Bomben gikk av klokken 15.25.22. Sjokkbølgen fulgte Høyblokken oppover, nedover, utover.

Bomben rev med seg vegger, møbler, vinduer, løse gjenstander – og mennesker.

Øyenvitner husker støvskyer, og papirbiter som dalte og dalte.

På innsiden hersket kaos. En ansatt gjenvant bevisstheten der han lå og spyttet tenner.

Alarmer ulte. Vannet rant overalt der de løp.

Og de husker stillheten da de kom ut av den utblåste Høyblokken.

Stillheten skulle vare.

Umerkelig ble det satt opp høye, grågrønne gjerder i Oslo sentrum.

Ti år senere står gjerdene rundt Regjeringskvaralet fremdeles. Som en daglig påminnelse om Norge ikke har reist seg etter 22. juli-terroren.

Det reiser spørsmål det offisielle Norge helst ikke vil høre.

Såret som aldri gror

Ordene glapp ut av Erna Solberg:

«Vi kan la være å bygge nytt regjeringskvartal og si at Anders Behring Breivik vant – de fire bygningene han tok ut, blir stående sånn, som et dødt landskap og et monument over terrorhandlingen», sa statsministeren under en debatt om hvordan byggingen av det nye Regjeringskvartalet skal finansieres.

A-magasinet har gått gjennom oppdragsbrev, utredninger, evalueringsrapporter, planprogrammer, kvalitetssikringer og en lang rekke brev mellom Statsbygg og Kommunal- og moderniseringsdepartementet rundt gjenoppbyggingen av Regjeringskvartalet. Pluss ti år med avisomtaler. Det finnes knapt spor av refleksjoner over symbolverdien av en rask oppbygging eller ulempene ved at den trekker ut.

Den eneste gangen spørsmålet er blitt berørt offentlig av en representant for regjeringsapparatet, er i en forsnakkelse fra statsministeren i februar 2019.

Ordene høstet storm, og Solberg måtte beklage. Men spørsmålet var stilt:

Er såret i Oslo sentrum et nederlag for det norske samfunnet og dermed en seier for terroristen?