A-magasinet

Historien om hvordan en 2700 år død, egyptisk kvinne havnet i Norge. Og hvorfor hun ble pakket opp igjen.

Hvor mange hemmeligheter kan vi avdekke ved å granske en mumie fra oldtiden?

  • Bjørn Egil Halvorsen
    Bjørn Egil Halvorsen
    Journalist

En rå og kald fredag morgen i mars står en budbilsjåfør på Tullinløkka i Oslo og kveler en gjesp. For ham er dagens gjøremål en rutine. Konservator Anne Håbu biter seg i underleppen. For henne er det et nervefylt klimaks.

Håbu har knapt sovet de siste nettene. Hun har tenkt på alt som kan gå galt. Men da sjåføren senker lemmen, er det ingen vei tilbake.

Det er helt stille da Håbu og en kollega bærer båren de få meterne fra Kulturhistorisk Museums vareheis og over i det opplyste lasterommet. Remmene strammes over kisten, så kjører de av sted i grålysningen. Ut av sentrum. Over Bislett, Blindern, Ullevål, Gaustad, til Rikshospitalet.

I grålysningen bæres 2700 år gamle Dismetunibtes over i en lastebil.

For første gang på 140 år skal den egyptiske mumien Dismutenibtes pakkes opp igjen.

Bakgrunn:

Les også

Dismutenibtes er 2700 år gammel. Nå skal hun på sykehus

Skrøpelig forfatning

Føttene mangler, hodet er løst, og halve ansiktet ble meislet av i en smått brutal undersøkelse på 1800-tallet. Rundt og oppi kroppen ligger svøp og bandasjerester i bylter. Planterester fra mumifiseringen i gamle Egypt ligger strødd som gulbrunt støv over det hele. Hun ser ikke helt bra ut, Dismutenibtes.

Det er også en av årsakene til at hun nå skal undersøkes, forskes på, dokumenteres og stelles. Hieroglyfene på kisten ble tydet i 2010. Det ga verdifull informasjon om hennes sannsynlige bakgrunn. Men nå er det selve kroppen som skal til pers. Mennesket Dismutenibtes.

Konservator Anne Håbu gransker Dismetunibtes.

En gyllen anledning til å finne mer ut av ubesvarte spørsmål. Hvordan levde hun? Hvor gammel ble hun? Hvem var hun egentlig? Konservatoren har hanket inn en skokk med eksperter – lege, tannlege, anatom, radiologer, egyptologer, kjemiker, osteoarkeolog – til å bli med på et sjeldent prosjekt: mumie-granskning.

Klokken 07.45 fredag 4. mars løftes en transportkasse av papp over på en sykehustralle som trilles gjennom PET-avdelingens korridorer og inn i rommet med den store trommelen. Her sitter en radiograf som fikk beskjed av sin fire år gamle sønn om å være forsiktig på jobb denne dagen. Sønnen mente faren involverte seg i skumle ting, men forvekslet trolig mumie med zombie . Noen ler. Så blir det stille.

  • Klikk deg gjennom billedserien:

«ÉN-TO-TRE!»

Dismutenibtes fra oldtiden løftes over i den hypermoderne CT-maskinen. Kontrasten mellom hvor hun kom fra, og hvor nå befinner seg, er slående. Hvordan endte hun egentlig her?

Alt startet med Napoleon.

Hvem er de virkelig store vitenskapsmennene?

Les også

To menn har sett på saken ...

Solgt på auksjoner

I 1798 dundret Bonaparte inn i Egypt med soldater og 150 forskere på slep. Sistnevntes jobb: Finn ut mest mulig om dette veldige landet! Forskerne dokumenterte alt de kom over. Alt fra gravkamre til monumenter, bygningselementer og kornsorter, samt store mengder tekstmateriale. I årene som fulgte, startet de lærdes kappløp om å tyde skriftene. I 1822 knakk Jean-François Champollion hieroglyf-koden, nå kunne historien rekonstrueres.

- Interessen for Egypt spredte seg som en farsott i Europa. Alle museer med respekt for seg selv måtte ha kulturobjekter i sin samling, sier Anders Bettum, egyptolog tilknyttet Oslo Museum.

Agenter shippet lass på lass med papyrus, steintavler, skulpturer og mumier til Europa der de ble solgt på svære auksjoner.

En av de første og største av disse agentene var en mann ved navn Giovanni Anastasi, som hadde nære bånd til Muhammad Ali, grunnleggeren av det moderne Egypt. Handelsagenten og samleren fikk etter hvert rollen som svensk-norsk konsul.

