesetting også. Dyrere med private plasser Bare 8 prosent av barna barnevernet har ansvar for, bor på institusjon. I fjor bodde over 1600 barn på institusjon, og det er disse barna som koster mest. Drøyt halvparten av alle utgifter til barnevern gikk i 2019 til institusjoner, viser en rapport fra konsulentselskapet Menon Economics. Foruten statlige institusjoner, finnes det rundt 80 kommersielle og ideelle selskaper som driver barnevernsinstitusjoner i Norge. Fire kommersielle dominerer markedet.Tre av dem er eid av svenske konsern. Det fjerde eier Adolfsen-brødrene, hotellkonger og reiselivsgründere fra Vesterålen som figurerer på Kapitals liste over Norges 400 rikeste. Aftenpostens gransking viser at 261 sårbare barnevernsbarn som har flyttet mye, først blir plassert på offentlige institusjoner. Men institusjonene klarer ikke å ta vare på dem. Over halvparten av dem flyttes til private institusjoner. Jo lenger barna er under barnevernets omsorg, jo større er sjansen for at de havner hos private aktører, viser våre undersøkelser. Når et barn trenger plass på en barnevernsinstitusjon, plikter Barne, ungdoms- og familieetaten (Bufetat) og Oslo kommune å skaffe den. Men det finnes ikke nok offentlige plasser. Dermed har private nærmest fått monopol på de sykeste barna. Det blir det penger av. Tidligere var private institusjonsplasser rimeligere enn statlige. Slik er det ikke lenger. For første gang er kommersielle plasser dyrere enn de offentlige. På fem år er prisen hos kommersielle mer enn doblet, viser tall fra Statistisk sentralbyrå. Ett barn kan koste 18 millioner i året En av årsakene er at barn med sammensatte behov driver prisene opp. Det offentlige tar seg i all hovedsak av barn med omsorgsbehov, mens det private nå tar seg av dem med adferdsutfordringer, rusmisbruk og psykiske lidelser. Det offentlige strever med å finne riktig plass til dem. Ofte holder ikke avtalen de har inngått med private selskaper. – Når du lyser ut en rammeavtale, må du planlegge for kanskje fire år. Du må vite hva som trengs og hvilke tjenester det er behov for de neste årene. Hvis verden endrer seg, er det ikke sikkert du kan kjøpe tjenester innenfor rammeavtalen lenger. Da er du nødt til å gjøre enkeltkjøp, forklarer samfunnsøkonom Ove Skaug Halsos i Oslo Economics. Leo Grünfeld, samfunnsøkonom i Menon Economics og tidligere prosjektleder for en rapport om barnevernsinstitusjonene, påpeker det samme. – Enkeltkjøpene er nødløsninger. Der tar de private seg godt betalt. Spesielt enetiltak, der ett barn bor alene med flere ansatte, trekker opp prisen. Noen av de sykeste barna må fotfølges døgnet rundt. En slik plass kan koste opptil 50.000 kroner i døgnet, viser Aftenpostens undersøkelser. Det vil si at ett enetiltak for ett barn kan koste staten over 18 millioner i året. Ungdommene på institusjonen på Østlandet er her bare til barnevernet finner ut hva som er til deres beste. To-tre måneder maks. Kanskje skal de videre til en annen institusjon eller et fosterhjem. Eller de kan reise hjem igjen. Ansatte på akuttavdelingen må ta raske beslutninger når det skjer noe med barna eller situasjonen tilspisser seg. – Nå må vi fordele oss, sier Elin bestemt.Uten videre småprat takker hun av det ene vaktlaget og prepper det neste. – Jeg liker å jobbe akutt. Jeg tåler vanskelige situasjoner og er god på å komme fort i relasjon til barna, men jeg har ikke godt av å knytte meg for tett til dem. Hun jobber med såkalt traumebasert omsorg. Leser rommet og tenåringene. Prøver å stabilisere uten å gjøre vondt verre. Komme nærmere i hverdagslige øyeblikk. Noen må begrenses, andre trenger kanskje rom til å rase litt fra seg. Det er vanskeligere med de som holder alt inne, de som trekker seg unna. – Mange som kommer hit, har vært på flere andre