Den trendy amaronen
Før ble den ansett som en feil. Nå er den intense rødvinen en superhit. Suksessen skaper splid. Kampen står om amaronens sjel og stil.
— Dette er som en Duran Duran-video, sier fotograf Lars.Vi står med måpende kjever i det største tørkerommet vi noensinne har sett. Svimlende stabler med drue- kasser. Enorme fønemaskiner som de neste fire månedene skal tørke og krympe dem ned til halvparten av druevekten. Og midt i stormen, med flagrende hår, står Marilisa Allegrini. Hun leder vinhuset Allegrini og de 11 mektige amarone-familiene i Veneto. Regionen nordøst i Italia står bak tre av de viktigste trendene i vinverdenen akkurat nå: ripasso, prosecco og amarone. Butikken går så godt at det griner. Så hvorfor er de så urolige? Hva skyldes maktkampene og rivaliseringen? For å forstå må vi gå tilbake til begynnelsen.
Du skjønner, amarone var egentlig en feil. Det italienerne forsøkte å lage, var den røde, søte dessertvinen recioto. For å få til den kraftfulle smaken kom noen på ideen om å tørke druene. Da forsvinner mye av vannet, men sukkeret, smaken og kraften blir igjen i rosinen. Oftest stoppet gjæringen opp av seg selv, mens det fremdeles var mye sukker igjen i vinen. Andre ganger gjæret den seg tørr, og man sto igjen med en kraftfull, intens rødvin - amarone. Shit happens. Ingen ville kjøpe den. De kalte den amarone, «den bitre», og håpet på bedre lykke neste gang. Så hvordan ble den omskapt til en suksess? La meg presentere Sandro Boscaini. Bedre kjent som Mister Amarone. Han leder det kjente vinhuset Masi. Er 74 år, men ser langt yngre ut. Jobber 100 prosent og har karisma nok til å fylle en ballsal.
— Det var umulig å selge amarone. Vinen var håpløst umoderne. Alle ville ha internasjonale druesorter og franske eikefat. Så kom jeg på ideen: I 1983 laget jeg en moderne amarone. Det hele var svært enkelt, faktisk. Vi gjorde den friskere. Fjernet alt som fikk amarone til å minne om portvin. Folk trodde vi var gale.
LES OGSÅ:
Vi drikker 40 prosent mer enn for 20 år siden
— Visste du at du skapte en hit?
— Jeg var overbevist. Vi hentet frem fruktigheten. Det var en umiddelbar suksess.
Amarone har eksplodert i Nord-Europa. Merkelig, egentlig. Vinene koster mye. Langt over smertegrensen til de fleste. Mange forbinder amarone med luksus og romantikk. De liker smaken av tørket frukt som fyller munnhulen. Varmen fra alkoholen. Sødmen som pirrer tungespissen ...
— Nei, nei, nei. Kunsten er å skape en illusjon av sødme, sier Boscaini.
— Folk vil ikke lenger ha en svær, feit amarone.
VulgærUmulig å kombinere med mat. Vinfolks fordommer mot den populære amaronen er mange. Jeg har smakt amaroner så voldsomme at de kjentes som en klubbe i hodet. Overkjørte alt på tallerkenen som en bulldoser. Men folk elsker det. Men det er riktig — både amarone og publikum er i endring.
— Det er ikke sant at amarone ikke går til mat, sier Marilisa Allegrini.
— Du snakker om den gamle stilen. Vi har startet en ny trend. En ny tilnærming til amarone.
- Er den lettere?
— Ikke lettere. Fremdeles får du en veldig lang ettersmak. Men vinene har mindre sødme og mindre alkohol.
- Så hvorfor er du så bekymret?
— Fordi suksess skaper spekulasjon.
Alle vil kopiere en suksessLukten av penger er kraftigere enn duften av en tørket drue. Og nå vil enhver vinmaker i Veneto kaste seg på trenden med tørkede druer. Er det egentlig et problem?
— Ja, fordi flere lager vin uten å ha et marked å selge den i, forklarer Marilisa.
— Det fører til overproduksjon, som igjen gjør at prisene dumpes. I stedet for å fokusere på kvalitet tar de snarveier.