I 1838 var den norske korvetten «Ørnen» på øvelsestokt i Middelhavet. Da den ankom Christiania, fulgte det med en gave fra Anastasi i lasten: 42 bøker og en egyptisk mumie i kiste.

Dismutenibtes fikk en røff start på oppholdet i Norge. Folks museumsetikette var sjaber. Da hun første gang ble stilt ut, nasket besøkende med seg biter av bandasjer og tekstiler. Til slutt ble lokket satt på.

Mye lenger tilbake i tid:

Les også

Ikke helt mann, ikke helt ape

Karies og skjev rygg

Dismutenibtes' hodeform er nesten nordiske "langskaller", konkluderer ekspertene. halve ansiktet er dekket med et plantemateriale, synlige tegn fra mumifiseringen.

Dataskjermen i CT-rommet fylles av bein på bein, knokkel på knokkel, mange intakt, noen brukne. Konservator Anne Håbu gisper over detaljnivået på bildene av Dismutenibtes hode og kropp.

Hun har ikke føtter. Ryggen er skjev. Medfødt vridning eller skrumpning post mortem?

Fagfolkene er ivrige nå. De bøyer seg over skjermen med brillene på nesetippen. Ingen negroide trekk, snarere europeisk, såkalt «langskalle», sier de. Tannlegen ser antydning til karies. Det er mulig at Dismutenibtes slet med tannpine. Hun mangler flere tenner.

Overlegen zoomer inn på et objekt i brystkassen. Han forstår ikke helt hva det er.

- Kan det være hjertet som er tørket? spør Håbu. Han nøler.

- Hvordan et tørket hjerte ser ut ... eh, jeg har ikke hatt så mange av bilder av det før.

Gjennomlysningen gjengir svært detaljerte bilder.

Nei, mumieskanning er ikke dagligdags. Personalet er ivrige med å dokumentere med mobilkamera. Så er seansen i CT-rommet over. Følget løfter kvinnen tilbake på trallen og triller den brunsvarte kroppen gjennom korridorene, forbi en benk med pasienter. En kvinne ser forskrekket ut, men ser ut til å bli beroliget av et mildt blikk fra legen. Som om det formidler: «Ingen fare. Det er bare en mumie.»

Nå skal hun til røntgenrommet.

Det er sjeldent at mumier gjennomlyses. Langt vanligere blant oss levende.

Les også

Har vi godt av det?

70 dagers ritual

De gamle egypterne tok ikke lett på det. Mumifisering var et håndverk, og en spesiell klasse prester hadde det som levebrød. Hele ritualet skulle ta 70 dager. Først ble kroppen omhyggelig vasket, deretter ble indre organene fjernet. Innvollene ble tatt ut gjennom et snitt i lysken eller buken, hjernen ble fjernet gjennom nesen. Organene ble balsamert for seg selv og deretter lagt tilbake i bukhulen eller plassert i graven i spesielle krukker, kalt kanoper. Kroppen skulle så ligge i salt i 40 dager for å trekke ut væske. Deretter startet den rituelle salvingen og bandasjeringen. Hver eneste kroppsdel ble individuelt surret i lin. Flere hundre kvadratmeter kunne gå med.

Det var vanlig å sminke liket. Kunstig hår ble gjerne flettet inn, glassøyne eller annet materiale ble lagt inn i tomme øyehuler. Mumien ble også pyntet med smykker og amuletter. Når den omsider var klar, ble den utrustet med en dødsmaske og plassert i en kiste.

Egyptolog Anders Bettum anslår at 10–20 prosent av befolkningen ble mumifisert. Dette var eliten og sub-eliten, personer med tilknytning til templene, som dermed var en del av faraos embete. I «etterlivet» skulle de gjenforenes med guddommene og forfedrene.

La oss håpe det gikk slik med sjelen til Dismutenibtes.

Kroppen og hodet har imidlertid vært i Oslo siste 180 år.

(Artikkelen fortsetter under grafikken)

Verdigheten tilbake

I et rom i fjerde etasje i Kulturhistorisk museum er små koster, pensler, pinsetter og forstørrelsesglass lagt frem.

Konservator Anne Håbu har forkle og engangshansker på og bøyer seg forsiktig over mumien, som ligger på et stort ark silkepapir på arbeidsbordet. Varsomt løfter hun vekk harpiksbiter og børster vekk tørre planterester. Hennes jobb er å undersøke, dokumentere, istandsette og bevare mumien og tekstilene. Hun skal tilbakeføre bandasjer og linsvøp, gi den gamle damen tilbake sin verdighet.

