Det er mange måter å takle barn og unges nasking på.

JEG TOK MIN NIESE på fersken i å stjele, men hun bare blånektet. Hvorfor stjeler 11-12-åringer med stor fare for å bli oppdaget? Er det spenning, eller misunnelse?

Hvor hardt skal man slå ned på sånt? Hvor går grensen ? er det ok å stjele en 20-kroning som ligger på bordet og kjøpe seg godteri?

SVAR: De fleste barn har tatt noe som ikke tilhører dem en eller annen gang. Om det skal kalles stjeling, kommer an på barnets alder og omstendighetene rundt episoden. Barn i førskolealder stjeler ikke. De har ikke utviklet kunnskap om hva som er mitt eller ditt. Følelsen av å ha et eiendomsforhold til noe er ikke etablert hos en 4-5-åring. Så hvis han tar en leke fra noen andre, kommer det av at han har lyst på leken og tar den når den er tilgjengelig. En 4-5-åring som blir fratatt noe, kan bli sint eller begynne å gråte, ikke på grunn av eiendomsretten, men fordi han ville bruke leken selv.

Eiendomsrett har sammenheng med utviklingen av selvbevissthet, følelsen av at jeg er en person forskjellig fra andre. Barn som er yngre enn 4-5 år, forstår ikke så lett at andre opplever verden på en annen måte enn dem selv. Det er først senere at de forstår at andre tenker annerledes enn dem selv og har andre følelser og kunnskaper enn dem selv. Det er først da selverkjennelsen begynner å ta form og gjør barnet i stand til for eksempel å skjønne forskjell på mitt og ditt.

Håp om sjokolade.

Eldre barn kan stjele av mange forskjellige grunner. Ofte er det en sammenheng mellom stjeling og lovlig tilgang på goder. Hvis et barn får «nei» til svar hver gang det spør om å få et gode, øker sjansen for at det vil stjele. Dette betyr slett ikke at barn skal få alt de peker på. Det er måten et avslag blir gitt på, som har betydning. Hvis barnet spør om å få sjokolade i butikken og forelderen mener at hun ikke skal ha sjokolade nå, er det bedre å si: «Jeg forstår at du har lyst på sjokolade, men jeg foreslår at vi utsetter det til lørdag» enn å si «Slutt med denne masingen! Hver gang vi er i butikken, må du mase. Du kan like godt gi deg. Du vil aldri få sjokolade når du maser!» Det første svaret inviterer til en avtale og barnet opplever å bli respektert. Den siste varianten gir ingen håp om sjokolade og øker sjansen for at barnet vil stjele når muligheten byr seg.

Det finnes også andre grunner til at barn stjeler. For noen kan spenningen med å ta sjansen uten å bli tatt, ofte i kombinasjon med et veddemål, være utslagsgivende. For andre kan det være en måte å hevde seg på. Statusen i kameratflokken øker når man viser mot og når tyvegodset blir fordelt i flokken.

Handler om verdighet.

Når barn stjeler, rammer det foreldrene kraftig. Stjeling oppleves som et tegn på at barnets moralske egenskaper er dårlige og ses på som en forsmak på hva man kan vente seg når barnet blir eldre. Foreldre reagerer derfor ofte kraftig på stjeling i håp om å stanse en uheldig utvikling. Dessverre vil kraftig avstraffing og trusler kunne gjøre galt verre. Barn som har vært hardt straffet når de har gjort noe galt, kan blånekte for å ha stjålet selv om de er skyldige. Hvis foreldrenes avstraffelse har rammet barnets selvfølelse, slik at opplevelsen av å være verdifull er blitt rammet, vil barnet kjempe for å beholde en rest av verdighet. Han vil blånekte for å ha stjålet fordi den lave selvfølelsen ikke tåler enda et nederlag.

Selvfølelsen til trygge barn som har opplevd å bli elsket selv om de har gjort noe galt, tåler et nederlag, og de kan innrømme at de har stjålet. De stoler på at de voksne vil reagere på en måte som gjør at de beholder selvrespekten. Derfor må man aldri straffe barnet, men den gale handlingen. Derfor skal du si for eksempel: «Jeg liker ikke at du tok den leken fra Ole, fordi det er hans leke» og ikke: «Fy, så slem gutt du er, sånne barn vil jeg ikke ha». Den førs?te reaksjonen forteller barnet at det er galt å stjele. Den andre rammer barnet, krenker selvrespekten og skaper tvil om man er elsket.

Gi tilbake.

Stjeling må aldri gå upåaktet hen. Det er ikke greit å ta en 20-kroning som ligger på bordet for å kjøpe seg godteri. Men reaksjonsmåten må bevare barnets selvtillit og bør kombineres med en naturlig konsekvens. En stjålet 20-kroning kan for eksempel erstattes ved trekk i ukepenger. En sjokolade som er stjålet i butikken, bør leveres tilbake sammen med en unnskyldning. Er en leke stjålet fra kameraten, bør det følges opp med å levere leken tilbake, og at forelderen lærer barnet å løse problemet for eksempel ved å spørre kameraten om det er OK at han låner leken en stund.

Reaksjonene på stjeling må ha et pedagogisk innhold som lærer barnet hvordan det kan få tilgang på det fristende godet på en akseptabel måte.