institusjoner først. Alt er forsøkt. Noen ganger finnes ikke det riktige stedet, sier Elin. Staten bør ta ansvar for disse barna, mener samfunnsøkonom Leo Grünfeld. I vanskelige saker bør det offentlige ta en dominerende rolle, fremfor å sette barna ut på anbud, sier han. Staten er en stor aktør og kan bygge opp et solid fagmiljø for de mest sårbare barna. Så kan private selskaper heller ta seg av omsorgsdelen, mener økonomen. Han får støtte av Halsos ved Oslo Economics. – Hvis staten setter ut all oppfølging av de mest sårbare barna til de private, mister offentlig barnevern over tid kunnskapen til å hjelpe disse barna selv, advarer han. Etter overlappen går de ansatte for å hilse på barna. Hege, en erfaren miljøterapeut, hopper i sandalene. Det er ifølge barnevernsvedtakene ikke så stor rømingsfare på dem som bor her nå. Ellers ville hun ha tatt på seg joggesko. Jenta som ikke får møte kjæresten, sitter bak huset og gråter. Hege har bare møtt tenåringen én gang før og har aldri sett henne slik, men kommer raskt i posisjon med en stor klem. Den erfarne miljøarbeideren spør ikke. Hun bare går bort og gir en. De blir stående slik lenge, til situasjonen og alle de vanskelige følelsene er under kontroll. Det er i tråd med det de tidligere har avtalt og skrevet ned i jentas mestringsplan, handlingplan og risikovurdering. Hege har dessuten alderen på sin side. Litt mammatrygghet, kaller hun det. Profitt eller velferd?Vil ikke ethvert firma ønske å tjene mest mulig penger? Jo, mener samfunnsøkonomen Ove Skaug Halsos. Han finner ikke hold i regnskapene for at selskaper som driver med barnevern, tar ut unaturlig høy profitt. Men regnskapstall viser ikke hele sannheten om hvor lønnsomt et selskap er. Overskudd kan flyttes mellom firmaer i samme konsern. Derfor er det vanskelig å måle profitten hos private barnevernsselskaper, sier han. – Det kan godt være at det finnes kommersielle aktører som er kyniske og tilbyr et tilsynelatende unødvendig og omfattende behandlingsopplegg til barn for å tjene penger. Men det kan også være at et slikt omfattende tilbud er akkurat det disse barna trenger. Anbudsprosessene er strengt regulert og fungerer godt, påpeker han. – For å sette det på spissen, er det trolig enklere å kjøpe jagerfly enn private barnevernsplasser. Tjenesten er vanskelig å spesifisere og den skal tilbys sårbare barn. Den kombinasjonen gjør dette kjempevanskelig. Leo Grünfeld mener at private selskapers mål er å tjene penger. Særlig enkeltkjøp kan bli dyre. Slike kontrakter kan være vanskelige å håndtere. Det kan en privat aktør utnytte, påepker han. Hentet av politiet Ungdommene vi besøker, har hvert sitt rom. De er sparsomt møblert. En seng, nattbord, kommode og en liten pult. En av de yngste jentene viser frem sitt. En dag kom det fire uniformerte politifolk og hentet henne, forteller hun. Hun, som aldri har bodd på institusjon før, fikk bare med seg en bamse og mobilen. Men på gulvet står en stor plastboks med lego, som moren har kommet med. Bygger du lego?Tenåringen himler litt med øynene.– Jeg bygger ikke. Jeg sorterer. Hun setter seg på gulvet. Fingrene graver raskt gjennom de fargerike klossene. Alle mennesketing, som klokker, capser, hoder, hår og vesker, går i én pose. Klosser som kan bli til hus, i en annen. Det kjennes beroligende. Annika leder akuttavdelingen. Hun er vant til å ta i mot barnevernsbarn som er enda mer sårbare enn denne jenta. Barn som kanskje må kjøres til legevakt og sykehus etter å ha skadet seg selv eller forsøkt å ta sitt eget liv. Mange av dem har ikke oppfølging av sine faste psykologer, fordi de er blitt flyttet langt hjemmefra på kort varsel. Det finnes ikke helsepersonell på barnevernsinstitusjoner, men de plikter å skaffe barna helsehjelp. Hva hindrer Stendi i å ansette egne