De medisinske undersøkelsene er ferdige. Ekspertene har vært både på Rikshospitalet og her på museet. De har avgitt rapport. Dette har de funnet ut:

  • Det er 100 prosent sikkert at det er en kvinne.
  • Hun hadde muligens problemer med tennene. Hun hadde karies på to steder. Jekslene er slitt flate, muligens som følge av steinpartikler i melet egypterne malte.
  • Hun døde mest sannsynlig i 50-årene.
    Ut fra bensubstansen er det lite som tyder på at hun har brukt kroppen til manuelt arbeid.
Egyotologene Anders Bettum og Saphinaz Amal Naguib fingransker mumien. Konservator Anne Håbu fortsetter sin dokumentasjon.

Fra før vet de at mannen hennes befinner seg i British Museum, sønnen er i et museum i Belgia.

Håbu sier hun er fornøyd. De har store mengder bilder og ny dokumentasjon til bruk for videre forskning og til fremtidige utstillinger.

Fant etikett fra boks

Konservatoren gjør fortsatt nye egne oppdagelser. Flytende harpiks er helt over hele kroppen. Harpiksen virket som lim for bandasjen, men virket også desinfiserende. Den kan ha stammet fra sedertre, muligens fra Syria eller Libanon, tyder undersøkelsene på.

Det ser ut til at magen var fylt opp med grov leire og tørkede urter, kanskje også sagflis. Håbu har funnet en stor pakning med indre organer, tørket, behandlet og surret inn. Trolig har de ligget som et vedlegg ved mumiens lår. Det kan høres makabert ut. Men for en konservator er dette spennende.

Et mer uventet funn er en sammenkrøllet lapp som lå blant tekstilene: en etikett fra en boks modelleringsleire fra 1800-tallet, trolig mistet eller gjenglemt av dem som undersøkte mumien den gang. Da var de hakket mer uvørne.

Og så er det alle tekstilene. Hun var svøpt i et vakkert rødt stoff med innvevde tykke tråder.

Håbu føler nesten hun er blir kjent med den 2700 år gamle kvinnen.

-  Det flotte med å være konservator er at man kommer helt inntil objektet. Nærhet gir forståelse, ofte via omveier i form av nye spørsmål, sier hun.

«Mummy unwrapping»?

Wrapping eller unwrapping? Det er spørsmålet. Fotografering må uansett til.
Lag på lag med bandasjering, svøp og tekstiler. Egypterne la mye vekt på estetikken. Mumiene skulle pakkes inn som gaver.

Håbu har underveis hatt etiske kvaler med prosjektet, sier hun.Ett av poengene med en mumifisering er tildekking. Nå har de gjort det motsatte. De har åpnet opp – noe som egentlig er forbeholdt egyptiske guder, ikke jordnære nordmenn. På 1800-tallet var «Mummy unwrapping-parties» en like deler morbid og bisarr geskjeft i den britiske overklassen. Har de nå beveget seg i samme beryktede tradisjon? Hun heller mot et «nei».

- Jeg mener dette er «re-wrapping», etter at Dismutenibtes ble pakket opp på museet første gang på 1800-tallet. For meg er det viktig at mumien blir gjort hel igjen, sier Håbu.

Med det ytterste røde svøpet restaurert og lagt på, holdt fast med hvite bånd på tvers, er målet at Dismutenibtes igjen blir en vakker mumie.

- Vi gjør det skikkelig nå. Så kan hun få være i fred og bli bevart for fremtiden.


Vil du lese flere artikler om svunne tider? Da anbefaler vi disse fire for deg:

Kisten som skjulte en hemmelighet om Bjørnson og Strindbergs stormfulle forhold:

Les også

«Fy! ... Jeg advarer deg! Hold deg helt stille, ellers ... Dette er en trussel!»

Det var et usannsynlig sammentreff. Her er historien om to liv.

Les også

1912: Født samme dag på hver sin side av jorden. 2014: Døde samme dag i Lillestrøm.

I tusen år herjet spedalskhet i Norge.

Les også

I 2002 døde den siste smittede nordmann.

Generasjon Instagram – gå hjem og blogg. Her er historien om Norges første snikfotograf.

Les også

  1. «Jeg slentret nedover Carl Johan, utså mig et offer, hilste, fikk et blidt smil og trakk av»

Nyhetsbrev Få ukens høydepunkter fra A-magasinet rett i innboksen din hver fredag!