Hun vet hva hun snakker om. Veneto har vært her før. De kjenner signalene som peker mot at alt snart kan gå rett i dass. Har du hørt om valpolicella? Det var en annen superhit fra Veneto. En ung, fruktig rødvin. Ukomplisert og glad. Solgte i bøtter og spann. En stund. Italienerne begynte å ta snarveier. Klart det er fristende når pengene renner inn. De plantet mer og mer, også i uegnet jord. Kvaliteten raste. Ryktet ble frynsete i kantene. Salgsflopp og stagnasjon. Amarone-familiene er bekymret for at akkurat det samme skal skje igjen. Nå koster en amarone gjerne tre-fire hundre kroner eller mer. Hva skjer hvis prisene dumpes? To for en på supermarked i England? Tilbud på bensinstasjonene i Frankrike? Katastrofe.
LES OGSÅ:
Varmere klima har endret alkoholvanene
— Den store feilen er at mange tror amarone bare betyr tørkede druer. Det er feil. Alle kan tørke druer. Men amarone er håndverk, sier Boscaini.
Han sikter til kooperativene. De lager amarone billigere. Masi håndplukker hver drueklase og legger dem på bambusmatter i temperaturkontrollerte rom. Det koster. Masi har en svært høy egeninteresse i at prisene opprettholdes.
— Hva er en jakke? To ermer og tre knapper? Nei. Du trenger bare å se en jakke fra Armani for å skjønne at kvalitet er noe annet, sier han.
— La verden vite at vi har et problem. 60 prosent av det som lages, er billig-amarone. Det er ikke dårlig, men heller ikke bra.
Spørsmålet blir: Er det sant? Lager kooperativene dårlig amarone? Skal denne suksessen virkelig forbeholdes en liten håndfull mennesker som allerede har eiendom, vinmarker og internasjonal suksess? Marilisa Allegrinis far begynte så sent som i 1960. Men han var visjonær. Han hentet inn nye teknikker og lanserte vinene sine internasjonalt i en tid da få andre gjorde akkurat det. Viktigst av alt så lyttet de til markedet. Allegrini er et moderne vinhus med et svært markedsføringsteam. De vet hva du vil ha før du vet det selv.
— Du må se markene med egne øyne, sier Marilisa og setter seg inn i bilen.
Hun har skiftet antrekk tre ganger i løpet av de tolv timene jeg har møtt henne. En uhyre intelligent dame, innhyllet i silke og eksklusivitet. Nå står vi på toppen av hennes beste vinmark, La Poja. Jeg kaster et bekymret blikk på de høye hælene.
— Relax! Jeg har andre sko, sier hun og fisker frem et nytt par fra vesken. Hvite pumps med åpen tå og kilehæl.
— Du eier ingen sko med flat hæl, gjør du vel?
— Noen få. Men jeg bruker dem aldri.
HåndverkDette er grunnen til at amarone koster. Hver drueklase må håndplukkes. Dårlige bær klippes bort. Alt må veies før klasene legges i bokser. Tørkeperioden er fire måneder. Taksameteret går. Skal man ha billig amarone, må man ta noen snarveier.
— I en familie som min er det en naturlig konsekvens å være forelsket i landet. Jorden. Grøden.
— Du forsøkte å slippe unna?
— Ja. Jeg ville bli lege. Da jeg var ung, var ikke kvinner viktige i jordbruk. Og jeg er ikke typen til å stille som nummer to eller tre i rekken. Men min far hentet meg tilbake. Jeg har ikke angret på det, sier hun.
Kvalitet eller kvantitet. Luksusprodukt eller demokratiske priser. Kraft eller eleganse. Sukker eller tørrhet. Der står konflikten nå. Eskalerende. Intens. Til syvende og sist er det du som forbruker som avgjør.
LES OGSÅ:
Dette er ulovlig å ta med på hotellrommet
Tenkevin
Om kvelden på hotellet. Jeg tusler rundt i tøfler og skjenker et glass amarone. Bhoof! Det kjennes som å synke ned i en varm dyne. Smaken av tørket frukt som fyller hver flik av munnhulen. Varmen som stiger opp i kinnene. Vekten på tungen. Fløyelsteksturen. Italienerne kaller den for «vino da meditazione». Kanskje det er slik den skal nytes? Uten mat. Bare med nærvær og ettertanke. Som en person du kan kommunisere med gjennom natten.
— Du stiller ikke riktig spørsmål, sa Sandro Boscaini tidligere på dagen.
— Problemet er ikke om amarone er en matvin eller meditasjonsvin. Problemet er at det snart finnes for få mennesker som faktisk tar seg tid til å meditere over vin i det hele tatt.
Prøverommet - vinanbefalinger