psykologer? – Det er ikke en del av bestillingen. Bufetat spør ikke etter psykologer. Hadde vi lagt til det, hadde plassene blitt for dyre, sier Annika. Ingen på avdelingen er redd for å miste jobben. Regjeringens vedtak om å fase dem ut er urealistisk og ren ideologi, mener de. – Vi har sagt nei til en plassering i dag, og vi sa nei til en i går, fordi det ikke var forsvarlig. Men etterspørselen etter plassene våre er massiv, sier avdelingslederen. Hun avviser at inntekter går foran barnas beste. Det offentlige tillater lite utbytte. Marginene ligger ifølge analysebyrået Oslo Economics på mellom to til fem prosent. – Jeg kjenner meg ikke igjen i fremstillingen av private aktører. Vi har sosialfaglig bakgrunn og er ikke drevet av pris, sier Annika. – Jeg er stolt av det vi leverer.Fra IT til barnevern På akuttinstitusjonen skal miljøarbeiderne og beboerne legge planer for helgen. En meny skal lages og handleliste skrives. Ansatte myser inn i kjøleskapet for å se hva som mangler. I det ene huset ligger jentene henslengt i sofaen og sjekker snap. – Teller fredag som helg? Jenta er fysen på noe godt. Dessuten må hun ha et speil, sier hun. Det lille på badet fungerer ikke. Hallo, hun må se hele «outfiten» sin. I det andre huset glir møtet lettere. Olumide er på vakt. 34-åringen som har forlatt IT-bransjen og stiv dress, har utropt seg selv til ansvarlig for godt humør. Med tull og tøys og high-five får han utrygge ungdommer på lag. – Det har funket ganske lenge, så jeg fortsetter med den strategien, ler han. Kjøp av private institusjonsplasser har økt i hele landet, viser Aftenpostens undersøkelser. Bare Oslo kommune har klart å kutte kostnadene. På Øst- og Vestlandet brukes det mest på private plasser. På to år steg regningen i region vest fra 453 millioner kroner til 723 millioner. – Vi kan ikke si «nei, nå kan vi ikke ta inn flere barn». Bufetat har plikt til å bistå kommuner. Vi vet dessuten aldri hvor mange barn og ungdommer kommunene henviser til oss, sier Marianne Kildedal, regiondirektør i Bufetat region vest. - Barna, barna! Vi skal dra nå! roper Olumide i gangen. Han skal handle med noen av ungdommene. Seks pakker kjøttdeig, salat, agurk, avokado, mais, løk og tacokrydder. En fire-pakning cola. Det er ikke lett å helgehandle til en forvokst storfamilie på seks voksne og seks barn. De virrer frem og tilbake i butikken.– Tenke, tenke, tenke - ost! En gutt drar hetten på genseren godt over hodet. Alt han vil ha, er en Red Bull. Nylig ble han lagt inn på sykehus med rusutløst psykose. Da han skulle skrives ut, sto barnevernet der og tok ham med seg hit. Han tilhører et belastet miljø, men synes ikke selv at han har et rusproblem. – Jeg har vært her to uker clean. Jeg kan kan slutte hvis jeg vil. Gutten vil ikke bo under barnevernets omsorg lenger. Han har skaffet seg en kjent advokat, forteller han. Alle kompisene skaffer seg jobb og får seg dame. Det er så mye han går glipp av, så mye han må ta igjen. – Jeg kan kanskje bo hjemme og gå på pissings eller noe?Pissings?– Pisseprøver, pissings. Det er det vi kaller det. Lukten av fredag, kjøttdeig stekt i tacokrydder, siver ut fra kjøkkenet. Ungdommene og de ansatte samler seg rundt det velfylte bordet. – Kan du sende meg tomtatene? Latter og lett tyn sitter løst. De diskuterer TV-serier, og en av de ansatte må innrømme at hun ikke har sett ett minutt av Game of Thrones. «Siste samtale 21:00. Siste SMS/Snap 21:30», står det på kjøkkentavlen. Etter fredagstacoen ligger jenta som hadde det så vondt tidligere på dagen, rolig i sengen og snakker med kjæresten på telefon. Hun skal få møte ham om et par dager. Hege har brukt nesten åtte timer på å forsøke å forklare de voksnes valg. Små steg for å prøve å lære henne å håndtere vanskelige følelser på en annen måte. – Barna her er skrudd sammen litt annerledes, de har kanskje hatt lite trygghet og reagerer på andre måter enn oss. Jeg er absolutt ikke så tålmodig med mine barn, sier hun. Hege går under kallenavnet «bestemor». Hun er blitt kalt verre ting, sier hun og går utenfor for å lufte hodet. – Noen ganger er det ikke riktig at de kommer hit. Men det er ikke noe annet sted å plassere psykisk syke barn. Jeg skulle ønske at de ikke trengte bo med ungdommer med rusproblemer eller kriminell bakgrunn. Det kan være litt skummelt for dem, og de kan påvirke hverandre negativt. Da Hege går på personalrommet for å oppdatere journalene, blir hun avbrutt. En kollega kommer inn med en øyebrynkutter fra et av barnas rom. 13-åringen kan ha skadet seg med den, og hun lurer på hva hun skal gjøre. – Vi skal ikke vie det for stor oppmerksomhet, mener Elin. De ansatte må sjekke om sårene bør renses, stripses eller sys, men ikke forsterke destruktive handlinger. Jenta sover, men de avtaler å se til henne flere ganger gjennom natten. Neste dag vil de hjelpe henne å finne andre måter å håndtere vanskelige følelser på. De skarpeste kjøkkenredskapene låses inn i en safe på personalrommet. Til og med ostehøvelen og pizzaskjæreren. – God dag, god dag. Det er snart midnatt da nattevakten Knut står i døren. Hege har akkurat delt ut kveldens medisiner. Jenta som ikke fikk møte kjæresten sin, har full kontroll på hvilke som skal stabilisere og berolige og hvilke som skal hjelpe henne med å få sove. Hun vil helst at Knut skal sitte utenfor rommet hennes. Og at det skal komme inn en liten stripe lys. Hege brer dynen godt over og gir henne en god klem.– God natt da, jenta mi. På vei ut setter hun døren på gløtt. I gangen utenfor sitter Knut allerede i lenestolen. – Jeg er her jeg, sier han.\n\n\n Etter at Aftenposten var på akuttinstitusjonen i begynnelsen av september, har fire av tenåringene flyttet ut. Tre har fått reise hjem, den fjerde er flyttet til en behandlingsinstitusjon. En ny tenåring har flyttet inn. Slik har vi jobbet: Barnevernet har den daglige omsorgen for ungdommene i denne saken. For å beskytte identiteten deres, er de anonymisert i tekst og bilde, og vi har utelatt navnet på institusjonen de bor på. Foresatte er orientert om reportasjen. De ansattes etternavn er utelatt av sikkerhetsmessige årsaker. Aftenposten ba i januar 2022 fem Bufetat-regioner om innsyn i deres kjøp av private institusjonsplasser for årene 2016-2021, både fra kommersielle og ideelle leverandører. Vi ba om at beløpene ble brutt ned på beløp per enkeltaktør for hvert år. Oslo kommune kjøper ikke institusjonsplasser gjennom Bufetat. For å få oversikt over Oslos bruk av private aktører, måtte vi ta kontakt med 15 bydeler med en likelydende innsynsbegjæring. Etter nærmere tre måneder hadde vi fått tall fra samtlige bydeler. Tallene fra hver region og bydelene ble deretter lagt inn i et regneark, vasket og analysert. Beløpene Aftenposten har innhentet er i milliarder kroner: 2016: 1,8 2017: 2; 2018: 2,4; 2019: 2,5; 2020: 2,6; 2021: 2,6. I nominelle kroner (faktisk kronebeløp) utgjør dette en økning på 40,4 prosent. Hvis vi regner om beløpene til 2021-kroner, utgjør det en økning på 25,2 prosent. Da tar man hensyn til inflasjonen i perioden. Neste steg var å nøste opp i konsernstrukturer, avdelinger, oppkjøp og fusjoner, noe som blant annet avdekket Stendis unike posisjon og 80 andre aktører som solgte private institusjonsplasser i perioden 2016-2021. Ved hjelp av innsyn og analyse av historikken til 261 barn som bodde på barnevernsinstitusjoner i 2020 og 2021 som hadde flyttet mest, kunne vi belyse bruken av private aktører ytterligere. Vi gjorde dette ved å se på alder, hva slags type institusjoner barna bodde på og hvor lenge de var på hvert sted.

Les hele saken med abonnement